Quantcast
Channel: Team Colibri
Viewing all 607 articles
Browse latest View live

Testet: Alarm til båten

$
0
0
Det finnes dessverre endel kjeltringer her i verden, og man må passe på tingene sine. En alarm er en enkel måte å sørge for at man sannsynligvis legger merke til det hvis noen er klåfingret.

Det finnes flere gode, men akk så kostbare, alternativer på markedet. Her ser på på en variant til under tusenlappen.
SPY alarm

Jeg har hatt alarm i båten i flere år, men den jeg hadde tok kvelden så da var det på tide å se på alternativer. Den jeg hadde var et kjent merke med GPS og SIM-kort for sporing av båten. Men siden jeg nå har båten i hagen hjemme, er tanken at jeg ikke trenger en løsning med SIM-kort og styring/ kontroll via mobilen. Variantene med SIM-kort er stort sett helt topp, men de koster endel penger både i innkjøp og bruk. 

Jeg kjøpte derfor en SPY 5000 på eBay, egentlig en motorsykkelalarm men jeg fikk tips via Facebook om at denne var verdt en nærmere kikk også med tanke på båtbruk.
Mye morro i liten eske?

Før vi går videre skal jeg spare deg som ønsker en alarm du kan bruke mens båten ligger på vannet for videre lesning. Du skal IKKE ha SPY 5000. Du trenger en alarm som ikke er basert på vibrasjoner men på bevegelse utenfor en gitt GPS-basert grid. Dvs du trenger en alarm som løses ut når båten forflyttes, ikke av at båten vipper opp og ned. Dersom du har båten et sted du ikke ser den ville jeg dessuten vurdert en med SIM-kort så du kan overvåke båten fra mobilen. Slike løsninger koster mer penger, men i mine øyne er de verdt det da man sover mye bedre om natten med de. De innebærer som regel også en rabatt på tyveriforsikringen som er noe høyere enn rabatten med alarm ala den jeg tester her. 

SPY 5000 er basert på to sensorer. Den ene er en vibrasjonssensor, den andre en bevegelsessensor. Sistnevnte er valgfri og kan justeres eller kobles helt ut, førstnevnte kan ikke justeres.

Vibrasjonssensoren er den klassiske. Den reagerer på rystelser, feks fordi noen går på båten din eller flytter på den. Med min båt løser den ikke ut når jeg klatrer opp i båten via badestigen, men når jeg går fra den ene siden til den andre løser den ut. Den løser også ut hvis jeg glemmer å deaktivere alarmen og smekker hengeren på bilen.

Bevegelsessensoren er litt mer fancy. Som nevnt tidligere er det valgfritt om du vil bruke denne, og siden følsomheten er justerbar må du prøve deg litt frem før den fungerer optimalt. På sitt mest følsomme løser den ut hos oss hvis folk passerer båten på 5 meters avstand, jeg endte opp med å justere den nesten helt ned på sitt minst følsomme. Da løser den ut dersom noen går inn i båtens kabin. Merk at bevegelsessensoren må stå på linje med, eller over, det området du vil at den skal fungere. I en åpen båt vil det være naturlig å montere den i konsollen, mens den i en kabinbåt bør monteres i nærheten av døren inn til kabinen.
Bevegelsessensoren

Selve alarmlyden vil jeg beskrive som passe plagsom. Den oppgis til 115db, og det er høyt nok til at du stresser godt med å finne igjen fjernkontrollen hvis alarmen utløses. 

Heldigvis følger det med to fjernkontroller, som drives med hvert sitt AAA-batteri. Så man kan feks ha en liggende hjemme og en i bilen så man er rimelig sikker på at man har en tilgjengelig. Displayet er stort nok og bakgrunnsbelysningen fungerer bra.
To fjernkontroller

Lengre opp her nevnte jeg alarmer med GPS og overvåkning via mobilnettet. Det er ikke bare prisen som er en ulempene disse, de kan også blokkeres. Vi har sett flere eksempler på at de litt mer avanserte tjuvraddene benytter utstyr som gjør at slike alarmer ikke løser ut, og du får aldri varsel på mobilen om at du har blitt en båt fattigere. En enkel variant ala den jeg tester her kan derfor være et bra tillegg til de mer fancy variantene.

Montering

Noe av det første en tjuvradd gjør i en båt er å klippe alle kabler til batteriet, og det er selvfølgelig for å stanse eventuelle alarmer og sporingsutstyr. For at det skal være noe poeng i å ha slikt i båten bør det derfor ha egen strømtilførsel, og så bør man skjule det litt. Jeg har ingen tro på at det er noe poeng å gå veldig nøye til verks, tjuvradden stikker når alarmen går eller slår i stykker alt for å stanse alarmen. Er han av typen som begynner å slå i stykker ting er det nesten bedre at han klarer å koble fra alarmen før skadene blir for store.

Jeg bruker et 14Ah Gelbatteri fra Biltema som energikilde. Det er stort nok til at jeg kan la alarmen stå i flere uker uten å lade batteriet. Med to slike batteriet står alltid et fulladet og klart til bruk, og så rullerer jeg på hvilket som står i båten.

Siden jeg ikke kobler alarmen til tenningssystemet slik den opprinnelig er tenkt, må jeg modifisere den litt. (Den er ment å kobles mot tenning og lys.) I den største koblingskontakten vipper jeg ut pinnen for strøm slik at jeg kan kappe av pinnen og sette på en kabelsko.

Rød pin tatt ut.
Den sorte jordkabelen hadde passende kabelsko rett ut fra pakken, så dermed var alt klart for testing:
Klart for testing.
Alarmen gjør det den skal. Det eneste negative jeg har å si er at jeg ikke har klart å fine ut av hvordan jeg stiller klokken på fjernkontrollen. Bruksanvisningen er ganske bra ellers, men akkurat det sier den pent lite om.

Link til alarmen jeg har kjøpt:

Testet: Abu Garcia Max Toro

$
0
0
Det finnes etterhvert et bredt utvalg i sneller til tyngre gjeddefiske. Historisk sett er det de runde snellene i metall  som har dominert, men i det siste har plast og kompositt gjort sitt inntog også her. Disse er mer spennende, litt mindre å holde i, og har flere finesser enn de eldre modellene.



Et av de siste tilskuddene i Abu Garcia's multiplikatorfamilie er Max Toro. Snella skal plassere seg i mellomsjiktet prismessig, og gi de med et begrenset budsjett en fullgod snelle. Prislappen i Norge er satt til 2499,-. Jeg har fått låne en snelle av den norske importøren, og har brukt den under vårfisket.

Det første som slo meg da jeg åpnet esken var at dette er en stor snelle. Den er oppgitt til å være en 50-størrelse. Den er ikke spesielt lett, men framstår som solid. Vekten er oppgitt til 350 gram. Abu har gjeddesneller som er både tyngre og lettere enn denne. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at stativet og sidegavlene er laget av kompositt. Jeg er vant til at gjeddesneller har stativ av aluminium eller stål, og synes det er friskt av Abu å satse på kompositt. Dette materialet er dominerende på de lettere snellene på markedet, og de har nok etterhvert fått god erfaring med hvordan det fungerer. Når man kaster tyngre baits, og særlig ved kjøring av større fisker, trenger man et stivt og stabilt stativ. Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et riktig dimensjonert komposittstativ skal kunne gjøre samme jobben. Kompositt har imidlertid noen ulemper; det tåler mindre slag og støt enn metall, og kan bli veldig sprøtt ved svært lave temperaturer. Dette kan være verdt å ta hensyn til ved isfiske når det er svært kaldt. Til gjengjeld får man gevinsten i redusert vekt, i tillegg til at plast føles varmere enn metall om våren og høsten. Jeg tillater meg å stille spørsmål om hvorvidt det er billigere med en linefører i kompositt enn metall, men velger å tenke at riktig dimensjonerte komposittmaterialer har en evne til å gi litt etter ved belastning og at det kan være fornuftig på en så liten komponent. Samtidig legger jeg merke til at det sitter en metallring i lineføreren for å unngå slitasje, og at selve lineføreren sitter godt beskyttet i stativet.

Stativ og linefører i kompositt.
Snella har 5 kulelagere. Etter min mening er dette tilstrekkelig så lenge de er dimensjonert til bruken. Skal man kaste tyngre baits er man avhengig av at snella er godt vedlikeholdt for minske slitasje, men et stort antall lagere har ikke nødvendigvis noe å si på kastelengden. Skal man derimot kaste lette baits er det en fordel med en spole som følger på med line uten å holde igjen. Da har mange kulelagere, gjerne 8-10 stk en hensikt. Til tyngre fiske har det vel så mye å si at lagerene har god støtte i gavlene.

Sveivarm i metall og gummiknotter.
Jeg har etterhvert blitt vant til at Abu har knotter på sveiva av EVA-skum. Max Toro har arm av metall og gummiknotter. Metallarmen fungerer godt, og siden armen er knekt innover mot snellehuset er ikke følelsen så ulik dyrere sneller. Gummiknottene er myke og gode å holde i, og jeg har derfor ikke savnet skum. Forskjellen ligger nok i pris på materialer, uten at det betyr at kvaliteten er lavere.

Utveksling midt på treet.
Max Toro har en utveksling på 5,3:1. Utveksling er som kjent en balansegang. Jo høyere utveksling jo mer line inn på spolen per omdreining. Dette er supert til fiske om sommeren når vannet er varmt, eller når man skal fiske poppere, frosker eller andre baits i overflaten. I andre enden av skalaen handler det om moment. Lav utveksling lønner seg når det man skal sveive inn er tungt. I mine øyne befinner gjeddefiske seg et sted på midten. Vi trenger muligheten til å styre hastigheten på agnet, men samtidig moment når de store madammene kommer innom. 5,3:1 er derfor helt greit hvis man bare skal ha en snelle. I slutten av testperioden har jeg testet baits som går i overflaten, og med litt innsats får jeg dem til å gå akkurat slik jeg ønsker.

Hoveddrevene i Max Toro er laget av messing. Dyrere sneller har gjerne drev av stål, fortrinnsvis rustfritt. Messing er et mykere materiale enn stål, men vesentlig mer holdbart enn plast. Sannsynligvis er pris avgjørende for dette valget. Det mest kritiske med drev i sneller er risikoen for vridning ved belastning. Så lenge drevene har nok støtte til å holdes rett i forhold til hverandre blir gnaging og slitasje minimal. Altså vil de færreste oppleve at en snelle som er tilpasset bruken raser. Forskjellen blir synlig over lang tids bruk. Jeg har mine tvil om dette, som de fleste andre moderne sneller, er en snelle dine barnebarn kan arve men det er nok heller ikke poenget her.

Bremsen på Max Toro er Abu's etterhvert anerkjente Power Stack Carbon Matrix. Stjernehjulet på innsiden av sveiva er relativt stort og solid, og har klikkfunksjon. Jeg fisker normalt gjedde med godt tilskrudd brems for å kunne sette mothugget. Deretter handler det om å få redusert bremsen slik at fisken har mulighet til å ta litt line i steden for å ryke. Da må bremsen kunne løsnes uten at lina blir slakk. For meg framstår bremsen jevn og lettjustert.

Kastebremsen på snella er av typen MagTrax. Kort fortalt dreier det seg om at det sitter magneter i den ene gavlen. Ved å skru på hjulet som sitter på utsiden av huset endres avstanden mellom magnetene og spolen. Dette er etterhvert blitt et velprøvd og holdbart system som gjør det enkelt å justere bremsen mens man fisker. Når man endrer kastevekt justeres strammeskruen på spolen slik at betet ikke raser rett i bakken når spolen frikobles. Med kastebremsen av vil en såkalt professional overrun, fuglerede eller backlash lett kunne oppstå, med bråstopp og mulig tap av bait og fortom som resultat. Jeg pleier å sette kastebremsen på 50%, og justerer etterhvert. I motvind lønner det seg å kjøre med mer brems siden betet vil bremses av vinden, mens under gode forhold forsøker jeg å minske effekten av bremsen slik at kastelengden økes. Jeg tar ett klikk av gangen, og kjenner da med en gang med tommelen om lina reiser seg under kastet. Når bremsen er justert riktig går det an å få til god kastelengde uten at det er nødvendig å stoppe spolen med tommelen før betet treffer vannflaten, og dette må sies å være bra.

MagTrax kastebrems med utvendig justering.
Under mitt fiske har jeg testet snella med baits mellom 20 og 150 gram. 20 gram fordi det er så lavt jeg synes det har noe for seg å teste med denne typen sneller. Siden den er såpass stor vil den føles klumpete og tung på stenger med lavere klassing. Den gode kastebremsen gjør at det nok ikke noe problem med lavere kastevekter. Den største begrensningen ligger i tykkelsen på lina. Skal man kaste langt med lettere baits må man ned i dimensjon. Testsnella var utstyrt med Spiderwire i 0,30mm. Når jeg kaster tyngre baits framstår snella som stiv og stabil, og da forsvarer den virkelig størrelsen sin. Dette er en solid snelle, som gjerne blir med på det meste innen gjeddefiske. Jeg har brukt den mest sammen med Abu Garcias Svartzonker Signature 8,6' 40-140g. Dette er ikke noen ny stang på markedet, men er kjent som en god startstang. Flere nyfrelste gjeddefiskere enn jeg har fått sine første fisker på slike stenger. Sammen med Max Toro blir dette en god kombinasjon. Jeg har også testet den på en Gunki Iron-t 20-80g for å kaste lette baits. Dette er en kvikkere og lettere stang. Her blir Max Toro litt i største laget, og stanga blir litt baktung. Det fungerer helt greit, men jeg kjenner at jeg savner Revo Beast som normalt sitter på denne stanga.

Etter noen måneders bruk sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk av denne snella. Det er naturlig nok mye større forventninger til test av dyrt utstyr. Man blir litt forutinntatt, dyrt bør også være bedre, men samtidig må man prøve å være objektiv. Max Toro virket klumpete og uhåndterlig da jeg tok den ut av esken, men etter en del bruk har den funnet plassen sin i hånda. Pekefingeren ligger veldig godt langs utsiden av gavelen. Tommelen faller lett ned på frikoblingstangenten slik at nytt kast kan foretas uten å skifte grep.

Bred, avrundet, tommeltangent.
Da jeg pakket den ned for å sende den tilbake tenkte jeg, til min overraskelse, at denne kunne ha vært kjekk å beholde på Svartzonkerstanga.

Så da er kanskje ikke budsjettmodellen noe dårlig alternativ likevel...

Nytt på markedet: Sunline og Keitech

$
0
0
Team Colibri er så heldige at vi har fått noen vareprøver tilsendt fra Profisker.no. For de av dere som ikke kjenner til Profisker.no, kan dere ta en titt på denne artikkelen. Hos blant annet Villmarksbutikken (VMB) kan man nå få kjøpt produkter fra Reins, Sunline, Keitech og St.Croix. Sistnevnte er stenger av høy kvalitet som vi håper å få noen kast med i løpet av 2017.

Keitech kommer, i likhet med Reins, fra Japan, og det Profisker har tatt inn til Norge er soft baits til primært abbor og gjedde. Vi har testet Keitech sin kanskje mest anvendelige shad, Easy Shiner (10cm og 12 cm) til abbor og gjedde. Til tross for at den er utformet som en shad, altså med litt høyde, går det fint å rigge blant annet offset. Det er skjært ut "spor" på ryggen av Easy Shiner som gjør at kroken kan skjules, samtidig som det gir litt mindre gummi å trenge gjennom når fisken biter. Dette går forresten igjen i flere av Keitech sine produkter. For tips til rigging, se denne artikkelen som jeg skrev i fjor. Der viser jeg rigging av offsetkroker på gummi av annet merke, men designet på shad'ene gjør det like relevant for Keitech, som man faktisk får kjøpt i Norge.
Finfin abbor som fant ut at Easy Shiner 4" var perfekt frokost
I tillegg til å være allsidig hva rigging angår er Easy Shiner en meget fin shad. Jeg har brukt denne tidligere, da ved fiske sør i Europa. Her viste det seg at denne hadde en høy stjerne blant profilerte fiskere, og når man har fisket litt med denne skjønner man fort hvorfor. Med relativt myk gummi har man en shad med et fint bevegelsesmønster også i lave hastigheter. Dette er til stor hjelp blant annet når man ønsker å fiske sakte for eksempel under vårfisket. Desto viktigere, i hvert fall for min del, er at den beveger seg godt også når den synker etter utkast eller ved jigging. Easy Shiner er derfor et meget godt valg for deg som skal jigge abbor, da du får en shad som gir fra seg godt med vibrasjoner også når du lar den synke fritt. Alt i alt en veldig allsidig shad som kan rigges på utallige måter, og som er såpass myk at den har nok innebygd bevegelse til alt fra vanlig spinnfiske til vertikalfiske.

Her er en pakke med den største varianten, 5 inch, samt en 4 inch urigget shad
Keitech Swing Impact er en annen jigg vi har testet, som etter litt research viser seg å være meget populær blant annet i USA. Den har en utforming som kan minne om en mellomting mellom mark og byttefisk. Det er altså ikke noen naturtro kopi av et bestemt bytte, men med en fin gange og bra vibrasjonsmønster er det en veldig spennende sak!
En Swing Impact 4 inch rigget med cheburashka-skalle
Om Easy Shiner egner seg godt til rigging med offset krok, er Swing Impact like god, eller bedre. Som man ser av bildet over er selve jiggen mer kulepennformet. Her kan man rigge med relativt små kroker, og likevel ha nok luft/opprom under som sikrer god kroking når fisken biter. Poenget er at agnet man har rigget på kroken skal skli ned på kroken når fisken napper. det vil si at man er nødt til å tilpasse kroken til type agn. En mindre krok betyr ofte at krokspissen kommer nærmere skallen, men Swing Impact er såpass myk at dette ikke får noen stor påvirkning på kroking av fisk. Dette gir også en ledigere gange i halen på jiggen.

