Quantcast
Channel: Team Colibri
Viewing all 607 articles
Browse latest View live
↧

Oslofjorden 14.09.16 - En selsom tur

September 16, 2016, 3:37 am
$
0
0
Etter gårsdagens langtur inn i Bunnefjorden kjørte vi en kortere tur i dag. Jeg var litt spent på om vi kunne se sel, jeg vet fra tidligere år att det er en hel del av de i Indre Oslofjord.

Så i dag var fiskeutstyret byttet ut med kikkert, og så satte vi kursen mot Gåsungene. Her har 1-2 sel hatt tilholdssted i flere år, i hvertfall siden 2012. Jeg var spent på om de fortsatt var der, og om de var blitt flere siden sist jeg var her (vinteren 2014/2015).
Gåsungene, og en sel.
Vi kan trygt si at de var der. På det meste så jeg fire selhoder over vannet samtidig, så vi kan anta at det er MINST fire sel her nå.
Tre av fire sel ved Gåsungene
Lengre inn mot Sandvika, rett før man kommer inn i Ostøysundet, finner du Måkeskjærene og Vestre Mikkelrabben. Her så jeg tre sel samtidig.
To av tre ved Mikkelrabben
På en kort tur i nærområdet så jeg altså MINST 7 sel i Indre Oslofjord. Fra tidligere turer vet jeg at disse absolutt ikke er alene, du finner sel helt inn i havnebassenget i Oslo.

Jeg har sendt en mail til Fiskeridirektoratet (postmottak@fiskeridir.no) med spørsmål om hva som er bestandsmålet for sel i Indre Oslofjord (sak 2016/11785). I mine øyne er bestanden i Yttre Oslofjord fullstendig ute av kontroll, og jeg vil ikke ha det slik i Indre Oslofjord. I områdene rundt Tønsberg, Verdens Ende, Nøtterøy etc kan du lett se over 100 sel på en enkelt tur. Disse spiser mye fisk, og det er et paradoks at diverse byråkrater ikke ser sammenheng i økende bestand av sel og skarv, og nedgang i bestanden av feks kysttorsk. 100 sel spiser ikke rent lite fisk hver dag, enhver sportsfisker/ fritidsfisker/ yrkesfisker kan skrive under på at det er nytteløst å fiske i områder med sel. Det er på høy tid at man beskatter selbestanden drastisk, og siden det er lite spekkhoggere og hvithai her må dette gjøres med gevær. Noe så enkelt som å gi mulighet for å søke om tillatelse til seljakt fra motorbåt hadde vært et viktig signal fra byråkratiet, og så må selvfølgelig enhver form for kvoter på slik jakt bort. Dette gjelder i hele Akershus, Oslo, Østfold og Vestfold.

Et lite tips på tampen: Man behøver ikke å kjøre veldig langt hver gang. Ha øynene med deg, også utover båtens skjermer, så ser du fort ting som dette:
Brisling og makrell utenfor Henie Onstad og Høvikodden.
Mer av det samme
Det er mye fisk fra Høvikodden og hele veien bort forbi Veritas, men jeg ser sjelden folk fiske her. Her er det ofte mye brisling, og der det er brisling er det også rovfisk. Ved Høvikodden er det langgrunt, mens det borte ved Veritas er 20 meter dypt få meter ut fra kaia. Kartutsnittet under er fra Gule Sider.

Her ser du et litt mindre kartutsnitt av området med Google Earth, hvor jeg har lagt på deler av en sidescan-logg og litt forklaring av hva du ser. Du ser tydelig hvordan fjellknausen som utgjør Høvikodden fortsetter ut under vann.
Samme med sidescan i Google Earth
Bare husk på fredningssonen mot Sandvikselva, så ikke gå for langt inn mot elva. Jeg anbefaler at man leser Forskriften for området som finnes HER på Lovdata. Det er i praksis ikke lov til å dorge på innsiden av øyene, noe jeg stadig ser at folk glemmer. Hele området er et viktig oppvekstområde for sjøørret, og det er verdt å huske på at hvis man ikke slår ihjel enhver liten ørrettass, men lar de svømme videre, så vokser de fort med all maten som er i fjorden. Minstemålet på sjøørret (35 cm) er latterlig lavt, et minstemål på 45 cm og maksmål på 60 hadde vært mer fornuftig. Da hadde kanskje diverse foreninger sluppet å pøse ut hundretusenvis av yngel i elver og bekker også?

