Team Colibri

Humminbirds toppmodell Onix har vært den eldste toppmodellen på markedet en god stund, men nå tar Humminbird ballen og fornyer.

Humminbirds nyeste, og største.

Onix var egentlig ikke Humminbird i det hele tatt, det var en GeoNav omdøpt da Humminbirds eier Johnson Group kjøpte GeoNav. Sånn sett har dagens Onix vært steingammel i en elektronikkverden hvor modeller ellers byttes ut hvert 2-3 år. Johnson Group kjøpte GeoNav i 2007. GeoNav/ Onix slik vi kjenner den i dag er cirka 4 år gammel. Til tross for dette har Onix klart seg ganske bra, mye takket være en god hardware-plattform, men den har vært plaget med mange "bugger". Onix sin alder begynte også å by på problemer, ikke minst salgsmessig hvor det er tøft å selge gammel elektronikk til full pris. Onix har særlig vært populær hos amerikanske bass- og walleyefiskere, mye på grunn av usedvanlig god downimaging men også på grunn av god oppløsning på skjermene. Onix har i motsetning til lillebror Helix eget element for downimaging på sideimaging-giveren. (Nye Helix G2 får også dette.) Onix har fått jevnlige softwareoppdateringer slik at den har hengt nogenlunde med konkurrentene, og enda en oppdatering er på vei for å sikre kompabilitet med Solix.

Det er altså ikke hver dag Humminbird fornyer sin toppmodell. 17.01.17 kjørte de et aldri så lite show via Facebooksiden BASS. SOLIX er ny, den er større og den ser ut som en reell konkurrent til både Garmin og Lowrance for de som hovedsakelig fisker relativt grunt (dvs grunnere enn 50-60 meter). Årsaken til mitt forbehold er at du fortsatt må bruke den håpløst utdaterte SM3000-modulen hvis du skal ha full effekt fra en Airmar chirp-ekkoloddgiver.

Humminbird SM3000

Solix støtter Airmars chirp-givere delvis, i form av at du manuelt kan stille inn Solixen til å operere på ekkoloddgiverens frekvenser. Solix støtter ikke Airmars XID-system som hadde gjort at Solixen automatisk gjenkjenner ekkoloddgiveren og tilpasser seg den. Å kunne justere frekvensen er greit nok, men det er mye mer enn bare frekvensen som skal stemme mellom ekkolodd og ekkoloddgiver, derfor mener jeg at Solix ikke er fult kompatibel med Airmars chirp.

Men for ferskvannsfiskeren, eller sjørretfiskeren i saltvann og andre som hovedsakelig bryr seg om det som skjer i de øverste vannlagene, er Solix spennende. I følge lanseringsvideoen er den dessuten fult kompatibel med Onix, mens den deler waypoints med Helix. Du kan med andre ord kombinere en ny Solix med rimeligere (eller eldre) modeller for å få større skjermflate totalt sett.

I første omgang kommer Solix 12 (12,1`) og Solix 15 (15,4"). De to kommer igjen som fult utstyrt modell (feks Solix 15SI) og som en med bare 2D-ekkolodd og kartplotter. Solix 15 har en oppløsning på 1280X800, den samme oppløsningen som Solix 12 og som de fleste skjermer på ca 12" på markedet. Det er litt skuffende at de ikke øker oppløsningen på Solix 15, men her følger de feks Simrad som har tilsvarende oppløsning på sin NSS 16, så det er ikke noe negativt i dette sett opp i mot konkurrentene. Lysstyrken (nits) på Solix er ikke kjent i skrivende stund, men vi må anta at den er tilsvarende nye Helix G2, dvs 1500 nits som er mer enn nok og mer enn feks Simrads 1200. Solix bruker fortsatt TFT-teknologi i skjermene sine ikke IPS.

La oss ta en kikk på listen over hva Solix kan:

Chirp for SI, DI og 2D.
Mega SI (dvs opp til 1300 kHz) for detaljer på kort hold
"Vanlig SI", dvs 455 kHz for rekkevidde
Blåtann, kompatibel med diverse mobiltelefonfunksjoner.
10.000 waypoints
50 ruter
Autochart live, med dybder, bunntype og vegetasjon
Støtter Minn Kota med "følge kontur"-funksjonen
Kompatibel med 360
Kompatibel med den nye BD-retningssensoren
Kompatibel med den nye chirp-radaren

Humminbird sier ikke så mye om hva de har gjort på innsiden av Solix kontra Onix. Så om kapasiteten på RAM og prosessor er forbedret er ukjent. Men vi har fått informasjon om at mye av hardvaren er skiftet kontra Onix, bare ikke til hva. Dersom det interne minnet virkelig er økt, er det litt pussig at Humminbird fortsatt opererer med maksimalt 8 timers Autochart Live uten AC-minnekort, men det kan selvfølgelig være en begrensning lagt inn bevisst for å sikre salget av slike minnekort. Selve skjermen er ny, og er sammen med Lowrance HDS en av få som har multi-touch kombinert med (tilnærmet) full betjening med knapper.

Solix SI vil bli levert med ekkoloddgiveren XM14-20-MSI-T. Denne bruker en 14-pins kontakt, som i motsetning til den enklere 7-pinskontakten har egen jording per element i ekkoloddgiveren. Det bør i teorien gjør at man kan øke gain/ følsomhet uten at støyen på skjermen øker like mye som med 7-pins utgaven fra Helix-serien.

Det er naturlig å sammenlikne Solix med Lowrance HDS og Garmin GPSMap basert på pris og funksjonalitet. På dypere vann er ikke Solix en reell konkurrent til disse, men for den typiske ferskvannsfiskeren er den det. Siden Humminbird har lisensiert Raymarines Quantum-radar og gitt den navnet HB2124 er Solix også blitt et reelt alternativ for de som ønsker radar. Det er egentlig bare det vanlige 2D-ekkoloddet hos Humminbird som henger etter konkurrentene nå, hvis vi ser på de funksjonene folk flest faktisk bruker. Til gjengjeld er Solix desidert best på live-kartlegging med både dybde, bunnkomposisjon og vegetasjon, og Humminbird/ Minn kota er som kombinasjon alene om at elmotoren kan styres direkte etter alle variantene av live-kartlegging. En liten detalj her er også Humminbirds mulighet for deling av NMEA2000-data via ethernet, som sparer brukeren for kabler kontra Garmin og Lowrance. ideen er enkel og genial.

Autochart Live bunnkomposisjon

Autochart Live vegetasjon

Hva gir så Solix deg over lillebror Helix?

Større skjermer, kombinasjon av touch og knapper, bedre nettverk som også inkluderer full NMEA2000 og deling av kart over ethernet (link), bedre hardvare, mulighet for å endre menyoppsett (interface) og så naturligvis gleden over å håndtere en toppmodell som rent designmessig må sies å være langt penere å se på enn Helix. Sistnevnte er en humoristisk bemerkning fra min side, men Solix ER pen å se på.

Oppsummert var dette omtrent som forventet av Humminbirds nye toppmodell. De har aldri satset på sportsfiske på dypere vann, så jeg er ikke overrasket over at de fortsetter å satse på sitt tradisjonelle hjemmemarked som er den amerikanske bass-/walleye-gjengen. Med det treffer de også skandinaviske gjedde-, gjørs- og abborfiskere godt. Jeg regner med at vi vil se flere Solix montert inn norske og svenske spinnfiskebåter i 2017. Jeg regner også med at vi vil se Solix i mindre størrelser, rundt 10" og 8", utover i 2017. Forhåpentligvis fornyes SM3000-modulen etterhvert så de kan bli en reell konkurrent også på dypere vann, alternativt at Solix får støtte for Airmars XID direkte, sammen med en ny generasjon 360 bør det være høyt på Humminbirds utviklingsliste.

Solix har forventet levering her i Skandinavia rundt mars/april 2017.

Alle bilder i artikkelen er hentet fra Humminbird.com.

Jeg får spørsmål om batterier til båtbruk med jevne mellomrom. Her skal jeg forsøke å si litt om hva du skal tenke på ved valg av batteri og ved praktisk bruk.Vi snakker ikke om småbatterier du kjøper på matbutikken nå, men 12V-batterier for å starte og drifte en båt med motor(er) og elektronikk.

Før vi går løs på detaljene, skal vi avklare to begreper som har med strøm å gjøre.

Ladespenning måles i volt (V) og en påhengsmotor med god ladespenning gir ca 13,9-14,4 V.
Ladestrøm måles i ampere (A) og en påhengsmotor med god ladestrøm gir ca 25-50 A.

Litt forenklet kan vi tenke oss at ampere sier noe om hvor mye strøm som går igjennom ett system, mens volt sier noe om "trykket" på strømmen.

Tiden da alle batterier var blybatterier og det eneste man skulle tenke på hva var hvor mange ampere (A) batteriet skulle ha er forbi. I dag kan batteriene grovt sett deles inn i to typer:

Forbruksbatteri
Startbatteri

Kjært barn har mange navn, og forbruksbatterier selges under mange navn. De vanligste navnene bortsett fra forbruks- er fritids- eller vedlikeholdsbatteri, og fellestrekket for alle er at de er beregnet på å drifte noe, ikke å starte en forbrenningsmotor. Forbruksbatteriet er designet for å gi jevn utlading over noe tid, men klarer ikke å gi den ekstreme utladingen som skal til for å dra rundt startmotoren i en båtmotor med litt størrelse på. (Den evnen måles gjerne i Cold cranking Amps - CCA) Siden forbruksbatteriene typisk brukes slik at de risikerer å tappes langt ned, er batterier av gel- eller AGM-typen populære. Disse batteritypene tåler gjerne dypere utlading før oppladning bedre enn de tradisjonelle batteriene med bly og flytende syre og risikoen for lekkasjer er minimal. MEN de har fortsatt ikke godt av å stå lenge uten å lades opp, så det er viktig å få ladet opp igjen så fort som mulig. De har heller ikke godt av å tappes lengre ned enn ett gitt nivå, så man bør sjekke spesifikasjonene på det enkelte batteriet før man bruker det.

Et startbatteri er designet for å levere masse strøm over kort tid, for så å lades opp over noe tid før det igjen skal levere masse strøm kortvarig. I bilen din står det et klassisk startbatteri. Når du skal starte bilen må batteriet levere masse strøm over et sekund eller tre, og så lades det opp under kjøreturen din. I små båter med en påhengsmotor og kun enkel elektronikk som et ekkolodd og en lanterne, er et startbatteri et godt valg. Hvis påhengeren gir tilstrekkelig lading av batteriet, vil ikke sporadisk bruk av en hekklanterne og hyppig bruk av et ekkolodd utgjøre noe problem. Motoren vil lade batteriet nok til at det aldri tappes nevneverdig. Driver du mye med spinnfiske slik at båten ligger i lange perioder med motoren av og elektronikken på, kjøper du et startbatteri med mye ampere. I en vanlig småbåt med litt elektronikk vil et startbatteri i størrelsen 60-75 A normalt være tilstrekkelig. Veldig grovt regnet, vil 75 A gi deg nok strøm til å drifte et vanlig ekkolodd i 10-20 timer sammenhengende før spenningen blir faretruende lav. Legger du til at du sannsynligvis kjører litt også, øker tiden. Vær obs på at for nyere påhengsmotorer som lader mye, bør man ikke bruke for lite batteri. For eksempel skal min egen 80HK Suzuki ha et batteri på minimum 115A, rett og slett for at batteriet ikke skal ødelegges (kokes) av motorens lading. Da båten var ny brukte jeg et 73A-batteri som startet motoren uten problemer, men levetiden ble kort og det var sansynligvis fordi det rett og slett ble ladet i stykker. Husk for all del at hvis du har ligget mye i ro, slik at batteriet ikke har fått tilstrekkelig lading fra påhengeren din, så bør du ta ut batteriet og lade det så det ikke står i dagevis med lav spenning!

Til trolling med en liten båt med litt elektronikk, vil som regel også et startbatteri på 60-75 A være et godt valg for de fleste. Du kan sannsynligvis gå noe ned i A i forhold til spinnfiskeren, og dermed spare litt vekt og litt penger, men sjekk hvor mye motoren din faktisk lader først. Eldre motorer har typisk lavere ladestrøm enn nyere motorer med generator i steden for den klassiske dynamoen. Det er helt vanlig at en eldre motor bare lader noen få ampere, mens en ny motor i samme størrelse gir både 10 og 20 ganger så mange ampere. Igjen må man sjekke spesifikasjonene på det utstyret man har.

Man bør uansett vedlikeholdslade batteriet med jevne mellomrom, spesielt i vinterhalvåret. (Mer om vinter og batterier lengre ned.) Ta ut batteriet eller lad det i båten hvis du har tilgang på landstrøm, og sørg for at du får toppladet batteriet noen ganger hver sesong selv om du tror ladingen fra motoren er tilstrekkelig.

Hva hvis man trenger mye strøm?

Da bør man vurdere et forbruksbatteri i tillegg til startbatteriet. Vi putter stadig mer elektronikk inn i båtene våre, og den kjedelige konsekvensen av det er at strømforbruket øker. I min egen båt har jeg et forbruk på over 6Ah med alt utstyr i drift, utenom elmotoren. Jeg har derfor en til to batterier for start/ generelt forbruk avhengig av behovet på akkurat denne fisketuren. Er det snakk om en ettermiddagsøkt eller kortere dagstur kobler jeg båtens elektronikk til startbatteriet, men er det en helgetur bruker jeg et forbruksbatteri i tillegg. Elmotoren min har uansett to egne batterier som ikke er koblet sammen med det øvrige elektriske anlegget, så med alt ombord har jeg nærmere 120 kilo med batterier å dra på. Hvor stort et forbruksbatteri skal være vil avhenge av hvor mye strøm du trenger løpende, hvor mange timers bruk det vil være mellom hver lading, samt typen batterier. Men som med det meste annet i en båt, bør du beregne deg en sikkerhetsmargin.

Et eksempel her kan være en klassisk mindre båt med en nyere påhengsmotor rundt 30-50HK, hekklanterne, og et par skjermer for ekkolodd og kartplotter og et ladeuttak for mobiltelefon. Da har man veldig fort et løpende forbruk rundt 2Ah, kanskje litt mer hvis man er vedlig glad i å sjekke Facebook løpende. Skal man da bruke båten i 10 timer uten lading, har man "brukt opp" 20 ampere. Med et forbruksbatteri av AGM-typen, hvor batteriet typisk ikke skal tappes mer enn 40%, ser man da på batterier fra ca 50A og oppover.

Nest eksempel kan være den litt større sportsfiskebåten, hvor man kanskje har tre skjermer, lanterner, live-well samt ladeuttak for matros og kaptein. En live-well er typisk et strømsluk når pumpen går, men la oss si at gjennomsnittlig forbruk her ligger på minst 5 ampere. Med et AGM-batteri er vi da oppe på et batteri på minst 100A. Skal båten brukes på helgeturer, øker brukstiden fra 10 til 20 timer, og vi trenger et AGM-batteri på minimum 200A.

Du kan koble sammen forbruks- og startbatteriet ditt, slik at motoren lader begge to. For å få til dette bruker man et skillerele` mellom batteriene, og er dette automatisert vil forbruksbatteriet lades først etter at startbatteriet er fult. På den måten er du sikret at du alltid har strøm til å starte, samtidig som eventuelt overskudd ender opp i forbruksbatteriet. BlueSea SI-ACR er et eksempel på et slikt rele` av bedre kvalitet, men det finnes mange andre varianter i flere prisklasser.

Hvordan vet jeg hvor mye strøm som er igjen i batteriet?

Ett 12V-batteri er ikke et 12V batteri.... Med det mener jeg at voltstyrken varierer avhengig av tilstanden til batteriet. Du kan ikke måle hvor mye ampere som er i batteriet, men i praksis kan du si noe om det ved å måle hvor mange volt batteriet gir.

12,75V - 100%
12,48V - 70%
12,24V - 40%
11,7V - 0% (batteriet er "flatt")

Merk at disse tallene er tommelfingerregler for blybaserte batterier og basert på hvilespenning. Hvilespenning er den spenningen du kan måle med et voltmeter/ multimeter på batteriets poler, uten at noe annet er koblet til batteriet. Slik hvilespenning bør måles en stund etter at batteriet har vært i bruk (eller ladet), siden spenningen får en "nedtur" rett etter bruk, og en "topp" rett etter lading.

I avsnittet under ser vi på spenning målt mens batteriet er i bruk. Dette er IKKE hvilespenning, men kan uansett være en nyttig funksjon.

Hvordan måler jeg V?

De fleste moderne ekkolodd og kartplottere har mulighet for å gi deg informasjon om ladespenningen (tilførselsspenning) på skjermen. Det er verdt å nevne at den målte spenningen ikke er en nøyaktig vitenskap, til det er elektronikken som måler spenningen for dårlig. Men det er uansett en svært nyttig funksjon, og ikke minst kan den redde deg fra den kjedelige situasjonen hvor du har kjørt batteriet ditt så langt ned at du ikke får start på motoren din. Faller tilførselsspenningen på skjermen drastisk kontra hva du normalt ser, er det fare på ferde. dette kan også gi deg et forvarsel dersom motoren din ikke lader som den skal.

Her er et par eksempeler på hvordan dette ser ut på en Lowrance HDS, jeg har satt en ring rundt spenningen:

12,4 V på Lowrance HDS med motor av

På bildet over er motoren AV. 12,4V skulle tilsi et batteri på ca 70%, men eg har 2 stykk 5" skjermer som trekker strøm fra batteriet her. Ingen grunn til bekymring der altså. Som vi så på lengre opp i artikkelen, er dette IKKE hvilespenning, så batteriet dras ned noe av det løpende forbruket.

14,3V på Lowrance HDS med motor på

På bildet over er motoren PÅ. 14,3V ladespenning er litt lavt, jeg burde fått 14.4V men hvis du ser på vanntemperaturen ser du at den er 2,3 grader. Denne dagen var det bikkjekaldt, og et kaldt batteri tar ikke lading særlig godt, noe som påvirker blandt annet ladespenningen i systemet siden koblingen her er motor-batteri-elektronikk og batteriet fungerer som et mellomledd. Sannsynligvis ga motoren de vanlige 14,4V lading, men det kalde batteriet "stjeler" 0,1V. Samtidig er en variasjon på 0,1 innenfor normalen, så her er det heller ikke noen grunn til bekymring. Slike skjermoverlegg er ikke nøyaktige nok til at en variasjon på 0,1 bør utløse ramaskrik i båten.

Jeg har dessverre ikke noen skjemrbilder av hvordan det ser ut med en skakkjørt batteribank. Av opplagte grunner har jeg heller ikke tenkt å få noen slike bilder siden jeg er nøye med å ikke overbelaste batteriene mine. Overbelastning = kortere levetid.

En moderne batterilader skal ha et display som gir deg den samme informasjonen.

Hvordan vet jeg om batteriet mitt er gåent?
Det opplagte svaret er at du vet det når ting ikke fungerer. Sørg for å topplade batteriet ditt skikkelig, la det stå et par timer, og mål så spenningen. Er den under 12,75 er batteriet noe svekket, er den under 12,7 har du et døende batteri. Du kan også ta det med til forhandler og be de kjøre en belastningstest på batteriet. (De fleste forhandlere bør ha utstyr for dette, selv Biltema har slikt utstyr.) Mange batteriladere har i dag en funksjon som skal kunne vekke døende blybatterier til live igjen, men etter å ha brukt den funksjonen et par ganger er som regel batteriet gåent uansett.

Hva med vinterlagringen?