På bildet over har jeg montert jiggen på en såkalt cheburashka jig, eller "bottom jig". Disse jiggskallene får man kjøpt hos de fleste dedikerte sportsfiskebutikker i Norge, og man kan velge mellom bly eller tungsten som materiale. Profisker.no har selv kommet med en variant i ulike vekter, og foreløpig finnes disse kun i bly. Med tungsten oppnår man samme vekt som bly i mindre størrelse. Utover forskjell i størrelse skal det visstnok gi en annen lyd når det dunker i stein på bunnen. Jeg bruker slike skaller først og fremst når jeg rigger med offset krok, men ønsker direkte kontakt med agnet. Alternativet ville vært texas rig med "pegged" vekt, som vil si at vekten man setter foran kroken på fortommen fikseres inntil krokøyet. Da oppnår man omtrent samme effekt som cheburashka. Noe ulikt vil det være da Texasriggen er montert på en og samme fortom, mens man med cheburashka får flere frie punkter, som ved festet i skallen, og festet mellom skallen og kroken. Fordelen med cheburashka er i mine øyne at jiggen får en enda friere gange enn om den festes med tradisjonell jiggskalle. På bildet ser man cheburashka med offset krok, men man kan selvfølgelig bruke en vanlig krok også, typ Aberdeen. Da er den ikke lenger beskyttet mot gress og annet, men krokningsegenskapene øker, kontra offset.

Shad Impact er en type non-action jigg som fungerer veldig bra til vertikalfiske, men også tradisjonell jigging når man ønsker å presentere noe med lite egenbevegelse.
Shad Impact og Easy Shaker er to typer non-action jigger som nå er å få kjøpt i Norge. Begge egner seg til dropshot eller annen form for vertikalt fiske. Easy Shaker kan også være spennende for de som ønsker å prøve teknikkene neko, wacky eller kanskje carolinarigg. Easy Shaker er en markimitasjon som kan minne om en krysning mellom Swing Impact og Shad Impact hvor kroppen består av ribber, mens halen er som Shad Impact.

Den siste varianten fra Keitech som jeg vil trekke frem er Keitech Crazy Flapper. Dette er en krepseimitasjon som alle ivrige abborfiskere bør skaffe et eksemplar av. Det finnes mange selskaper som har lagd krepseimitasjoner, hvor noen fungerer bedre enn andre. Av det man får kjøpt i Norge er det flere som mener at Keitech sin er nærme toppen, om ikke på topp.

Crazy Flapper kommer i pakninger som er godt forseglet, heldigvis.
Crazy Flapper lager mye bevegelse i vannet med de store klørne. Ut av pakningen sitter alle klørne sammen, men de kan lett separeres for mer støy og bevegelse. For dager hvor det skal presenteres noe med lite bevegelse er det kanskje en ide å la de sitte sammen? Krepsen kan rigges på mange ulike vis, men siden man oftest fisker slike imitasjoner nær bunnstruktur er det lurt å skjule kroken. Artikkelen som er linket til høyere opp viser slik rigging på shad, men prinsippet fungerer like bra på krepseimitasjoner. På bildet over ser man to forskjellige måter å rigge på hvor den ene er rigget med nevnte cheburashka, mens til høyre ses BFT sin nye Triple-S jiggskalle. Den gir krepsen en fin, stående, posisjon på bunnen. Med litt bevegelse i vannet vil den så sende ut vibrasjoner med klørne sine som lett oppfattes av omgivelsene.
Her ses forskjellen på de to riggene. Lett å se for seg at cheburashka gir en veldig "fri" presentasjon av agnet.
Felles for alle variantene vi har testet fra Keitech er at de er impregnert med salt, samt tilsatt smak. Dette merker man så fort man åpner en pakke og lukter på herlighetene. Fordelen med saltet er at det forsterker smaken når fisken biter i agnet, som igjen skal gjøre at den ikke like lett slipper taket. Slik er i alle fall teorien. En annen fordel med salt er at det maskerer lukt/smak av hendene som berører agnet, samt at det skjuler lukt/smak av selve plastikken brukt for å fremstille agnet.

Sunline er ny i Norge, men anerkjent i spesielt USA og Asia. De er blant verdens ledende lineprodusenter og har mange av de mest profilerte Fluorcarbon- og flettede linene i sitt sortiment.
Vi har testet et par forskjellige flettede liner, og kommer her med et førsteinntrykk. For å kunne si noe håndfast om snører er man avhengig av å teste over lang tid for å kunne si noe om slitasje, fargens holdbarhet og en eventuell sammenlikning med snører man har brukt tidligere. 

Som med Keitech vet vi at man kan få kjøpt Sunline hos VMB, men det er mulig Profisker har solgt inn denne andre steder også. Vi henviser til Profisker.no for mer info om utsalgssteder.

Sunline Castaway med sin lett gjenkjennelige farge
Sunline Castaway er en av linetypene vi har fått til testing. Det første man legger merke til er den lyseblå, og lett diskrete fargen på lina. Det største salgspunktet er likevel følelsen man får når man kjenner på lina, så her er det bare å be selgeren åpne en eske slik at du får teste! En line som føles så glatt og fin som denne gir store forventninger til kastelengde, og foreløpig kan vi si at vi er meget imponert. Denne er foreløpig testet til abborfiske med lette jigger, og erstattet vanlig multiline. Det man straks merker er en markant forskjell i kastbarhet. Kastelengden økte betraktelig, og den glatte, runde lina gir mindre risiko for backlash med multiplikatorsnelle.

En runde med testing viser også at når uhellet er ute og kråkereiret er et faktum, er det relativt enkelt å få løsnet opp igjen. Takket være den glatte overflata virket dette noe lettere enn med tradisjonell braid som gjerne graver seg ned.

Castaway er laget med en blanding av PolyEthylene (PE) og monofilament. PE er det vi i dag kaller braid eller flettet line. Videre er den belagt med coating, som gir den glatte overflaten. Som allroundsene bør denne være et godt alternativ, og mange sluk- og spinnerfiskere bør ta en titt på Castaway. Prismessig ligger den i øvre sjiktet, men det er forventet om man kjenner spesifikasjonene. Her gjelder det å være åpen for å prøve et nytt merke. Kanskje får du en ny favoritt?

Super Braid 5 8-trådig braid
Sunline Super Braid 5 er line nummer to fra Profisker vi har fått testet en del så langt denne sesongen. Igjen, dette blir kun førsteinntrykk da vi ikke har testet over lang tid. Det som skiller denne lina fra andre på det norske markedet er at den er multifarget, altså består av seksjoner på 10 meter med ulike farger. Som navnet tilsier består den av 5 farger, og hvite felter på 10 cm for hver meter. Dette kan være kjekt ved for eksempel dorging uten telleverk for å holde oversikt over hvor langt ute agnet er. Det kan også brukes ved jiggfiske fra båt for eksempel i dype vestlandsfjorder. I grove dimensjoner finnes det alternativer til denne typen liner i Norge, men her snakker vi liner med dimensjon ned i 0,15. Super Braid 5 har foreløpig blitt testet til lett ferskvannsfiske i diameter 0,15. Som Castaway kaster den godt, selv om den ikke føles like glatt. Dette skyldes at det er en ren flettet line, samtidig som den muligens har noe mindre coating enn Castaway.

Kvalitetssnelle med kvalitetsbraid!
Super Braid 5 har så langt vært problemfri, og har ikke gitt noen vindknuter eller backlash. Det er verdt å nevne at denne er en videreutvikling Sunline har gjort fra 4-trådig utgave, og versjonen du får kjøpt i Norge er 8-strand, som betyr at den består av 8 flettede tråder. Nå finnes det mange alternativer til dette på markedet, men det er verdt å ta med i betraktning ved kjøp av ny line. At den er flettet med 8 tråder sikrer en rundere profil, som igjen hjelper linepålegging, gjør at du får mer line på snella samt at det gir mindre friksjon når du kaster. Kommer man over billig braid, bør man sjekke hvorvidt det er 8 eller 4 tråder. Jeg er ikke i tvil om at jeg heller legger litt ekstra penger på bordet for en rundere line!

Profisker leverer også Sunline Super PE 8 Braid i Norge. Dette er vanlig 8-trådig flettet line (PE), men i motsetning til Super Braid 5 kommer den i en meget tiltalende oransje farge. Jeg sier tiltalende fordi dette er midt i blinken for meg når jeg skal fiske etter blant annet abbor med jigg. Ved jiggfiske er man avhengig av å ha kontroll på lina, og en godt synlig line er alfa og omega. Jeg har foreløpig ikke testet denne ennå, men kommer tilbake med noen ord om den senere i år. Er du på utkikk etter ny braid har Sunline flere gode alternativer. Jeg har kommet med mine tanker rundt to av disse i form av et førsteinntrykk. Utpå høsten regner jeg med å kunne si noe mer håndfast hva gjelder langtidsbruk. Så langt ser det bra ut, og noe annet er ikke å forvente fra Sunline.

Som jeg nevnte innledningsvis er alle produkter nevnt i denne artikkelen vareprøver fra Profisker.no, men jeg har selv gått til innkjøp av blant annet Keitech Easy Shiner og Crazy Flapper!

Hurdalsjøen 16.06.17

$
0
0
En og en halv måned siden siste fisketur. Smak på det du. 46 dager, eller 1.104 timer, eller 66.240 minutter. Å si at jeg er nøden er en underdrivelse.

Siste fisketur for min del var med jolla i et lite lokalt vann 30.04.17. Lite visste jeg da om at det skulle gå ett åttendedels år før jeg var på tur igjen, og det midt i den beste tiden på året. Nå har de 46 dagene vært preget av regn og vind, og har unektelig vært brukt på ting som sikkert vil vise seg å være fornuftig senere, men steike så godt det var å smekke båthengeren på bilen igjen. Turen var tatt så på sparket det er mulig for min del om dagen, dvs planlagt to uker i forveien. Lars og Dag (R) fra bloggen kastet seg med i Dags båt, mens jeg hadde med meg en ny matros i min.
Pakket og klar
Thomas er velkjent blant brukerne av dybdekart.no, han er en ivrig logger og har logget opp flere vann rundt Oslo og Bærum helt selv med Packraft og kajakk. Til daglig finner du han på Blommenholm Båtforening. Thomas er med andre ord ingen fersking med båt, selv om det litt avanserte sportsfisket kanskje ikke har vært hans force.

Jeg har arbeidssted på Helsfyr om dagen, og dro med meg båt og bil dit på morgenkvisten for å spare tid. For de som lurer på slikt, kan jeg opplyse om at det ikke er bare bare å skulle finne parkering til 11 meter med bil og båthenger på Helsfyr, men det gikk på et vis. Litt tidlig sorti fra kontoret, og så var kursen satt mot rampen. Rampen (KARTLINK) er verdt ett bilde:
Rampen i Hurdal

Thomas hadde med sin Lowrance HDS Carbon delvis for å leke med og delvis for at jeg skulle få oppdatert min Structurescan 3D modul med siste software. (Siste software finner du HER) Mine HDS Gen 2 er dessverre for gamle til å oppdatere modulen. En liten bonus var at Carbon også kan vise 3D-bildet, mens mine Gen 2 bare kan vise downscan og sidescan. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke synes 3D-bildet har allverdens nytte, og den oppfatningen har ikke endret seg siden sist. Detaljene på både DownScan og SideScan er MILEVIS foran 3D.

Thomas og jeg fisket litt også, vi startet med litt dorging (jeg har trollingkort på Hurdal) og så gikk vi over til spinn og vertikal etterhvert. Det ble en liten gjedde på et par kilo på dorgingen, på nytt og spennende utstyr som Daiwa har lånt meg. Det blir mer om det utstyret senere, en kort økt er litt tidlig for konkluderinger. Men særlig den ene trollingstangen på 7' liker jeg svært godt. Fortsettelse følger.

Det er mye fisk i Hurdalsjøen, ekkoloddet etterlot ingen tvil om den saken. Men det å se fisken er langt fra det samme som å få den til å bite. Thomas fikk en innføring i moderne vertikalfiske med ekkolodd, og ble akkurat like hektet som alle andre jeg har vist teknikken. Fisk som enten gir helt beng i jiggen, eller kanskje enda værre stiger opp og kikker på den før de snur og blir borte, gjør at selv den sindigste blir synlig frustrert.

Lars og Dag fant dog fisk som var hakket mer sultne, og hadde et helt annet fiske enn oss. Gutta i vinnerbåten kommer kanskje med en egen rapport?
Dag og Lars
Daiwa for testing, spennende med testing av trollingutstyr fremover:
Daiwa stæsj
Det ble sent innen alle ga seg, takk for en flott tur gutta!

What is the difference between HDS Gen 3 and HDS Carbon?

$
0
0
Whenever a completely new model or a rewamp of an existing model comes out, we get the same question: "What is the difference?"


Lowrance HDS Carbon

Previously I have written a few articles about the differences between some of the (now historic) Lowrance-models:
 

This time we will take a look at the difference between Lowrance HDS Gen 3 and the brand new Lowrance HDS Carbon that was released 15. december 2016. We will look at the technical stuff, and try to translate that into what it will mean when out on the water.

Lowrance HDS Gen 3

HDS Carbon is actually the fifth version of the popular HDS-series. Before it came HDS Gen 1, HDS Gen 2, HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3. HDS Gen 2 Touch marked a new area of how Lowrance run their model-updates, since it was released shortly after HDS Gen 2 and the two lived alongside eachother for a year before HDS Gen 3 came. Again HDS Gen 2 Touch was keept alive alongside HDS Gen 3, and we will now probably see this pattern repeated with HDS Gen 3 living on for another year or so alongside HDS Carbon. Life goes on.
 

The technical differences between HDS Gen 3 and HDS Carbon might seem small at a glance, and I agree that they are smaller then the differences between HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3. But whether or not those differences should impact what you spend your hard earned cash on, depends on your intendended use. Let us have a look at what HDS Carbon offers, that HDS Gen 3 does not:
  • Better screen-resolution in 7 and 9.
  • Better screen on all sizes.
  • Dual core processor.
  • Double the RAM
  • Double band chirp
  • Double sonar-compatability through ethernet

Resolution, not only a question of your screen.

Did you know that the resolution in your sonar-signal is a lot better then the resolution of the screen you use to view that signal? The devil is in the detail, and the fish are to be found with good resolution. Sure, if you are fishing for 50LBS fish in 20 feet of water, just about any sonar will show you that fish as long as your boat (or rather your transeducer) is placed over it. But when it comes to seeing small targets, single baitfish or larger fish at greater depths, resolution plays a big part. When talking about resolution and sonar, we are really talking about two things: target-seperation and screen-resolution.
 
The sonar-signal itself has limited resolution, but those limits have been pushed. This is a huge subject, but to put it in laymans terms; having a great resolution screen will not help you one bit if the sonar itself has poor target-seperation. Over the last few years we have seen MASSIVE improvements in target-seperation in recreational sonar, in many ways that trend started with HDS Gen 1 and has since evolved and spread, but made a sudden leap when chirp entered the game. Todays chirp-sonar, and especially when paired with a low-Q transeducer like Airmars chirp-ducers are way better then that HDS Gen 1. Even with the more conventional (and wallet-friendly) Lowrance OEM-ducers like HST-WSBL there is noticable difference, both in shallow and deep water. With the introduction of double band chirp on HDS Carbon, that target seperation is taken one step further from HDS Gen 3, as long as there is a double band chirp-ducer from Airmar in the equation (and budget). For the shallow-water guys fishing for bass or northern pike etc there is litle to gain from double band chirp. But for those fishing in depths greater then 300 feet, and for those that fish both shallow and deep depending on what they are fishing for, the difference is noticable.

Connecting dual band chirp to HDS Carbon
There is a price to pay though. Right now the only transeducers that allow us to draw from this double band chirp are from Airmar and they are pricey. Ducers like TM265 and TM275 are great tools, but will easily cost the same as your HDS.
 
Screen-resolution is however not dependent on your ducer, and with HDS Carbon that resolution is better then ever:
  • 7- 1024X600
  • 9- 1280X720
  • 12- 1280X800
The 12 (which is actually 12,1", just as with Gen 2 Touch and Gen 3) is pretty much industry-standard on resolution, but the 7 and 9 are not. Here is a comparison between brands and models:
Comparing screen-resolution
I`m personally a huge fan of getting the biggeste screen with the best resolution you can afford. For this reason I have always avoided the 9 and actually stuck with HDS 8 Gen 2 as my main screen on my own boat. The table above clearly shows that the days of my HDS 8 are numbered. Both Garmin and Humminbird have been ahead on screen-resolution on some models for a while, but that ends with HDS Carbon. If you are in the market for a 7-9, that fact should make HDS Carbon a serious contender.


Screen-resolution is important when out on the water. Downscan, SideScan and 2D-chirp allows our sonar to seperate targets better then ever before, and now the screens we look at have finally stepped up as well. It will be easier to spot fish hugging bottom or structure, and fish hiding in cover like brushpiles etc.