EDIT 16.09.16
Jeg fikk svar fra Fiskeridirektoratet i dag. Kudos for raskt svar, selv om jeg ikke egentlig spurte om hva bestandsestimatet var, jeg spurte om hva bestandsmålet var.
"Hei!
 Viser til din mail av 14.sept. 2016.
 Når det gjelder bestandsestimater av  sel i indre Oslofjord sitter ikke Fiskeridirektoratet med slike tall. Det er Havforskningsinstituttet som gjennomfører tellinger av sel langs norskekysten og som du evnt. må kontakte. Om det finnes nyere tall for området er meg ukjent.
 Det er steinkobbe som er tallrik i Oslofjorden,  men det er også registrert havert.  
Legger med en lenke til Havforsknings nettsider mht. kystsel hvor evnt.  kontaktpersoner er nevnt.
http://www.imr.no/temasider/sjopattedyr/sel/steinkobbe/nb-no "

Jeg kontakter Havforskningsinstituttet, så får vi se hva de svarer.
↧
Search

Simrad GO 9 XSE

September 16, 2016, 10:40 am
$
0
0
Store skjermer med mindre funksjoner enn toppmodellene er i vinden. Etter at Humminbird utvidet Helix-serien med 9"-, 10"- og 12"-modeller med litt enklere funksjonalitet enn toppmodellene (Onix/ Ion) og Garmin ga gass med EchoMap 9 Chirp har vi lurt på når Navicos merker Lowrance og Simrad skulle følge etter, selv om de var tidlig ute med en rimelig 9" i Elite-serien som i dag heter HOOK. Den ventetiden går mot slutten.

Tidligere har konkurransen om "mest, størst, først" foregått primært på toppmodellene, men vi ser at det hardner til stadig mer også på mellomklassemodellene. Det til en slik grad at jeg har forståelse for at det tidvis kan være vanskelig å se hvilke modeller hos hvilket merke det er naturlig å sammenlikne med. Men for undertegnede er følgende modeller mellomklassemodellene til de respektive merkene:

  • Simrad Go XSE
  • Humminbird Helix
  • Lowrance Elite Ti
  • Garmin EchoMap Chirp
  • Raymarine Dragonfly
  • Furuno GP-1670/GP-1870
Dette baserer jeg delvis på prislappen, delvis på deres plass i modell-hierarkiet hos de respektive merkene, og delvis på funksjonalitet/ nettverk. Men dette er ikke helt enkelt, se for eksempel på Raymarine Dragonfly. Dette er Raymarines billigste modeller, ergo ikke mellomklasse. Men samtidig har de det samme innebygde ekkoloddet som de dyrere modellene i a-serien men ingen nettverksmuligheter utover WIFI. Samtidig blir det feil å si at modellserien over (a-serie) er mellomklassemodellene, da denne har langt mer avanserte nettverksmuligheter. Det skal ikke være enkelt.
Simrad GO 9 XSE

Men tilbake til GO 9 XSE. Modellen er spennende, fordi dette er den første mellomklassemodellen fra Navico med et begrenset ethernet. Ethernet er den nettverksformen som muliggjør de mest avanserte og "tunge" formene for deling av data, slik som kartinformasjon, ekkolodd og radar. Hvis dette var gresk for deg kan du lese min artikkel om hva som er hva av marine nettverk HER. Ethernet-funksjonaliteten i GO 9 XSE er begrenset kontra Simrad NSS Evo2 og Lowrance HDS Gen 3 i form av at det kun er radar som deles på Go 9 XSE.