Under vinteropplaget bør batteriet eller batteriene tas ut av båten. Sørg for at de topplades før lagring, og gi de en runde eller tre med vedlikholdslading gjennom vinteren. Jeg vil ikke anbefale noen å la laderen stå tilkoblet kontinuerlig, selv om den har automatikk som skal styre den. Slik automatikk har en feilmargin, og ikke minst kan den feile fullstendig. I værste fall er resultatet av en slik feil brann eller en eksplosjon.

Hva med batterilader?
Batteriladeren er din beste venn. Som for gode venner flest bør du bruke litt penger på den, og behandle den pent. Det er mye elektronikk i en moderne batterilader, så den bør oppbevares slik at den ikke går i gulvet. Når du skal kjøpe batterilader, så sørg for at den har automatikk som styrer både ladesyklusen, som gjør at den slår seg av når batteriet er fult, at den har en "vintermodus", at den er egnet for batteritypen du skal lade og at den er sterk nok. Endel batteriladere har også egen temperatursensor, og lader du batteriet i båten vil jeg anbefale slike ladere på det sterkeste.

Lader du batterier i båten er en "vintermodus" kjekt å ha på laderen. En slik modus gjør at ladesyklusen går med noe høyere voltstyrke, for å kompensere for at kalde batterier ikke tar lading like godt som varme batterier. Dette er selvfølgelig særlig et poeng for de av oss som fisker uansett temperatur, og lader batteriene i båten mellom øktene.

Batteriladeren bør ha en kapasitet som er minimum 10% av batteriets totale ampere. Så har du et 100A-batteri skal laderen ha minimum 10A-kapasitet. Kjøp heller en lader med for stor kapaistet enn en med for liten.

Ulike batterityper krever ulik ladesyklus. For eksempel vil AGM, Gel og LiFePo ha tre ulike ladesykluser. En ladesyklus sier noe om variasjoner i volt og ampere fra batteriladeren starter ladingen og til den avslutter. Du er helt nødt til å ha en lader for akkurat den batteritypen du bruker, alternativet er ødelagte batterier. Jeg foretrekker ladere hvor man velger ladesyklusen manuelt, dette er rett og slett for viktig til at jeg vil overlate det til automatikk.

Trident batterilader for maritimt bruk

Typiske faresignaler.

Du må slå av noe av elektronikken i båten for å bruke noe annet. Dette er et tegn på at din batteribank og bruken av den ikke matcher. Sannsynligvis gjør den bruken at systemet er på bristepunktet allerede, og du bør vurdere å utvide batteribanken.
Ladespenningen er ofte på 12,2-12,3 V eller lavere når det elektriske anlegget er i bruk. Dette behøver ikke å være et problem, for du må legge til strømtrekket på alt som er i bruk på ladespenningen for å finne batteriets tilstand. Gjør regnestykket og sjekk hvordan ditt anlegg ligger ann.
Det lukter rart i rommet batteriene står i under lading. Har du sjekket at du ikke lader med mer ampere enn batteriet ditt er beregnet for? Husk god lufting både ved lading og bruk dersom du har batterier med syre. (Feks et vanlig startbatteri.)
Elektronikken i båten får ofte feil, eller slår seg av uten grunn. Dette kan komme av en dårlig kobling et sted, korrosjon, feil jording, dårlig spenning eller feil på elektronikken. Begynne med å gå over ledninger og koblingspunkter og jobb deg fremover til du finner feilen.
Syre/bly batterier (typisk startbatterier) er følsomme for overlading. Selv om du har en god lader med elektronikk som styrer ladingen, kan det derfor være lurt å koble fra laderen etter at selve ladingen er fullført.

Mer om elektrisk anlegg i båt finner du i denne artikkelen:
http://teamcolibri.blogspot.no/2016/02/et-kabla-rort-la-oss-rydde-opp.html
Her går jeg igjennom endel typiske feilkilder og brukerfeil, samt ser på hvordan det elektriske anlegget bør være satt opp.

Båtmagasinet har to gode artikler på nett om hvordan du tar vare på batteriene dine:
Lading av batterier
Lading av batterier mens båten er i bruk

I neste artikkel om elektriske anlegg i båt, skal vi se på ulike batterityper.

I fjor høst kjøpte jeg en Humminbird Helix 5 SI for å kunne kartlegge mitt lokale vann. Jeg er kjempefornøyd med enheten, og Helix'en er et ypperlig verktøy for å lokalisere byttefisk og annen struktur med blant annet Side Imaging. Det at enheten har GPS gjør at man får et oppdatert kart over vannene man fisker ved å legge inn data fra for eksempel dybdekart.no, så lenge man bidrar med logger og sender inn disse. Jeg har igjen en del areal å logge før jeg har et komplett kart over vannet, så det blir mange åretak også i 2017.

Før båten kan sjøsettes er det fortsatt igjen et par måneder med gangbar is, i hvert fall her på Østlandet, og jeg mener mange kunne hatt stor glede av å ta med seg ekkoloddet på isen! Det virker som stadig flere har gått til anskaffelse av ekkolodd de siste årene, og antall enheter man har å velge i virker nesten uendelig. Jeg mener at de som liker å fiske på isen bør utnytte loddet sitt også der. Det skal ikke mye modifisering til før et vanlig ekkolodd er et kjempenyttig verktøy på isen.

Under følger rapport fra to turer på isen, hvor Helix'en fikk vist hva den er god for under isfiske!

Helix med isgiver gir et klart og tydelig bilde av hva som finnes under isen!

Lørdag 21. januar møtte jeg noen ivrige fiskere på Moelv for noen timers fiske på Mjøsa. Målet for dagen var å finne noen grove abborer, samtidig som vi håpet at en sulten ørret eller to skulle finne krøklene vi hadde rigget.

Nydelig soloppgang på Mjøsa

Vanligvis er det ikke lett å stå opp klokka 6 om morgenen, men når været er på din side er det lite som slår utsikten man får ute på isen en tidlig morgen. Det var riktignok en sur vind fra nord ute på isen, men noe fisk klarte vi å lure likevel.

Her ser man pilken nede på 10 meters dyp. Ved flere tilfeller kom det fisk fra bunnen for å møte agnet!

Jeg hadde rigget klart 3 stenger med krøkle som ble plassert ut, etter at dybde ble målt med ekkolodd. Disse agnene var beregnet for ørret og skulle stå å fiske gjennom hele dagen. Det viste seg at den ene krøkla ble plassert litt for dypt, men det kommer jeg tilbake til senere. Etter å ha satt ut stengene med krøkle var det frem med balansepilker og mormyshka. Dessverre fant vi aldri noen stimer av abbor. Det nærmeste jeg kom fisk på balanse var abbor som steg opp fra bunnen i møte med balansepilken, for så å returnere ned til bunnen like kjapt som den dukket opp. Å få se dette på ekkoloddet gir en ekstra dimensjon til isfiske, og man får testet ut hvilke bevegelser som trigger og hvilke som ikke gjør det! I artikkelen har jeg tatt bilde av skjermen under aktivt fiske både med 2D visning og Flasher mode. Begge deler fungerer utmerket til isfiske, men den store forskjellen er historikken som vises på 2D. Flasher mode gir samme bilde som A-scope ved 2D visning, altså den delen som er helt til høyre i bildet over dette avsnittet. Dette er "live", mens resten på 2D er historisk. Jeg mener det er en smakssak hva man velger, og de fleste kommer nok til å prøve begge deler. Jeg ser fordelen med historisk data på skjermen for å se hvilke bevegelser som ble gjort forrige gang en fisk steg opp fra bunnen for å inspisere agnet. Da kan man tilpasse seg til neste fisk viser interesse.

Det var ikke trangt om plassen denne lørdagen

Etter å ha prøvd å lure abbor med balansepilk, mormyshka i størrelse xxl og vanlige pilker ble det klart at noe hadde fattet interesse for den ene krøkla jeg satte ut på morgenen.

Fisken hadde tatt agnet som var rigget på en Rapala Squall kombo. Dette er forøvrig en relativt billig isfiskekombo som er artig å kjøre fisk på. Det er mulig jeg var uheldig med mitt eksemplar, men stangringene virket ikke å ha blitt enige om å stå i en rett linje. Uansett, dette har ikke stor betydning på en slik stang og den har klart seg greit på isen etter abbor og smågjedde.

Død krøkle fungerer visst på inaktiv abbor!

Abboren i Mjøsa lider ingen nød!

I stedet for å måle krefter med mjøsørret var det en godkjent abbor på 39 cm som hadde fattet interesse for krøkla som sto litt for nærme bunnen ute på 18 meters dyp. Abboren ble med hjem ettersom den ble tatt på 16-17 meters dyp. De andre krøklene var "korrekt" plassert, høyere i vannet, for å lokke forbipasserende ørret, men de ble stående urørt hele turen. For min del tok jeg dette som et tegn på at det meste av fisk var inaktiv denne dagen, og avsluttet fisket etter en fin abbor og et positivt første møte med mjøsisen.

Med fin temperatur og klart vær ble det ikke noen stor nedtur at fisket var tregt. Man må ha noen sånne dager for å sette pris på dagene hvor alt klaffer!

Neste isfisketur var lagt til NM-helga i februar. Lite visste jeg at det skulle bli et skikkelig sniperace!

Denne var bare starten på moroa!

I forkant av turen hadde jeg planlagt å prøve en kant som leverer bra med abbor om sommeren. Jeg kom sent utpå isen, og håpet om å finne noen fine abborer var ikke altfor stort. Etter hvert som jeg mistet trua på noe abborbett i det første området beveget jeg meg mot et område som vanligvis leverer fisk også på vinterstid. Målet var å friste mort med mormyshka, samtidig som jeg skulle sette ut agnfisk etter abbor/gjedde.

Pulk med portabelt ekkolodd gjør det enkelt å forflytte seg mellom hullene.

Med ekkolodd montert på verktøykasse kan den plasseres i pulken og fraktes mellom hullene. På den måten går det kjapt å lodde dybden, samt få en indikasjon på aktivitet under isen. En annen fordel med enheten jeg kjører som har GPS er at man da får brukt kartet som er laget ved hjelp av dybdekart.no. Ved å sjekke kartet på enheten med jevne mellomrom var det enkelt å bestemme hvor neste hull skulle bores. Da jeg omsider fant et område med mort, var det ikke mye "hvitt" på skjermen! Selv småmort er spennende å fiske når man ser på skjermen at de nærmer seg agnet.

Enkelt oppsett, fortom med en treblekrok og mort.

Det første jeg gjør når jeg kommer til et nytt område er å sette ut stenger med agnfisk. Fiske med agn innebærer ofte mye venting og handler for min del om å la agnfiske få mest mulig tid i vannet. Jeg passer også på å gjøre det enkelt fordi det er mindre utstyr å ta med seg på tur, og holde styr på. På bildet over har jeg tatt bilde av et meget enkelt oppsett. Snøret er 0,40mm mono bundet direkte i fortom av fluorcarbon med en treblekrok. På denne komboen har jeg valgt å droppe søkke. Sena er plassert i vippa med passe spenn og løser ut om noe fatter interessen for agnet. Snella er frikoblet med minimal motsand, kun nok til å holde vippa nede. Etter at jeg forflyttet meg gikk det ikke mange minuttene før den første vippa sto rett opp, og dagens første gjedde var et faktum. Gjedda som veide et par kilo var av den korte, tjukke typen og hadde spist en mort eller to før den tok min.

Etter dette gikk det slag i slag, med vipper som løste ut, og smågjedder som enten datt av ved iskanten eller ble kroket av på isen. Med lett utstyr beregnet på abbor ble det en meget artig og vellykket dag på isen. Det viktigste for min del var å oppleve litt action etter et par uker uten fiske.

Til slutt vil jeg skrive litt om hva man trenger foruten selve ekkoloddsenheten for å gjøre et vanlig ekkolodd klart for isfiske. Den siste tiden har det vært mye fokus i sosiale medier på nye enkle portable ekkolodd som promoteres som fullgodt alternativ ved isfiske. Jeg mener at man i stedet for å kjøpe et ekstra ekkolodd heller kan bruke litt tid på å klargjøre det ekkoloddet man bruker under sommersesongen. Dette vil være et ekkolodd man er kjent med fra før og som ofte er et bedre alternativ med tanke på kvaliteten på giver. Kjøper man en giver til Humminbird eller et av de andre kjente merkene får man en giver som kan senkes ned under iskanten slik at man får utnyttet en større vinkel. Der siste rapport er fra var isen mellom 60 og 70 cm så man er avhengig av å få giveren under iskanten og ned i vannet for å se noe mer enn rett ned gjennom søylen.

På bildet over viser jeg det eneste som trengs av ekstrautstyr til mitt Humminbird ekkolodd for å gjøre det klart for isfiske. Dette er en isgiver, kjøpt her, hos West System i Oslo. Giveren heter XI 9 20, og har en veiledende pris på 1199 NOK. Giveren kommer med en enkel bruksanvisning som viser hvordan man monterer skumgummien som senere brukes for å få riktig dybde i forhold til istykkelsen. Den viser også hvordan man fester medfølgende løftekabel som festes i toppen av giveren for å sikre korrekt vinkel hver gang man senker ned giveren i hullet. Nettopp det at giveren vinkles ved hjelp av et toppfeste gjør at man slipper å bekymre seg for vinkelen. Det er fullt mulig å ta med giveren man bruker på båten om sommeren, for de som har denne portabel. Jeg har montert min SI giver portabelt på båten og kunne i teorien brukt denne på isen, men det er vanskeligere å justere vinkelen med en sånn i forhold til en dedikert isgiver. Et annet argument for å velge en isgiver er at denne kan løftes ut av hullet ved kjøring av fisk. Da slipper man at fisken kjører seg fast i kabler. Har man montert en vanlig giver på en pinne eller stang vil jeg anta at det blir mer styr å få dette opp av hullet raskt nok.
Ellers er dette plug and play for min Helix. Den første isgiveren jeg skaffet meg viste seg å være defekt, men en kjapp prat med Flak løste dette og en ny, fungerende, giver kom i posten noen dager senere. Som norsk importør av Humminbird, viste de meget god service og kunnskap om sitt produkt!

På dette bildet ser man at skjermen er montert på en verktøykasse med fester fra Ram. I verktøykassa har jeg et 12ah fritidsbatteri og plass til alle ledninger og isgiver. Selve kassa med batteri blir med på alle turer hele året ettersom jeg har en portabel løsning også i båten. Kassa kan bæres, men med pulk blir alt mye smidigere.

Til slutt vil jeg anbefale alle som er glade i å fiske om vinteren og som har et ekkolodd liggende til å vurdere muligheten for å skaffe en tilhørende isgiver. Da får man glede av ekkoloddet også vinterstid!

After the introduction of Simrad and Lowrance take on the "all in one"-transducer, TotalScan, we have recived several questions on what our preferred setup would be when it comes to scanning sonar. Here I will try to answer these questions. We will look at the technical differences, and how that transforms to practical differences out on the water.

Let us start with the tech, What are these ducers?

They are all ducers for scanning sonar, ie they use high frequenzies and narrow conenagles to produce a photo-like image of what is under the surface. Scanning sonar for recreational fishing typically consists of sonar looking down (DownScan) and/ or sonar looking to both sides of the boat (SideScan). Lowrance and Simrad use the term StructureScan for both.

In the image below I`m trying to show you how the difference in coneangles (and -shape) of 2D, DownScan and SideScan effects what you are looking at.

Coneangles

Here are a few screenshots showing what to expect:

The first one is the classic 2D-view. We see the fish as arches (as long as the boat is moving) and bottom-structure drawn as a line on the screen. From the size, shape and colour of the arches we can guess how far from the ducer the fish are, and in som cases even what size they are. From looking at how the bottom-structure is drawn, we can guess bottom-composition (soft or hard).

The calssic - 2D

Switching to downscan, we leave the more or less perfect circle of the 2D-cone and venture into a cone so oval it is more like a strobe. The frequenzy also increases, leaving us a much more detailed, but also very different look. First we look at 2D and downscan side-by side. 2D to the left, DownScan to the right:

2D and downscan

In the image above we are looking at a shoal of small baitfish. The fish are small and sit to close to eachother for the 2D to separate them and they look like what anglers referr to as a "baitball". In Downscan we see the single fish, and even a log or stick in the midle of the shoal. (black circle). And this is where DownScan really sets it self apart from 2D, details in relatively shallow water (down to 60 meters or so depending on conditions.) With DownScan you can look at a brushpile, and see if there is fish in the brushpile. The fish will not show as the classic arches, but look more like small dots.

Shipwreck on DownScan

In the image above you are looking at the same shipwreck as in the first image in this article (the one with the coneangles). You can easily make out the railing on top of the deck and you see the top of the ships hut at the back. The same wreck in 2D:

On the left side of the screen you see 200 kHz with its rather narrow coneangle of 11 degrees (measured at -3db), while the right side of the screen is 50 kHz with a whopping 45 degrees coneangle. (You can read the full spec of the P66 from Airmar HERE.) This screenshot clearly shows you how a narrow versus wide coneangle affects how your sonar reads and draws the bottom line. With 200 kHz the wreck clearly rizes from the bottom, while the wide coneangle of the 50 kHz makes it disapear in the bottom line. On 50 kHz we can only see a faint hint of the wreck since the bottom line thickens slightly where the wreck is, due to the wrecks harder return of the acoustic signal then the surrounding (softer) bottom. (These screenshots are from an article on wreckhunting, you can read the full article HERE.)

Moving on to SideScan, and thereby moving from sonar looking DOWN to sonar looking SIDEWAYS as well. As with Downscan, we will start with an image showing 2D and SideScan:

2D versus SideScan

On the 2D we see some fish, buth with the wide perspective of SideScan we see a lot more. On both sides of the boat there are large shoals of baitfish (green circles) and even one larger fish. In the midle of the SideScan-image you see a white line, this is effectively the course of the boat since we are looking aproximately 45 degrees out to each side of the boat. You see the watercoloumn (and fish) and then the bottom (rather dull in this image).

On the image below you see a few larger fish (yellow perch) on Humminbirds SideImaging, Humminbirds take on the same technology. (The image is taken from a sonarlog used in Reefmaster.)

Fish on SideImaging

The first image in this article (the one with coneangles) was made from a sonarlog of SideScan. The same wreck as seen there and with Downscan, looks like this on SideScan:

Wreck on SideScan

Zoomed in

To summarize, scanning sonar is a great tool when looking for both structure and fish, and suplements our 2D-sonar well. But in order to make the most of this tech, we need to take care when setting up the ducer, and learn the basics of how it works so we can decipher the image and use the information for our needs.

HDI
HDI, or Hybrid Dual Imaging, came to light when the range of models called Elite HDI was introduced. It combines one element for 2D-sonar (the "normal" sonar) and one element for DownScan. As a result, this ducer is not capable of producing SideScan, even if it is connected to a sonar-unit with such capabilities.

83/200/455/800-HDI with ble 7-pin connector

The HDI-ducers come in four versions. Two different 2D-elements, and two different plugs/ connectors. The two connectors are the blue 7-pin (as in the pic above) and the black 9-pin, choose the connector that fits your sonarunit. (There are adapters available as well.) The name of the ducer tells you which 2D-element it has, both have the same DownScan-element.

Since both 83/200/455/800-HDI and 50/200/455/800-HDI use the same DownScan-element, there is no difference in the DownScan-images produced. You have two DownScan-frequenzies to choose from, 455 and 800 kHz. 455 has a sligthly wider coneangle, and the lower frequenzy has less signalloss in deeper water. 800 has a sligthly more narrow coneangle covering a smaller area under your boat, but will normally give the sharpest images in shallow water.

83/200/455/800-HDI is the most common model, often sold in package-deals with compatible units. For 2D it is capable of 83 and 200 kHz with coneangles 52 and 22 degrees measured at -3db. It can also be used with medium chirp and high chirp for 2D on sonarmodels that are chirp-capable.