On forums and Facebook I see people complaining about how the screen of their sonar has such low resolution compared to smartphones or tablets at a fraction of the price. There are two reasons to consider here. The first is that your phone or tablet does not have to meet the same requirements as your multi function display (MFD) in the boat. Your MFD has a harsh life, exposed to extreme temperatures and water. Components meeting such requirements cost more then the ones in your phone. The other reason is the distance between your MFD and your eyes, versus the distance between your phone and your eyes. The further the distance is, the less gain comes from good resolution. So there is no reason for our MFDs to compete with our phones and we should stop comparing products that are ment for such different use. You don't see many people comparing phones with electronic boards at trainstations and airports, because there is no reason behind such a comparison. Whether or not the new screen-resolution of HDS Carbon 7 and 9 is where the limit should be drawn is another question. Personaly I would say no.


Better screen

With HDS Gen 3 Lowrance made the jump from LCD-screens where plastic was glued to plastic, and on to plastic glued to glass. The difference was noticable, especially in bright sunlight, but they where still using TFT. With the improwed IPS-standard screen on HDS Carbon the screen itself improves again from the TFT on HDS Gen 3. The visible light coming from the screen is brighter and easier to view in direct sunlight, but viewing-angles are also improved. Especially for users preferring the white background in their 2D-sonarimage, the white is now significantly whiter. IPS is pretty much the same standard as used in you flatscreen-TV back home. With IPS it is easier to view the screen as you run around in your boat, trying to catch fish, while glimpsing over to your HDS to see if you are missing something. This is a good thing, bassboat/single-consolle or cabin-boat alike.


IPS also helps another issue. Polarized sunglasses are very populare amongst boaters and fishermen, both for the extra comfort when reflections from the water are removed/ dampened and for a better view of what is under the surface. But they usually had to come off when looking at your sonar and chartplotter, since the screen would look dark through the polarized lens. IPS makes a big difference there, you can keep those shades on all the time now.


Better processor and RAM

Dual core processor and twice the RAM versus HDS Gen 3. If all you have ever used your HDS Gen 3 for is 2D-sonar and charts, you have probably never noticed any delay or temporrary freeze. But if you have a more complicated system including AIS, radar and StructureScan 3D, the occasional delay has been there even with HDS Gen 3 when running everything at the same time in splitt-screen. Especially StructureScan 3D seems to be heavy lifting for the HDS, but with HDS Carbon that is improved.


With live-mapping coming, both Navionics Sonarcharts Live and a second solution, the load on the unit increases. We have seen this before in other brands, both Humminbird and Garmin stepped up their units capabilities after their first generation of units with live-mapping. The process used to make those contours on your screen is called interpolation, and even if the type of interpolation used in live-mapping is fairly simple, it is to be considered as "heavy lifting" for any chartplotter.
Navionics Sonarcharts Live on HDS Carbon
Although it is not completely clear at the time writing this, it seems obvious that the increased capabilities of HDS Carbon is connected to Navicos (owner of Lowrance) efforts in cloud-based services. The trend towards the cloud has been evident in all other aspects of our electronic lives, and it is making its way onto our boats as well. We have already been able to update our units software through the cloud (this specific cloud is GoFree Store), upload sonarlogs and download charts. But there is a lot more to come in this field.

Insight Genesis map downloaded through GoGree

Network sonar times two.

Lowrance has had network sonar for quite some time, even before the HDS-series came to light. Any source for sonar can be viewed on any HDS, as long as that HDS is connected with ethernet (grey cable with yellow connectors) to the HDS in which the ducer one wishes to view is plugged. A practical example is your average bassboat. It has one HDS at the drivers seat, and another up front by the electric trolling motor (TM). The boat has one ducer at the back, and one under the TM. By changing the source for sonar in the menus of any of the HDS-units onboard, one can view both those ducers signal. Another practical example is my own boat, it does not mather if I use the HDS on the aft deck or in the cabin, both use the same ducer through ethernet.
My aft-deck HDS Gen 2 getting sonar (and map) from the front HDS Gen 2
With HDS Carbon the network sonars capabality is doubled. You can now view two sources for 2D-sonar on one HDS in splittscreen. So in our bassboat-example you can stand up front by the TM and see both what is under the TM, and what is under the transom. This is great news when fishing in shallow and rocky areas, but also for tracing fish that moves around from one end of the boat to the other when fishing vertically or dropshooting.

Is it worth it?
That is litterally the thousand dollar question. The main problem for me when asked this, is that the correct answer for you is based on 10% tech (which I frankly know well) and 90 % subjective reasons (which I'm clueless to). I would probably not upgrade from HDS Gen 3 to HDS Carbon, but I will upgrade one of my HDS Gen 2s to HDS Carbon.




Video fra Hurdalsjøen

$
0
0
Levende bilder fra Team Colibri, nå står ikke verden til påske....


Lars og Dag er større fans av film enn meg, og filmet litt under vårt mini-teamtreff på Hurdalsjøen.




Får du ikke opp videoen kan du se den vi linken: https://youtu.be/W4Z-Ptg21rs


PS - min rapport fra turen er som vanlug tekst og "døde" bilder, den finner du HER

Livet på skråplanet er slutt

$
0
0
Å leve på skråplanet er ikke helt bra, men nå har jeg i det minste sørget for å få ekkoloddgiverne på Blikkboksen i lodd og vater.

En fordel med å bruke RAM når man lager arm til å ha ekkoloddgivere på er at alt blir justerbart i alle vinkler. Men det er også en ulempe, for kan noe justeres så kan man alltids justere seg bort...
Justerbart ekkoloddgiverfeste før montering av vater.
En ting jeg har endret på er selve RAM-armen som holder røret med ekkoloddgiverne. På bildet over bruker jeg den originale lange armen, men den er skiftet til en kort arm som fungerer mye bedre. Alt ble mer stabilt, og i praksis også lettere å justere med den korte armen. Men jeg var ikke helt fornøyd, og bestilte derfor diverse små vatere på eBay for å prøve å gjøre det enklere å treffe perfekt med innstillingen av giverarmen.
Spent på denne

Klassikeren


Liten tass
Det er ikke alltid like enkelt å få en bra følelse av form og funksjon på slike dingser fra eBay, men prisene var avslappet så jeg kjøpte tre varianter.
Alle tre

Så var neste steg å teste hvilken av de som ville være best egnet. Ut i garasjen for å fundere på hvordan jeg skulle få festet alle tre variantene, og så ut på vannet for å se hva som fungerer i praksis.

Minstemann festet jeg på RAM-armen. Det er i praksis en bortkastet variant, rett og slett fordi kuleleddet ytterst (det som holder armen med ekkoloddgiverne på) er såpass uavhengig av armens vinkel. Samtidig er det lille vateret så lite at man har minimalt slingringsmonn når man justerer, så selve vateret er heller ikke egnet.
Minstemann
Den varianten jeg opprinnelig hadde mest tro på, T-vateret, festet jeg på røret med ekkoloddgiverne på.
T-vater
Det gjør forsåvidt jobben, men det er vanskelig å få boblen perfekt i vateret i praksis. Vateret havner såpass lavt i forhold til meg, at jeg ikke ser det skikkelig fra min plass i båten, delvis fordi det er under RAM-armen. T-vateret har også en ulempe i form av at det ikke registrerer skjevheter alle veier, med ett slikt vater må man velge om det skal vise skjevheter på tvers eller på langs av båtens fartsretning, eller bruk to stykker.

Siste kandidat limte jeg fast øverst på røret som ekkoloddgiverne sitter på. En solid "klædd" med Sikaflex gjorde nytten. Denne er stor nok til at den er lett å lese av, og siden den sitter øverst på røret er den godt synlig for meg som sitter i båten. Jeg kan faktisk se boblen i vateret fra båtens midtofte, og på den måten fort se om giverholderen har forflyttet seg i marsjen.
Siste, og beste
Den lett fluoriserende fargen på platen i vateret synes godt uansett lysforhold og det hele ble enkelt å justere. Helt perfekt og akkurat det jeg trengte.
Alle tre i bruk - testing, testing.

For ordens skyld så kan det være verdt å nevne at man ikke må ha giverne 100% i lodd og vater. Sidescan påvirkes utvilsom mest av feil vinkel men for 2D med såpass bred konevinkel som med min HST-WSBL så skal giveren være ganske så skjev før det får reell effekt på selve dybdemålingen. Man trenger med andre ord ikke å gå i kjelleren dersom man ikke får dette perfekt, men du vil aldri få skikkelig skarpe bilder på sidescan/ downscan eller fine buer på 2D hvis ikke giverne er i vater.
Med ekkoloddgiveren i vater blir ekkoloddbildet bra.
Mer om stativet jeg har ekkoloddgiverne på finner du i DENNE artikkelen.

Østernvann 25.06.17

$
0
0
Kartmøte og fisketur på en og samme dag, nesten for godt til å være sant.
Logging i Østernvann.

Dagens første del var opplæring av ny admin på dybdekart.no. Thomas Tovang har vært en ivrig logger og er godt over middels interessert, så da var det naturlig å dra han inn på adminsiden. Thomas vil i likhet med meg administrere vann på Østlandet. Møtevirksomhet og opplæring klokken 07.00 søndag morgen går hardt utover morgenfisket men det får være.

Etter møtet dro jeg rett på tur. Jeg kom meg nødvendigvis på vannet litt senere enn optimal abbortid, men all fisketid teller vel? Fra parkeringen er det en kilometer å gå på grusvei, så Blikkboksen ble dandert på kanotralle og så bar det i vei.

Dagens vann ligger i Bærumsmarka med Bogstadvannet litt øst og en hel del høydemeter lavere. Jeg har en fortid i vannet som isfisker, men var klar for en ny visitt etter at det ble logget opp av nettopp Thomas. Kartet oppdateres snart med mine data også og du finner det HER på dybdekart.no. (Mine data deles også med Navionics og Insight Genesis.)
Sonarcharts Live på IPad.

Live kart med Deeper
Endel av høydemeterne fra parkeringen og opp til Østernvann kommer helt på slutten, når man skal over demningen. Det var bare så vidt jeg kom opp den kneika, men vel oppe på demningen gikk resten som en lek. Jeg satte kursen vestover mot noen plasser jeg har isfisket ved for 10-15 år siden, det vil si sist jeg fisket her.

En pust i bakken før innspurten.

Bortsett fra at det er morsomt å besøke vann jeg frekventerte en gang i steinalderen, var dagens virkelige mål å fullføre testen av Deeper Smart Sonar Pro+ som jeg har lånt fra Deeper i noen uker. Østernvann har en bestand av mort i 20-30 centimeter-klassen, og tanken var at de ville utgjøre fine prøvekaniner. Det gjorde de også, men mer om det i en senere artikkel. Med Deepers fleksiarm gikk det uansett som en lek å feste ekkoloddkula til Blikkboksen. 
Deeper med fleksiarm in action
Litt mer omstendelig er festet for de andre ekkoloddgiverne, en egen artikkel om det kan du lese HER. Men for å få testet Deeper opp i mot en (for meg) kjent referanse er det kjekt å kunne ha flere ekkoloddgivere i vannet samtidig.
Med Lowrance som parameter ved siden av.

Resten av vannets innbyggere glimret stort sett med sitt fravær. Jeg hadde to bomhugg på en IMA mens jeg dorget, og det var det. 

Jeg ga meg ca 13.30, da var "landingsplassen" ved demningen smekk full av folk, og jeg kunne sikker brukt hele ettermiddagen på å snakke med nysgjerrige sjeler. Turen tilbake til bilen gikk betydelig raskere enn turen inn til vannet, lenge leve nedoverbakker.

I dag ladet jeg hverken mobil eller nettbrett i båten, og det begynner å bli tydelig at det hjelper betydelig på driftstiden til batteriet i elektronikkassen min. Jeg får vurdere om jeg skal kjøpe en powerbank til IPad/ IPhone for de lengre øktene. IPaden tåler ikke mer enn et par timer med live-mapping via Navionics Boating før den slukner. Ingenting å si på denne statusen.
Mye å gå på.

Jeg har forresten oppdaget en aldri så liten ulempe med LiFePO som forbruksbatteri, et speilbilde av en av fordelene. LiFePO beholder sin spenning fra start til slutt, i motsetning til blybaserte batterier hvor spenningen (volt) gradvis faller etterhvert som batteriet lades ut. Det betyr at man ikke kan bruke tilførselsspenningen som utgangspunkt for å beregne hvor mye strøm (ampere) som er igjen på batteriet. Nå har mitt Topband-batteri blåtann som gjør at jeg får opp informasjonen over på mobilen og dermed er problemet løst, men en eller annen form for batteriovervåkning er nesten en nødvendighet med LiFePO, og da batteriovervåkning som ikke baserer seg på spenningen alene. 

Reisebrev fra Panama - del 1

$
0
0
Etter en lengre reise fra kalde Norge, så ankom vi Panama City 01.30 lokal tid. Heldigvis var det ikke noe tull med bagasjen, alt var inntakt. 

Etter en natt på hotell ble det en taxitur på 2,5 time til marinaen hvor Mortens Offshorehunter ligger. Det første jeg ser når vi ankommer Linton Bay marina, etter en heller humpete taxitur - var en enorm kran for opptak/utsett av båter.

Kran i størrelse XXXL

Mens vi driver og pakker ut så kom det en amerikaner bort og begynte å bable om at han hadde fått et problem ombord. Dette viste seg i form av et en sloth (dovendyr) hadde svømt over og klatret ombord i båten. Kapteinen på båten prøvde så å jage denne bort ved å sprute vann, dette gikk ikke helt etter planen da dyret svelget unna for så å legge seg for å sove. Kapteinen gikk forbi oss noen timer senere, og vi overhørte da at han fortsatt hadde problem med dyret.

Nærmere kvelden så ble Petter og jeg ivrige på å teste ut dinghyen (liten jolle) og kaste litt inn under mangrovetrærne som lå tett. Vi rigget opp noen lette spinnstenger med små stickbaits. Vi rakk å fiske en liten time før mørket kom, her nede skjer det like brått som om noen flipper en lysbryter. Vi hadde en del hugg,og vi fikk opp hver vår babybaracuda (kan bli opp mot 1,5 meter og 30kg).

Å jada.

På vei ut til mangrovene så kom vi over 2 aper som romsterte rundt i jolla til den samme kapteinen som hadde problemer med dovendyret. Han hørte jo såklart dette og løp til for å skremme bort apene. Enden på visa var at apene isteden skremte bort han, rota seg ferdig (kasta ut ting og tømte ut poser) og gikk nonchalant bort og inn i skogen igjen. Og da mener jeg at de gikk, oppreist på 2 ben og med halen i sky - null skam og null respekt. Stakkars kapteinen stod bare oppgitt og så på.

Vi måtte forflytte oss fra første havna vi lå på for å komme oss nærmere innløpet til Panama kanalen. Dette medførte en liten kjøretur på ca 4-5 timer. Vi lå relativt nærme land, og motorene ble brukt. Vi slengte ut 2 woblere og dorget hele veien. Petter fikk en alright kongemakrell på ca 3 kg.

Kongemakrell

Nå ligger vi og venter på på at onsdagen skal komme, da har vi fått tillatelse til å krysse Panama kanalen. Så tiden nå går med på å rydde og klargjøre båten og fiskeutstyret for Stillehavet. Bilder sier mer en tusen ord:

Båten vår - Offshore Hunter

Båten vår - Offshore Hunter


Katamaraner er det flust av her nede, veldig populær seilbåt

Ikke alle er like operative.






Litt orden i kaoset.. Eller?

Squid for Marlin.

Div for Marlin og Tuna.


Rydding av båt.

Selv om Morten er eier og kaptein, så trår han til når det trengs.

Stemningsbilde, Shelter Bay Marina
Når vi nå kommer over på Stillehavssiden så kommer nettet til å bli veldig sporadisk, så mest sannsynlig vil det ta en god stund før neste del blir publisert, den vil da omhandle passeringen av kanalen, og forhåpentligvis en fin fisk eller 3. Stay tuned. :)



Vårens vakreste eventyr 2017

$
0
0
Sammen med noen kompiser har jeg en tradisjon som har vært holdt i hevd siden vi var i 20-årene. Vi kaller tradisjonen Vårens Vakreste Eventyr.

I år som i fjor var Plan A trolling på Vänern i Sverige, mens Plan B ved sterk vind var en av de andre mindre innsjøene mellom Vänern og Norge. Jeg burde kanskje skjønt at jeg hadde manko på karma dagene før avreise. YR meldte bare vind, regn og mer vind. Torsdag morgen, dagen før avreise, gikk sluket på badet i huset vårt lekk, med den konsekvens at vannet rant ned i stua vår og jeg måtte rive himlingen der. Torsdag kveld ringte Øyvind og måtte melde avbud på grunn av sykdom i familien, og jaggu fulgte ikke Stian opp med at han måtte jobbe på fredagen.