Skjermen er i likhet med 5" og 7" ren berøringsskjerm, ingen knapper. Oppløsningen er på høyst forutsigbare 800X480, i likhet med alt annet av 9" i widescreenformatet på markedet. (Og som vanlig blir jeg litt skuffet over at ingen tar 9" ett steg videre med bedre oppløsning.) I motsetning til alt for mange andre merker oppgir Simrad skjermens lysstyrke, 1200 nits er meget bra også for båter uten tak. 
Simrad GO 9 XSE ekkoloddbilde


Ekkoloddet er som skapt for TotalScan-ekkoloddgiveren som jeg skrev om HER. Men GO XSE kan også brukes med flere ekkoloddgivere beregnet på dypere vann, kanskje vel så egnet her i Norge er 50/200/455/800-HDI men flere av Airmars givere er kompatible med adapter og jeg regner med at Airmar snart vil komme med den nye 9-pins kontakten til Simrad/ Lowrance på alle sine ekkoloddgivere. GO XSE har selvfølgelig chirp-ekkolodd for 2D-bildet. GO 9 XSE er også kompatibel med ForwardScan, ekkolodd som ser foran båten.

GO XSE har to minnekortporter plassert bak, og er i likhet med øvrige Simrad og Lowrance markedsledende på kartkompabilitet. Navionics, C-Map, Insight Genesis og Dybdekart.no er det mest aktuelle her i Norge. 

Men hva skiller egentlig GO 9 XSE fra de nærmeste konkurrentene? Helix 9 er også kompatibel med radar, selv om Humminbirds radaralternativer er gamle og lite egnet for norske forhold eller vanlige sportsfiskebåter. EchoMap 9 er ikke kompatibel med radar, men har i likhet med GO 9 XSE et begrenset ethernet men da for Garmins Panoptix. Der GO 9 XSE virkelig brillierer over konkurrentene er på NMEA2000. Her har du mulighet for det meste, inkludert stereoanlegg, autopilot, retningssensor og motordata. Den er den eneste av disse med touch, dessverre vil kanskje noen si er den da også den eneste uten noen knapper. Der GO 9 XSE henger etter de to nærmeste konkurrentene er på live-kartlegging.

I USA starter prisen for GO 9 XSE på 1.049,- USD. Forventet pris her i Norge er ukjent på skrivende tidspunkt, men vi havner nok over 13.000 NOK ved mindre det skjer noe drastisk med USD/ NOK. Prisforskjellen mellom GO 7 XSE og GO 9 XSE er i så måte mye større enn mellom 5 og 7. Dette er naturlig med tanke på radar-kompabiliteten. Ser du på tilsvarende hopp mellom for eksempel Helix 7 (som ikke har ethernet) og Helix 9 (som har et begrenset ethernet) er også der forskjellen større enn mellom 5 og 7. I USA leveres de første GO 9 XSE ut i november, så forvent levering i Norge rett over nyttår.

Da gjenstår to spørsmål.
  • Når kommer Lowrance Elite 9 Ti?
  • Når kommer GO 12 XSE?


PS.
Jeg skrev om forgjengeren til GO XSE HER, den het bare GO,
Lowrance sin tilsvarende modell som GO XSE er Elite Ti, den kan du lese om HER.

Alle bildene i artikkelen er hentet fra Simrads hjemmesider HER.
↧
↧

Tunfisk - nå ikke bare på boks

September 18, 2016, 10:38 pm
$
0
0
Undertegnede er ikke ukjent med å kritisere hverken diverse organisasjoner eller offentlig forvaltning. Men denne gangen er han ganske fornøyd. I 2014 ble det åpnet for norsk forsøksfiske etter makrellstørje, Thunnus Thynnus på latin eller bluefinn tuna (BFT) på engelsk. I 2014 og 2015 gikk det ikke helt veien, men i 2016 gikk det meget bedre.