50/200/455/800-HDI is often referred to as a "saltwater model". This is due to its more narrow coneangles for 2D, a lower low-frequenzy and because the larger 2D-element (compared to 83/200) can handle more power. But there are a lot of freshwater-anglers using the 50/200/455/800-HDI with success as well. Personaly I prefer it over 83/200/455/800-HDI, because of its narrow coneangles and more sensitive 2D-element.

50 kHz has a coneangle of 29 and 200 kHz a coneangle of 12. With a chirp-capable sonarunit, the 50/200/455/800-HDI can be used in low chirp and high chirp as well.

The HDI-ducers are good choices for small boats that do not have room for both a 2D-ducer and LSS-2 on the transom, and for users that does not feel the need for SideScan. It can also be mounted under a trollingmotor, using a special bracket.
Before HDI Lowrance had another small (ish) ducer cabable of DownScan called DSI. DSI (DownScan Imaging) was used with early Elite models, and can only produce downscan, not 2D.

As of right now, the following models from Lowrance are fully compatible with the HDI-ducers:

Elite HDI
Elite CHIRP
Hook (not Hook 3x)
HDS Gen 2 Touch
HDS Gen 3
HDS Carbon

Totalscan

TotalScan is the "all in one"-alternative, and uses the 9-pin black connector. Like HDI it has elements for 2D and DownScan, but it also has elements for SideScan. This makes for easy installation, especially on small boats with limited space at the transom for multiple transducers. But it can also be negative, in order to have 2D-readings while on plane the Totalscan has to be placed low enough, making it more exposed as well. Proper installation and exact adjustement are key factors here.

Totalscan with the original metal-bracket

TotalScan with the new plastic-bracket

TotalScan without bracket

TotalScan is only available with the black 9-pin connector, and will not give full functionality if used with the 9 to 7 pin adaptercable. This is a long and heavy ducer, so extra care should be taken when mounting it. TotalScan is a good choice for small boats that do not have room for both a 2D-ducer and LSS-2 on the transom, for mounting on the side of the boat (for vertical fishing) and under the trollingmotor. (Although mounting under the TM requires another bracket.)

The following models are fully compatible

Elite Ti
HDS Gen 3
HDS Carbon

LSS-2

LSS-2 gives you DownScan and SideScan in both 455 and 800 kHz, but no 2D. It uses the black 9-pin connector. Its predecessor LSS-1 is very much like the LSS-2, but it is smaller. The LSS-2 requires a second ducer for 2D (normal sonar), which is both good and bad. The good beeing that you can place the two independently of eachother, and choose the 2D-ducer you like. You can also have your 2D-ducer low in order to have good on-plane readings, and your LSS placed higher to keep it out of harms way while keeping that throotle down. (Downscan/ SideScan is not good for readings while on plane anyway.)

LSS-2

The following units are compatible without a module:

HDS Gen 2 Touch
HDS Gen 3
HDS Carbon

The following units are compatible with a module:

HDS Gen 1
HDS Gen 2

The older HDS-models HDS Gen 1 and HDS Gen 2 requires the use of a module to use LSS-2. Such modules are StructureScan HD and Sonarhub.

Modules: SonarHub, StructureScan HD and StructureScan

StructureScan 3D (SS3D)

This is the newest and most expencive alternative, both by its own account and since it requires a newer HDS-unit as well. As with LSS-2 you will need a seperate ducer for 2D.

SS3D has one extra set of cheramic elements versus LSS-2. These extra elements only recive accoustic signals, they do not send like the other elements does. The point in doing this is to be able to recive the echo from another angle then what is possible with LSS-2. In doing so two things are accomplished.

By calculating the difference in angle and time between the reciving elements one can render a 3D-image.
By reciving the echo from another angle, echos that would otherwize not be recived are now recived and processed, giving more detail and range.

The SS3D is the same length and with as LSS-2, but the extra elements make it thicker. In the image below I compare SS3D with LSS-1, the predeccessor of LSS-2:

LSS-1 vs StructureScan 3D

StructureScan 3D module

StructureScan 3D - the transducer

SS3D reqires both the ducer and the module. The ducer connects to the module using TWO 9-pin connectors, one for the elemnts both sending and reciving and one for the elements that only recive. It is when the software in the moduel compares these two, the advantage of SS3D is made possible.

SS 3D (photo; simrad-yachting.com)

SS3D is good choice for anyone depending on SideScan. The added range and detail compared to LSS-2 is noticable, and the 3D-function makes interpreting the image a lot easier. But the share size of the ducer combined with the added tech of the module, can make it a challenge to mount on smaller boats.

The following models are fully compatible but requires a module:

HDS Gen 3
HDS Carbon

Earlier HDS models like HDS Gen 2 and HDS Gen 2 Touch can be used with SideScan and DownScan from the StructureScan 3D module med ducer, but can not show the 3D-view.

Moving on from the tech, which one should you choose and why?

Offcourse the full package with HDS-units, a good 2D-ducer and SS 3D outshines the alternatives, but it comes with a pricetag to mach the performance. At the moment I see noe alternatives on the market that deliver the same quality images form SideScan at long ranges then SS 3D. The dowscan is the same as with LSS-2, but the SideScan is a big improvement. I would not call it a "game-changer" but it is definitely a big improvement. So if SideScan is important for your fishing, it is time to dig into your wallet.

SideScan from SS 3D, logs in shallow water in a narrow river.

Due to its size and price, SS 3D is probably noot a good alternative on small boats or boats that see a lot of timber or rocks. If used in such areas, the ducer should at least be mounted high enough to be out of the water while on plane.

That said, I see no difference between DownScan/ SideScan from LSS-2 and that from TotalScan. In theory the TotalScan should give slightly less sharp images, due to it having shorter cheramic elements inside, but out on the water I can not say I see any difference. So if space (or budget) is to tight for both a 2D-ducer and LSS-2 (or SS3D) TotalScan could be a good choice. The 2D from TotalScan is the same as from 83/200/455/800-HDI or HST-WSBL.

SideScan from TotalScan, logs, rocks and gravel over sand.

If the budget is thight, or space for mounting the ducer is limited like under a trollingmotor, the HDI-ducer is a good alternative. It has been around for quite some time, has a reasonable price, and does what it says on the box. Personally I use HDI-ducers for my mobile-setup, used when icefishing or when renting a boat without sonar.

Image from 83/200/455/800-HDI

2D from 83/200/455/800-HDI is similar to 2D from HST-WSBL while 2D from 50/200/455/800-HDI is similar to HST-DFSBL. Considering the small size of the ducer the downscan is pretty good:

Downscan of brigdepilar, 83/200/455/800-HDI

Downscan of old fence-like structure with 83/200/455/800-HDI

For min del har et årlig besøk på Båtmässan i Gøteborg vært en lang tradisjon. Det er ikke mange av disse messene jeg ikke har vært på de siste 15 årene.

I år hang Lars og Carl seg med på bussturen opp og ned fra Oslo. Karl Johan er fastboende og møtte oss der. På vei inn til messen møtte også denne lilla gledessprederen oss:

35 fot fiskeglede ønsker velkommen.

Jeg var spesielt ute etter å se på utvalget av små og lette aluminiumsfarkoster. Det kommer (minst) en egen artikkel om det temaet etterhvert, nå er jeg i "rekognoseringsfasen" med tanke på å utvide egen båtpark. Dessverre fant jeg ingen alternativer der, det nærmeste jeg kom var Linders lille 355 men den blir for stor og tung for akkurat den bruken jeg har i tankene.

Dog var det mye annet fint å se på. Vi var selvfølgelig innom både Westgear og Mojo Boats, som begge stilte sterkt. En båt som defintivt krevde litt ekstra tid og drømmende blikk var Fiskejournalens redaksjonsbåt, en Rocad 498. Båten er imponerende i seg selv, med sin kryssing mellom Rocads lange båtbyggertradisjon kombinert med mer amerikanske ideer som kastedekk og fiske-vennlig layout. En 60 HK i tillerutgave er heller ikke helt vanlig, og når den også er utstyrt med autopilot blir det hele noe som klart skiller seg ut.

Rocad 498, med mer utstyr enn en norsk fregatt.

Tiller og autopilot via hydraulikk ser du ikke hver dag.

Rocad 498 begynner rundt 110.000 kroner. Innen du har det utstyrsnivået vi ser på bildene over har du nok passert 200.000. Mens Rocad er en "ekte" svensk båt i glassfiber, både designet og produsert i Sverige, er UMS aluminiumsbåter produsert i Ukraina.

UMS var nytt for meg, jeg har aldri sett disse før. Modellen 550 DC AL fanget mitt blikk der den stod sammen med både mindre og større søsken.

UMS 550 DC

UMS 550 DC er bred i forhold til lengden, og i motsetning til mer velkjente Buster og Silver er den "tro" mot den mer rene aluminiumsbåten uten masse seter, puter og dill-dall som uansett bare er i veien. Modellen vi så på (og som du ser på bildene) avviker noe fra standardmodellen, men disse avvikene falt i smak hos meg. For eksempel er rutene noe endret, targabøylen er bredere og høyere (i mine øyne fortsatt litt lav), og en uttagbar utstyrskasse bak kunne brukes som aktersofa.

Standardmodellen har også to sitteplasser foran vindrutene som er fjernet her, og etterlater en gedigen plass på fordekket, tatt i betraktning at båten "bare" er 5,5 meter. Bakover ser du aluminiumskassen som også fungerer som sofa/ kastedekk. Legg merke til de to store lukene i dekket.

Stor og åpen flate

Lukene drenerer til kjølsvinnet, som heldigvis er konstruert med nok helning bakover til at eventuelt vann kan pumpes ut (eller slippes ut via drensplugg når båten står på henger). Den forreste luken har mer enn nok plass til en solid batteripakke dersom man ønsker frontmontert elmotor, og det er ferdige rør for å trekke kabler fra rommet under luken og opp i fronten:

Fronten

På denne måten havner vekten fra batteriene lavt, og forhåpentligvis passe langt bak i båten. Selve baugen er flat og enkel å montere motor på, uten masse pynt eller fancy utforminger. Platene i rekken (den sorte "inlineren" på rekken) er i glassfiber, som demper lyd. Og i motsetning til en og annen amerikansk fiskebåt, er UMS helt uten treverk som kan råtne og trekker opp totalvekten unødvendig. Kvaliteten på sveisene vurderer jeg med øyemål til "bra nok", en og annen skjønnhetsfeil. Pris med 75HK (som nok er for lite, denne bør ha minst 90+) starter rundt 268.000.

Hos Comstedt ble det tid til å se på den nye toppmodellen Solix og neste generasjon av Helix, og ikke minst en prat med "Mr Comsted", Pelle Hjertman.

Solix 12 og 15.

Det skjer mye hos Humminbird om dagen, de er skikkelig "på hugget" med både fornyelser av maskinparken og software. Også hos søstermerket Minn Kota er det ting på gang, med fornyelse av alle IPilot/ IPilot Link som nå er fult på høyde med Motorguide Xi5 rent teknisk. Med ny software og den nye BT-pucken har MK tatt igjen MGs lille forsprang. Så da gjenstår det bare å se hva MG svarer med, om ikke annet viser dette hvor godt det var for oss forbrukere at MK fikk en skikkelig konkurrent på dette området.

Garmin hadde, som vanlig, en stor og fin stand. Dessverre bar de nok litt preg av at dette var messens siste dag. Både GPSmappen Carl lekte med og Echomappen jeg lekte med låste seg fullstendig. Vi håper de kommer sterkere tilbake på neste messe.

Carl kræsjer en GPSMap

Siste stopp ble standsene til Sporting og de andre ustyrspusherne. Som vanlig var utvalget av sportsfiskeutstyr hos disse 3-4 bedre enn det du finner på noen norsk messe, og som vanlig gikk bankterminalene varme når vi entret området...

Sporting alene hadde 20 meter veggplass

Messen skuffet ikke i år heller, vi sees sannsynligvis igjen i 2018. Den eneste ulempen med en slik ekskursjon er at lysten på båtliv, fisking, varme og åpent vann blir enda sterkere.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at Lars, Carl og jeg fikk billetter til messen fra henholdsvis Navico (Lowrance/ Simrad) og Comstedt (Humminbird).

Simrads beste ekkolodd ble nettopp fornyet. BSM-3 (som igjen var svært lik forgjengeren BSM-2) er blitt erstattet med S5100. Denne gangen er endringen kontra forgjengeren merkbar.

Simrad S5100

Umiddelbart er den største endringen at modulen har tre helt uavhengige ekkoloddkanaler. Med andre ord kan du koble til ekkoloddgivere som total dekker hele frekvensbåndet fra 28 til 250 Hz, med effekt tilpasset ekkoloddgivere fra 300W til 3000W. Dette betyr at man kan bruke High, Medium og Low samtidig, forutsatt at man har ekkoloddgivere til dette. Men kansje vel så relevant er at man kan ha en giver med dobbeltbånds chirp (feks TM265HL) og en enkeltbåndsgiver (feks TM185M) tilkoblet samtidig og så velge den kanalen man ønsker å bruke avhengig av dybden man skal fiske på.

Uavhengige ekkoloddkanaler betyr også mulighet for ulike innstillinger av den enkelte kanal, og ikke minst gir det mulighet for bildefremrulling uten forsinkelser fordi en kanal skal fyre av flere ekkoloddgivere i rekkefølge.

På tilkoblingssiden bruker S5100 tre sorte 9-pins porter for tilkobling av ekkoloddgivere. Den har bare en ethernetport. Her kunne jeg gjerne sett at modulen hadde tre ethernetporter, siden dette forenkler innstallasjon i båter med mer enn en skjerm. (Slik som, kremt, min båt.)

S5100 er offesielt kompatibel med alle Simrads moderne skjermer, Det vil si NSS Evo3, NSS Evo2, NSO og S2009/S2016.

YouTube:

https://youtu.be/XcbR5uIGl1o

Norske priser er ikke klare enda, men i USA ligger S5100 på 2000 USD så forvent norsk pris rundt 20-25.000,- Antatt levering fra mai 2017.

Garmin utvider arsenalet av tilbehør som er svært nyttig for sportsfiskere. To nye elektroniske kompass er på vei.

Begge er basert på NMEA2000 med Micro-C kontakter som dermed passer i de fleste NMEA2000-oppsett. Merk at disse IKKE er GPS-antenner, med disse bruker du enten den interne GPS-antennen eller en annen ekstern GPS-antenne.

Hva skal jeg med et elektronisk kompass?

Først og fremst gjør et elektronisk kompass at båtsymbolet på kartplotteren stemmer med hvor nesa på båten faktisk peker, ikke med hvilken retning båten beveger seg i. Ved sakte dorging kan avdriften sideveis bli større enn fremdriften, ved vertikalfiske er som regel avdriften på tvers av båten etc. Ved spinnfiske bruker jeg båtens retning på kartplotteren til å vite nøyaktig hvor jeg skal kaste i forhold til waypoints og dybdekart. Kort sagt; kjekt å ha.

Skal man bruke radar kan radarbildet brukes som overlegg på endel kartplottere, inkludert Garmin GPSMap. Men for at dette skal fungere må man nettopp ha et elektronisk kompass som synkroniserer radar- og kartbildet.

Ved montering av disse er det viktig at man unngår magnetfelt, Jeg anbefaler at man først gjør en midlertidig montering, feks med dobbeltsidig tape, for så å ta en testtur. Du skal kontrollere at kursvisningen ikke avviker fra den reelle i hele båtens hastighetsspekter. Du kan også bruke et tradisjonelt kompass for å sjekke dette, i likhet med de elektroniske kompassene vil et tradisjonelt kompass forstyrres av magnetisme.

Steady-Cast

Steady-Cast er en tilsynelatende enkel retningsgiver, og bør passe bra for alle sportsfiskere som ikke ønsker ekstrem kursnøyaktighet. Avviket er på pluss/ miun 3 grader etter kalibrering, kalibreringen i seg selv er en enkelt prosess. Den opererer med 10Hz som er raskt nok og i praksis en standard i bransjen nå. Steady-cast bruker standard NMEA-setninger og kan dermed også brukes mot annet utstyr enn Garmins, så lenge det utstyret støtter elektronisk kompass. (Det gjør det fleste moderne kartplottere med NMEA2000.)

Garmin Steady-Cast

Les mer om Stady-Cast her: https://buy.garmin.com/en-US/US/p/572462?zebratwo=CJ

9-Axis Heading sensor

Her beveger vi oss et steg eller fire oppover fra Steady-Cast. retningssensoren har nå et avvik på pluss/minus 2 grader (bra, men ikke heeeeelt topp enda) etter kalibrering. I likhet med Steady-Cast opererer den med 10Hz på retning, mens hev opererer på 1 Hz. De siste ordene der er de spennende.

På grunn av større nøyaktighet anbefaler Garmin denne for bruk med radar (ikke Steady-Cast). Men det er også en annen stor forskjell kontra Steady-cast, for her har vi sensorer for pitch og roll. I praksis betyr dette at sensorene merker seg båtens vinkel i vannet, både mot siden og i fartsretningen.

Les mer om 9-axis her: https://buy.garmin.com/en-US/US/p/572463?zebratwo=CJ

Da gjenstår det å se når Garmin følger Simrad og gir 2D-ekkoloddet mulighet til å kompensere for pitch/ roll med data via 9-axis. Raymarine har en variant over temaet i sin siste MFD, og Garmin bruker det allerede i Panoptix, så dette bør være rett rundt hjørnet.

Det tok ikke lang tid før planene for 2017 ble endret. I DENNE saken om tanker for 2017 listet jeg opp noen ideer om utstyrsvalg for 2017. De ideene stod seg i et døgn.

Min kjære kone kom nemlig med en julegave helt utenom det vanlige, og helt utenom min ønskeliste. Men før vi går videre med det, tar jeg et historisk tilbakeblikk.

Min karriere som reder startet med en annen uventet hendelse. "Rasken" dukket opp da jeg var cirka 7 år, og åpnet bokstavelig talt en ny verden for meg. En verden på vannet. Familien hadde båt fra før, men denne båten kunne jeg bruke selv, og verden lå med ett åpen. Det tok noen år før jeg fikk bruke motoren, de første årene var det årer som stod for fremdriften, men det er nesten utrolig hvor langt man kan ro hvis man bare vil. Og jeg ville VIRKELIG.

Fatter og meg i Rasken en gang på 80-tallet.

Etterhvert vokste jeg ut av den lille 9 fots aluminumsjolla, og diverse andre båter har siden kommet og gått. Jeg har til og med vært innom kano, kajak og bellyboat underveis. Men det er kanskje noe med den første forelskelsen, for jeg har følt et savn siden Rasken forsvant. (Jeg har aldri savnet den første menneskelige forelskelsen, så det må ha noe med båten å gjøre?) Den var fantastisk i sin enkelhet, den tålte bruk og misbruk uten større problemer, mens dens lave vekt gjorde at den kunne brukes over alt. Jeg kunne til og med sjøsette den selv, riktignok en svett jobb for en liten tass siden jolla måtte dras over ett jorde, men hva gjorde man ikke for å komme på vannet når mor og far var mer opptatt av andre ting? Av mindre positive egenskaper bør nevnes et lavt fribord som gjorde den livsfarlig i litt sjø, samt et akterspeil som ikke var i nærheten av å ta av for hekkbølgen hvis man gikk brått ned fra plan.

Med Rasken utforsket jeg Skjebergkilen og senere Vansjø på kryss og tvers. Rasken ble også brukt i diverse mindre vann og elver på Østlandet. Sørkedalselva, Bogstadvannet og Årungen var blant disse.

Vi spoler frem igjen til nåtid.