Men jeg er sta, noen vil kanskje hevde at jeg er mer sta enn godt er og har sikkert rett i det. Så etter å ha levert ungene i barnehage og SFO på morgenen, ble kursen satt mot Bengtsfors. 
Kaffestopp på Ørje
På grunn av vinden ble Plan B satt ut i livet, i år var denne Södra Lelång. En hytte ble leid, takket være kjapp respons fra Turistbyrån i Bengstfors (takk for hjelpen Maria). Jeg kjørte fra Stabekk utenfor Oslo ca 09.30 og noen timer senere stod jeg på Turistbyrån og kjøpte fiskekort. Som for Västra Silen (som vi besøkte i fjor, les rapport HER) er det et eget trollingkort i Södra Lelång. Med trollingkort kan man kjøre med fire stenger, men man kan kjøpe to slike og da kjøre med 8 stenger. 8 stenger er maksimalt antall stenger per båt.

Båtrampen ligger rett ved siden av Turistbyrån og det er også en bensinstasjon her med døgnåpne pumper. (Du får ikke fylt drivstoff med båten på vannet.) Rampen er litt slak, men med fine flytebrygger inntil og masse plass å rygge på. Frøken Evada skled fint av hengeren uten å måtte kjøre hengeren lengre ut enn at vannet var godt under bremser og hjullagre. Tvers ovenfor bensinstasjonen er det parkeringsplass hvor man kan stå gratis i inntil 7 døgn.

Fin rampe 1

Fin rampe 2
Som du ser av bildene over var været ikke helt ideelt. Det regnet og blåste, så flytedressen og støvlene kom på så snart jeg var ute av bilen. Capsen måtte vike for lue og fleecehals også.
Våt utenpå, men heldigvis tørr og varm inni.
Etter at båten var på vannet, ble bil og henger plassert på langtidsparkeringen. Så tøffet jeg bort i retning hytta, lempet inn litt bagasje og satte kursen ut på Lelång.
Kabinbåtvær
Jeg satte stengene så fort jeg kom ut fra øyene helt syd i Lelång. Det var lite informasjon å hente om dybder i denne sjøen, eller fiske i det hele tatt, før jeg dro så jeg fisket litt i blinde og uten noen annen plan enn at jeg ville finne et område med mye agnfisk. Navionics har kart for Lelång, og det hadde jeg studert opp og ned før avreise, men allerede på vei fra båtrampen skjønte jeg at det kartet var ubrukelig for sportsfiske. (Mer om det lengre ned.)

Siden jeg var solo og det blåste friskt straks jeg forlot områder i le, satte jeg bare fire stenger. Tre på et planerboard og en rett bak.
Greiene er satt
En rett bak har levert mang en gang.
Det tok ikke lang tid før jeg fant områder med agnfisk. Straks dybdene økte dukket det opp agnfisk, først langs bunnen og så pelagisk. De neste bildene er fra min Iphone via GoFree WIFI.
Pelagisk agnfisk på HDS 8, men litt dypt.
Fra HDS 5

Innimellom så jeg ett og annet større ekko, men de dukket typisk opp i nærheten av kanter, så jeg mistenker at det var gjedder.
Gjedde ved stim med agnfisk?
På vei over en grunntunge med 9 meters dybde løste det endelig ut, og knarren på en av Tekotaene ga fra seg litt lyd. Håpet gikk med ett gjennom taket, og hverken regn eller vind var noe problem lengre. Dog ga fisken seg fort, så mistanken om gjedde kom krypende.
77cm og 4,28kg - men ikke dagens targetart
Gjedda var både trinn, mørk og vakker, men det var ikke den som var målet for turen. Uansett deilig å få kjenning med fisk. Jeg fortsatte videre nordover.
Ikke akkurat en lys og trivelig horisont.
Jeg kan ikke klage. Eberspacheren sørget for tørr og varm kabin, og jeg hadde nok brus og potetgull med meg til å mette en arme. Etter hvert fant jeg et område med merkbart mer byttefisk, og kjørte endel ekstra runder der, uten at det gav noe annet enn enda flere skjermbilder fra ekkoloddet. Denne gangen rett fra HDSene, ikke via WIFI. For de teknisk interesserte ser du godt at disse blir skarpere enn bildene over via WIFI.

Passelig mye agnfisk, men ikke helt fornøyd enda.

Mye agnfisk


Som nevnt var ikke kartet helt til å stole på. Navigasjonskartet til Navionics var ok, bortsett fra noen grunner som var feilplassert med 20-30 meter. Det er uansett kjekt å ha og mye bedre enn ingenting.
Navionics for navigering
På Ipaden via Navionics Boating-appen, har jeg alltid siste versjon av kartet, og ikke minst Sonarcharts-funksjonen. Den gir meg tette dybdekonturer, basert både på offisielle data og brukerdata. Funksjonen er helt topp, så lenge de underliggende dataene er gode. I Lelång er de ikke det, og Sonarcharts var tilnærmet ubrukelig. Her har jeg fire skjermbilder, to av det originale kartet og to som viser min logging.
Uten loggspor.

Med loggspor.
På disse to er feilene enda mer tydelige. Her ser det ut som det går en grunnrygg tvers over sjøen, noe som bare er tull. Grunna markert med bøye i kartet ligger også flere titalls meter lengre bort.
Uten loggspor 2
Med spor ser du at "grunnryggen" egentlig er 30-45 meter dyp og at det er 20+ meter dypt der markeringen av grunnen er i kartet.
Med loggspor 2

Jeg logget selvfølgelig hele tiden mens jeg fisket, så kartet hos både Navionics og Insight Genesis får seg ett løft. Jeg har også sendt loggene til djupkarta.se for de som foretrekker deres kart. Jeg er en tilhenger av å dele kartdata med så mange som mulig, rett og slett fordi verden er for stor til at jeg kan logge alt selv. Innerst inne i et lett naivt hjørne håper jeg at det jeg deler bidrar til at også andre deler. Kall det gjerne mitt forsøk på å skape god karma, uten at det hjalp særlig på denne turen. (Mer om det lengre ned.)

I titiden kom Stian, så jeg pakket sammen, møtte ham og så var det middag og preik før soveposen.

Neste dag bød på mye bedre vær. Fortsatt alt for mye vind for Vänern, men fint på Lelång. Vi trollet rundt omtrent som i går, men med desidert mest tid i de områdene jeg fant agnfisk dagen før. Vi fikk null og niks, og med YRs varsel om enda mindre vind dagen etter ble avgjørelsen tatt om avreise til Vänern tidlig neste morgen. For å komme fort avgårde på morgenen, bestemte vi oss for å ta opp båten på kvelden.

Klar for å tas opp.
Klokken fem spratt vi opp, og jeg kjørte i forveien med båten på slep mens Stian ryddet ut resten fra hytta. Da jeg ankom Åmål og skulle rigge opp båten før sjøsetting oppdaget jeg at stangbaggen var søkk vekk. Mer om akkurat det kan du lese HER, men uten stenger og sneller var det bare å innse at turen var slutt.

Dermed ble det en sur retur til Norge.
Så sur og grinete med båten på slep har jeg aldri vært før.


Perch-fishing in Hurdalsjøen

Lowrance og Simrad adapterkabel for ekkoloddgiver.

$
0
0
Vi tar en rask kikk på variantene av adaptere mellom 7- og 9-pins kontaktene.

Det samme skjer hver gang en ekkoloddprodusent endrer på kontaktene sine, folk blir forvirret så det holder. Skal jeg ha blå kontakt? Skal jeg ha sort kontakt? Hvorfor er det ikke 9 pinner i "min" sorte kontakt? Hjelp!

Endel av spørsmålene ender hos oss, og dermed kommer ideen til en liten artikkel. Det er tre (3) ulike adaptere ute og går her, avhengig av hvilket ekkolodd og hvilken ekkoloddgiver man skal koble sammen.

Modellene Elite Ti, HDS Gen 3 og HDS Carbon har alle en sort 9-pins kontakt bak som kalles X-
Sonic. Tilsvarende hos Simrad er GO og NSS Evo3.

Bak på en HDS Carbon 7 ser dette slik ut:

Kontakter på HDS Carbon
Den BLÅ porten brukes for både Lowrance sine egne givere OG Airmar sine givere.

Adapter 9 til 7 for Airmar har artikkelnummer 000-13977-001 (LINK) og brukes der du har en Airmargiver med XID og den sorte X-Sonic kontakten som du skal plugge i den BLÅ kontakten bak på en HDS Gen 3 eller HDS Carbon. Eksempler på slike ekkoloddgivere er TM150, B150, TM185 og B175, det vil si chirp-givere med ett frekvensbånd. (Se forøvrig DENNE oversikten over slike givere.)

Hva da med en Airmar dobbeltbåndsgiver?


Dobbeltbåndsgiveren har to (2) kontakter, og kobles slik:
Eksempler på kobling av Airmar dobbeltbåndsgiver.
Adapterkabel 000-12571-001 ser helt lik ut som 000-13977-001, men er beregnet på Lowrance/ Simrads egne ekkoloddgivere som HST-WSBL, HST-DFSBL og HDI-giverne. Bruker du 000-12517-001 mot en Airmargiver vil ikke XID fungere, og ekkoloddet ditt vil ikke gjenkjenne ekkoloddgiveren. Dette er en svært dårlig løsning, siden XID er en forutsetning for at ekkolodd og ekkoloddgiver skal fungere optimalt.

Det finnes også adapter som går den andre veien, med andre ord for å koble en ekkoloddgiver med blå kontakt til et ekkolodd med sort port. Den har nummer 000-12572-001 (se under) og kan være nyttig der du allerede har ekkoloddgiver men ønsker å skifte ekkoloddet. Hvis du feks har en Lowrance Elite HDI og skal skifte til Elite Ti uten å skifte ekkoloddgiver, er det denne adapteren du trenger.
Fra, eller til? Det er spørsmålet.

Antall pinner i kontakten?


Det maksimale i den sorte kontakten er 9, og det maksimale i den blå er 7. Men det er absolutt ikke gitt at alle er der, eller at alle er i bruk. Så hvis din ekkoloddgiver har den sorte kontakten, men ikke 9 pinner, fortvil ikke. Det betyr bare at din ekkoloddgiver ikke har mange nok elementer til å benytte alle 9 pinnene.
For få pinner? Ingen fare - det er mange nok.

Testet: Daiwa Prorex lett haspelkombo

$
0
0
Nytt av året er at Daiwa, som med sitt comeback i Norge, lanserer sin produktserie Prorex. Serien retter seg inn mot det som er "hottest" innen sportsfiske i Europa for tiden, nemlig predatorfiske. Team Colibri har fått låne flere komboer i Prorex-serien, og jeg starter gjennomgangen med komboen beregnet for det letteste fisket. Link til YouTube-video ligger nederst i artikkelen.

Prorex XR Spinning
Først ut i denne omtalen er stanga, en modell i XR-serien, som vil si at den legger seg i midten av de tre stangnivåene som leveres under Prorex-flagget. Stengene er delt inn i Prorex AGS, Prorex XR og Prorex, hvor AGS er den mest påkostede. Videre er de inndelt i spinning for haspelsneller og baitcasting for multiplikatorsneller.
Liten tvil om at stanga er i Daiwa sin nye serie Prorex. Legg forøvrig merke til detaljer i lilla som er gjennomgående for stenger og sneller i serien.
PXX702LFS er modellbetegnelsen for stanga på bildet over. Ut fra betegnelsen kan vi lese at stanga er en XR-modell, 7 fot lang, 2-delt, klassifisert som "light", har rask aksjon og er beregnet for haspelsneller (spinning). Anbefalt kastevekt ligger mellom 7 og 21 gram. Vekt på denne stanga er 104 gram, noe som må sies å være lett nok for å holde ut en hel dag med fiske. Felles for hele XR-serien er at de ikke har fått tillegg i navnet som indikerer at de skal brukes til en spesiell teknikk, art av fisk eller annet. I stedet er serien bestående av stenger med ekstra rask aksjon i ulike lengder, beregnet for ulike kastevekter. Ettersom jeg fisker mest abbor og gjedde har denne stanga foreløpig blitt brukt til abborfiske. Heldigvis skjønner ikke gjedda at jiggene man presenterer er forbeholdt abbor, så jeg har fått kjørt noen sinte gjedder på stanga også.
Ingen kjempe, men nok til å teste aksjonen på stenger beregnet for lett haspelfiske!

Stengene i XR-serien blir som tidligere nevnt beskrevet som veldig raske stenger med lav vekt og
god balanse. Etter å ha brukt denne stanga på et stort antall fisketurer denne våren og forsommeren har jeg dannet meg et bilde av stanga, og hvordan den står til forventningene basert på tilgjengelig informasjon. Den er definitivt lett, den er godt balansert, og passer bra til sneller i størrelse 2-3000 etter min mening. Daiwa har sendt med en snelle jeg har brukt sammen med stanga, klassifisert som 2500-størrelse. Husk bare på at Daiwa gjerne overklassifiserer sine sneller sammenliknet med andre merker. Med det mener jeg disse gjerne føles mer robuste og tyngre enn tilsvarende sneller av annet fabrikat. Men det man da får igjen i økt vekt er en meget solid snelle med en høyst pålitelig brems. Jeg skriver mer om denne snella lenger ned i artikkelen. Selv om denne snella ikke er noen lettvekter, ødelegger den ikke balansen i stanga nevneverdig, og fisker du der det er sjanse for at gjedder eller andre større fisker tar agnet er det definitivt lurt å satse på en så kraftig snelle som du orker å fiske med. Dette gjelder spesielt i den årstida vi er inne i nå hvor fisken bør kjøres tøft for å unngå lange kamper hvor fisken pådrar seg syre, og dermed sliter når man skal gi den friheten tilbake. Man kan si at ryggen i stanga er det som skal slite ut fisken, men samtidig skal man tenke på at en brems på ei snelle i 1000-klassa som regel ikke er like sterk/stor som ei snelle i størrelse 3000.
Har etterhvert fått kjørt mye abbor på stanga, ofte fra kajakk.
Aksjonen i stanga var noe uvant da jeg startet testfisket. Ja, den er rask, men den er også ganske tilgivende i toppen. Med det mener jeg at om man bruker stanga til aktiv jigging så opplever man at det er en del bevegelse i tuppen. Oversatt til praktisk fiske betyr det at om du fisker med tyngre jigger så vil du ikke løfte disse like mye som lettere jigger, gitt at man gjør samme bevegelse med stanga. Med andre ord må man tenke nøye gjennom hvilke kastevekter man bruker mest og velge modell deretter. Det finnes kraftigere alternativer i XR-serien som takler tyngre jigger enn stanga jeg har testet, men med jiggskaller rundt 10 gram synes jeg den presterer meget godt. Jeg kan legge til at jeg har blitt godt vant med stanga til mitt fiske, og blitt ganske så glad i den følsomme tuppen. Den responsive tuppen viser tydelig når du har napp, og det at den er såpass tilgivende er til stor hjelp ved kjøring av fisk. Man føler også bunnkontakt og napp meget lett gjennom fingrene som holder i stanga.

Jeg har fått både sinte gjedder og bunnapp ved dorging med denne stanga. Spesielt bunnapp i sterk vind og fra kajakk satte stanga på prøve, men det taklet den bra. Den flex'er bra, men har nok rygg til å holde igjen skulle du få noe stort på kroken. For ordens skyld kan jeg nevne at bunnen vant drakampen, og jeg ble en wobbler fattigere...
Fuji K-guides og Prorex Minnow.
Utseendet på stengene i Prorex heller mot modernistisk design, med bruk av "freshe", ungdommelige farger som lilla. Jeg synes dette er et friskt pust i dagens marked og appellerer nok spesielt til yngre fiskere som vi så sårt trenger i fiskermiljøet. En annen detalj man legger merke til ved stengene i XR-serien er at karbonfiberen er synlig. Man kan anta at dette er gjort for å spare vekt, ved å ikke legge lakk over. Samtidig kan man si at lakk ville vært et beskyttende lager for å spare stengene ved uhell. Jeg kan si at min behandling av stenger ikke er spesielt snill. Jeg er neppe av de verste, og har aldri ødelagt stenger i bildører og liknende. Men jeg er heller ikke den som pakker inn stengene i strømper osv. ved transport. Stanga fra Daiwa har tålt min behandling meget godt, og jeg har ikke hatt noe problem sånn sett. Jeg kan vel legge til at det er å anbefale å behandle stengene så pent som mulig, slik at man kan beholde dem lenge.

Stangemnet er bygd opp av såkalt HVF Nanoplus karbonfiber. Tanken er at dette skal skape en lettere stang enn tradisjonell karbonfiber. HVF står for "high volume fiber", og vil si at forholdet mellom fiber og bindemiddel er større enn tradisjonelt. Det er brukt mindre bindemiddel i stangemnet til Prorex XR for å skape en lettere stang. Videre får man en tettere veving, samt raskere aksjon med bruk av mindre bindemiddel. Karbonfiberen som Daiwa har brukt kalles X45, og er lagt 45 grader på underliggende lag. Vanlig praksis er 90 grader på hvert lag. Tanken bak dette er at det skal gjøre emnet sterkere og mer vridningssikkert. Dette prinsippet er også brukt ved skjøten, som resulterer i en smalere skjøt, som opprettholder aksjonen i stanga.
Fuji-stangringer, som vi er vant til å se på de fleste stenger i dagens marked. Dette er dog K-guides, som man finner på mer påskostede modeller.