Fartøyet som fikk fiske i 2016 er ringnotbåten MS Hillersøy (ref DENNE kilden). Du kan se båten og lese mer om den HER og spore den via AIS HER. I skrivende stund befinner hun seg utenfor Florø, hvor hun har losset fangsten.

17. september fikk de full klaff (ref DENNE artikkelen) med 190 fisk som oppgis å veie 170-300 kilo stykket. Fiskene ble fanget i en not laget spesielt for dette fisket.

En ringnot er et slags nett som legges ut rundt den antatte fiskestimen, og så snurpes den sammen i bunnen slik at fiskene sperres inne i noten. Man må først lokalisere fiskene, så gjette seg til hvilken retning de beveger seg i, og så kjøre ut noten rundt fiskene. Dett er neppe helt enkelt, spesielt når man snakker om svært raske og sterke fisker som størje. Man må få ut noten, og stenge den i bunnen, før fiskene stikker av, hvis ikke må redskapen inn igjen og man må prøve på nytt. I mellomtiden har kanskje fiskene flyttet seg et helt annet sted, eventuelt til en dybde hvor man ikke kan nå de med noten. Som tidligere nevnt var ikke fisket i 2014-2015 vellykket, til tross for at det ble observert flere stimer med størje langs kysten, så det er opplagt at det er en viss vanskelighetsgrad inne i bildet her. I Norge er det ikke tillat å benytte fly eller helikopter i søket etter størje, så båten må i praksis kjøre rundt og lete. (Link til forskift nederst i artikkelen). Norge har en av verdens lengste kyststriper, så forbudet mot hjelp fra luften har opplagt gjort søket vanskeligere.

Fisket er et såkalt forsøksfiske, og kvoten tildeles Norge fra ICCAT, The International Commission for the Conservation of Atlantic Tuna, ut fra en total global kvote på ca 19.000 tonn. ICCAT har eksistert siden 1966 men kom for alvor i gang tidlig på 70-tallet. Dessverre var organisasjonen sterkt preget av at de samme nasjonene som fisket for hardt på størja, også styrte ICCAT. De første tiårene var organsisjasjonen en vits, de drev mest med lek med tall og tåkeprat. Den tiden er heldigvis forbi. De overvåker ca 30 ulike arter, og da spesielt tunfiskartene og sverdfisk, men også pelamidene (Sarda Sarda) vi har fått jevnlig besøk av de siste årene er innenfor deres ansvarsområde. ICCATs arbeid finansieres av medlemslandene, som du finner listet opp via DENNE linken. Medlemmene består av ca 50 land pluss EU, og Norge er et av disse landene.

På mange måter kom vendepunktet for tunfisken i 2006. Da innførte ICCAT, på råd fra forskere, et langt strengere regime enn før, og dette ble igjen innskjerpet i 2010 etter kritikk fra flere hold. Antall båter med kvoter ble redusert, for at det skulle bli enklere å følge opp de båtene som faktisk fikk fiske. Den totale kvoten ble ytterligere redusert, og man tvang igjennom at særlig EU måtte følge opp sin flåte med fiskefartøyer på en bedre måte enn før. EU har dessverre en stygg historikk i dette tilfellet, og det er fortsatt EUs båter som utgjør en stor del av problemet. Nærmere bestemt de av EUs båter som IKKE respekterer regelverket, eller fisker utenfor land hvor det ikke gjennomføres kontroller. I praksis betyr dette internasjonalt farvann og farvann utenfor Afrika hvor krig/ korrupsjon gjør at det hersker anarki på vannet. Man måtte derfor følge opp med et tiltak til, et tiltak som både du og jeg kan følge opp og forholde oss til.