Lars, Dag og jeg har alle egne båter av litt forskjellig størrelse og kaliber, og som kan fraktes på henger. Men felles for oss alle er et ønske om en virkelig portabel farkost. I det legger vi en farkost som er uavhengig av båtramper, til og med uavhengig av veier. En farkost som kan ta deg inn i grunne viker, deltaer og ellers utilgjengelige områder. En farkost som lar deg snike deg frem langs sivet i ren indianerstil. Kort sagt en farkost som er en rak motsetning til for eksempel Frøken Evada som jeg ellers farter rundt med:

Frøken Evada kan bli overkill til tider

Utvalget av slike farkoster har eksplodert de siste årene, og du kan i dag se på joller, kanoer, kajakker, bellyboats, gummibåter og et uttall kombinasjonsløsninger basert på en eller flere av plattformene. Prisnivået har også gått nedover, samtidig som kvaliteten på de billigere alternativene har gått oppover. Selv på Jula kan du nå kjøpe fiskekajakk. Vi tør å påstå at en portabel fiskefarkost i dag er innenfor rekkevidde for stort sett alle. Vi legger derfor opp til en liten serie hvor vi ser nærmere på nettopp portable fiskefarkoster, både generelt og med noen helt spesifikke alternativer. Hvis alt går som planlagt, kulminerer dette i noen tester, forhåpentligvis av både jolle, kano og kajakkk. Vi kan røpe at ett av alternativene kom på plass i teamet allerede i 2016, så testingen er i gang allerede. Dag skal kanonisere, Lars skal kajakkes og jeg skal jodle.....

Min del - jolla.

Min del av dette er altså "jolle", og her kommer julegaven fra min kjære inn i bildet. Gaven var en varehenger med tillat totalvekt på 1000 kg og lastevekt på 776 kg. Hengeren har brems og kan derfor kjøres lovlig i 80 km/t, og er en perfekt plattform for transport av en liten jolle. Modellen heter Tiki CS 200 B og er kjøpt hos Norsk Tilhengersenter.

Beste julegaven noen sinne?

At hensikten med gaven nok er mer knyttet opp mot et oppussingsprosjekt av et hus får så være, kombinert bruk må da være en god ting? Men for å holde oss til kriteriet om en virkelig transportabel farkost, må jolla også kunne fraktes uten tilhengeren. Enten ved å bæres eller på en tralle. Målet for min del er å kunne utforske mindre vann og elver hvor jeg ikke kommer til med Frøken Evada, og da må jolla kunne fraktes en bit uten tilhenger. Dermed bør den også være lett (og liten) nok til at den kan fraktes på et biltak. Når det kommer til akkurat det å frakte båt på biltaket, er det svært viktig å sjekke i bilens vognkort hva slags vekt du har lov til å ha på taket.

Som vanlig lager jeg meg en liste over ønsker og krav når jeg skal handle noe som tross alt koster litt penger. En slik liste starter alltid med et budsjett, for en som dessverre fortsatt venter på Lotto-millionene er budsjettet avgjørende. Merk at de to andre gutta ikke har det samme budsjettet, budsjett er tross alt en personlig sak avhengig av egne økonomiske rammer og prioriteringer.

Budsjett for jolle: 14.000,-
Budsjett relatert utstyr 2.000,-

I "relatert utstyr" legger jeg årer, kjetting og lås. Elmotor og egnede batterier har jeg fra før og jeg må kunne gjenbruke elektronikk jeg har fra før for å holde budsjettet. Jeg har allerede to Lowrance HDS Gen 2 på RAM-feste i Evadaen så de er lette å flytte mellom båter. Da jeg oppgraderte fra StructureScan til StructureScan 3D i Evadaen i fjor, havnet det gamle utstyret i en eske i boden. Med det utstyret og de to HDSene trenger jeg bare et par kabler og en enkel ekkoloddgiver (sannsynligvis en HST-WSBL) for å få det jeg ønsker av elektronikk i en jolle. En Point-1 og NMEA2000-nettverk i tillegg hadde vært ideelt, men der setter budsjettet en lei strek foreløpig. Derimot kan det nok dukke opp en form for tralle etterhvert, den holder jeg utenfor budsjettet da den ikke inngår i "startpakken" for min del. Det er mer enn nok av vann hvor avstanden mellom vei og vann er innenfor bæreavstand, så trallen får vente.

Så må jeg lage meg en kasse og en passelig variant av rekkemontert ekkoloddgiverfeste, så alt blir portabelt siden båten blir lagret utendørs.

Det leder oss videre til øvrige ønsker:

Lett nok til å kunne bæres (av meg) korte avstander. Dvs under 45 kilo og helst under 40.
Stabil nok for to personer.
Smal nok til å kunne legges flatt på hengeren. Dvs maks 125 cm.
Mulighet for elmotor bak.
Må kunne ros.
Må tåle røff behandling, feks å dras ned til vannet og over iskanter.

Vekten er en viktig del av ønsket om å holde farkosten portabel. Samtidig fisker jeg ofte sammen med noen, så det er avgjørende for meg at matrosen får plass, til tross for at det går noe ut over ønsket om enkel transport. Jolla bør kunne legges flatt på hengeren, rett og slett fordi jeg har erfart tidligere at å kjøre i 80 med noe som ikke er noenlunde aerodynamisk på hengeren kan bli slitsomt (og dyrt, drivstofforbruket øker). En helt annen ting er at jeg ved å legge jolla opp ned på hengeren ikke får så mye møkk opp i båten under transporten. Det kunne selvfølgelig vært løst med ett trekk og diverse stropper, men med både trekk og jolla opp ned får jeg i pose og sekk. Siden hengeren kan kjøres i 80 km/t og totalen blir ganske lett kan det bli aktuelt å dra den med seg på familiens ferieturer.

Som nevnt har jeg en elmotor fra før jeg vil benytte, men samtidig legger jeg opp til å bruke farkosten på steder der motor ikke er et alternativ. Enn så lenge skiller ikke norsk lovverk på elmotor og forbrenningsmotor, så de fleste mindre vann har per definisjon et forbud mot begge deler. Derfor må farkosten kunne ros.

Ønsket om noe som "tåler en trøkk" går igjen i det meste jeg kjøper. Jeg er en kløne, og den egenskapen ser ut til å henge ved meg livet ut. Da er det like greit å innse sine svakheter med en gang, kontra å ødelegge ting. Jeg har også to barn, og akkurat som da jeg selv var barn, vil jeg at ungene skal kunne bruke farkosten uten at jeg skal sitte på land og bekymre meg for det materielle. Det er mer enn nok å bekymre seg for som det er for en småbarnsfar.

Basert på dette måtte det bli noe i aluminium. Glassfiber tåler ikke nok, og plastvarianter veier for mye og er dessuten leie å montere ekstrautstyr i. Gummibåt kunne vært et alternativ, men basert på kløne-prisnippet utgår de på lik linje med glassfiber. I prinsippet finnes det to varianter av aluminiumsjoller som er aktuelle, v-bunn og pram (jonboat). Det er fordeler og ulemper med begge, og Rasken var en slags mellomting mellom de. Rasken var paddeflat bak, men med en liten v foran.

Kimple Angler 330 er et eksempel på pram.

Kimple Angler 330

Mens Alumarine 10 er et eksempel på v-bunn.

Alumarine 10

Bildene over er hentet fra aluminiumsbåt.no og West System, og ment som eksempler. De illustrerer forskjellene mellom jolla med v-bunn og prammen godt.

Jeg tenderer klart mot en pram, årsaken er først og fremst vekt. Men V-bunn har en stor fordel når det kommer til flytestabiliteten. Mer om det punktet i avsnittene under.

En ting som kan være verdt å nevne. er forskjellen i stabilitet sideveis. Slik stabilitet kan defineres på flere måter, men sier noe om hva jolla tåler av vekt på siden før den tipper rundt. Dette er særlig viktig for oss sportsfiskere, siden vi gjerne lener oss ut av båten ved landing av fangst. Det tekniske begrepet er flytestabilitet. Merk at alle alternativene på markedet skal være CE-godkjent, de er i praksis godkjent i klasse D (beskyttet farvann, den laveste klassen). CE-godkjenningen går primært på evne til å takle vind og bølgehøyde, samt at båten skal være usynkbar. Det er rett og slett ikke lov å selge båter i Norge som ikke er CE-godkjent, men godkjenningen sier pent lite om stabiliteten vi sportsfiskere etterspør.

Vi ønsker mest mulig stabilitet, det vil si at vi vil kunne legge så mye vekt på ripa som mulig før båten kantrer. Men det er stor forskjell på hvordan ulike farkoster oppfører seg når vekten på ripa øker, og det er svært sjelden produsentene opplyser om hva akkurat deres modell tåler siden det ikke er noe krav om slike opplysninger. I en ideell verden ønsker vi at litt vektøkning (feks at vi lener oss mot ripa) knapt skal føre til at båten krenger. Større belastning skal man helst merke, slik at man får et forvarsel før båten går rundt. Båtens krengning bør med andre ord øke med vekten på ripa, slik at man har en gradvis overgang. Her har v-bunnen en fordel, siden den har en jevn overgang som gjør at du ikke overbelaster stabiliteten, rett og slett fordi du merker at du skal stoppe. Med prammen er overgangen fra en båt som ligger paddeflatt, og til en båt som ligger på hodet, mer brå og uforutsigbar. Dette følger av skrogenes utforming, og er verdt å ta med seg i vurderingen. Særlig hvis familiens yngre medlemmer, eller andre som ikke er båtvante, skal bruke båten på egenhånd. I en pram må barna innprentes når de skal stoppe, mens i en v-bunn skjønner de det som regel selv med minimal veiledning. Uansett alternativ anbefaler jeg at man gjør en test av dette under trygge forhold, slik at brukerne av båten vet hvor grensene går. Som innledningen min viser, kan slike farkoster bli svært populære blant familiens yngre medlemmer, og for at den entusiasmen skal få utfolde seg innen trygge rammer er det viktig å vite hvor grensene går.

Neste steg er å sette opp en oversikt over de alternative modellene som finnes, og ikke minst å se de i praksis. Umuddelbart så det ut til at West System hadde både prammer og v-bunnsmodeller som ville være aktuelle for meg.

Besøket mitt hos West ble nyttig. Jeg fant nemlig ut at de to alternativene jeg hadde mest lyst på ikke var aktuelle for meg. Som en konsekvens av at jeg ønsker en jolle for røff bruk, er joller med klinker/ nagler ikke aktuelt. Får du en bulk ved en nagle er risikoen for lekkasje stor, og ikke minst er den konstruksjonen og frostspreng en dårlig kombinasjon. På den mer positive siden er det fult mulig å reparere lekkasjer ved nagler, man borrer ut og bruker en noe større nagle som dermed tetter lekkasjen. Får du en bulk i en sveis er det nesten like sannsynlig at sveisen gir seg, varmen fra sveisingen svekker aluminium og gjør den sprø, og det er i praksis en reparasjon som må gjøres av noen andre enn meg. Jeg ønsker meg uansett en helsveist jolle, da min oppfatning er at det skal mer til før disse går lekk og halve poenget med jolla er å bruke den tidlig vår og sen høst når glassfiberskroget til den større båten får is-skrekk. Jeg har hatt helsveisede aluminumsbåter i ulike varianter i 30 år, og har enda ikke opplevd lekkasjer.

Jeg står dermed igjen med ett alternativ, Kimple Angler 330. Neste steg blir å finne den til lavest mulig pris.

Fortsettelse følger......

Da var det tid for Raymarine å lansere en ny multifunksjonsskjerm (MFD). Si hei til Axiom, og en hel rekke med nye Raymarine-funksjoner.

Axiom

Raymarine har hatt sine opp- og nedturer de siste årene, men siden de ble kjøpt av FLIR i 2010 har oppturene dominert. Det aller meste av produkter har blitt oppdatert betydelig, og kvaliteten generelt har blitt meget bra. Her i Norge har de dessuten kjørt hardt på med flere proteam innen både trolling og havfiske, og har i det hele tatt kjempet seg tilbake til en velfortjent plass blant de store elektronikkmerkene.

7, 9 og 12 Axiom

Det var derfor knyttet litt forventninger til showet når Raymarine annonserte at de skulle komme med en helt ny MFD 15.02.17. Her skal vi se litt på hva Raymarine innfridde med. Kort oppsummert er det tre ting; Lighthouse 3, RealVision 3D og M100/200. Men la oss begynne med noe helt annet.

Axiom er en helt ny serie, men designmessig drar den klare veksler mot gS-serien, dog med en noe annen prislapp. Designet er "glass bridge" dvs en plan flate og ved innfelt montering vil den kunne gå i ett med dashbordet. For gamle sure grinebitere som også vil ha knapper, slike som meg, har Raymarine et eksternt betjeningspanel (RMK-10) pluss en veldig kjekk liten fjernkontroll ment å feste på båtens ratt.

RCU-3

Lighthouse 3 er neste versjon av Raymarines operativsystem. LH3 vil sannsynligvis komme som en oppdatering til andre eksisterende modeller også, men når er ukjent i skrivende stund. For de med spesiell interesse for LH3 kan man lese mer HER. For de med et noe mer avslappet forhold til interface på marine enheter kan LH3 oppsummeres som svært bra og brukervennlig.

Axiom støtter selvfølgelig Quantum-radaren, Raymarines solid-state (uten magnetron) radar basert på chirp. Quantum er et bra valg for den typiske skandinaviske bruken med kort til medium hold og godt egnet på sportsfiskebåter. Det sier egentlig en hel del når et annet merke innen marin elektronikk har valgt å lisensiere denne radaren inn og selge den med sin egen logo.

RealVision 3D er kanskje den delen av Axiom flest sportfiskere er nyskjerrige på, og det med god grunn.

Alt på en gang, 4 i en.

MBS, multi beam sonar, har entret fritidsmarkedet med Garmin Panoptix og Lowrance/ Simrad Structurescan 3D. RV 3D er Raymarines svar på dette, og skal vi dømme etter de (skuffende) få skjermbildene som har blitt offentliggjort er dette rene kopien av nettopp StructureScan 3D, men med lavere pris og en liten vri.

RealVision 3D, DownVision og SideVision

Det er den nye ekkoloddgiveren som gir de nye mulighetene. Den er en "4 i en"-giver hvor man får 2D-ekkolodd, DownVision, SideVision og 3D. Ekkoloddgiveren har innebygget gyro-sensor for roll/heave som korrigerer 3D-bildet. Rekkevidden for SideVision/ Downvision er 180 meter.

RVTM

Giveren kommer også som gjennomgående varianter. Jeg er litt skuffet over mangelen på skjermbilder av 3D-funksjonen. De som er tilgjengelig gir egentlig ikke grunnlag for å si noe annet enn at det ser bra ut på relativt grunt vann. Men dette løser seg nok så snart det kommer ut litt modeller i markedet så diverse forumer blir tapetsert med brukernes egne skjermbilder.

M100 og M200 er kameraer med en termisk del (termiske kameraer er FLIRs kjernekompetanse) til en relativt lav pris, dvs fra ca 30.000,- NOK og oppover. For deg som synes 30 båtlapper er mye, så er det kanskje like greit å IKKE se på prisene på de større modellene. Dette er teknologi man tidligere har forbundet med store yachter med en eller annen Røkke-kloning ombord. Slike kloner liker jeg ikke, men FLIR er og blir kult.

Kult, og nyttig.

Kameraene kombinerer sensorer og avansert software slik at objekter som kan være farlige forsterkes og fremheves i bildet, og selvfølgelig med mulighet for varsling/ alarmer. Et perfekt tillegg til radar, ikke minst fordi de kan plukke opp mål svært tett på båten, mål som ellers ville gått under radaren (bokstavelig talt).

Listen over ny teknologi er imponerende, men det er også noen svakheter ved Axiom. Den største, sett med norske øyne, er mangelen på støtte for Airmars chirp-ekkoloddgivere. Her ligger Lowrance, Simrad og Garmin helt klart foran, da disse har slik støtte innebygget. Selv med splitter nye Axiom må du fortsatt via CP-modulene til Raymarine hvis du vil ha en virkelig bra ekkoloddgiver. Dermed må man legge til fra ca 18.000 og oppover dersom man skal ut på dypt vann, og da er plutselig Axiom blitt dyr sammenliknet med konkurrentene. Axoim støtter kun Airmars givere med fast frekvens (som P66 og TM260) ved direkte tilkobling. Den nye giveren er basert på CPT100/200 så det er ingen forbedringer på 2D-elementet og det begrenser den til 30-40 meters dyp hvis målet er skikkelig bra 2D-bilde og sikker deteksjon av fisk og bunnforhold. Bunnlinjen ser du naturlivis mye dypere enn dette.

På kartsiden har Raymarine og Navionics vært særdeles gode venner de siste årene. Vi må anta at Axiom tilbyr muligheter for å logge for opplastning til Navionics og Sonarcharts Live. Hvis du synes det er surt å betale Navionics 1000 eller så i året for å lage dine egne kart, har Axiom WIFI. Dessverre opplyses det ikke om denne inneholder NMEA-data, men gjør den det kan du få gratis live-mapping via mobil eller nettbrett og appen Navionics Boating. Axiom er ikke kompatibel med Dybdekart.nos kart eller kart laget med Reefmaster, men kan logge til disse.

Skjermen som gir 1200 nits (bra) er basert på TPT (ok), og har helt "vanlig" oppløsning sammenliknet med det meste annet der ute (ok).

7 - 800X480
9 - 800X480
12 - 1280X800

For 12 (som i likhet med de fleste andre 12 egentlig er 12,1") er oppløsningen lik konkurrentene.

Noen konkurrenter

Rent økonomisk er Axiom ganske hyggelig priset, prisene under er uten ekkoloddgiver. Siden 7 og 9 er like med tanke på oppløsning og funksjoner, fremstår 7 og 12 som "mest for pengene" her.

Priser.

Axiom har da også både NMEA2000 og ethernet, og kan derfor settes i nettverk med det meste.

Oppsummert.

Godt levert fra Raymarine. Behovet for CP-modulene dersom du skal ut på dypt vann er et solid minus både teknisk og økonomisk, men hvis du hovedsakelig fisker gjedde, gjørs, abbor med sporadisk trolling etter pelagiske arter og ikke er veeeldig opptatt av dybdekart er Axiom så absolutt verdt en ekstra kikk.

Les mer om Axiom her:
Hooked
Panbo (engelsk)
Raymarine (engelsk)

Alle bilder i artikkelen er fra Raymarine.com og pressemelding.

Google Earth (GE) er både gratis og nyttig. Her ser vi på en enkel måte å bruke GE til å endre på kart fra dybdekart.no og Reefmaster.

GE kan lastes ned gratis til PC og Mac HER. Du kan også laste ned gratis til Apple (IOS) via AppStore eller Android via Google Play. Dessverre fungerer GE på Android dårlig, så siste del av denne artikkelen er mest relevant for IOS-brukere. Det er forresten en løsning på gang for Android, du kan forvente mer informasjon om dette utover forsommeren.

I dette eksempelet bruker jeg et kart lastet ned fra Dybdekart.no (nærmere bestemt kartet over Vansjø), men prinsippet er det samme for begge KMZ-kartvariantene du kan eksportere fra kartprogrammet Reefmaster.

Vi begynner med å laste inn KMZ-filen i Google Earth, og får se det zoomet ut.

Zoomet langt ut.

Vi zoomer inn litt så vi ser konturer og isobather (fargene). Så retter vi oppmerksomheten mot menyen på venstre side, helt nederst. Her ligger kartfilen vi nettopp importerte til GE, og ved å trykke på pluss-symbolet kan KMZ-filen åpnes i sine undermapper.