De andre viktige komponentene på stanga er stangringene, snellefestet og håndtaket. Stangringene er av typen Fiju K-guides på XR-serien, mens de er noe mer påkostet på AGS. Ringene har Alconite innlegg i stedet for SiC (silicone carbide) for å spare vekt. K-guides er også designet for å minimere sjansen for at lina floker seg ved stangringene under vindkast. Leser man seg opp på Fuji sine sider kan man i tillegg se at man sparer 7% vekt ved å velge Alconite innlegg kontra SiC. Med tanke på at dette er en liten, men tallrik komponent på stanga er det av betydning når man snakker balanse og vekt.
Legg merke til den v-formete snellefoten, samt stramming bak snella.
Snellefestet på denne stanga er plassert bak på snellefestet, og fungerer etter mitt syn bra, jeg har ikke hatt noen utfordringer med dette snellefestet og liker at det sitter bak snellefoten. Sistnevnte er nok en personlig preferanse, men jeg har en tendens til å skru løs snellefester som sitter foran, blant annet under kjøring av fisk. Festet er av typen Fuji TVS, v-formet for bedre ergonomisk grep. Videre er det såkalt "exposed blank" for å spare vekt, samt gi bedre sensitivitet. Godt grep er også sikret ved EVA-håndtak både foran og bak snella. Ved å flytte strammeskruen til snellefestet bak foten åpnes det en mulighet for å lage håndtak foran foten. Dette har daiwa gjort med en noe "spisset" seksjon EVA. Jeg var skeptisk til denne i starten da jeg liker å kunne legge hele fingeren direkte på stangemnet foran snellefoten. i stedet hviler jeg nå fingeren på EVA. Etter å ha brukt stanga en stund har jeg ikke lenger noe å utsette på denne løsningen. Jeg kjenner fortsatt hva som skjer, og EVA er varmere å holde på enn stangemnet. Kanskje er dette bare en fordel når det blir kaldere i været?
Stanga har såkalt split grip, hvor stangemnet er eksponert mellom snellefeste og bakre håndtak. Her finner man teknisk info om stanga.
Prorex 2500RA
Snelle i XR-serien paret med Daiwas egen J-braid 0,13mm.
Snella som utgjør andre halvdelen av komboen heter Prorex 2500RA. I likhet med stengene har Daiwa delt inn snellene i Prorex og XR, mens her mangler AGS. Det er altså to nivåer av sneller, hvor testsnella befinner seg på laveste nivå. Til tross for at dette er ei snelle fra laveste nivå kan vi lese av spesifikasjonene, samt hva jeg har erfart, at den kan forventes å levere kjent Daiwa-kvalitet. Når man deretter ser på veiledende priser fremstår denne snella som en reell godbit de fleste kan ha råd til. Jeg har sett snella til salgs for ca 1500,- i Norge, men i realiteten kan den nok fås enda litt billigere. Prismessig vil det skille alt fra noen hundrelapper til drøye tusen kroner mellom Prorex 2500RA og Prorex XR 2500RA, litt avhengig av hvor man handler. Vi er ikke ute etter å gjøre noen sammenlikning mellom disse to seriene selv om det kommer en omtale av en Prorex XR senere i år. Ettersom den er en del kraftigere vil vi ikke ha noe godt grunnlag for direkte sammenlikning med snella i denne omtalen. På papir kan man dog lese seg frem til at det finnes noen flere finesser i XR-serien. Når det er sagt er det overraskende mye snadder å finne i denne innstegsmodellen, så dette er absolutt et godt kjøp i mine øyne!

Prorex 2500RA er bygd på en ramme i aluminium, med spole i samme materiale. Av tekniske finesser verdt å nevne på denne snella er Daiwa sin nye Air Rotor, Daiwa Air Bail, ATD karbonbrems, HardbodyZ og 8 kulelagre. Jeg tar en liten gjennomgang av det mest spennende her, så overlater jeg til de mest ivrige å lese seg opp på mer detaljer via Daiwa sine sider, for eksempel denneFor de som fisker i saltvann kan det nevnes at XR-serien kommer med MagSeal, en forsegling basert på magnetisk olje. Formålet er å beskytte snellas innmat mot blant annet vanninntrengning, salt, støv eller andre små partikler. På bakgrunn av dette kan det være verdt å ta en ekstra kikk på alternativer i XR-serien.

Air Rotor er betegnelsen på en rotor med en litt annen utforming enn klassisk rotor for bedre å fordele det presset en rotor utsettes for. På bildet under ser man tydelig hvordan denne rotoren er mer avrundet, slik at den kan fordele trykket bedre på hele komponenten. Prorex 2500RA har også Air Bail i tillegg til Air Rotor. Air Bail er bøylen som fanger line og som er med å bidra til god lineopplegging. Også denne ses tydelig på bildet under. Det som skiller Air Bail fra tradisjonelle bøyler ligger litt i navnet, med Air. Den er altså hul, for å spare vekt. Videre har Air Bail en synlig forbedring fra tradisjonelle bøyler i oppbygningen, ved at den er vinklet opp mot linetrinsa, som minsker motstanden lina på bøylen.
Airrotor, en mer avrundet rotor for å fordele presset som den blir utsatt for under fiske.
Selv om denne snella er klassifisert som 2500 har den en senekapasitet (mono) på 190 meter 0.25 mm. Dette er høyere kapasitet enn tilsvarende sneller fra andre merker. Dette gjør igjen at vekta på en Daiwa 2500 ligger over det man ser av sneller av annet fabrikat, gitt at det sammenliknes med sneller med høy ytelse. Dette er et tegn på at Daiwa nok overdimensjonerer snellene sine, slik at en direkte sammenlikning med sneller av annet fabrikat blir feil. Et annet bevis på snella sin robusthet er ATD karbonbrems. Teknologien bak ATD karbonbrems deler denne snella med mange andre av Daiwa sine modeller, blant andre velkjente Daiwa Saltist. Det er imponerende at de har brukt dette på mer prisvennlige modeller.
Det er lett å se at snella er ment for det moderne fisket, med sine "sci-fi" detaljer.
Følelsen av robusthet får man definitvt ved bruk. Snella har en klart mer mekanisk følelse enn sneller jeg har prøvd tidligere til denne typen lett fiske. Dette forsterker inntrykket av at snellene i Prorex-serien er skikkelige arbeidsjern som tåler en trøkk, også innstegsmodellene.

Kort oppsummert vil jeg si at det er vanskelig å konkludere med hvilken teknikk eller fiske denne komboen passer best til. Jeg har brukt den til fiske med wobblere, små jerkbaits, jigger fisket med ymse teknikker, og topwater. Det som er viktig er at man får kjenne på utstyret slik at man finner det som passer. Det handler om å finne en som er riktig klassifisert til ditt fiske hva kastevekt angår, samt en lengde man er komfortabel med. Hvorvidt du fisker abbor, ørret eller andre arter med lettspinnsutstyr spiller ingen rolle. Jeg er sikker på at du finner noe snadder i Daiwa sin Prorex-katalog, som du finner her. Det er mange modeller å velge i blant XR-stengene, så de aller fleste bør finne en som passer sitt fiske. For å gjøre valget enda verre minner jeg om de to andre stangseriene, Prorex og AGS som gir enda flere valgmuligheter. For min egen del tror jeg muligens teststangen er en kandidat til pallen når det gjelder favoritt blant haspelstenger til abborfiske. Snella har som sagt mange finesser, men får enda flere finesser om man går opp et hakk til XR-serien. For min egen del ser jeg ingen grunn til å "oppgradere" til XR.























RC-båt for logging med Deeper

$
0
0
Ferie. Ferie betyr fort lediggang, noe jeg er ganske dårlig på. Ergo må jeg finne på noe å pusle med, innimellom barnepass og oppussing av hus. 

Jeg nærmer meg slutten på en artikkel om Deeper Pro+, et mobilt ekkolodd med innebygget GPS-mottager. Poenget med mottageren er at du skal kunne kaste ut "kula" og via WIFI til mobil eller nettbrett i hånden både se bunnforhold, fisk og lage live-dybdekart i samme slengen. Dataene kan du se direkte, eller laste ned fra tjenesten Lakebook for bruk i andre programmer som Reefmaster. (Se Lars sin artikkel om nedlastning HER.)

Problemet er bare at den interne GPSen fungerer dårlig, og dermed blir dybdekartene tilsvarende dårlige. Men ideen er god, så jeg bestemte meg for å følge den opp. Trofaste lesere husker kanskje at jeg allerede i 2014 begynte å leke med tanken på å logge med radiostyrt båt? (Du kan lese litt om det HER.) Den ideen strandet på grunn av at vekten av de nødvendige batteriene gjorde det lille skroget jeg kjøpte ustabilt. Ideen lever dog videre, og mens jeg ventet på at et passende skrog skulle komme seilende kom altså Deeper inn i bildet.

Neste stopp Biltema. Her kjøpte jeg en båt, strips og stripsfester

Plastposen fra IKEA hadde jeg fra før, men det er uansett modellen ISTAD jeg bruker. Den er helt tett med sin doble zipp-lås, og touch-funksjonen i min IPhone 6 fungerer med posen på. Sistnevte er en stor fordel, rett og slett fordi Deeper-appen går tilbake til "Standardmodus" når den slås av og på, noe jeg alltid glemmer. Som regel husker jeg det ikke før båten er på vannet og jeg reagerer på at dybdekartet ikke tegnes opp. Med mobilen stripset fast er det derfor en stor fordel for en distré kar ala meg at jeg kan endre innstilling til "Båtmodus" med mobilen festet på båten.

Resultatet ser slik ut:

IPhone, Deeper og Biltema.
Ready for action.
Siden min sønn på 18 måneder har en tendens til å våkne tidlig, snek vi oss til en liten testtur i Holmendammen en morgen før resten av familien stod opp. Vi parkerte ved demningen, og med junior i tau i den ene hånden sjøsatte jeg farkosten ved demningen. Som vanlig fungerte Deeper bra for å vise bunnforhold, og så lenge jeg var forsiktig med gassen så kula fløt pent og stabilt etter båten ble loggen bra også.

Etter litt logging ved demningen gikk vi bort til den ene brygga, og logget litt der også. Deeper slår seg automatisk av når kula tas opp fra vannet, så forflytningen på land gikk som en lek. Vel hjemme lastet jeg opp loggen fra mobilen til Deepers Lakebook:
Resultatet i Lakebook.
Loggen laster jeg så ned fra Lakebook (i formatet CSV) og inn i Reefmaster:
Loggen i Reefmaster.
Etter å ha tegnet omrisset (strandlinjen) i Google Earth, var kartet klart. (Les mer om å tegne strandlinjer i Google Earth HER.) Resultatet har jeg lagt ut på Dybdekart.no HER. 10 minutter eller så med logging er alt for lite til noe komplett kart, men kjenner jeg junior rett blir det sikkert flere morgenturer så kartet skal nok kompletteres etterhvert. Slik ser det ut i MBT-formatet tilbake i min Iphone med MBTiles-appen.

Dybdekart i MBTiles.

Testet: Deeper Smart Sonar Pro+

$
0
0
Deeper er ute med oppdaterte modeller, og har blitt merkbart forbedret. Ekkoloddet virker bedre og WIFI-signalet er mer stabilt enn første generasjons Blåtann. Hvordan fungerer dette i praksis?
Deeper i lyngen i Troms
Jeg skal ærlig innrømme at jeg vanligvis foretrekker litt mer avanserte ekkolodd enn Deeper og hovedkonkurrenten Vexilar Sonarphone. (Og Humminbird Smartcast.) Jeg har prøvd både Deeper og Vexilar tidligere, men mest for moro skyld og ikke som et seriøst alternativ til mine andre ekkolodd. Dog har jeg stor tro på prinsippet i prisklassen opp til cirka 3000. Med prinsippet mener jeg ekkolodd som baserer seg på at du bruker en uoriginal skjerm og prosessor, ala mobiltelefon eller nettbrett. Årsaken er enkel, i den vestlige verden har snart alle minst en mobiltelefon eller nettbrett, og i denne prisklassen virker det fornuftig at brukeren kan få mer for pengene ved å bruke det de har fra før, og bare kjøpe en "ekkoloddmodul".
Deeper (og brisling) på Iphone 6

Deeper dukker stadig opp og har unektelig blitt populær, så derfor ba medblogger Lars og jeg om å få låne hver vår Deeper for testing. Deepers slagord "Sonars for every fishing type" er ambisiøst, har de tatt seg vann over hodet? Etter noen måneders bruk mener vi å ha svaret på det spørsmålet.


Produktene.

Selve ekkolodddelen (eller "kula" om du vil) finnes i tre forskjellige versjoner:
  • Deeper Smart Sonar Pro+
  • Deeper Smart Sonar Pro
  • Deeper Smart Fishfinder (3.0)
Deeper Smart Sonar Pro+ er toppmodellen og koster ca 2.800,- Med en vekt på ca 100g og diameter på 6,5 centimeter er den liten og lett nok til å kunne lempes (det blir mer lemping enn kasting) med en kraftig fiskestang, og med den innebygde GPSen kan du dermed utvide ditt søkeområde betydelig. Batteriet er et 3,7V Li-polymer på 850mAh som lades via medfølgende USB-kabel. Oppgitt batteritid er cirka 5,5 timer.

Oppgitt maksimal rekkevidde på WIFI-signalet er 100 meter. Det virker litt optimistisk, jeg klarte å få rundt 70 meters rekkevidde i mine praktiske tester med litt krusninger på vannet. 70 meter er dog nok, det er sannsynligvis bare dere med kraftig surf-utstyr som vil ønske lengre praktisk rekkevidde. Jeg har prøvd en av de tidligere Blåtann-utgavene av Deeper tidligere, og WIFI-modellen er en soleklar forbedring. Det som derimot helt klart er en svakhet, er at WIFI-signalet brytes litt for lett. Det skal ikke mye bølgeskvulp til over kula før signalet brytes. For de spesielt interesserte kan nevnes at WIFI-signalet er på 2,4 gHz.

GPSen mener Deeper er "svært nøyaktig" uten at de egentlig oppgir noe om oppdateringsfrekvens, typen satellitter den kan spore eller antall kanaler. På direkte spørsmål fikk jeg til svar at oppdateringen er 1Hz, dvs lavt. De fleste kartplottere for bruk i båt har i dag en oppdateringsfrekvens som er 5-10 ganger raskere enn dette. Praktisk bruk viser at den innebygde GPSen har noen utfordringer, men det kan du lese mer om lengre ned.

Ekkoloddet oppgis å skulle fungere på dybder fra 0,5 til 80 meter. I likhet med de fleste andre ekkolodd/ ekkoloddgivere i prisklassen, kan det benytte to frekvenser med to forskjellige konevinkler. (Konevinkelen sier noe om hvor stort område du "dekker" med ekkoloddet.) Med 290 kHz er konevinkelen 15 grader og med 90 kHz er den 55 grader målt ved -3db.

Deeper Smart Sonar Pro er litt enklere enn storebror Pro+, Pro mangler den innebygde GPSen og dermed muligheten for å lage dine egne dybdekart "på avstand", men den kan fortsatt lage dybdekart i Båtmodus. Øvrige spesifikasjoner er identiske.

Deeper Smart Fishfinder 3.0 er den enkleste varianten, men også denne er noe oppgradert kontra tidligere versjoner og har live-mappingen ved bruk i Båtmodus. Den største praktiske forskjellen kontra storebrødrene er at denne bruker Blåtann (Bluetooth) for å koble til din telefon/ nettbrett, mens de to andre bruker WIFI. Blåtann har kortere rekkevidde, i praksis cirka halvparten av WIFI, og kan ikke håndtere like store datamengder samtidig som WIFI. I likhet med Pro har heller ikke 3.0 den innebygde GPS-mottageren.

Men det er ikke de eneste forskjellene, selve ekkoloddet er litt enklere på 3.0, maksimal oppgitt dybde er 40 meter kontra 80 meter på de to dyrere modellene, og oppløsningen på ekkoloddet er enklere, med dårligere målseparasjon som det største aberet.

Forøvrig har Deeper en fin sammenlikning av sine modeller HER:
Sammenlikning av funksjoner på tvers av modeller


Tilleggsutstyr.

Det finnes selvfølgelig tilleggsutstyr, noe annet hadde vært rart i en sport hvor vi elsker dingser og utstyr. Toppdekselet på kulen kan skiftes til en gjennomsiktig variant, nattfiske-deksel. Med det dekselet på kan man aktivisere nattfiske-modus i appen og dermed se et lys på toppen av kulen så du lett ser hvor den er under dårlige lysforhold. Deeper har en egen fleksiarm som er en stang bestående av mange små ledd som muliggjør innfesting av kulen til kano, kajakk, og båt. Deeper har også en enkel mobilholder så du kan feste din smarttelefon til fiskestangen så du lett kan følge med på skjermen.
Fleksiarm


Litt om ekkoloddet.

Det første som slo meg da jeg åpnet pakken var hvor liten og lett Deeper er.
Ikke store saken.
Jeg har ikke fått svar på hvilken effekt som er maksimal eller RMS med Deeper. Den opplysningen er da heller ikke særlig viktig på et moderne ekkolodd, hvor ekkoloddgiverens følsomhet og ekkoloddets signalbehandling gir mye bedre resultater med selv marginal effekt, enn tidligere tiders 1000W-ekkolodd klarte. Deeper er et enkelt ekkolodd med avansert software rundt, noe spesifikasjonene på nettsidene bærer litt preg av. Klassisk informasjon man som ekkolodd-nerd er vant til å finne på produsentens nettside (slik som hvilken db konevinkelen er målt ved, maks effekt og RMS) må man spørre om hvis man er interessert.