For å sikre at de fiskene som ble lovlig tatt skulle kunne omsettes, innførte de en sertifikatordning. I praksis betyr dette at når en tunfisk blir tatt, skal den leveres til godkjent mottak og det skal befinne seg en inspektør fra det enkeltes lands myndigheter der. Denne utsteder et sertifikat som skal følge den enkelte fisken fra båten og til butikken eller restauranten hvor fisken selges til sluttbruker. Den norske forskriften som styrer fisket gjenspeiler dette. (Se link nederst.)

Endringene i 2010 hadde umiddelbar effekt, og allerede i 2012 ble det sett stimer med makrellstørje utenfor kysten av Norge. Kritikken mot ICCAT fra for eksempel WWF har fungert.

Norge har fått tildelt kvoter på størje i flere år, (kilde HER) men frem til 2014 ble ikke kvoten brakt videre til noen fartøyer. Norges kvote for 2016 på 43,71 tonn utgjør ca 2 promille av totalen, og har ingen betydning for bestanden. Men den er viktig, både med tanke på forskning på de størjene som finner veien helt hit, og med tanke på å få arten på kartet og inn i folks bevissthet. Siden bestandens totale kollaps i tiårene etter 2. verdenskrig, en kollaps forårsaket av overfiske av blant annet norske båter, har arten hatt noen tøffe tiår før den de senere år viser en positiv tendens. Det er viktig at det gjennomføres et forsvarlig og kontrollert fiske på arten. Både av årsakene jeg allerede har nevnt, og fordi alternativet er katastrofalt.

Alternativet er at det ulovlige fisket fortsetter. I en ideell verden burde en totalfredning vært akkurat det, men verden er ikke ideell. Når EU ikke klarer å kontrollere egen flåte i dag, kan man bare spekulere i hva som vil skje hvis ikke EU engang har en økonomisk plusside å vise til fra det lovlige fisket etter størje. Da er vi tilbake til 70-tallet, og størja vil snart være noe man bare lærer om i historietimen, ikke opplever ute på vannet. Det beste vernet for en hvilken som helst art eller biotop får man ved å sørge for at mektige (og pengesterke) aktører har egeninteresse i vern. Jeg kan være enig i at det er trist at det må være slik, men det endrer ikke på faktumet. Lovlig fiske av størje er størjas beste mulighet for overlevelse.

Det kan være verdt å minne om at tunfisk er et samlebegrep på flere arter. Selv det latinske navnet dekker fisk fra flere stammer. Litt det samme som med laks. En laks er ikke bare en laks. Det finnes flere arter, og de finnes flere steder i verden. Selv laks på omtrent samme sted (feks i Østersjøen) må igjen deles inn i hvilken elv de stammer fra før det er fornuftig å diskutere forvaltning og da særlig uttak fra stammen. Den nordatlantiske makrellstørja er IKKE kritisk truet lengre, men det finnes stammer andre steder i verden som er det. På samme måte kan man fiske laks i en elv, mens fisken er fredet i en annen elv. Man kan fiske nordatlantisk makrellstørje uten at det skal sidestilles med stammens undergang.

Reaksjoner

Pussig nok reagerer endel personer veldig negativt på nyheten om fangsten til MS Hillersøy. Jeg mistenker at disse reaksjonene bunner i at man ikke tenker langt nok, men baserer seg på følelser. I avsnittene over brukte jeg nettopp 1140 ord på å forklare hvorfor nyheten om 190 størjer i en not er en god nyhet. Følelser handler mest om bilder, og kanskje et slagord eller to, 1140 ord er for krevende for følelser og krever at man tyr til fornuften. Men størja er en altfor viktig fisk til at man skal la følelsene styre. Her må det tenkes før man handler. Følelser holder ikke.