Zoomet mer inn, se menyen til venstre

Her ser du undermappene:

KMZ-filens undermapper

Du kan åpne isobathene, dvs de fargelagte områdene mellom dybdekonturene. Men du kan også åpne dybdekonturene i seg selv. Disse er delt i to typer:

Major contours, eller hovedkonturene om du vil, er synlige selv om du zoomer helt ut. For Vansjøkartet er disse per meter, siden Vansjø i all hovedsak er grunn. For dypere innsjøer er de typisk hver femte meter.

Minor contours, eller småkonturene, er synlige mår man zoomer godt inn. Disse er alltid en tredjedel av hovedkonturene, så er hovedkonturene per tre meter er småkonturene per meter. Siden Vansjøkartets hovedkonturer er per meter, er småkonturene her per 33 centimeter.

Hver enkelt undermappe kan endres eller slettes helt. Høyreklikk for å få opp denne menyen og velg så "Slett" for å fjerne isobathene helt.

Egenskaper for undermappe

Med isobathene fjernet, ser vi fortsatt dybdetallene, men konturene er blitt nesten usynlige. Det er fordi den mørke fargen disse har opprinnelig synes godt med fargeglade isobather, men med bare mørkt vann som bakgrunn blir de vanskelige å se. Vi åpner derfor major contours ved å høyreklikke på den og velge "Egenskaper". Klikk så på fanen "Stil, farge":

Stil og farge

Under fanen "Stil, farge" kan fargen endres, bredden på konturene og opasiteten (gjennomskinneligheten). Klikk på farge (rød sirkel i bildet under) og du får opp en palett med farger:

Fargepalett

Velg en av de ferdige fargene, eller sett sammen din helt egne komposisjon. Trykk "OK" når du er fornøyd for å se resultatet. Jeg velger her helt hvit, for maksimal kontrast mot det mørke vannet.

Ved å endre fargen på disse til hvit, blir de brått svært synlige og lettleste igjen mot det mørke vannet.

Lett synlige konturer

Man kan så endre minor contours på samme måte, for eksempel til lys grå så man ikke forveksler det med major contours. Er man redd for bruken av mobildata kan man også slette hele mappen med minor contours.

Med endringene gjort, høyreklikk på selve hovedfilen og velg lagre som. Lagre den nye kartfilen din ett passende sted for senere bruk.

Senere bruk i mitt tilfelle er nettopp på mobilen min. Jeg sender derfor den lagrede filen til meg selv på mail, så jeg kan åpne den som vedlegg til mailen på mobilen. En bonus ved dette er at det å fjerne isobathene gir en mindre fil, ergo går det mindre mobildata og alt laster raskere på mobilen. Vansjøkartet vi ser på her gikk fra 7,41MB til 3,57MB bare ved å fjerne isobathene. Fjernes minor contours også blir filen enda mindre.

Slik ser resultatet ut med GE-appen på min IPhone 6.

Visste du forresten at kartene også kan tilpasses for bruk på flere av Garmins håndholdte GPSer ved hjelp av et program son heter MapTiler? Ta en kikk her:
https://www.maptiler.com/how-to/garmin/

For de fleste av oss sportsfiskere handler vinteren om overlevelse. Vi venter på neste sesong. At isen skal gå og at våren skal komme slik at favorittvann og elver igjen skal bli tilgjengelige. I praksis har vi tre valg i denne perioden; youtube og andre former for dagdrømming, saltvannsfiske eller isfiske. En kombinasjon av disse tre er selvfølgelig lov. Isfiske i januar er for de mer spesielt interesserte, men nå i mars/april er det en utrolig trivelig form for friluftsliv. I den anledning har vi testet tre isfiskekombinasjoner fra Pure Fishing.

Vi har testet Abu Garcia's Veritas 2.0 Ice og Volatile Ice, samt Shakespeare Ugly Stik Gx2 Ice. Veritas og Ugly Stik fikk vi levert som komboer, mens vi fikk med en Abu Black Max til Volatile. Vi fikk Fireline til snellene, mer om det senere i artikkelen.

Fra toppen: Shakespeare Ugly Stik GX2 Ice combo, Abu Volatile Ice med Abu Black Max og nederst Abu Veritas Ice Combo

Abu Garcia Veritas 2.0 Ice
Veritas fikk en oppgradering i 2016. Dags artikkel om den finner du her. Samtidig dukket det også opp en modell for isfiske. Stanga er ca 70 cm lang, men bortsett fra det er det overraskende lite ved designet som skiller den fra originalen. Vi kan legge til at det finnes to forskjellige versjoner av denne i Norge, hvor forskjellen er noen centimeter i lengde. Abu har valgt legge litt ressurser på design, og sammenlignet med mange andre isfiskekombinasjoner ser dette veldig bra ut. Veritasstanga er bygget på nano-teknologi som betyr at den har hentet materiale og inspirasjon fra serien for fiske i sommerhalvåret. Stanga består av 24T grafitt og har ringer i rustfritt stål med innlegg i aluminium, som gjør at de tåler en trøkk. Håndtaket er i behagelig EVA, som holder seg varmt og komfortabelt selv under norske vintre.

EVA-håndtak, minimalt med materiale for å redusere vekt, samt Micro Click snellefeste
(strikken på bildet brukes under meite for å kompensere for åpen bøyle).

Gode komponenter er viktig for kvalitetsfølelsen, og ikke minst er et skikkelig snellefeste absolutt en fordel i forhold til noen brede gummibånd. Abu lanserte et nytt snellefeste til denne serien. Patenten heter Micro Click, og innebærer at ringen man dreier på for å skru fast snella har fått klikkfunksjon. Resultatet er at man får hakk som holder igjen ringen slik at snella ikke løsner ved bruk.
En annen del av moderne design er delt håndtak og synlig klinge. Det ser flott ut, men kan bli litt kjølig uten hansker på de kaldeste dagene.
Abu har paret stanga med en passe enkel haspelsnelle i 500-størrelse. Snella har en overraskende god brems, i forhold til størrelse, som under vårt fiske har fått bryne seg på gjedder i snipeklassen. Bremsen er grei å justere, og helt klart et bra alternativ til andre haspelsneller i budsjettklassen.
Aksjonen i stanga er ganske myk. Den er ikke progressiv og kan nok kalles helaksjon, uten noen definert rygg. Når man belaster den, for eksempel ved gjeddemeite, bøyer den seg helt inn til snellefestet. Til gjengjeld har man her en kombinasjon som passer utmerket til lettere isfiske også. Abborfiske med balanse eller en liten lipless crankbait som alternativ til standard balansepilk fungerer meget godt. Til og med litt tyngre mormyshkaer fungerer fint. Fordelen er at man kan kjøre fisken på en vanlig stang og snelle i stedet for å dra opp sena fra pilkestikka for hånd. Vi har funnet denne komboen til 700 kroner i Norge, noe som må sies å være en god pris for et sett av slik kvalitet.

Myk klinge, med god følsomhet gjør at den håndterer balansepilk med opphenger bra.
Neste sesong skal den få bryne seg på røyeblinker!

Abu Garcia Volatile Ice

Slank hanngjedde over maksmålet en mild februardag...

Volatile er en anerkjent predatorserie, og kommer også en versjon for isfiske. Her snakker vi for eksempel meitefiske etter abbor eller gjedde, med snellefeste for multiplikatorsnelle. Vi har fisket med balansepilk og vanlig vertikalpilk, men vår mening er at triggerdesignet på stanga gjør den veldig godt egnet til statisk meitefiske.

Klassisk triggerfeste, skrufeste foran snella og EVA-foam på håndtaket.
Et godt sammensatt snellefeste.

Stanga har en lengde rundt 80 cm, og er da litt lenger enn Veritas. Når det gjelder kjøring av fisk har denne også fått bryne seg på sinte smågjedder og takler jobben meget bra. Stanga har halvaksjon, og dermed en definert rygg som takler fisk av litt størrelse greit. Designmessig er den tiltalende, og i likhet med Veritas mer velgjort enn de fleste enkle isfiskekomboer man får kjøpt i Norge.

Volatile Ice ser ut som de mer kjente stengene i serien og ser, etter vår mening, ganske eksklusiv ut!

Med Volatile og Veritas har Abu tatt et steg mot mer eksklusive isfiskestenger slik man gjerne ser fra det amerikanske markedet hvor moderne isfiske er mer en livsstil enn et tidsfordriv. For de som ønsker å prøve seg på isfiske eller vil oppgradere de gamle stikkene er begge Abu-komboene veldig gode valg. Som Veritas er Volatile også bygget på nano-teknologi, 24T grafittklinge med ringer i rustfritt stål med aluminium innlegg. Den har EVA-håndtak, men i motsetning til Veritas et mer standard snellefeste uten klikkfunksjon, men med EVA-foam. Der veritas føles noe kald får man her foam å holde på.

Abu Black Max lavprofil gjør seg godt sammen med Volatile Ice. Denne komboen ligger godt i handa under kjøring av fisk.

Vi kombinerte Volatile-stanga med en Abu Garcia Black Max, ei snelle vi har god kjennskap til fra fiske i sommerhalvåret. Det er en lavbudsjettsnelle, men den får jobben gjort enten du fisker på isen eller åpent vann.
Volatile Ice virker ikke å være tilgjengelig som kombo, men stanga finnes i norske butikker til 400 kroner, og kan settes sammen med din favoritt multiplikatorrulle. Ei multiplikatorsnelle som gjør jobben til isfiske kan man få kjøpt til noen hundre kroner, og gjør at man kan få en kombo i prisklassen til Veritas. Også et meget godt kjøp i våre øyne.

Ugly Stik Gx2 Ice
Med navnet Ugly Stik forbinder vi robusthet pakket inn i en lavere pris enn tilsvarende stenger fra andre merkenavn. Deres isversjon er intet unntak, og her får man faktisk den råeste stangtuppen av alle tre stengene.

Ugly Stik i kamp mot nok ei gjedde. Meget følsom tupp med støtte i en solid rygg.

Stanga har, som de to Abu-stengene EVA-håndtak. Den har de etterhvert så kjente Uglytuff-stangringene som Shakespeare er så kjent for. Disse er laget i ett stykke rustfritt stål, og har vist seg å være meget solide ringer beregnet for tøft bruk. Stanga kombinerer karbonfiber med glassfiber, som gir en sterk og sensitiv stang. Selve stangtuppen er laget i glassfiber som gir en meget myk og følsom tupp, samtidig som at den tåler meget røff bruk. Kombinert med en god rygg gir dette en stang som gjør kjøring av fisk til en lek. Selve stanga er ca 76 cm lang, og legger seg midt mellom de to stengene fra Abu. Ugly Stik komboen leveres med en haspelsnelle fra Shakespeare-Fishing, som ikke kan skilte med like mange kulelagre som snella på Veritas'en, uten at vi har testet over så lang tid at vi kan si noe om forskjellen på nettopp dette. Den kjennes dog ikke like stram som Abu-snella og bremsen er heller ikke like jevn.

Shakespeare sin haspel har fine røde detaljer som matcher designet på snellefoten.
Snella strammes i likhet med Veritas og Volatile foran snellefoten. Dette fungerer bra, selv om designet på snellefestet ikke er like slående som Abu sine!

Når det er sagt så gjør den jobben, og på siste fisketuren kjørte vi godt over halvparten av gjeddene på nettopp denne komboen, til tross for at det var fem andre komboer i arbeid rundt omkring på isen. Det er ikke noen tvil om at denne stanga, og snella, har et enklere design enn de to komboene vi har kjørt med fra Abu. Vi har hatt mye moro med dette oppsettet, og det kommer til å bli brukt flittig de neste sesongene. Settet koster 500 kroner, mens stanga kan kjøpes løst for 300 kroner. Dette er med andre ord mye for pengene, akkurat som med utstyret fra Abu.

Et navn forbundet med røff bruk. Vi forventer at denne stanga tåler en trøkk som sine større familiemedlemmer!

Om sneller til isfiske
Veritas og Ugly Stik kom som nevnt som komboer, altså med tilhørende sneller. Snellene er for oss helt ukjente og plukket ut for å passe disse stengene. Snella som sitter på Veritas virker veldig tight og fin, og bremsen er ganske jevn. Alt i alt vil vi si den leverer bedre enn forventet når vi snakker om en kombo til noen hundrelapper. Alternativet er å kjøpe en litt bedre budsjettsnelle til like mange kroner som denne komboen koster, og det er ikke sikkert at vil gi noe særlig mer glede!

En godt matchet kombo med påspolet Fireline godt synlig ved isfiske.

Snella som sitter på Ugly Stik virker litt svakere enn Abu sin, men den leverer en jevnere brems og gange enn sneller vi har brukt sammen med andre isfiskekomboer i denne prisklassen tidligere. Alt i alt vil jeg si denne fungerer bra til dette bruket.

Den minst imponerende snella av de tre vi har fått låne er fortsatt et veldig godt alternativ, og har fungert prikkfritt under vinterens fiske.

Abu Black Max trenger neppe noen videre introduksjon, men her snakker vi snelle i budsjettklassen, og milevis fra toppsjiktet. Vi har testet en slik av 1. generasjon på både abborfiske og gjeddefiske på sommeren, og den takler dette greit så lenge man holder seg unna tyngre baits. Den er definitivt god nok til både aktivt isfiske og ismeite. Fordelen med en multiplikator kontra haspel er klar ved ismeite i den forstand at man kan frikoble spolen uten at sena raser av pga. vind. (Tips; på haspelsneller lønner det seg å sette en strikk rundt klingen på stanga som lina kan legges innom når man meiter).
En fordel med en litt rimeligere snelle under isfiske er at kombinasjonen olje og minusgrader påvirker snellene negativt. Jo finere snellene er, desto tightere er alle klaringer. Alt skal rotere lett og fint, uten slark. Når det blir kaldt blir oljen treg og gjør at snella stivner. Derfor er ikke dyre, påkostede sneller nødvendigvis veien å gå hvis man skal fiske i januar.

Til snellene fikk vi med Fireline av den nyeste typen. Dette er standard multifilament, men med oppgradert coating, eller belegg rundt fibrene. Fordelen med coating er at det hindrer vann å trekke inn i sena som i sin tur ødelegger oppbyggingen og nærmest "sprenger" fibrene i stykker.

Multifilament forbindes med høy bruddstyrke i forhold til diameter, og de siste årene har coating gjort at dette er alternativer også om vinteren.

Hvorvidt man velger å bruke multifilament, mono eller fluorocarbon som line ved isfiske er smak og behag. Dersom det ikke er altfor kaldt fungerer multi utmerket, mens vi nok kommer til å sette på mono eller FC til neste sesongs røyefiske da dette gjerne foregår under den kaldeste delen av vinteren.

Hva er bruksområdene?
Siden alle tre stengene har noe ulik aksjon, har de også styrken sin på forskjellige områder. Vi har kjørt smågjedder på alle tre stengene, og det klarer de uten problemer. Dette er ikke stenger man tar med på isen om målet er å bryte den beryktede 10-kilos grensa på gjedde, snarere et artig supplement til de stive storgjeddestengene. Vi vil heller påstå at dette er stenger man tar med på isen for å fiske de mest tallrike fiskene våre, abbor, ørret, røye og smågjedder. Selv om stengene ikke er beregnet for de største saltvannsfiskene våre kan de likevel by på hyggelige opplevelser på fjordisen. Skulle du da få på en større torsk eller annen tung saltvannsfisk blir vi ikke overrasket om du klarer å lande den. Alt handler om å kjøre fisken på best mulig måte, og bruke bremsen riktig.
Som vi skrev tidligere er en av tre triggerstang, og etter vår mening best til meitefiske. Dette er en smakssak, og noen vil sikkert synes det er vel så ålreit å fiske aktivt med trigger som haspel. Fordelen med haspel når man fisker aktivt er at man kan holde den i såkalt pistolgrep, som gir en veldig god og avslappende vinkel på håndleddet.

Litt større avstand til hullet enn ved bruk av tradisjonelle stikker, men i motsetning til stikkene får man overført bevegelser under isen til håndleddet desto bedre med en slik stang. legg forøvrig merke til hvordan stanga holdes. For en mer avslappet håndleddsposisjon kan man gjerne holde rundt snellefoten i såkalt pistolgrep!

Et annet punkt man må ta hensyn til ved valg av kombo er hvor lang stang man ønsker. Det er ikke store forskjellene på de vi har testet, med Veritas rundt 70 cm, Volatile på 80 cm og Ugly Stik et sted i midten. Her bør man gjøre en vurdering av hva man foretrekker når det gjelder å sitte tett på hullet og ha mest mulig stangrygg å kjøre fisk med.

Med en lengde rundt 80 cm har man fortsatt god oversikt over hva som skjer i den kritiske fasen mens fisken er ved iskanten.

Hvorfor investere i en slik kombinasjon til isfiske?
Som alt annet sportsfiske er det mye fokus på utstyr også blant ivrige isfiskere. Mens konkurransefiskerne nok kommer til å sverge til tradisjonelle, korte stikker også i årene som kommer skal man ikke se bort fra at de som tar en tur på isen for selve fiskeopplevelsen kan få mer moro ut av en dedikert isfiskekombo. Der konkurransefiske på is handler om å få mest mulig fisk, handler sportsfiske mer om opplevelsene. Disse vil utvilsomt forsterkes gjennom å bruke bedre og mer følsomme stenger. Vil du kjenne motstanden i fisken, er det lite som slår en god isfiskestang med en responsiv klinge. Der presterer alle tre komboene meget bra på hvert sitt vis.

Ingen storgjedde, men artig å kjøre på lett utstyr! :)

Elite Ti offers some serious value for money. But what is it that sets it apart from HDS? And do you really need all the HDS-tech?

Elite Ti (left) vs HDS Gen 2 Touch (right) in my boat

This article is not ment to be a complete walk-through, but focusses on the technical differences between Elite Ti and HDS Gen 3, while trying to explain why those technical differences might mather when in your boat fishing.

Main menu on Elite Ti, mirrored on my IPad Mini

But before we look at the details, let us do a quick recap of the Elite-history. The name Elite has been used by Lowrance for quite some time, as their midle-range models. Before Elite Ti we had Elite CHIRP, before that Elite HDI and before that Elite/ Elite DSI and so on. All the Elite-models before Elite Ti have been offered as models with both sonar and chartplotter, pure sonar (with the letter x, like Elite 4x) and pure chartplotter (with the letter m, like Elite 7m). Elite Ti is however only available with both sonar and chartplotter. You can still use it without a transeducer connected as a chartplotter, or as just sonar without a mapchip in it.

Elite HDI was the first Elite drawing heavily on the HDS-series, it had the same sonar buildt in as HDS Gen 1. Generally speaking, the last few generations of Elites have had a lot of tech from the previous HDS-generation, but with less options for networking.

Elite Ti follows that trend. It contains a lot of the tech seen in HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3, but with limited networking. I will therefore compare it with both HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3, but mainly with Gen 3.

Screensizes and type

Elite Ti comes in 5,7,9 and 12 while HDS Gen 2 Touch and Gen 3 comes in 7,9 and 12. The numbers referr to actual screensize apart for the 12 which is actually 12,1".

Keep in mind that all these are widescreen-like. Ie the with of the screen is larger then the hight of the screen.This a good thing when using SideScan (scanning sonar that looks to the sides of the boat) and when using splittscreen (ie 2D-sonar and chartplotter or DownScan/ chart and 2D-sonar etc at the same time). It is not such a good thing when looking at functions where the height of the screen is important, ie 2D-sonar, DownScan or chartplotter.

The resolution of the screen is the same for Elite Ti and HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3. But the screen on Elite Ti is the same as HDS Gen 2 Touch. Ie single-touch, one finger at the time, as opposed to multi-touch on HDS Gen 3.