Ekkoloddgiveren er innebygget i "kula" og sitter nødvendigvis nederst på denne. Deeper har en smart funksjon hvor giveren først aktiviseres når kula er i vannet, så her er det ingen knapp man må trykke på. Det finnes dog en avknapp uansett, og den er praktisk rett og slett fordi vi bor i et land hvor det tidvis er nesten like fuktig på land som i vannet. Knappen er i selve appen, nederst i skjermbildet ditt. Jeg mistenker at ekkoloddgiveren er såpass svak at den ikke ødelegges av "tørrkjøring" men med begrenset batteritid er det litt irriterende å bruke batteritiden på land bare fordi Deeper ligger i en søkkvåt kasse, så avknappen er praktisk.

Som for alle andre ekkolodd består Deepers ekkoloddgiver av ett kjeramisk element, som så manipuleres med ekkoloddets software for å produsere to ulike frekvenser. 290 kHz gir den smaleste konevinkelen, det mest detaljerte bildet av bunnen og høyest oppløsning. 90 kHz har med sin brede konevinkel sin styrke når du leter etter fisk på veldig grunt vann, da du søker av et større område under vann kontra 290 kHz. Målt ved -3db har 290 kHz en konevinkel på 15 og 90 kHz en konevinkel på 55 grader.

I teorien når 90 kHz dypere enn 290 kHz, men i praksis blir det omvendt. Den vide konevinkelen på 90 kHz gir nødvendigvis et betydelig signaltap på dypere vann, lyden reflekteres utover etter treff, så min erfaring var at 90 kHz fungerte best på grunt vann ned til 5 meter mens 290 kHz ble klart mest brukt uansett dybde. 15 graders konevinkel er uansett nok til å se om det for eksempel er agnfisk i området. Til bruk med kartleggingsfunksjonen er det definitivt 290 kHz du bør bruke, ettersom smal konevinkel gir mer nøyaktig dybde enn vid konevinkel.

Jeg savner virkelig muligheten til å justere bildefremrullingshastighet (scrollspeed). Siden Deeper gjør seg best med relativt lav hastighet på forflytningen av selve kula, virker bildefremrullingen svært rask i forhold til den typiske bruken. Det hadde heller ikke gjort noe med en justering av ping (hvor ofte det akustiske signalet sendes ut).

Litt om appen.

Deeper har ikke egen skjerm, så du må ha en smarttelefon eller et nettbrett for å bruke den. Dette er både en svakhet og en styrke, men det kommer jeg tilbake til. For å bruke din telefon eller ditt nettbrett må du laste ned Deeper App, denne finnes både til IOS (Apple) og Android (Samsung, Sony etc). Appen fungerer også offline, så du må ikke ha et aktivt SIM-kort i din mobile enhet for å bruke Deeper, men noe funksjonalitet som værmelding og opplastning av data til Lakebook krever mobildata for å fungere.
Deeper i Appstore

Appen er enkel i bruk og etter 10 minutters trykking bør du ha en forståelse av hvilke justeringer og valg som ligger hvor. Av funksjoner utover ekkoloddet kan nevnes:
  • Huggtabell, artig for de som tror på slikt.
  • Kamera, så du kan ta bilder av fisk eller omgivelsene til notatboken.
  • Værvarsling med ned/ opp for sol og måne (basert på Yahoo)
  • Notatblokk
  • Kart (basert på Carto)
  • Historikk som viser hvor du har brukt din Deeper, med mulighet for å se gjennom sonarlogg etc.
Det eneste negative jeg har å si om selve appen, er at jeg savner en mulighet til å ha mobil/ nettbrett "riktig vei". Appen låses til horisontal bruk, mens ekkoloddet gjør seg klart best vertikalt siden man da har større høyde på skjermen og bedre oppløsning. Ellers gir appen meg alt jeg kan ønske meg, og den er enkel i bruk. På nyere mobil/ nettbrett er den også svært stabil. På min eldre IPad Mini opplevde jeg endel heng.

Lakebook.

Lakebook er ditt skybaserte arkiv over dybdekartene du har laget med Deeper.


Eksport-funksjonen i Lakebook er helt topp, men den har teamkompis Lars allerede beskrevet HER. Jeg skal derfor nøye meg med å nevne at har du en Deeper, så sjekk ut Lakebook. Det er et bra planleggingsverktøy, og du kan lære deg å kjenne vannene du har kartlagt i ro og fred på en PC.
Oversiktsbildet i Lakebook
Østernvann i Lakebook
Jeg lot meg imponere av Lakebook. Det var derfor naturlig å spørre min kontakt om hvilke fremtidsplaner Deeper har. I min verden hadde en mulighet for å dele sine data med andre (Ala Lowrance/ Simrad Insight Genesis og Garmin Connect), enten alle Deeper eiere eller utvalgte Deeper-venner, vært et naturlig steg to. Et noe mer nerdete steg, hadde vært en mulighet for å bruke data fra andre kilder enn Deeper. Jeg tenker da på manuell plotting av dybder, eller import av dybdedata fra andre kilder. Sist men ikke minst en mulighet til å vise andre kart i selve Deeper-appen. Svaret var at de ser på alle disse mulighetene. En variant av deling er nok det som vil komme først, og de har flere planer for nye funksjoner i Lakebook som de ikke kunne avsløre nå. Det tolker jeg som at det er håp om utvikling av både det ene og det andre etterhvert. Samtidig er det verdt å minne på at selv de største aktørene i bransjen brukte flere år på å få sine delings-varianter opp på beina, så ikke hold pusten mens du venter.


Ut på vannet - let the game begin.

Den innebygde GPSen oppdateres som nevnt med 1 Hz, det vil si en gang per sekund. Siden min første erfaring med Deeper var i den største av båtene mine var også dette det første jeg la merke til. 1 Hz er rett og slett for tregt til å henge med en båt i plan. Nå er ikke Deeper ment å brukes i plan heller, og i "padlehastighet" på en knop eller tre er 1 Hz nok. Som du vil se lengre ned er det uansett sterkt å anbefale å bruke Deepers båtmodus ved bruk i båt, så den baserer sin posisjon på mobilens GPS i steden for den innebygde i Deeper. Den lave oppdateringsfrekvensen er med andre ord ikke noe praktisk problem.


I båtmodus fungerer kartdelen i Deeper-appen bra. Kombinert med fleksiarmen var det lett å feste Deeper på min lille aluminiumsjolle, og det er nettopp i slike små og lette farkoster Deeper har sin styrke. 
Fleksiarmen fungerer fint fra båt, men kan være litt kort?
Som nevnt over er Deeper enkel i bruk og appen fungerer bra. WIFI-signalet inneholder en kode som gjør at mobilen forstår at den ikke kommer på internett via WIFI, så du kan fint skifte mellom Deeper-appen og øvrige nettbaserte apper og tjenester uten å måtte koble mobilen av WIFI-signalet. Der har enkelte andre produkter basert på WIFI noe å lære. Du kan enkelt skifte mellom Deeper-appen, ta skjermbilder eller bilder av omgivelsene, og poste rett på sosiale medier eller sende til vennene som ikke er så heldige å være ute på tur.

Med et batteri på 850mAh og oppgitt driftstid på 5,5 timer, gir det et løpende strømforbruk på 155mAh eller 0,16Ah om du vil og driftstiden er i praksis lengre enn både min IPad Mini og min IPhone 6 til sammen. Til sammenlikning trekker et vanlig ekkolodd i samme prisklasse 5-8 ganger mer strøm, da inkluderer det drift av ekkolodets skjerm som igjen er størsteparten av strømforbruket. Men det er ikke tvil om at Deepers ekkolodd trekker lite strøm, noe som må gjenspeile seg i ekkoloddets effekt.


Deeper bruker ikke chirp-teknologi i ekkoloddet, det baserer seg på klassisk låst frekvens. På grunt vann, si ned til rundt 10 meter gir Deeper et godt bilde av bunnstruktur, særlig i 290 kHz. I 90 kHz får ekkoloddet fort problemer med bunnstrukturen, og det blir umulig å bruke tegningen av bunnlinjen for å fastslå bunnkomposisjon (myk/ hard bunn). Dette er på ingen måte overraskende og henger sammen med den vide konevinkelen på 90 kHz.
90 versus 290 kHz og bunnlinje
På bildet over skifter jeg fra 90 kHz til 290 kHz, og du ser tydelig hvordan dette påvirker bunnlinjen. (Støyen i ekkoloddbildet kommer av at jeg bruker et annet ekkolodd samtidig som referanse.) Med 90 kHz kan ikke tegningen av bunnlinjen brukes til å si noe om bunnkomposisjon, mens 290 kHz kan brukes til dette.

Fra 10 meter og grunnere fungerer Deeper meget bra, og viser fisk akkurat slik den skal. Her følger en serie skjermbilder fra en tur på Holmendammen i Oslo, alle med 290 kHz:









Som skjermbildene over viser fungerer Deeper bra på grunt vann. I praksis viser den fisk godt ned til 10-15 meters dybde, men så får den problemer. Bunnlinjen ser man ned til de oppgitte 80 meter (i ferskvann) men å se enkeltfisk dypere enn 15-20 meter er i overkant optimistisk. Skjermbildet under er omtrent så dypt jeg får skikkelig gode resultatet med Deeper. Bildet er fra Øyeren og viser et tykt lag med agnfisk fra bunnen og et par meter oppover.

Agnfisk i Øyeren.
Samme bilde på en Lowrance Elite Ti med Totalscan-ekkoloddgiver:
Samme som over.
Å sammenlikne Deeper med tradisjonelt ekkolodd ala det jeg gjør over er litt som å sammenlikne epler og pærer. Men det er nyttig med tanke på å finne Deepers begrensinger, derfor har jeg kjørt en hel del med Deeper og tradisjonelt ekkolodd side om side. Konklusjonen er grei, ned til 10-15 meter fungerer Deeper som "fiskefinner", dypere enn det må man over på tradisjonelt ekkolodd.

Fra land - fungerer det?

Det er nettopp i små farkoster og fra land jeg primært ser på Deeper som et godt alternativ. Jeg tok derfor med Deeper og den tunge gjeddestangen min og besøkte nærmeste båthavn. Kula veier cirka 100g så du må nødvendigvis ha utstyr som tåler å kaste såpass høy vekt, men bortsett fra det går det fint å kaste med Deeper. Du bør kanskje ikke denge den ut foran fluefiskeren som sitter å studerer vak, eller karpefiskeren som "stalker" en karpe, for direkte grasiøst og lydløst er nedslaget ikke.  
Deeper og gjeddestangen - en god match
Det er ikke bare jeg som har testet Deeper fra land, videoen under viser Cato Bekkevold i kast med Deeper.


En ting som er verdt å merke seg når man bruker Deeper fra land for å kartlegge et vann, er at tålmodighet er helt nødvendig. Du må passe på at kula har skikkelig GPS-lås før du starter loggen, og så må du sveive sakte og pent. Drar du for fort, eller det er bølger på overflaten, ender du opp med at ekkoloddelementet i kula svinger rundt, og gir helt feil posisjon siden GPSen mister låsen. Så rytmen blir kast-vent-sakte sveiving-kast-vent etc etc. Dette forutsetter i praksis også tilnærmet flatt vann, litt bølger får kula til å svinge fra side til side og vise feil dybder. Et vindkast eller to går fint, men ikke 10+ cm bølger.
Litt tålmodighet må til, hvis ikke blir det brudd i bunnlinjen som over.
GPSen i kula krever tålmodighet når man logger opp fra land, og har klare svakheter. Under ser du et bilde der jeg riktignok har kastet langs land, men kula tror den er langt inne på land og tegner derfor dybder på feil sted. Dessverre mener kula bestemt at den har GPS-lås og korrekt posisjon, og plasserer derfor dybdene på feil sted. Riktigde dybder, men feil sted.
Registrering av dybdedata på feil sted.
Slik ser loggingen min ut i Lakebook
Dybder ved Strand
Hvis du synes bildet over ser rart ut, med logging langt opp på land, så er du ikke alene. Feilen har ikke bare med et dårlig kalibrert flyfoto å gjøre (selv om bildet er dårlig kaliberert), den samme feilen sees tydelig med kart som bakgrunn. På bildet under har jeg lagt inn GPS-posisjon, og sjekket med faktiske koordinater. Loggen ER virkelig langt opp på land.
Feil også med kart, og posisjonen er feil.

Den første lille testen ga grunn til bekymring, så jeg fortsatte testingen. Dessverre skulle det vise seg at GPS-mottageren i kula er svært unøyaktig. Sannsynligvis en konsekvens av at mottageren av signalet fra satellittene blir sittende for lav i forhold til vannflaten for å få skikkelig posisjons-lås, til tross for at man får det grønne "klarsignalet" i appen. Ekkolodd-biten fungerer, GPS-biten er rett og slett for dårlig for kartlegging. Jeg har kontrollmålt med både håndholdt GPS og kartplotterne i båten, og dybdene blir så bra de kan få blitt men på feil sted. Det er ikke snakk om små avvik heller, variasjoner på flere titalls meter er helt vanlig og kom frem i alle mine 3 forsøk. Det er kun ved bruk av mobilens GPS (dvs ikke fiske fra land-modus men båtfiske-modus) at Deeper fungerer godt til kartlegging.

For ordens skyld så er resultatene verifisert med to ulike Deeper-kuler, og tre ulike brukere. Det er dessverre ingen tvil om at den interne GPS-mottageren i Deeper er for dårlig, eller plassert for lavt, og at Deeper-appen gir klarsignal for logging selv om den opplagt ikke bør gjøre det. Det kan man selvfølgelig løse med litt kreativitet, i mitt tilfelle en radiostyrt båt med min mobiltelefon på og Deeper på slep. Da brukes mobilens GPS til kartleggingen, og jeg kan uansett se igjennom ekkoloddloggen når båten har kommet inn til land igjen og se hvor den enkelte fisken stod. (Dette kan du lese mer om HER.)
Løsningen

Alternativer til Deeper?

Jeg ser glatt bort i fra de enkle kopiene du kan kjøpe via eBay og tilsvarende, disse er i all hovedsak så enkle at de knapt er egnet til å måle dybden hjemme i badekaret, langt mindre se etter fisk eller lage dybdekart. Den nærmeste konkurrenten er Vexilar SonarPhone T-Pod, som baserer seg på det samme prinsippet som Deeper, dvs en "kule" du kan kaste ut. Men T-Pod er hakket enklere enn Deeper Pro+, den har ikke innebygget GPS-mottager så kartlegging fungerer bare så lenge din mobil og kula befinner seg i umiddelbar nærhet av hverandre, og T-Pod har bare en frekvens/ konevinkel. Jeg har ikke testet T-Pod, men jeg har testet storebroren SP200 T-Box og hvis vi antar at ekkoloddet i T-Pod i det minste ikke er bedre enn T-Box så er ekkoloddet nesten ubrukelig for å se etter fisk dypere enn 10 meter og ekkoloddet får problemer med dybdene på dypere vann enn 20-30 meter. Litt på siden, men sammen med SP200 T-Box har vi Raymarines Wi-Fish som i likhet med T-box krever en flytende farkost men også baserer seg på din mobil eller nettbrett som skjerm.

Skal du ha både et godt ekkolodd, og mulighet for kart/ kartlegging, så er alternativet til Deeper Pro i praksis et klassisk ekkolodd i portabel variant. Da mister du muligheten til å kaste ut, men får et bedre ekkolodd og kan i praksis velge din egen batteritid.
ALternativet - hjemmelaget portabel løsning
Slike varianter finnes både som ferdige "pakker" fra nesten alle de store merkene, og du kan lage det selv. I DENNE artikkelen ser du en variant av hjemmelaget løsning. Ulempen er selvfølgelig vekt og størrelse, der er Deeper uslåelig og desidert best i klassen.

Hva er bra med Deeper?

Den er enkel i bruk, ekstremt mobil, liten og lett og relativt rimelig. Det er tydelig at Deeper legger tid og penger i å fortsette å utvikle sin software, og med tilskuddet Lakebook (se lengre opp) tar de steget over i skytjenester som igjen åpner for enda mer funksjonalitet. Via chatt og mailutveksling med Deeper har jeg også inntrykk av at de er servicevennlige, fremoverlent og åpne for innspill fra brukerne. Kontinuerlig utvikling av hardvare og programvare er en god ting, så her er det opplagt fremtidige funksjoner å se frem til.

Hva er dårlig med Deeper?

Siden Deeper har rendyrket sitt produkt for å få maksimalt ut av konseptet sitt får det også negative sider. Deeper er lett, hvilket gir begrenset batteritid og en enkel ekkoloddgiver. Deeper er enkel i bruk, uten en jungel av undermenyer hvor brukeren justerer seg helt vill, ulempen er at justeringsmulighetene nettopp er begrenset. Deeper er liten, igjen er motposten batteritid og enkel ekkoloddgiver. Deeper er relativt rimelig, igjen er motposten en enkel ekkoloddgiver. Deeper baserer seg på din mobil eller ditt nettbrett, og avhengig av hva du har kan det bety en skjerm som er uleselig i solskinn, blendende i mørket, begrenset batteritid og lite brukervennlig i regnvær. Rent teknisk er den elendige innvendige GPS-mottageren i Deeper Pro+ det eneste jeg kan trekke Deeper for, resten fungerer enten som forventet eller over forventning.