The screen itself is LCD of the TFT-type with plastic glued to plastic, while HDS Gen 3 has glas glued to plastic making the screen look sligthly "sharper". Like HDS Gen 2 Touch, but different from HDS Gen 3, Elite Ti only has a few buttons and many operations has to be done by touch.

The resolution on Elite Ti is the same as HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3. (Apart from Elite 5 Ti, since there is no HDS 5)

5 800X480
7 800X480
9 800X480
12 1280X800

2D Sonar

Elite Tis 2D sonar is very good. At the point of writing this, it is however not compatible with Airmars chirp-transeducers like HDS Gen 3.

Medium chirp on Elite Ti through TotalScan

Medium chirp with Airmar TM150M

The upper screenshot shows medium chirp from the TotalScan-transeducer on my Elite 7 Ti. The lower screenshot shows medium chirp on my HDS 5 Gen 2 from a Sonarhub-module and Airmar TM150M. Both images look good, clear and with well defined arches showing fish. But the depth (in meters) is different. TotalScans 2D-element is at its best in depths of 1-40 meters. In deeper water Lowrance has its 50/200/455/800-HDI ducer. It is at its best in 1-80 meters of water, and is very similar to Airmar P66 in 2D-quality. (I actually preferr 50/200/455/800-HDI over P66 on Lowrance) The HDI-ducer gives you DownScan in adition to 2D, but it does not have SideScan. When comparing the Elite Ti to its main rival, Garmin EchoMap, the lack of a "all in one"-ducer for deep water is the Elites main flaw. (On the other hand the Elite is better then EchoMap on map-compability and NMEA2000.) For more information on Lowrance own ducer-alternatives, see THIS artickle.

Scanning sonar (StructureScan)

By using the transeducer called TotalScan, you get both DownScan and SideScan in adition to 2D. Since Elite Ti has only one port for connecting your transeducer, this is the only option for both 2D and StructureScan on Elite Ti. HDS has two ports, enabling you to use one transeducer (LSS-2) for StructureScan and another transeducer for 2D. TotalScan is compatible with both Elite Ti and HDS Gen 3, but NOT with HDS Gen 2 Touch.

This might sound like a detail, but it is one of the major differences between Elite Ti and HDS. As with most "all in one"-ducers, TotalScan is long, heavy and expencive. On fast boats, like bassboats, it can be difficult to mount and adjust the TotalScan so that it works well both when idling and while on plane.

SideScan in Reefmaster, sonarlog from Elite Ti/ TotalScan

SideScan in Reefmaster, sonarlog from HDS/ Structurescan 3D

The upper screenshot shows SideScan from Elite Ti/ TotalScan, while the lower is from a sonarlog recorded using StructureScan 3D on HDS and then overlaid on Google Earth. StructureScan 3D is only available for HDS, and shows impressive range in adition to a 3D-view. StructureScan 3D is only available for HDS.

Chartplotter

Elite Ti has almost the same chartplotteralternatives as HDS Gen 3, both for settings and the type of maps you can use. Navionics, C-map, Insight Genesis, Reefmaster and a lot of other smal 3.-party maps can be used. Elite Ti does not support all the functions in Navionics Platinum like HDS does.

Insight Genesis on Elite Ti

The GPS updates at 10 Hz, fast enough, and from 7 and upwards Elite Ti is compatible with Point-1 through NMEA2000 supporting its electronic compass. HDS offcourse supports NMEA2000 as well, so only Elite 5 Ti differs. BUT Elite Ti does not support radar/ radar-overlay, since it does not support the ethernet needed for radar.

Both Elite Ti and HDS Gen 3 supports Navionics Sonarcharts Live, ie live-mapping drawn up on your chartplotter as you go. Both need a softwareupdate for this to work, free softwareupdates can be found HERE.

Since both Elite Ti and HDS Gen 3 has WIFI with NMEA-data in the WIFI-feed, both can be used for live mapping on mobile/ tablet using the Navionics Boating-app as well, completely free.

Networking

This is where the most noticable difference is. Elite Ti does not support ethernet, the form of network that enables sonar and charts to be shared between units and radar as well as StructureScan 3D.

Differences

For users wanting just the one screen, that is not a turn-off, but for users wanting multiple screens sharing all functions it is a major drawback. If there is one thing you can never have enough of, it is screen-relastate. Even on a 12 it gets a bit cramped with charts, 2D, downscan and sidescan showing at once. You could say it is the downside of modern sonar-tech that gives us all these different views....

Elite Ti from 7 and up supports NMEA2000, so they can share waypoints as long as both units are turned on. But HDS with ethernet takes it one more step and syncronies waypoints between units with ethernet. So if you change a waypoint on one screen, like changing the symbol or moving it a copule of feet, the other screens shows the change. This is a major plus when you have a lot of waypoints and saves you quite a bit of "tidying up"-time.

With the latest software HDS Gen 3 not only networks sonar so you can see another HDS and it ducer, it also lets you see two sources of 2D-sonar at one HDS at the same time in splitt-screen. (Multiple network sounder) So you can sit at the consolle, looking at the HDS there, and view 2D from both the stern-mounted ducer and the ducer in/ on your trolling motor up front. (And the other way around.) Now imagine yourself standing up front by the TM and fising vertically on a fish you see on 2D. That fish moves out of the coneangle on your HDS up front, but since you also see of the back, you can see if it went that way and follow it.

The NMEA2000-network in Elite Ti has a few limitations. From the list above you can see that it does not support outboard-autopilot and Sonichub.

I have written a few model vs model articles like this before. Here are the links to them:
HDS Gen 3 vs HDS Carbon
HDS Gen 2 vs HDS Gen 3
HDS vs Elite HDI

Team Colibri er først og fremst kjent for Eriks langvarige, inngående besettelse for ekkolodd og annen maritim elektronikk. Mange av spørsmålene vi får dreier seg derfor om dette temaet. Men på listen over ting folk lurer på er det et annet emne som virker uttømmelig, nemlig elektriske båtmotorer. Jeg skal derfor fortelle hvordan jeg har planlagt, og montert frontmontert elmotor på min båt.

Der den hører hjemme, i bruk på vannet.

Da jeg kjøpte min første båt i 2014 lærte jeg fort at det fantes noen ting som var helt avgjørende. Den største er selvfølgelig forskjellen mellom å fiske fra land og fra båt. Med båt kommer man til flere fiskeplasser. Deretter kommer forskjellen mellom å fiske med og uten ekkolodd. Finner man struktur og kanter finner man også fisken. Den siste forskjellen er å ha, kontra ikke ha en frontmontert elmotor. Enkelte dro den så langt som at å fiske ifra båt uten elmotor var bortkastet tid, eller kanskje en litt nostalgisk opplevelse. Jeg smilte og nikket uten å helt forstå greia, helt til jeg ble invitert på fisketur i en båt med en slik motor. Å kunne bevege seg tilnærmet lydløst i båt rundt i en vik eller langs en kant gir en frihetsfølelse man ikke får med et anker. Dermed var jeg også solgt.

Det finnes etterhvert noen ulike modeller å velge i, også her i Norge, og det er store prisforskjeller. Før man handler må man tenke gjennom hvilke funksjoner man ønsker, hva man skal bruke motoren til, og ikke minst hvor stor motoren må være i forhold til båtens vekt og størrelse. Som med alt annet er det det også her budsjettet som setter grensene. Det er verdt å merke seg at flere av produsentene innen maritim elektronikk er svært gode venner; Minn Kota samarbeider med Humminbird, og Motorguide samarbeider med Lowrance. Det innebærer at elmotorene kan kobles sammen med enkelte kombienheter for å kunne styre etter kartet på plotteren. Jeg legger til at Villmarksbutikken på Jessheim er første butikk i Norge som har både Humminbird/Minn Kota og Lowrance/Motorguide, i tillegg til inngående kompetanse på sportsfiske. Her får du god hjelp med å finne oppsett som fungerer til ditt fiske og behov.

Mitt prosjekt.
Jeg har, som flere sikkert har sett her tidligere, en Pioner 14 Active. Da modellen ble lansert ble den omtalt som Folkebåten. Båtene fra Bjørkelangen har gjennom årtier funnet fram til de fleste deler av landet, og nesten alle har et forhold til de trauste, røde plastbåtene.

Utviklingen har gått framover, og i dag leverer Pioner båter i mange størrelser fra joller på 10 fot til Multi på 17 fot til brann/redning og rullestolbrukere. Men, noen utpreget fiskebåt i dagens marked er Pioner dessverre ikke. Det vil si, den fungerer utmerket til å fiske ifra, men den mangler noen elementer som settes høyt blant oss sportsfiskere. Et av disse er ferdig feste for frontmontert elmotor.

Pioner 14 Active uten elmotor.

Min båt er 14 fot og veier 210kg pluss motor og utstyr. En 12V motor er derfor tilstrekkelig. Deretter må man velge max skyvekraft, i mitt tilfelle 45 eller 55 pund. 42 pund hadde nok greid seg til ankring og drifting ved spinnfiske, men i og med at disse motorene også har gps og mulighet for autopilot er de også godt egnet for dorging. Enten brukes elmotoren både til styring og trekkraft, eller så skyver man med påhengsmotoren og lar elmotoren holde kursen. I tillegg ønsket jeg å bruke elmotoren i til sjøørretfiske i saltvann. Etter litt sparing hentet jeg en Minn Kota Riptide ST I-pilot på Villmarksbutikken våren 2016. Denne har mye til felles med den anerkjente Powerdrive-serien, men er tilpasset bruk i litt mer krevende miljøer.

Monteringen
Derfra måtte jeg improvisere. På toppen av baugen er det et flatt parti som egner seg godt til formålet. Så kom neste utfordring; hvordan feste motoren til båten? En elmotor er en relativt snill innretning. 55 pund skyvekraft tilsvarer ca 25kg. Det finnes en funksjon som setter trekkraften rett til øverste trinn, men selv da er det ganske små krefter sammenlignet med en påhengsmotor. Det meste av kraften fungerer på skroget i horisontal retning, på tvers av innfestingen i båten. Likevel må den festes skikkelig fordi det er snakk om påvirkning over lang tid, i tillegg til at man kan kjøre på grunn. Da vil vippepunktet innfestingen utgjør kunne bryte motoren av innfestingen. Man skal også være klar over at den, også i transportposisjon, stikker ut litt foran baugen. Muligheten for å krasje den i brygga er absolutt tilstede.

Etter mye fram og tilbake, og flere telefoner til båtprodusenten med bønn om utvikling av motorfeste, så jeg ingen annen utvei enn å feste plata til motoren rett i båten. Vær klar over at denne typen inngrep kan ha konsekvenser for eventuell garanti. I mitt tilfelle gjorde det liten forskjell siden jeg allerede hadde montert en del annet utstyr på båten.

Borret hull og satt inn plugger

Jeg vurderte først å lage hull og sette inn en inspeksjonsluke for å kunne komme til med mutter og skive på undersiden av braketten. Dette slo jeg fra meg fordi det ville bli et stort inngrep uten noen annen funksjon enn å feste motoren. Muligheten for vannintrenging i, og rundt luka, ville vært større enn gjennom 4 stk 10mm hull. Markedet er fullt av festemateriell. Metallplugger ble raskt utelukket, både på grunn av muligheten for rust og fordi polyetylenplasten i båten er relativt myk. Resultatet ville kanskje ha blitt at pluggen spiste seg gjennom plasten.

Plugger fra Würth

Jeg endte opp med å bruke noen spesialplugger fra Würth i et plastaktig materiale. Disse er svært solide og skal tåle vertikal belastning på 50kg pr stk. I tillegg er det ingen tæring i saltvann, og de er ikke mye hardere enn plasten i båten. I tillegg brukte jeg lim for denne typen plast, og fuget rundt med tec-7.

Hurtigbrakett på plass.

Monteringen har vist seg å være solid. Jeg har dorget og ankret i vind og sjø, uten at den viser svakhetstegn. Den optimale testen ble bestått da en kompis i den tyngre vektklassen presterte å hoppe ombord i båten fra brygga mens elmotoren hvilte på bryggekanten...

Close up

Tilkobling til batteri.
I tillegg til spørsmål rundt montering får vi også en del spørsmål om kobling og batterier til slike motorer. Det er enkelte ting man skal være klar over ved en slik installasjon. En elmotor som går på fullt trekker en del strøm. En 55 lbs 12V motor drar i overkant av 50A på full trekkraft. Det innebærer at den elektriske kretsen må dimensjoneres for slike strømmer. I mitt tilfelle måtte jeg forlenge kablene fra batteriet til motoren fordi det naturlige stedet å ha det var i kassa under midttofta. Ved forlenging av kabler oppstår det effekttap. For å unngå dette bør kabeldimensjonen (arealet på kabelen målt i mm2) økes. Ved skjøting av kabel til slike strømmer bør det loddes eller crimpes, og isoleres godt. Tvinning av kabler, og noen runder med elektrotape er ikke å anbefale. Her det gode muligheter for å få seg en karamell!

Jeg er ikke veldig god på lodding, men det funker...

Krympestrømpe utenpå loddingen.

For å sikre kretsen bør man ha en solid sikring. Det finnes flere typer på markedet som er beregnet til slike formål, og mitt valg falt på en 60A automatsikring. Denne er mer driftssikker enn de typene som har glødetråd som brennes av fordi den har en bryter som løser ut når strømgjennomgangen blir for stor. En god sikring er en god investering i din egen sikkerhet.

60A automatsikring.

Batteri
Det mest vesentlige i et slikt oppsett er valg av batteri. Dette må passe til motor og bruksområde. Grovt sett deles batterier inn i to kategorier; fritidsbatterier og startbatterier.

Startbatterier er konstruert for å gi stor strøm i korte perioder, for eksempel når man starter en motor, og for drift av mindre komponenter med lavt strømforbruk. Eksempler på slike er ekkolodd og lamper. Som på en bil skal en slik krets kunne drifte seg selv ved at motorens generator lader batterier tilstrekkelig til å håndtere start og forbruk, uten særlig behov for vedlikeholdslading. Slike batterier egner seg dårlig til elektriske motorer.

Fritidsbatterier er konstruert for belastning over tid og tåler dypere og flere utladninger enn et startbatteri. Det klassiske eksempelet er et solcelleanlegg. Den mest brukte typen fritidsbatteri er såkalte AGM-batterier eller Gel-batterier. Disse har ikke flytende batterisyre, og tåler bruk i båt bedre enn tradisjonelle batterier. AGM er den rimeligste av de to, og kan også brueks som startbatteri. Gel tåler enda litt flere dype utladninger enn AGM, men er ikke egnet som startbatteri i det hele tatt og koster noe mer enn AGM. Ulempen med begge er vekten, siden begge er blybaserte, dvs det er plater av bly i batteriene. Ny batteriteknologi utvikles hele tiden, og sist ut er LifEpo-batterier. Disse tåler enda dypere utladning, og man kan nesten halvere antall amperétimer man trenger sammenlignet med et AGM-batteri. Gevinsten er vekten, som dermed blir cirka halvparten av AGM. Ulempen er prisen, som er en god del høyere.

Lurer du på mer om batterier? Erik har skrevet en veldig informativ artikkel om temaet som du finner her.

Mitt budsjett tillot ikke kjøp av hverken LifePo eller Gel-batteri. Etter mye søking på nett endte jeg opp med et 95ah AGM-batteri fra Biltema. Det er delte erfaringer med disse på nett. Noen har hatt problemer med batterier som ikke leverer i nærheten av det de lover. Andre er kjempefornøyde. Ikke ulikt alt annet man søker informasjon om...
Det positive med Biltema er at de har 4 års garanti på sine batterier, mot kvittering. Prisen er det heller ikke mye å si på. 1849,- for 95ah AGM er det få som matcher. Det er viktig å nevne at Biltema ikke produserer sine egne batterier. De er lisensproduserte hos en anerkjent fabrikant.

Biltemas AGM-batteri

Under bruk bør ikke et slikt batteri tappes mer enn 40%. Det vil si at det må gjenstå mer enn 12,4 volt. Til mitt bruk har jeg ikke vært i nærheten av å få til dette i løpet av en dags fiske. Riktignok trekker motoren 50A på fullt, men det er svært sjelden jeg flytter meg hurtig over lengre distanser med elmotoren. Som nevnt innledningsvis bruker jeg gjerne påhengsmotoren til å skyve ved dorging. Skal man dorge med kun elmotor bør man investere i ett batteri til som paralellkobles slik at man har 200ah tilgjengelig.

For å holde et slikt batteri ved like er det viktig å bruke en lader som er tilpasset batteritypen, samt å sette batteriet på lading så fort som mulig etter turen. Jo lenger det blir stående med lavt nivå, desto fortere taper batteriet seg. Vedlikeholdslading ved lagring er også lurt med tanke på levetid.

Klar for tur

Hvordan fungerer det på vannet?
Det finnes et uttall youtube-filmer og artikler som beskriver bruk av disse motorene. Produktutviklingen går med ekspressfart og det kappes om å være først med det siste. Pr i dag er nok Minn Kotas 24V Ulterra med I-pilot Link det kuleste man får kjøpt. Den har motorisert heving og senking av motoren, koster nær 40 båtlapper, og er derfor fullstendig uinteressant for de aller fleste av oss. (Og for de som ikke er helt inne i båt-sjargong, det båtfolk kaller en båtlapp tilsvarer det vanlige mennesker kaller en tusenlapp.) For et sted mellom 10 og 20 tusen kommer man veldig langt. I tillegg finnes det fra tid til annen mulighet for å få kjøpt brukte motorer.

Som nevnt innledningsvis utgjør en slik motor en enorm forskjell. Jeg tilhører nå dessverre den gruppen som ikke lenger kan se for meg å ha båt uten frontmontert elmotor. Det er en stor investering, og gjør et stort innhugg i budsjettet, men selv på en vanlig båt gir den utrolig mye glede tilbake!

In action

Er du fortsatt ikke mett finner du serien om Eriks montering av 24V Motorguide på sin 17 fots Evada her.
Artikkelen om opprydding i elektrisk anlegg er også verdt en titt ...

Det eneste som ikke endrer seg i livet, er det faktum at alt endrer seg.

Det ble en helt annen jolle enn den jeg hadde tenkt meg.

Perfect fit?

I del 1 skrev jeg at jeg hadde bestemt meg for denne lille tassen:

Kimple Angler

Kimple Angler virket ideell. Jeg tok en telefon til min nærmeste forhandler for å se nærmere på den. De hadde ikke 330 inne men jeg fikk prøvesitte 370. De to har samme bredde og samme høyde på fribordet, og det var de faktorene jeg var mest spent på. Norsk Tilhengersenter stilte altså opp når en båtgal blogger ville se på blikkbokser midt på vinteren, og dro frem en 370 for prøvesitting.

Det ble ikke så positivt for NTS og Kimple, jeg endte opp med betenkningstid for Angler ble vel smal og med litt lavere fribord enn jeg hadde sett for meg i mitt mentale galleri. (Med trykk på GAL-leri der kanskje.) NTS skal uansett ha takk for god service, noe de forresten har for vane å yte. Det er ikke uten grunn at jeg har lagt igjen såpass mye penger der de siste årene.

Det ble retur til West System og Alumarine 10, før betenkningstid gikk over til shoppingtid. Takket være glimrende service fra Gustav og resten av gjengen hos West endte det med at jeg dro kortet.

Foreløpig plassering på henger

Jeg hadde egentlig tenkt meg en jolle som var såpass smal at den kunne ligge opp ned på hengeren. Alumarine 10 er 2 cm for bred ved relingslisten til at det går, så den må ligge "riktig vei" på hengeren.

Jeg skal prøve meg litt mer frem hva gjelder plassering på hengeren, men slik hun ligger på bildene fungerte forsåvidt bra nok.

Baugtofte

Under jolla er det en ekstra forsterkning, en slags "kjøl" som dekker de bakerste 2/3-delene av skrogets dypeste punkt. Tanken er å skjære til en 2X4 som en enkel krybbe som hun kan ligge på og dermed ligge stabilt nede i hengeren.

"Kjøl"

Selv om båten er billig, har den et par små detaljer som tyder på at designeren har tenkt litt. Det er et lite spant på innsiden av akterspeilet, og i det spantet er det et eget lite hull for bunnpluggen når den ikke skal stå i akterspeilet. Lurt, for da mister man den ikke. Det jeg ikke er så begeistret for er at drenshullet i akterspeilet står vel høyt opp fra bunnen.

Innsiden av akterspeil med feste for plugg

Nå er blikkboksen på plass i garasjen, med tilhørende årer og åregafler fra West og solid låsewire og hengelås. Det er sikkert flere enn meg som lurer på detaljer i båten, og da er det kjekt å ha en drøss med bilder. Du glemmer forbausende fort hvordan detaljene i en båt er, men med bilder tilgjengelig kan hukommelsen få litt hjelp. Dessuten bruker jeg slike bilder under planlegging av utstyrsmontering, i form av enkle skisser i Paint. Som et eksempel er takstativet på den store båten min "designet" på den måten. Her en skisse på montering av rails:

Skisse

Listen over ripa er smal. Siden jeg har en plan om å montere rails på den må det gjøres etter at jeg har fått laget noen L-jern i aluminium eller syrefast stål som festes i båten. Først da får jeg et underlag stabilt nok til rails:

Bredde på relingslist

Midttoften og bakerste tofte har samme bredde:

Bredde på bakre- og midtre tofte

I hvert hjørne bak er det et aluminiumsbeslag mot ripelisten. Kanskje et godt utganspunkt for montering av utstyr?

Hjørnebeslag bak

Neste prosjekt blir nettopp å montere litt tilleggsutstyr. Jeg må nesten ha noen stangholdere, og fester for HDSene jeg nevnte i del I. Jeg drøyer dog innkjøp av det jeg trenger til jeg har hatt første testtur så jeg får ett bedre bilde av hvordan jeg kommer til å sitte i båten under praktisk fiske og under transportetappene.

Etter litt diskusjon med diverse andre, ender jeg som nevnt med å montere rails på jolla. Med rekkverk blir det mye enklere å feste ekstrautstyret, og ikke minst lettere å flytte det rundt etterhvert som praktisk erfaring tilsier det. Siden rekkelisten er for smal til å montere fester for rails rett på, må det først monteres fester i skrogsiden. Dette kan gjøres på flere måter. L-jern i aluminium/ syrefast stål kan skrus i siden og over ripa, eller man bruke pulpitfot ala den under som kan vinkles 90 grader. Det finnes også andre fester med fast vinkel, som er en hundrelapp eller så billigere enn denne:

0-90 grader pulpitfot

Bildet over er hentet fra SeaSea sine nettsider. Disse føttene er dog ganske kostbare til 311,- per stykk og jeg trenger minst fire og helst 8 hvis jeg skal ha rails langs hele siden og på hver side av motoren bak. Ca 3.500,- i fester alene, så kommer rør og vinkler i tillegg, da snakker vi nesten halvparten av båtens verdi for å få rails... Jeg ser at jeg går på en budsjettsmell på dette uansett hva jeg gjør, nettopp for å få det praktisk. Men siden båten i seg selv kom inn litt under budsjett har jeg noe å gå på og resten får jeg ta over noen lønninger fremover.

Tanken er fire Normark De Luxe stangholdere for både dorging og oppbevaring under transport. To foran og to bak tilsvarende det jeg hadde på min Silver Colibri:

Min gamle Silver

Det blir ikke dyprigg og planerboardmast i denne, så gal er jeg ikke. Det kan derimot tenkes at det blir noen vertikale stangholdere montert på siden av den ene toften også, primært for transport. Men det står langt ned på prioriteringslisten foreløpig.

Neste på listen etter stangholdere er rekkemontert ekkoloddgiver, her rapper jeg litt fra Dags patent på hans Pioneer:

Dags RAM-feste for ekkoloddgiver.

Et RAM-feste i rekka og til et passende rør. I enden av røret monterer jeg begge ekkoloddgiverne jeg har tenkt til å bruke. En HST-WSBL og en LSS-1. (HST-WSBL må jeg kjøpe mens jeg har en LSS-1 liggende.) Dermed kan dette enkelt tas av og på, og ikke minst flyttes fremover og bakover avhengig av hvor jeg sitter i båten. Selve RAM-festet mot rekkerøret koster ikke mange hundrelappene så de kjøper jeg nok to av så stativet kan flyttes uten bruk av verktøy. Når jeg bruker elektrisk motor vil jeg nødvendigvis sitte bak, og da ha ekkoloddgiverne ganske langt frem, mens når jeg ror vil jeg ha de så langt bak det går. Da blir det enkelt å droppe jiggen rett under giverne, som igjen er en forutsetning for nogenlunde fornuftig vertikalfiske.

Farkosten må selvfølgelig ha et navn, og "Blikkboksen" virket som et passende sådan. To dekaler i 8" lengde og 2,5" høyde ble raskt bestilt på eBay. Før slike klistremerker kommer på, er det viktig at man bruker et middel som fjerner møkk og fett der de skal sitte. Hvis ikke er det et spørsmål om tid før de slipper eller bobler. Jeg har litt aceton stående etter diverse glassfiberarbeid i min større båt, aceton er perfekt for slik "ekstremrengjøring".

Jeg har forresten oppdaget en feil også. På West sine nettsider står det at båten veier 37kg. På skiltet i båten står det 41kg. Jeg har ikke veid henne selv enda, men kommer tilbake til dette når jeg får henne på badevekten.

Hvis du som leser dette er av typen som har litt problemer med å skille mellom mitt og ditt, og nå tenker at du skal ta deg en tur til Bærum for å hente en båt, så tenk en gang til. Jeg er like opptatt av å sikre leketøyet mitt som jeg er av å leke med det.

Ønsker du mer lesestoff om temaet "pimp my blikkboks"? Ta en kikk på denne artikkelen skrevet av Joakim Åberg:
Pimp din Jonboat.
Han har tatt den enda lengre enn jeg har tenkt å ta den, selv om de setene så digge ut...

Tidlig vårfiske i Nitelva er enten knall eller fall. I dag ble det fall.

Da var jomfruturen for året unnagjort og som i fjor gikk den til Nitelva noe syd for Lillestrøm. I fjor ble det en pangstart på sesongen for Dag og meg, et skikkelig sniperace.

Straks klar for vannet.

I år hadde jeg med min nye Alumarine 10. Jeg parkerte ved bommen på Årnestangen og dro den ned til elva i gresset ved siden av veien.

Den tunge veien.

Det var fult gjennomførbart, men tyngre enn antatt, så tralle står nå høyt på ønskelisten. Jeg gledet meg som en unge, årets første fisketur og det med ny båt. Spenningen var til å ta og føle på da jeg sparket fra i gjørma og tok årene fatt ca 08.30.

Klar!

Båten levere som bestilt. Ikke uventet vingler den fort når man ror, i dag spesielt fordi det blåste hardt. YR varslet først opp mot 8 m/sek men det gikk opp til 10 m/sek etterhvert. Men med tanke på hvor flatbunnet og kort jolla er, gikk det forbausende greit å ro den.

Vel fremme der både tidligere erfaring og dybdekartet på IPaden sa jeg burde være, begynte jeg å denge. Jeg fikk faktisk napp rimelig kjapt også, på en blå Pig JR med 10g skalle. Dessverre fikk jeg ikke kroket fisken så det ble med litt risting og så var den borte.

Noe av dagens meny

Et par timer senere kom en telefon fra Dag Christer og Kyrre. De kom ikke over der de trodde de skulle komme seg over, og trengte taxi. Tre mann og utstyr ER for mye for jolla mi, men det gikk greit på den korte distansen. Om ikke annet fikk jeg testet oppgitt lastevekt, Alumarinen klarte jobben til tross for overlast.

Så dengte alle tre videre, de to andre fra land mens jeg fisket fra jolla. Dag Christer hilste på en brasme men ellers var det dødt. Vi ga oss ca 14.30.

Turen ga forresten enda ett innspill til ønskelisten, utover tralle, en bedre løsning for dreggtauet. Per i dag er det kun D-ringen i front som er egnet for å feste tauet og det er litt tungvint. Jeg har et par tanker om mulig løsning, mer info kommer sikkert etterhvert.

Skjermene vi bruker i båtene våre kan vise stadig mer informasjon, og med det kommer ønsket om stadig mer skjermflate.

Jeg og flere med meg har derfor hatt flere skjermer i båten lenge, slik at ting som kart og ekkolodd kan kjøres på hver sin skjerm men med fult nettverk i mellom så de deler alt av data. Men de siste par årene har produsentene virkelig giret opp på skjermstørrelse, og de fleste leverer nå virkelig store skjermer som fortsatt kan monteres med brakett for de som ønsker det.

Mange bekker små...

Ikke uventet kommer Lowrance med en HDS Carbon 16. Som for øvrige HDS Carbon er også denne basert på tilsvarende Simrad, dvs NSS Evo3. Vi gikk grundig igjennom småsøsknene i 7, 9 og 12 i DENNE artikkelen så nå kikker vi bare på 16.

Lowrance HDS Carbon 16

Oppløsningen er på 1920X1080, dvs full HD, men det må nesten til på en skjerm som er ca 40 cm diagonalt. Jeg er litt skuffet over mangelen på USB eller HDMI, Simrads største NSS har HDMI-ut. Dermed blir også denne artikkelen om HDS 16 Carbon kort, fordi det ikke er andre forskjeller mot dens mindre søsken enn størrelse og oppløsning. Vi får fylle på litt ved å vise de ulike panelkonfigurasjonene, med andre ord alternativene for å dele opp skjermen i ulike bilder:

Panelkonfigurasjon

Les Lowrance egne spesifikasjoner HER.

Hva med konkurrentene?

Humminbirds Solix kommer i en 15,4" som du kan lese mer om i DENNE artikkelen. Oppløsningen er 1280X800. Her er Solix 15 ved siden av "lillebror" Solix 12 under båtmessen i Gøteborg.

Humminbird Solix

Simrad NSS Evo3 kommer i en 16" som du kan lese mer om i DENNE artikkelen. Oppløsningen er full HD (1920X1080) med IPS-skjerm og HDMI-ut.

Simrad NSS 16 Evo3

Garmin GPSMAP 7416xsv kommer i en 16", de mindre kan du lese mer om i DENNE artikkelen. Oppløsningen er 1366X768 og den har video ut.

Garmin GPSMAP 7416XSV

En soleklar ulempe med størrelse er vekt og strømforbruk. Dette er skjermer som krever et stødig underlag, de veier ca 4,5-5,5 kg. Så fort du øker lysstyrken drar strømforbruket på. Du ser veldig fort på et maksimalt forbruk på 5A på disse skjermene så de krever i praksis at du har motoren i gang når de er på ved mindre du har en skikkelig batteribank for formålet. Trøsten er at du neppe trenger varmer i båten, de avgir nemlig også endel varme. :)

Raymarine gS (gS165 og gS195) sammen med Simrad NSO og Garmin 84xx (og 80xx) er skjermer basert på flush-montering og tilkobling av ymse moduler. De er dessuten såpass dyre at de faller litt utenfor de jeg skriver om lengre opp her. Men har du et par hundre tusen til overs så hvorfor ikke?

For sesongen 2017 har jeg skaffet meg en såkalt fiskekajakk, også kalt sit on top kayak. Bakgrunnen for å kjøpe kajakk er rett og slett et ønske om effektivt fiske i vann hvor jeg ikke har tilgang på båt.

Dette er typiske skogsvann, og jeg har funnet ut at jeg har rett i underkant av 10 slike vann i mitt nærområde. Når jeg snakker om nærområdet er det alt som har en radius på drøye 3 mil. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i et ønske om en portabel løsning for slike vann. Alle tre i Team Colibri har valgt en form for portabel løsning foran årets sesong. Førstemann ut, Erik, har valgt å gå for en alubåt, og hans første eventyr med den kan du lese her.

Old Town Predator MX med Norges 4. største innsjø i bakgrunnen

Jeg valgte å kjøpe meg en Old Town Predator MX hos West System i Oslo. Old Town Canoes and Kayaks er et amerikansk firma kjent for noen av de aller råeste fiskekajakkene. Dette selskapet utvikler også kajakkene med navn Ocean Kayak, kjent som meget habile fiskekajakker for litt røffere og saltere forhold enn jeg personlig kommer til å prøve meg på.

Min kajakk er altså en del av predatorserien som stadig utvides. Modellen jeg har valgt kom sammen med modellen 13 for ca 3-4 år siden og begge har vunnet flere utmerkelser for beste fiskekajakk i USA. Den største i serien er XL, som også kan utstyres med en Minn Kota motor. Nyeste tilskudd er PDL, som rett og slett er en pedaldrevet versjon.
MX står for mixed waters og i det ligger det at kajakken takler rennende vann like bra som stille vann. Den er noe kortere enn resten av Predator-serien, men holder mer eller mindre samme bredde. Den har mye til felles med Predator 13 (fot), men har et helt åpent dekk foran setet, som gir god plass til en som liker å stå å fiske. Jeg har lest meg frem til at Predator 13 er mer retningsstabil og raskere enn MX, men når jeg veide ulempene opp mot fordelene var det likevel et enkelt valg :)

Åpent dekk foran setet. Fothvilere på hver side, totalt 4 festeplater foran og et relativt stort og vanntett rom i front.

Foruten budsjett er valg av MX begrunnet med kriteriene om manøvrerbarhet, relativt lett å håndtere på land samt at man kan fiske stående. I bildet over kan man se det som skiller MX fra de andre modellene, nemlig det åpne dekket. Her har de andre modellene ulike varianter av konsoller som etter mitt syn tar mye plass der man ellers kan plassere beina.

Foran i kajakken er det et tørt oppbevaringsrom med plass til ekstra klær og annet utstyr.

De aller fleste fiskekajakkene jeg har sett på har hatt et rom for oppbevaring av nødvendig utstyr. På Old Town kajakkene er dette rommet sikret med et lokk med vanntett click seal som innebærer at rommet holdes tørt. Jeg ser for meg at et tørst skift, niste og noe fiskeutstyr fort kan finne veien ned i dette rommet i forkant av en utflukt.

MX sett bakfra med "lasteplan" utstyrt med stropper. Det er også en oppbevaringslomme på stolryggen.

Hoveddelen av fiskeutstyret kommer til å bli oppbevart bak setet der det er plass til en middels stor fiskebag. Den kan festes med stropper, men bør kanskje sikres med et tau. Når setet er oppslått er det også plass til en boks med baits mellom setet og stanga som stiver av skroget. På hver side av setet er det også en lomme med plass til litt utstyr som små slukbokser, kniver eller tenger.

Ettersom jeg foreløpig bare har testet kajakken uten fiskeutstyr er det mye som gjenstår før jeg finner min optimale setup for fiske. Med meg fra handleturen hos West System, som ikke er montert på kajakken ennå er en Scotty stangholder. Den skal på plass ganske raskt og dersom det virker ålreit å dorge med kajakk kommer det nok til å bli innkjøp av en holder til! Plassering av holder er heller ikke bestemt, men fordelen med Old Town Predator er at de er utstyrt med 6 monteringsplater, 4 foran og 2 bak. Plasseringen av disse ser man på bildet over. Disse platene skrus av kajakken før man borer hull og fester tilbehør. På den måten slipper man å bore i selve skroget. En annen fordel er at platene kan bytte plass, noe som er fint, ettersom jeg ikke vet om jeg vil ha stangholder lengst fremme, bak eller rett foran setet.

Årets første tur på åpent vann, og den første i en kajakk noensinne!

I løpet av testturen fikk jeg prøvd de to posisjonene setet kan festes i og likte begge veldig godt. Setet kan settes i en såkalt "high position" som innebærer at man sitter på høyde med, eller litt over kanten på kajakken.

Vesentlig forskjell i setehøyde, men minimal forskjell i stabilitet.

Man merker stor forskjell på seteplassering, og gjennom videoer på Youtube fortelles det at å sette setet i den høye posisjonen gjør fisking enklere, samtidig som man mister litt stabilitet. Jeg har foreløpig kun prøvd kajakken til padling, men merket ingen stor forskjell i stabilitet. Fordelen med den høye setestillingen er nettopp det at man kommer høyere opp fra vannet. Ved fisking får jeg muligheten til å vinkle stanga mer ned mot vannskorpa som jeg er vant med fra båt.

Her ses setet i den laveste posisjonen.

Hvilken setestilling som er å foretrekke kommer til å ta litt tid å finne ut av, men jeg skal definitivt prøve begge deler. Jeg kan se for meg at lengre transportetapper og dorging gjennomføres i lav posisjon da det medfører en mer behagelig høyde i forhold til selve padlingen.

Ser frem til flere slike dager i kajakk!

Prøveturen med kajakk gikk over all forventning og hverken jeg eller annenpiloten ble våte i vårt første møte med kajakk. Det lover godt for tiden fremover, og til neste tur skal fiskeutstyret være på plass!

Fortsettelse følger...

Etter en helg hvor våren virkelig har meldt sin ankomst var det deilig å få full uttelling på abborfronten. Lørdagen var satt av til et effektivt abborfiske på morgenen før det skulle foregå mer sosiale ting fra ettermiddagen og utover.

Sola skulle vise seg å både varme godt og gjøre isforholdene utfordrende denne lørdagen.

05:00 var jeg oppe og klar for dyst. Det meste av utstyr var pakket i bilen kvelden før, men det måtte bæres litt klær og mat før jeg kunne starte opp og begi meg mot abbormekka. Etter et par timers kjøring og organisering av pulk var jeg klar for å lokalisere den forvalgte fiskeplassen. Ettersom isen "hjemme" er godt over halvmeteren var jeg også spent på hvordan det skulle gå å bore x antall hull med hånddrevet bor på 205 mm størrelse, men det viste seg å gå fint da isen ikke var like ekstrem. Et godt isbor hjelper også...

Isfiskepulk føles helt essensielt når man skal meite på isen. Uten denne hadde det blitt mye bæring!

Pulken, som jeg kjøpte tidligere i vinter hos Stonefly sportsfiske på Gran, har rukket å være med på mange turer. Tidligere har jeg tatt med meg meitestenger og diverse i en pose fra Ikea, i tillegg til ryggsekken som alltid er med på tur. Med pulk kan man tillate seg å ta med enda litt til for å gjøre turen mer behagelig. Man slipper i hvert fall å bli gjennomsvett før fisket starter.

På bildet over ser man pulken med det meste av oppakningen. Den har plass til alle stengene, et par isbor, ekkolodd med tilhørende batteri, campingstol og diverse småplukk. Av gammel vane bærer jeg med meg en ryggsekk også hvor jeg har avkrokingsutstyr samt lettere isfiskeutstyr i form av pilkestikke og mormyshkastikker. Et par bokser med et utvalg mormyshka, balansepilker og andre pilker er også med.

Fredagskvelden dukket det opp en pakke i posten med et sett tripods til isfiske.

Jeg har brukt å legge stengene rett på isen når jeg meiter, med nappvarsler i form av vippe. For mer beskrivelse av dette enkle oppsettet, samt bilder, se her. På denne turen hadde jeg med noen nyinnkjøpte tripods jeg hadde lyst til å teste ut. Som vist på bildet over kommer de med en v-formet stanghviler. Det medfølger også en adapter slik at man kan skru på en elektronisk nappvarsler. Tripodene er av den enkle typen og fås kjøpt hos dedikerte sportsfiskebutikker.