Oppsummert

Deepers største styrke gjenspeiler seg i en tilsvarende svakhet; konseptet. Liker man konseptet (noe jeg gjør) er det min oppfatning at brukeren vil finne måter å komme seg rundt svakhetene. For å svare på mitt initielle spørsmål om Deepers slagord "Sonars for every fishing type", så stemmer ikke det helt, men det var heller ikke forventet fra min side. Til omtrent samme pris får du et vesentlig bedre ekkolodd for bruk i båt/ kano/kajakk etc hos de etablerte merkene, og Deepers store svakhet er dypt vann og elendig innvendig GPS. Men på grunnere vann og som en portabel løsning for alle som ikke vil modifisere et tradisjonelt ekkolodd, eller de som ønsker en løsning som krever minimalt med rigging og har lav egenvekt, er Deeper helt topp. For deg som fisker fra land vil jeg påstå at Deeper er det beste alternativet som finnes på markedet, og at modellen Deeper Smart Sonar Pro er den du skal ha. Personlig kommer jeg til å stå i kø den dagen Pro+ kommer med bedre innvendig GPS-mottager.

For ordens skyld:
Deeper-utstyret brukt i artikkelen er gitt meg av Deeper.

Reisebrev fra Panama - del 2

$
0
0
Etter en del venting i Shelter Bay, så var endelig dagen kommet. Snarveien fra det Karibiske hav til Stillehavet skulle tas.

Vi kan starte med litt fakta rundt Panamakanalen:

Kanalen er rangert som den største og mest kompliserte ingeniørbragd i moderne historie, og er på listen til verdens syv underverk i moderne tid (en hyllest til de største ingeniørbragdene i det 20- århundre). Den ble påstartet 1. januar 1881 av Frankrike, men de ble tatt på senga av regnsesongen, og jungelen som inneholdt giftige slanger og insekter. Men den største faren de hadde var gulfeber og malaria, som drepte tusenvis av arbeidere. I tillegg var sanitær- og boforhold elendige. Det franske selskapet gikk konkurs i 1889, da hadde nærmere 22.000 arbeidere mistet livet.

Etter mye frem og tilbake, så tok USA over arbeidet i 1904, og i 1914 så var kunstverket ferdig. Suksessen til USA har først og fremst å gjøre med at de startet med å bygge opp sanitær- og boforhold for arbeiderne, de fikk rent vann, egen seng å sove i - og ikke minst myggnetting. Men uansett, så mistet over 5000 mennesker livet under USAs kontroll. Totalt anslår de at over 27.000 mennesker mistet livet under prosjektet.

Kanalen i seg selv er 77 km lang, og består av 3 sluser på atlanterhavssiden og 3 på stillehavssiden. Mellom disse ligger Gatun Lake, en fantastisk menneskeskapt innsjø som forsyner låsene med vann for de store tankskipene som passerer. I tillegg til det så forsyner Gatun Lake Panama City med ferskvann. Av fiskearter så finner man den fantastiske Peacock Bass, det er også noen innslag av Snook som har kommet seg opp fra slusene. Langs breddene og i jungelen som omgir Gatun Lake kan man finne dyr og planter som lever uforstyrret i sitt naturlige habitat. Det er heller ikke uvanlig å komme borti en amerikansk krokodille, se videoen jeg postet på Facebooksiden vår for et eksempel. Sjøen i seg selv er 26 meter dyp, og her skulle alle ekkolordentusiaster ha kjørt over med Structurscan. Da får man sett restene av byggingen av kanalen.

Dagen vi skulle krysse så kom det en "Linehandler" ombord i båten vår i Shelter Bay marina. Han hadde med seg en del store fendere, samt 4 tau på 38meter pr stk. Etter at han og utstyret var ombord så kjørte vi ut til flatsen hvor vi måtte vente på rådgiveren vår som skulle følge med oss gjennom de 3 første slusene. I Panama tar ting tid, og han kom nesten 1 time for sent.

Huntress

Vi tåler enda ett bilde av Huntress - her snakker vi trollingbåt!

Mens vi ventet på rådgiveren vår, dukket Big game båten på bildene over opp. Kjørt fra Texas til Panama, her hoppet eierne av båten på, og turen bærer gjennom kanalen og til Costa Rica for marlinfiske. Siden disse var før oss i køen inn i slusene, så var det denne båten som måtte ta seg av jobben med linene, mens vi bare fortøyde oss til denne og kunne ta det med ro. "Piece of cake" sa linehandleren vår.

På vei inn i første sluse, totalt løfter de 3 første slusene oss 26m opp

Her gjør Huntress seg klar for å ta oss imot

Etter at vi var ferdig fortøyd så var det bare å vente på at første sluse skulle lukke seg og fylle seg opp med vann. Vi kunne ta det med ro og se på at matene til Huntress jobbet med å ta inn slakken. Mens de gjorde det var det høy sigarføring blant de andre ombord, og vi ble tilbudt importøl fra Texas. Falt forsåvidt ikke i smak hos oss, men vi takket og bukket og hevet flaska til en skål.

Lillegutt hadde den største sigaren.

Trygt oppe fra første sluse, fantastisk ingeniørarbeid

Det er ikke bare småbåter som passerer her

På toppen av siste slue, Gatun Lake åpner seg på motsatt side
Etter en vellykket ferd opp slusene takket vi Huntress for selskapet, de hadde ikke planer om å tilbringe natten i Gatun lake, og de kjørte mot andre enden for fulle maskiner. Siden Offshore Hunter ikke klarer å oppnå samme hastighet, måtte vi tilbringe natten i innsjøen. Rådgiveren vår ble hentet, men linehandleren skulle tilbringe natten i båten. Det ble disket opp taco, noe som falt i smak.

Dagen etter var det tidlig opp, og som vanlig så måtte vi vente på rådgiveren vår, heldigvis tok det ikke 1 time denne gangen. Snaue 20 minutter måtte vi vente. Han hoppet ombord, og duret avgårde mot den første av senkeslusene; Pedro Miguel Locks, denne senker oss ned 9,5 meter.

Linehandleren vår sammen med Petter, Morten på brua.

Kan tydelig se hvor det er gravd ut



Gravd ut slik for å forhindre jordras

Undertegnede leker seg med makrolinse

Fantastisk skue i Gatun Lake

Etter en ferd over krystallklare Gatun så ankom vi Pedro Miguel locks. Her fikk vi beskjed om å vente på en tanker som skulle inn i slusene med oss. Etter å ha ventet i en god time så ankom skipet.

Thight fit!

Togene som man kan se på hver side av skipet har samme oppgave som linehandlerne på de mindre båtene. Samtidig som de holder skipet sentrert, så sørger de også for å frakte skipet forover.

Etter at Pedro Miguel var fullført, kom vi rett inn i siste slusa, Miraflores Locks. Denne består av 2 kammer, og senker oss totalt 16,5 meter. Og som noen sikkert har tenkt ut, så må vi som ligger i slusene som senker oss gi lina slakk isteden for å stramme. Dette går som regel smertefritt, da turbulensen er mindre enn når man går opp. Her mener Morten at han kanskje hadde klart å holde båten unna veggene uten hjelp fra linene. Kanskje neste gang ;)

Undertegnede gjør seg klar for å gi lina slakk ettersom vi senkes

Miraflores locks åpnes, og Stillehavet viser seg


Det var en fantastisk opplevelse å få lov til å seile Panamakanalen. Og det toppet seg da vi kom ut av siste slusen, og en amerikansk krokodille cruiset midt i kanalen.




Etter passeringen la vi oss i havn ved Balboa Yatch Club, deretter gikk ferden videre til ikke så ukjente Tropical Star Lodge. Her skulle det bli Roosterfish, undertegnede mistet noe som de lokale guidene mente var en fin Cubera, Tunfisk, Black Marlin og en del andre fiskearter samt imponerende opplevelser med både delfiner, hvaler og Manta (Djevelrokke).

Men før vi ankom der skulle vi ha 2 overnattinger ved 2 forskjellige øyer. Her var det mye action under nattfiske. Undertegnede fikk bl.a oppfylt noe som har vært et mål å få på stang.

Stay tuned...

PS, del en av reisebrevet kan du lese HER.

Testet: Daiwa Tatula CT Type R og Daiwa Tatula 6102MB

$
0
0
Type R. Smak på den. Betegnelsen er flittig brukt i motorindustrien, og har vært synonym med både røde detaljer og gode ytelser. Daiwa har innført begrepet på fiskesneller, og det var med store forventninger jeg tok fatt på testperioden.



Daiwa Tatula CT Type R
Daiwa er på full fart tilbake inn på det norske markedet. Før Tatula'en kom i posten hadde jeg bare så vidt fisket med multiplikatorsnellene deres. At dette er gode sneller hersket det ingen tvil om, men hva skjuler seg i en Tatula CT Type R? Jeg gledet meg stort til å grave meg inn i denne snella!

Stativ i aluminium.
De tekniske dataene på denne er en vekt på 205 gram, 7 kulelagre og 135m linekapasitet (0,32mm).
Bruksområdene på våre breddegrader er først og fremst abborfiske, men den går heller ikke av veien for topwater med popper eller turer etter ørreten med sluk eller wobbler. Den passer nok også vel så godt som vertikalsnelle til fiske etter gjørs eller røye. Tatula'en ligger veldig godt i hånda og føles liten og lett. Knottene på sveiva er av myk gummi, og frikoplingstangenten er avrundet og behagelig. Formen er avrundet, men med kanter som gir godt grep. Tommelen ligger godt på toppen av stativet i forkant av spolen. Flytt hånden noen få centimeter bakover så er det klart for frikopling og spolekontroll under kastet. Sveiva og stjernehjulet er vinklet innover for å gjøre snella mer kompakt. Vekta er likevel ikke spesielt lav. 205 gram er ganske gjennomsnittlig for lavprofilsneller i denne størrelsen, men langt unna 130 gramsgrensa flere andre produsenter snuser på. Dette skyldes først og fremst at Daiwa har valgt aluminium i grunnkonstruksjonen. Stativ, gavler og sveiv i aluminium drar opp vekta, men er samtidig svært stabilt og ikke minst holdbart. Vi har med andre ord med en tøffing å gjøre. Merkelig nok har Daiwa valgt å lage stjernehjulet til bremsen i kompositt, såkalt Zaion. Det ser utrolig flott ut, og veier noen gram mindre, men vektgevinsten er nok ikke merkbar. For ordens skyld; Daiwa har andre multisneller som er lettere enn denne...

Racingrød, rett ut av boksen...
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ta stilling til farge på en fiskesnelle , men det er jo faktisk det første som slår en når man står med Type R i hånda. Noen synes de røde detaljene er kule, andre at det er glorete, og atter andre bryr seg ikke. Dette får bli en smakssak. Jeg synes den er kul og skiller seg ut fra mengden med racing-utseendet sitt. En smart detalj for de som er heldige nok til å ha flere like sneller er at Daiwa har brukt forskjellig farge på låseplata til sveiva og ringen til kastebremsen etter hvilken utveksling snella har. For eksempel har denne snella gullfarge, og 6,3:1 utveksling. Type R er tilgjengelig i følgende utvekslinger: 6,3:1 - 7,3:1 - 8,1:1. Alle modeller finnes både med høyre- og venstresveiv.

Lett og dyp aluminiumsspole
Spolen på Type R er lettet i forhold til en vanlig Tatula. Her snakker vi små marginer, men en lett spole kaster bedre med lette baits fordi det er mindre masse som skal dras igang og følge på med line. Jeg har også lagt merke til at spolen er dyp i forhold til bredden, og rommer ganske mye line. Jeg har fisket med Daiwas J-braid i 0,13mm med jiggskaller på 5 gram og wobblere på 6 gram. Denne dimensjonen passer fint til lettere allround-fiske. Skal man kaste mye med lettere baits er nok 0,08-0,10 å anbefale siden den har enda lettere for å følge på gjennom stangringene. J-braid har glatt coating som skal minske friksjon og vannopptak, og øke kastelengden. Fargen har holdt seg godt gjennom hele testperioden, uten falming eller synlig slitasje.

Daiwa J-braid passer godt til abborfiske.
Denne snella har 7 kulelagre, hvorav ett enveislager i forbindelse med sveiva, og to rustfrie lagre på hver side av spolen. At de er rustfrie er én ting, men det tyder også på at dette er lagre av god kvalitet som gjør at spolen roterer med minst mulig friksjon. Nettopp her ligger nøkkelen til å ha lave kastevekter på en multisnelle.

TWS linefører i innsveivingsposisjon


TWS linefører i kasteposisjon
Den mest revolusjonerende nyheten på Tatula Type R er TWS. Daiwas patenterte T-Wing System er en T-formet linefører som endres når man frikopler spolen. Ved innsveiving føres lina gjennom den smale bunnen av T'en slik at den legges jevnt på spolen, mens ved frikobling går lina gjennom det vesentlig bredere toppstykket. Resultatet er at lina har mer rom når den skal av spolen, og derfor ikke klumper seg gjennom lineføreren. Patenten har nok mest for seg ved fiske med større linediameter, eller dersom man bruker helline i mono eller fluorocarbon. Jeg synes ikke jeg kaster lengre med denne snella enn med andre lavprofilsneller i samme kategori, men den er helt klart mer stabil når jeg kaster lette baits. Lav kastevekt medfører som kjent ofte fuglereder eller backlash. Denne patenten blir nok å se på flere av Daiwas multiplikatorsneller framover.

Utvendig hjul for justering av kastebrems

Gavel med to grå, runde magneter



Aluminiumsspole med fjærbelastet bremsespole 


Den andre tekniske løsningen som gjør dette til en svært god snelle er kastebremsen. Daiwa har sitt eget system som heter Magforce Z. Som navnet tilsier er dette basert på magneter. Fordelene er at det ikke er slitasje fordi delene ikke berører hverandre, samt at magnetene beholder funksjonen sin uavhengig av fukt og temperatur. Flere produsenter bruker magneter i kastebremsen, men det som er spesielt med Daiwas patent er at kastebremsen er mindre aktiv så lenge spolen ikke roterer for fort, og derfor påvirkes ikke kastelengden så lenge snella er riktig satt opp. Hemmeligheten ligger i selve spolen, som har en liten fjærbelastet aluminiumsspole som skyves inn i magnetfeltet av sentrifugalkraften. Dette gjør at bremsen varierer med hastigheten på spolen. Dette er en liten detalj, men etter en del bruk er jeg imponert over hvor godt dette fungerer. Bremsen justeres enkelt på utsiden av gavelen, med 20 trinn. Da vris den ytre av de to magnetringene i forhold til den andre, slik at magnetfeltet spolen roterer i endres. Når den er riktig satt opp er det ikke noe problem å kaste langt uten å bruke tommelen annet enn akkurat når betet treffer vannet.

Bremsen justeres med det tidligere omtalte Zaion stjernehjulet. Patenten heter Ultimate Tournament Drag, og er sagt å kunne klare opp mot 6 kg drag. Dette vitner om at denne snella er tøffere enn størrelsen skulle tilsi. Under mitt fiske har jeg fått flere gjedder, selv om dette ikke har vært tilsiktet, og bremsen føles jevn med belastning. Det er lett å justere bremsen slik at den strammes eller slakkes akkurat passe.


Tatula 6102MB
Jeg har testet Tatula CT Type R sammen med en Tatula 6102MB stang. For de som er over kanten interessert tar jeg med at det vil si at Tatula'en er 6,10 fot lang 2-delt, har Medium aksjon og har snellefeste for Baitcaster (multiplikatorsnelle).

Stanga veier 113 gram, og skal passe fint sammen med de små Tatulasnellene.

Tatula 6102MB
Stanga er klasset 3-28 gram. Det er et ganske stort vektspenn. De fleste stangmodeller i de lavere vektklassene dekker ca 20 gram vektdifferanse, så jeg var spent på hvordan Tatula ville fungere. 6,1 fot er en kort fiskestang. Dette har innvirkning på kastelengden, men er samtidig veldig smidig i båt eller i mindre elver. At den er todelt gjør den enkel å transportere, men 198 cm er ikke mer enn at den like gjerne kunne vært levert i ett stykke.

Som nevnt er aksjonen på stanga oppgitt til M. Å kaste 3 gram med multisnelle krever en stang som er myk nok til at man ikke får en snert som gir backlash når man kaster. Hadde den hatt en Medium Fast aksjon er jeg i tvil om det hadde vært mulig. I andre enden krever 28 gram at stanga har nok spenn til å unngå følelsen av å kaste med en kokt spaghetti. I tillegg skal stanga selvfølgelig ha gode egenskaper til selve fisket, og ikke minst nok rygg til å sette mothugg. Denne stanga har en fin rygg, og en passe myk topp. Jeg har fisket en del med wobblere, og synes aksjonen og lengden kommer til sin rett her også. Det er lettere å fiske aktivt med wobbler med kort stang. Som tidligere nevnt bør man velge en liten snelle med svært tynn line. Tatula CT Type R er, slik jeg ser det, litt i største laget til ekstra lett fiske. Braid'en på testsnella begrenset også de laveste lastevektene. Skal man bruke stanga til finessefiske vil den komme enda mer til sin rett med en lett komposittsnelle. Ved tyngre kastevekter jobber mer av stanga. Den er god å sette mothugg med, så lenge man ikke nøler, samtidig som toppen gir god respons på hva som skjer under overflaten.

Tatulastanga har en kort bunndel med EVA-skum og gir tydelige assosiasjoner til amerikanske bass-stenger. Dette gir den et mer finesseaktig preg. For egen del bruker jeg bunndelen kun ved kast når jeg fisker abbor, mens jeg resten av tiden holder rundt snella. Da er en lang bunndel mest i veien. Dessuten ønsker jeg å beholde kontakten med jiggen, og da trenger jeg ikke de lengste kastene.

Zero G snellefeste og håndtak i EVA-skum
Snellefestet er tatt fram av Daiwa. Dette er artig siden de fleste bruker ferdige snellefester fra produsenter som for eksempel Fuji. Festet er litt sci-fi med synlig klinge og tøff utforming, og ligger godt i hånda. Snella skrus fast med en solid metallring. Jeg savner klikkfunksjonen som flere andre produsenter bruker, men understreker at jeg ikke har opplevd at snella løsner under bruk.

Fuji Alconite stangringer
Stanga har Fuji Alconite stangringer. Disse er rustfrie, og innleggene er laget av et kjeramisk materiale som både senker vekten og lar lina skli lett gjennom. Fuji er velkjent for å lage solide stangdeler, og leverer stangringer, snellefester, håndtak etc til de fleste anerkjente produsenter.

X45 BIAS konstruksjon (Foto: Daiwa)
Selve stangemnet på Tatula er bygget opp av karbonfiber. Komposittmaterialer er blitt vanlig i stangbygging, og produsentene kappes om å ha den beste løsningen. Ved å variere tykkelse og retning på karbonfiberene kan man tilpasse egenskapene etter ønske. For eksempel har denne stanga har en følsom topp og en forholdsvis stiv rygg. Daiwas patent heter X45 Bias Construction og går ut på at de innerste karbonfiberlagene vris slik at de ligger 45 grader torsjonsvridd, før de ytterste lagene legges på. Dette gir en torsjonsstiv klinge. Daiwa har valgt å legge et topplag som ikke gir glatt overflate, men gjør at de øverste karbonfiberene både kan sees og føles. Designmessig får dette Daiwas stenger til å skille seg ut i mengden.


Tatulakombinasjonen har vært en veldig hyggelig opplevelse. De to produktene dekker hver sine ytterpunkter, i tillegg til å møtes veldig godt på midten. Her finner vi abborfisket, med vekter mellom 7g og 20g. Snella stortrives med kastevekter fra 7 gram og oppover til litt tyngre fiske. Jeg har prøvd den på en annen stang med 40 grams jigg, og det fungerte godt. Stanga håndterer lettere baits enn snella, og leverer meget godt opp til 20-25 gram.

I mine øyne lever snella absolutt opp til navnet sitt, og framstår som en skuddsikker tøffing. Stanga er morsom, og har like mye å komme med til abborfiske med jigg som ørretfiske med sluk og wobbler.

For å veie opp alle de tekniske spesifikasjonene har jeg satt sammen en liten film med stang, snelle og noen abborer:









Øyeren 25.07.17 - Dag R og Erik på tur

$
0
0
Øyeren er stor, artsrik og variert. Dessuten ligger den omtrent midt mellom Dag R og meg rent geografisk, noe som er praktisk logistikkmessig.


Planen var en kortere kveldstur, jeg skulle ta toget til Lillestrøm og så hoppe ombord i Dags bil før vi sjøsatte ved Flateby. (Se nederst i DENNE artikkelen for kartlink til rampen.) Siden jeg reiste kollektivt bestemt jeg meg for å pakke lett og lite, noe som skled ut i det øyeblikk jeg gikk inn i redskapsboden i kjelleren. Definitivt et luksusproblem, men jeg måtte gå fra liten sekk til mellomstor bag ganske fort.
Tre stenger og sneller, noen bokser med jigg og litt annet dill.

En av tingene i baggen var en ny frosk fra IMA, som bærer modellnavnet DaBeat. Jeg har ikke fisket så mye med akkurat frosk før, delvis fordi jeg synes at de jeg har prøvd har vært vel store og tunge, og for meg er overflatefiske i tett vegetasjon primært et fiske med ganske lette stenger. (Det kommer forresten mer om frosk etterhvert, fra både IMA og Daiwa.)

IMA DAbeat klar til bruk
Dessverre fant vi aldri fisk som jaget aktivt i overflaten, så min drøm om asp på overflatefiske forblir nettopp det, en drøm.

Dag har nok blitt noe påvirket av min fascinasjon for marin elektronikk, for hans Pioner 14 Active begynner å likne mer på et flytende utstillingsstativ for slikt enn en klassisk Pioner. Men på en dag som dette, med lite eller ingen overflateaktivitet og på en innsjø ingen av oss er spesielt kjent, er defintivt et godt dybdekart (fra dybdekart.no selvfølgelig) og ekkolodd kjekt å ha. At Dag så er mer opptatt av sin Elite 9 Ti og HDS 7m Gen 2 Touch enn av å se på de vakre omgivelsene får så være:

Intens stirring, er det noe liv nedi her?


Vi fant da litt spennende plasser, og etterhvert litt fisk også. Kvelden ble brukt til lett spinnfiske og endel vertikalfiske. Uttellingen var litt "så där", smågjedder men ellers ikke noe å skrive blogg om.
Dag svinger kjeppen.

Undertegnede vertikalfisker i dyp konsentrasjon
Noe av poenget med turen var også å snakke litt sammen om elektronikken Dag har montert, og leke litt med innstillinger etc. Feks å legge på bilder, noe du kan gjøre på både Elite Ti (venstre), HDS Gen 2 Touch (høyre), HDS Gen 3 og HDS Carbon. Den enkleste fremgangsmåten er å ha bildet du skal bruke på et minnekort, putte minnekortet i enheten din og gå til menypunktet Filer for å hente det opp. Derfra kan du også angi det som fast bakgrunnsbilde. For de over middels interesserte så kan du i steden ha bildet på en smarttelefon, og så hente det inn til enheten via WIFI.
Litt artig må vi ha det - som å legge opp logoen på skjermene


Fiskemessig ikke det store, men jeg må tilbake for å prøve igjen på en bestemt fisk jeg kroket på vertikalen men som dessverre ikke ble sittende. Kanskje et passende prosjekt med Blikkboksen en dag det er like vindstille som det var denne gangen? Vi avslutter med klassisk bilde av båt i farta i solnedgang, i mine øyne en klar forbedring over det enda mer klassiske motivet elg i solnedgang:

Dag R i farta
PS, hvis du vil lese om en litt lengre ekspedisjon på Øyeren (som også fiskemessig ga full klaff) så kan du lese DENNE artikkelen fra 2014.)

Testet: Baits fra Illex og Gunki del I

$
0
0
Merkene Illex og Gunki er relativt ferske på det norske markedet. Sammenligner man med andre utstyrsleverandører som for eksempel Shimano, Rapala og Abu snakker vi også om en veldig liten markedsandel. Til tross for at andelen fortsatt er relativt liten her i Norge er interessen stadig økende, og for innbitte predatorfiskere klinger navnene Illex og Gunki godt.

Begge merkene får mye oppmerksomhet rundt omkring i Europa, hvor deres popularitet naturlig nok er større enn den er i Norge, enn så lenge. Etter hva jeg vet var det Gero Sportsfiske på Lillestrøm som var først ute med varer fra Illex og Gunki i Norge. Deres nettbutikk finner du her, men jeg vil anbefale et besøk i selve butikken på Åråsen. Nå finner man også et godt utvalg hos Villmarksbutikken, samt noe hos Skittfiske. Både Illex og Gunki kan tilby fullt sortiment for sportsfiskere.

Denne artikkelen skal ta for seg ting vi henger i enden av lina når vi er ute og fisker. Sensas i Frankrike som eier både Illex og Gunki har sendt oss en stor boks med vareprøver. Jeg starter gjennomgangen med den typen "baits" jeg bruker mest til abbor, jigg.
Årets nye shad fra Gunki, Peps, har allerede fanget mye fisk
Jeg skal innrømme at jeg var noe skeptisk til Gunki Peps da jeg så de første bildene som gjerne var bilder i nettbutikker. Disse burde oppmuntre til kjøp, men det så ærlig talt ikke ut som denne jiggen skulle kunne by på noe spesielt. Jeg valgte likevel å be om noen eksemplarer da jeg ville se med egne øyne hvorfor Gunki valgte å lansere en ny shad etter suksessen G'Bump.
Grov abbor tatt på aktiv jigging
Etter å ha brukt Peps en stund, og spesielt versjonen i 9 cm kan jeg nå trygt anbefale denne videre. Selv om den altså ser kjedelig ut på de fleste bilder, vil jeg påstå at denne er verdt å supplere med selv om du sikkert har mer enn nok fra før. På bildet over, spesielt på de gule, ser man til en viss grad hvor stor paddel Peps har. Dette er, etter min mening, god nok grunn til å vurdere å anskaffe noen eksemplarer. Den flytter mye vann, samtidig som forbindelsen fra selve kroppen er ganske så tynn. Du får med andre ord mye bevegelse ut av denne. Jeg mener den kan være et godt supplement til G'Bump da denne har mer bevegelse i halen. Et slikt bytte kan utgjøre en stor forskjell på dager hvor fisket er tregt.
En av mange abborer tatt på Gunki Peps
Gunki Peps fremstår som en smal, men ikke altfor høy shad-jigg. Den smale profilen er med på å gi Peps fin rullende gange, propellert av den store, runde paddelen i enden. 9 cm, som jeg har brukt mest, er en passende godbit for abboren, og kan fiskes både med tradisjonell jiggskalle og offset.
Peps sammen med Illex sin egen offset-krok
Mest suksess har jeg hatt ved å pare den med Gunki G'slide 7gram skalle. Denne skallen er avbildet med en Gunki Whiz på bildet under. Den er formet som en torpedo, og oppfører seg derfor annerledes enn runde jiggskaller. Med en slik skalle får jiggen en mer uregelmessig gange, og i fritt fall skjærer den ut til siden. Dette kan være det lille som skal til for å trigge abboren.
Gunki Peps nederst, rigget med en offsetkrok. G'slide jiggskalle i fluo-oransje i midten
På bildet over har jeg lagt frem to Gunki Whiz i 10cm, samt en Peps 9cm. Disse er ganske forskjellige både i bevegelse og utseende. Mens Peps er relativt smal og shad-formet, har Whiz en bredere profil, samtidig som den er lavere. Dette gjør at Whiz har en tett gange uten stor sideforskyvning på kroppen. Den har forholdsvis mye bevegelse i halen på grunn av den tynne bakdelen, men selve paddelen er en del mindre enn den man finner hos Peps. Jeg kan ikke si at jeg foretrekker den ene foran den andre, da det varierer med både fisketeknikk og fiskens humør den aktuelle dagen. Legg merke til at silhuetten blir større med Whiz ettersom den er rundere i fasongen enn Peps.
Mens Peps er smal i buken gir Whiz en bredere profil for fisk som ser den fra undersiden
I dette innlegget har jeg presentert Peps i fire forskjellige fargekombinasjoner. Det finnes flere, men disse har jeg ikke gått til anskaffelse av. Valg av farger er både personavhengig og situasjonsavhengig slik jeg ser det, og noe synsing rundt fargevalg har jeg ikke tenkt å drive med. Det jeg kan si om fargene på Peps, og til dels Whiz er at det er spennende med kontrastene man får med to farger. Min favoritt er den som er avbildet sammen med Whiz, hvor buken og halve siden er lys, mens rygg har en mørkere grønnaktig farge.
Whiz i en gjennomgående brun farge hvor buken er delvis gjennomsiktig
 Whiz har også en del spennende farger, og på bildet over ser man en farge som har fungert bra for meg i relativt klare sjøer. Riggingen på bildet er også en klar favoritt. I år har jeg kjørt en del med cheburashka-skaller som gir jiggen friere bevegelse enn fast jigghode. Ved fiske i åpent vann kan man med fordel bruke kroker av typen aberdeen, altså rette "markkroker" som stikker ut akkurat som ved vanlig jiggskalle. Er det derimot en del vegetasjon er offset å foredra. Det er nettopp ved fiske, og spesielt riggingen, med offset-kroker at Whiz scorer solide poeng med sin utforming!
Illex Nitro shad 90
Illex leverer også meget gode jigger til abborfiske. Nitro shad var, for meg, den mest betrodde shad'en i fjor og leverte klart best. Nitro shad finnes forøvrig i større utgaver som også egner seg til abbor, men spesielt til gjedde. Selv om denne ikke er noen nyhet for i år har det kommet noen nye farger hvorav to synes øverst i bildet. Disse fargene er hentet fra Dexter shad og er mer direkte imitasjoner av byttefisk enn de tre nederste variantene. Min favoritt blant disse er den nederste, gjerne med en oransje flekk i buken. Akkurat som Peps og Whiz fra Gunki kommer Nitro shad med tilsatt lukt. Dette gir flere fordeler, blant annet maskering av fiskerens egen lukt. Det hevdes også at fisken holder lenger på agnet dersom det er en kjent smak eller lukt.

Som man kan se av bildet er Nitro shad noe annerledes utformet enn de to nykommerne fra Gunki. Nitro shad er for det første litt kortere, men også en kraftigere shad. Den er høy, men også bred slik at den ikke får like mye sideveis bevegelse som Peps. Den har likevel mye rull i seg og hele shad'en vibrerer ved vanlig innsveiving. Den jobber også godt med halen i droppet.
En av årets "Nitro-fisker" som hviler på avkrokingsmatta Illex Stream Master
Nitro shad har en form som gjør den perfekt til rigging med tilhørende jiggskalle, Nitro head. Jeg bruker stort sett bare Nitro head når jeg fisker etter abbor, men til gjedde har jeg også brukt vanlig rundt jiggskalle. Forskjellen er utformingen på Nitro head som kan minne noe om Gunki G'slide. Den gir altså en "darting action", som vil si at ved jigging glir den gjerne ut til siden.
En usedvanlig vakker skogsabbor
Om du er ute etter litt ny abborgodis håper jeg at jeg har klart å presentere tre gode alternativer i denne gjennomgangen. Neste innlegg blir gjennomgang av diverse "hard baits" fra Illex og Gunki, og der er det, om mulig, enda mer snadder enn det som ble presentert her ;)

Jeg legger ved en film til slutt som viser kombinasjonen Gunki Peps og G'slide i full sving.



Softwareoppdateringer Lowrance HDS Gen 3 og StructureScan 3D.

$
0
0
Da var det den tiden igjen, på tide å finne frem minnekort og oppdatere litt elektronikk.

Som vanlig kan oppdateringer lastes ned fra Lowrance.com. Denne gangen er det HDS Gen 3 og StructureScan 3D-modulen som skal oppdateres.

HDS Gen 3 versjon 5.0-57.1.207

Det er lagt til endel ny funksjonalitet i denne oppgraderingen. Den største nyheten er i mine øyne muligheten for "Heat maps", en funksjon der slepesporet (det som viser hvor du har kjørt) endrer farge etter vanntemperatur. Simrad NSS Evo3 fikk denne funksjonaliteten med sin siste oppdatering, og nå får vi den på Lowrance også.
Heat Map - historisk visning av vanntemperatur
Heat map har opplagt flere fordeler, også for oss her oppe blant isfjellene. Både til trollingen, men også til spinnfisket, er det ofte slik at steder hvor vanntemperaturen skiller seg ut tiltrekker seg fisk. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt tidlig vår på å lete etter de flekkene med vann som er bittelitt varmere enn resten, men vi snakker hundrevis. Med Heat Map blir det lettere å se hvor grensene går mellom disse flekkene og resten, og dermed blir det lettere å holde seg innenfor flekkene med varmere vann. Funksjonen er enkel og genial, akkurat slik vi liker den.

Du har noen muligheter for å tilpasse visningen av slepesporet også:
Tilpasse visningen av slepespor i Heat Map
Med justeringene over kan du tilpasse hvor transparent sporet skal være (om kartet under skal skinne igjennom eller ei) og hvilken fargeskala sporet skal ha. Du kan også slette hele historikken, noe som kan være greit dersom for eksempel vindretningen endrer seg drastisk, for da endrer også flekkene med varmt/ kaldt vann seg.

Panelet for å se informasjon fra frontmontert elektrisk motor (Motorguide Xi5), autopilot, musikk (Sonic Hub) og aktermonterte ankerstenger (Power-Pole) er endret. Tidligere lå disse heneholdsvis øverst og nederst på skjermen, nå ligger de ytterst til venstre på skjermen. 
Informasjonspanelet har flyttet på seg
Dette i motsetning til tidligere hvor det så slik ut:
Tidligere
Layouten på styringspanelene for elmotor og autopilot har også endret seg litt, med farger på symbolene som skal gjøre ting lettere å forstå. Ikke minst har muligheten for å bruke de forhåndsprogrammerte svingmønstrene ved trolling blitt lettere å komme til.
Enklere å bruke
Det er også andre mindre endringer og tillegg, og ikke minst er en bugg som har irritert meg rettet. I en av de tidligere oppdateringene kom det en bugg som rotet til lagringen av waypoints i USR3-formatet, denne er nå rettet.

Den offisielle informasjonen rundt oppdateringen kan lastes ned som PDF her:

Oppdateringen kan lastes ned her:

StructureScan 3D versjon 1.5-56.1.160

Her er dessverre ikke informasjonen om hva oppdateringen inneholder lagt ut, men du finner oppdateringen HER.

PS, Elite Ti er også oppdatert og den finner du her:
Elite Ti 3.0
Viewing all 607 articles
Browse latest View live