Man ser på bildet at stanga blir stående med for skarp vinkel ved bruk av kun èn tripod, og disse er ikke justerbare så alternativet blir å kappe beina. Isvippene jeg bruker plasseres som regel tvers over hullet i forhold til stanga, og skal spennes opp i bue nedover mot hullet. Da er det ikke optimalt med en stang pekende oppover, så løsningen for min del ble to tripoder per stang for å få lagt stanga horisontalt. Er det kaldt, og snø eller vann på isen er det definitivt en fordel å få løftet både sene og snelle opp. Jeg har sett varianter hvor slike v-formete stanghvilere har blitt skrudd ned i for eksempel en gammel markboks eller maggotboks. Det gir samme effekt som tripod'ene på bildet, men du holder stanga nærmere isen.

Dagens første fisk var ei hissig smågjedde som tok agnet allerede på nedslipp. Jeg skal innrømme at jeg da ble litt skeptisk til valg av plass, men det var det heldigvis ingen grunn til. Gjedde ble sluppet ut igjen uten noe problem, men krokfortommen måtte naturligvis skiftes ut, da 0,20 til 0,40 fluorcarbon får juling av gjeddetenner.

Morgenstemning!

Stengene jeg har brukt til ismeite denne sesongen skrev Dag og jeg en oppsumering om her. Det var et par av disse som fikk kjørt seg i dag også, med gjedde på Ugly Stik og storabbor på Veritas. Gjeddefisket ble tydeligvis unnagjort med en gang, for etter å ha sluppet ut igjen gjedda fikk jeg plassert ut resten av stengene i fred, og satt meg ned for en liten matbit før det skjedde noe mer spennende.

Det aller beste med ismeite er at du ikke vet når fisken tar agnet ditt, om den i det hele tatt gjør det. Derfor snur det fra å være helt stille til totalt kaos på brøkdelen av et sekund. Den første stanga det var fisk på var Veritas'en. Den er såpass myk at selv mindre fisker gir en artig kamp. Da sier det seg selv at de litt større fiskene blir en heftig opplevelse!

Måtte ta et slags gjellegrep for å lure denne opp hullet. Tommelgrepet var utelukket da jeg var redd den skulle sluke hele hånda ;)

Dagens første abbor var et faktum etter en drøy times fiske. Med en lengde rundt 46 cm er det en drøy debutfisk! Da jeg kom frem til hullet så jeg av vinkelen på sena at fisken hadde valgt å dra strake veien utover mot dypere vann. Dette medførte en litt kjip vinkel på hovedsena av braid (fireline), men den klarte seg etter forholdene veldig bra. Det var litt nervepirrende å kjenne at sena skrapet på iskanten, så en del av fighten foregikk derfor med stanga nedi hullet for å få stangtuppen under iskanten. Jeg har den korteste av to Veritas-modeller, så her kunne jeg fint hatt den lengre versjonen. Den har også noe mer ryggrad, slik at man kan kontrollere fisken litt bedre.

En godt fornøyd fisker med en stor, og gammel abbor.

Etter noen bilder og jubelbrøl fikk abboren friheten tilbake. En ny mort ble ofret og stanga var klar for runde to.

Ganske bred, men ingen superkondis.

De obligatoriske skrytebildene ble sendt ut mens jeg ventet på at det skulle skje noe mer spennende. Det var dårlig med selskap på isen, for de eneste jeg hørte og så var en og annen gås.

Som jeg skrev tidligere er noe av sjarmen med meite at man går fra null aktivitet til full rulle. Nettopp det skjedde en liten stund etter den første abboren...

Jeg trenger større kasse. 40 cm lengde ble for lite :)

Jeg satt godt tilbakelent i campingstolen min ca 5 meter unna en av stengene da jeg fikk se ei vippe som akkurat hadde løst ut. Som vanlig var det stanga lengst unna det nå var fisk på, som medførte visse utfordringer da det fine været hadde tæret på overflaten på den allerede blanke isen. Godt feste på grunn av nattefrost var nå forvandlet til nypolert skøyteis, og det var langt fra noe elegant syn der jeg jobbet meg fremover. Dette var samme hullet som jeg tok gjedde i, så det føltes rimelig sikkert at dette var nok en liten snipe. Jeg hadde dessuten fått en svær abbor allerede, og å skulle få to på samme korte turen føltes litt i overkant. Heldigvis tok jeg feil, for opp hullet kom nok en grov abbor. Denne hadde nesten samme målene som den første, men en "flekk" på undersiden avslørte at det var snakk om to forskjellige fisker. Kondisjonen på den siste var heller ikke imponerende.

Mens jeg håndterte abboren passet jeg på å sjekke om alt var rolig rundt meg. Til stor overraskelse sto nok ei vippe og ristet, denne gangen rett ved siden av campingstolen. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta med både fisk og stang over til basecamp ved den svaiende vippa, for så å putte fisken i ei balje med vann mens jeg satte nok et mothugg.

En av de to største.

To flotte fisker i balja var et magisk syn! Å få bekreftet at de begge var over 40 cm var også deilig. Dette var en av de "sjeldne" turene hvor alt klaffet, og fasiten i det jeg tuslet av isen rundt klokka 11 var altså en snipe og tre fine abborer. De to største abborene var begge rundt 46 cm, mens den minste var 43 cm.

Buksevann, jeg kommer tilbake når isen har gått!

Tradisjonen tro har vi også i år besøkt Camp Villmark.
For oss som holder på med sportsfiske er dette en av de store hendelsene på messefronten.

Årets messe foregikk i to haller. Som tidligere år inneholdt den ene hallen en overvekt av jakt- og fiskerelaterte utstillere i tillegg til alt fra spekepølser til reiseliv, mens den andre for det meste inneholdt utstillere relatert til mer generelt friluftsliv, som for eksempel klær, sko, sekker, telt etc.
Som sportsfiskegærninger var det naturlig å legge mest tid i sportsfiskedelen av messa, men det ble også tid til noen andre innkjøp.

Forventningene til slike messer er alltid høye. Man gleder seg til å se demonstrasjoner, snakke med utstillere og se/klemme på nyheter. Det er viktig at det er god balanse mellom tilbudsvarer og nyheter slik at man både får gjort noen kupp i forberedelsen til ny sesong i tillegg til oppdatering av ønskelista.

På den ene siden av casting-dammen...

I år var det hyggelig å se at flere små leverandører var på plass. Fortsatt savner vi flere av de minste. Det fantes en egen gate med fluebindere, med god bredde, men det finnes også mange som lager wobblere, sluker og softbaits som ikke er representert. En positiv overraskelse var bedrefiskeutstyr.no som var på plass med Duo International wobblere. Disse er populære ellers i Europa, og har et veldig spennende sortiment, men foreløpig har de ikke vært å finne i Norge.

Ellers var det Villmarksbutikken, Gero Sportsfiske, Noroco og Stonefly som hadde de største standene med sportsfiskeutstyr. Disse lå sentralt plassert i hallen ved castingdammen og demoakvariet. I år var det flere selgere og pro-staffere på plass fra de forskjellige leverandørene enn tidligere år, og det gjør det mer interessant å gå gjennom hyllene. De fleste store merkene er representert med en eller flere selgere, mens de største profilene i stor grad glimrer med sitt fravær. Dette skyldes naturligvis at predatorfiske i Norge er relativt lite. På fluefiskesiden er det litt annerledes, og som vanlig var det mange kjente ansikter å se, og flere land var godt representert. Et gledelig unntak for oss predatorfiskere var at en av Illex/Gunki's store profiler, Frédéric Jullian, var på plass. I løpet av timene vi var der fredag holdt han to demoer, og her kunne man virkelig lære noe nytt, da dette uten tvil er en av Europas aller dyktigste predatorfiskere.

Frédéric Jullian demonstrerer teknikker i tanken...

For oss i Team Colibri er det alltid ekstra artig å se hva som finnes av maritim elektronikk, og særlig ekkolodd, på slike messer. Den mest fagorienterte utstilleren på området er nok Mjøsservice, og de er stort sett på plass. Det var også hyggelig å se at Villmarksbutikken stilte med et bredt utvalg, og det er positivt at mange modeller var rigget for demonstrasjon. Det kan ofte være avgjørende å få trykke litt selv før man bestemmer seg.
Vi synes det er merkelig at ikke flere leverandører av båter og maritim elektronikk finner veien til Camp Villmark. Dette er en viktig del av utstyret som kan øke uttellingen, og for mange er det helt avgjørende. Hos Villmarksbutikken fant vi også en representant fra Deeper. De leverer en portabel og innovativ ekkoloddsløsning som har flere bruksområder. I skrivende stund skal vi igang med testing av en slik, og rapporter kommer fortløpende!
Vi brukte dagen på messa godt, og fikk avklart mange detaljer rundt årets utstyrstester. For oss er det gull verdt å kunne treffe mange leverandører på samme sted.

På den andre siden av casting-dammen...

Vi hadde en god prat med mannen bak Profisker.no som vi tidligere har samarbeidet litt med i forbindelse med soft baits fra Reins. Dette var et friskt tilskudd til det norske markedet, og en artikkel om det kan du lese her. Nå har Profisker tatt Keitech soft baits og Sunline liner til Norge, og vi fikk noen eksemplarer av dette på messa, som skal få kjørt seg til våren og sommeren. Utover dette var vi nødt til å dra kortet noen ganger også!

Lars sitt innkjøp på Camp Villmark 2017

Westin kommer med en del spennende nyheter for 2017 og noe av dette var å finne på messa. Hvorvidt alle nyhetene vi har sett i sosiale medier kommer til Norge i år er uvisst, og historikken er dessverre ikke på vår side. Likevel er det verdt å nevne at de nyhetene som kommer ser meget spennende ut! Deres nye wobbler Baby Bite kommer i flere kule farger/mønstre og skal bli spennende å teste på abboren.

Rapala leverer stadig noe nytt, og årets "snakkis" er moderniseringen av trofaste Husky. Med Rapala's scatter skje skal den nå ha et bevegelsesmønster som trigger enda mer, så vi gleder oss til å prøve den. Rapala Proguide var på plass på messa og skrøt uhemmet av nyheten.

Som tidligere nevnt var F. Jullian fra Sensas (Illex/Gunki) på messa, og vi hadde en lang prat, og fikk en demo av nye Dexter Shad 9 cm. Vi likte det vi så, så da måtte vi ta med noen hjem til abboren. Jigghoder kan man vel aldri få for mye av så noen slike ble det også...

Dag sitt innkjøp på Camp Villmark 2017

Øverst til venstre ser man en nykommer i Norge, Fox Pro Shad. Lars har fisket i flere år med en tidligere generasjon av denne shad'en og har hatt stor suksess med den. Fargene på den nye utgaven ser helt fantastiske ut. Det er i likhet med Lars sitt innkjøp et utvalg Westin her, med Ricky The Roach 14 cm som det nye tilskuddet. Dag har også satset på en Westin Swim.

Eastfield Lures har vært å finne hos Villmarksbutikken et års tid og nå har de kommet med en shad til abbor. Den fås både med paddle og curly tail. Legger man til noen hete farger, har man en shad det er lett å få trua på. Har man trua fisker man både lengre med agnet, og gjerne bedre!
Også her finnes et utvalg soft baits fra Illex/Gunki med Dexter shad og G'Bump. Dette er agn vi fikk bra med fisk på forrige sesong, og det blir garantert noen hugg på disse i år også!

Avslutingsvis gjentar vi tidligere års oppfordring. Camp Villmark har potensiale til å kunne speile det varierte utvalget vi har i Norge innen jakt, fiske og friluftsliv. Å fylle samtlige haller på Varemessa bør ikke være noe problem. Sportsfiske alene burde kunne fylle en hel hall. Hvorfor ikke flere ønsker å stille er uvisst, men det er fristende å lure på hva det koster å få være med. Det kom oss for øret at i hvert fall én av de som "manglet" anså ulempene ved kostnad og logistikk til å være for høye. Dette er naturligvis forståelig, men ser man hvordan Sportfiskemässan i Sverige drives med ulik lokasjon hvert år føles det kanskje mer som halvdårlige unnskyldninger enn et virkelig hinder. Slik vi oppfatter en slik messe er dette stedet man må være hvis man ønsker å bli sett som en viktig del av markedet. Når flere store leverandører ikke er representert får man ikke det totalbildet et slikt utstillingsvindu bør være.

For sportsfiskets del anbefaler vi arrangørene å ta en tur til Sportfiskemässan i Stockholm, nettopp for å se på mangfoldet!

YR melder om nesten vindstille, men kaldt og regnvær? Det er kabinbåtvær og trollingføre.

Etter en tur innom Biltema for å handle nytt skyvelær etter at guttungen på 16 måneder "lånte" den jeg hadde, bar det opp til Tyrifjorden og Storøen. Vel fremme rev jeg burkaen av Frøken Evada, lempet inn diverse som har overvintret hjemme og så var hun sjøsatt.

Frøken Evadas første svømmetur i 2017.

Det var som sagt kabinbåt-vær i dag, Eberen fikk sørge for behagelig temperatur i kabinen.

Mmmm, feels good!

Jeg kjørte på med Eberen i dag, delvis med åpne vinduer. Det var ganske fuktig i båten så jeg ville forsøke å få tørket opp så mye som mulig. Årsaken til fukten ser ut til å være en lekkasje nederst i et hjørne på frontruten, den må fikses etterhvert. Lekkasjen har også ført til at fiberpelsen inne i kabinen på den ene siden har løsnet fra glassfiberen, så her må det slipes, renses og limes opp på nytt. Festlig...

Morgentåken varte til langt ut på formiddagen, men vakker var den.

Etterhvert klarnet det nok til å se det ene planerboardet jeg kjørte med skikkelig.

Bare styrbord planerboard ble vasket i dag.

Jeg kjørte bare med ett planerboard på grunn av de nye reglene om maks fire stenger. En stang rett bak, tre ute på planerboardlinen.

Bare fire stenger på Tyri fra 01.01.17

Noe av det som ble vasket i dag.

Diverse woblere

På vei hjem dro vi innom selvvasken hos CirkleK i Sandvika for en etterlengtet spyling. Steike så møkkete hun var blitt. Nå står Frøken Evada i hagen hjemme, det er diverse som skal ordnes med i tiden fremover og da er det greit å ha henne rett under soveromsvinduet. Ikke minst sparer det meg for den ukentlige kjøreturen opp for å sjekke at alt er OK.

Kjekk utsikt fra soverommet.

Så over til litt elektronikk.

Et spørsmål jeg ofte får, er hva man kan forvente seg fra et ekkolodd når båten er i plan. Her er noen skjermbilder fra min Lowrance HDS med Airmar P66 ekkoloddgiver.

Bunnlinjen blir nødvendigvis ikke så tykk og tydelig når hastigheten øker, siden du får mye turbulens og dertil hørende signaltap. Noen store håp om å se fisk på ekkoloddet i 27-28 knop bør man heller ikke ha. Men er ekkoloddgiveren riktig montert og innstilt, bør du minimum få bilder ala de over, du ser godt at jeg passerer noen av Tyrifjordens mer kuperte områder og jeg mister aldri bunnvisningen eller dybdeangivelsen. Ved kjøring i plan bruker jeg alltid auto-dybde og auto-følsomhet, og skal jeg kjøre lengre strekninger øker jeg scroll (bildefremmatingshastigheten). Støyen du ser på bildene over er primært fra min ellers kjære 2010-modell Suzuki, Suzukis nyere påhengsmotorer har utvilsomt kvalitetsproblemer med sin ladestrøm, som igjen vises på båtens elektronikk. Støy på ekkolodd og VHF er de tydeligste eksemplene. Jeg mistenker at det er brukt underdimmensjnert kondensator, eller en generator som gir høye men korte spenningstopper. Rett og slett dårlig elektrisk håndverk.

Så beveger jeg meg fra Airmars P66 til TM150M, og vil vise noen triks for å optimere oppløsningen når man befinner seg over dypt vann og skal fiske pelagisk. Merk at disse anbefalingene BARE gjelder ved bruk av et ekkolodd med chirp, IKKE ekkolodd med fast puls. Du behøver ikke nødvendigvis å bruke en ekkoloddgiver fra Airmar, eller et ekkolodd fra Lowrance, men det du bruker må ha chirp. Årsaken er litt teknisk og har med oppløsning som følge av pulslengde versus frekvensbånd å gjøre.

Ikke sett ekkoloddet i manuell modus, la automatikken under Avansert-fliken i ekkoloddmenyen være på, og så justerer du i steden på dybdeintervallet som vises på ekkoloddskjermen. Da får du bilder ala de to under. Jeg bruker auto-følsomhet her, justert ned 3-4 hakk så agnfisken ikke får den røde fargen mens litt større fisk vil vises desto bedre og ikke forsvinne i en "graut" av agnfisk.

Bildene over viser sannsynligvis krøkle, og det i store mengder. For å finne innstillingen av dybdeintervall, tar vi en kikk i bruksanvisningen:

Ekkoloddsmenyen

Når du står i ekkoloddbildet, trykk en gang på "Menu" for å komme til bildet over. Trykk deg så inn på "Område" og velg "Egendefinert". Her kan du legge inn øvre og nedre grense for hva som skal vises på skjermen. Ved pelagisk trolling setter jeg gjerne øvre et sted mellom 5 og 15 meter, da behøver jeg ikke å tenke på overflatestøy og siden jeg uansett tviler på at en femkilosørret vil passere direkte under ekkoloddgiveren gidder jeg ikke å bruke skjermplass og oppløsning på de øverste meterne. Nedre grense setter jeg primært basert på hvor jeg tror agnfisken vil være, stort sett et sted mellom 15 og 60 meter. Jeg ønsker å se 15 til 50 meter i mitt eksempel. Innstillingen ser slik ut på min HDS 5 Gen 2.

Valg av dybdeintervall.

Siden oppløsningen ved bruk av chirp ikke er gitt av pulslengde direkte, er det ikke nødvendig å kjøre ekkoloddet i manuell modus og sette en nedre grense langt opp i vannsøylen slik man må med fast frekvens. Det eneste du oppnår ved en slik innstilling og chirp, er ulempene. Det kan bety alt fra at du mister dybdeangivelse til pingstøy og fordreide buer. Så dropp manuell modus, og juster heller på intervallet du ønsker å se på.

Onix er død - leve Solix

Hva gir så Solix deg over lillebror Helix?

Litt om batterier

Med Humminbird på glattisen vinteren 2017

Totalscan- HDI - LSS - 3D - What?

Let us start with the tech, What are these ducers?

Moving on from the tech, which one should you choose and why?

Båtmässan 2017

Simrad S5100

Garmin med nye retningssensorer

Hva skal jeg med et elektronisk kompass?

Steady-Cast

9-Axis Heading sensor

Drømmen om portabel farkost del I

Vi spoler frem igjen til nåtid.

Min del - jolla.

Raymarine Axiom

Oppsummert.

Tilpasse kart i Google Earth

Testet: 3 kombinasjoner til isfiske.

What is the difference between Lowrance HDS and Elite Ti?

Screensizes and type

2D Sonar

Scanning sonar (StructureScan)

Chartplotter

Networking

Kan man ha frontmontert elmotor på en vanlig båt???

Drømmen om portabel farkost del II - jolle

Nitelva 17.03.17

Stor, større, størst?

Hva med konkurrentene?

Portabel farkost - Fiskekajakk del I

Storabbor x3

Camp Villmark 2017

Tyrifjorden 01.04.17

Så over til litt elektronikk.