Av en eller annen grunn er det særlig svensker som reagerer negativt, hvis jeg skal dømme ut i fra noe så lite statistisk valid som min egen Facebook-feed. Artikkelen fra BT (se link nederst) deles med diverse negative kommentarer. Pussig nok er ikke feeden min full av negativ omtale av det svenske fisket etter ål eller at Sverige nå søker om å gjenoppta drivgarnsfisket i Østersjøen. Fangsten i Norge kommer omtrent samtidig med at en stor stim med makrellstørje er sett utenfor svenskekysten, men selv ikke det at svenskene nå kan se fisken selv later til å overbevise de om at stammen er i bedre stand enn på mange tiår. Når ikke fornuft, forskning eller selvsyn hjelper, så er jeg spent på hva som egentlig ville gjort utslaget. Det hadde uansett vært mer nyttig for makrellstørja om våre kjære naboer la ned mer energi i å bekjempe det ulovlige fisket utført av fartøy fra deres egen union, enn å kritisere det lovlige fisket. Men det er kanskje lettere å kritisere noe som er synlig og veldokumentert?

Hva nå?

Nå som bestanden er på riktig vei, og forsøksfisket har vært en suksess, er det naturlig å spørre seg om hva som er neste steg. Norske sportsfiskeres viktigste, om enn sendrektige, organ er Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Et søk på deres nettsider på ordet "makrellstørje" ga tre (3) treff i skrivende stund. Det kanskje viktigste er høringssvaret ifm prøvefisket for 2016, du kan lese svaret i sin helhet HER. NJFF gjør det klart at de ønsker seg en ideell verden (noe annet hadde vært rart for en ideell organisasjon), men de etterlyser også mulighet for sportsfiske etter størje. 

Før noen løper ut i skjulet etter de groveste stengene sine, kan det være verdt å lese ICCATs regler for sportsfiske, punkt 30-31-33-34 er særlig interessante:
30. Recreational and sport fisheries on bluefin tuna shall be subject to the authorization for each vessel issued by the flag State CPC.
31. CPCs shall take the necessary measures to prohibit the catch and retention on board, transhipment or landing of more than one bluefin tuna per vessel per day for recreational fisheries and sport fisheries. This prohibition does not apply to CPCs whose domestic legislation requires that all dead fish be landed. 
33. Each CPC shall take measures to record catch data including weight and length overall of each bluefin tuna from recreational and sport fishing and transmit them to the SCRS. Dead catches of recreational and sport fisheries shall be counted against the quota allocated to the CPC in accordance with paragraph 11. 
34. Each CPC shall take the necessary measures to ensure, to the greatest extent possible, the release of bluefin tuna caught alive, especially juveniles, in the framework of recreational and sport fishing. Any bluefin tuna however landed should be  done so whole or gilled and/or gutted.

Reglene er krevende, men fult overkommelige. Som NJFF skriver i sitt høringssvar vil sannsynligvis de få som måtte prøve seg på sportsfiske etter størje i Norge være ytterst dedikerte sportsfiskere med dertil hørende ressurser. De bør ikke ha problemer med å sette seg inn i (og etterleve) reglene. En kan spørre seg hva våre kjære byråkrater har av fremtidsvyer for fisket etter størje, når de tillater fiske med not men opprettholder forbudet mot sportsfiske?

Flere steder i verden gjennomføres det sportsfiske etter størje, og liknende arter. Erfaringene fra feks Mexico, Canada og USA er positive og tyder på at det er mulig å oppnå betydelig lokal verdiskapning ved sportsfiske, uten at det har videre negativ effekt på stammen det fiskes på. Her må vi følge med, og ikke minst si tydelig i fra til byråkratiet, derom man fortsetter trenden med favorisering av not over fiskestang.

Både vi sportsfiskere og størja går spennende tider i møte.


Nyttige linker:

Forskrift om forsøksfiske etter makrellstørje.
Fiskeridirektoratets melding om fisket 2016.
ICCAT.
BTs artikkel om 190 størjer.
Glad forsker.
Kystbloggen - bilder og tekst fra Hillersøys fangst
Kortfattet oversikt over dagens status.
NJFF sitt høringssvar.
↧

Månefisk i Oslofjorden

September 21, 2016, 12:27 pm
$
0
0
Hver sommer dukker det opp eksotiske innslag i Oslofjorden. Pelamider, delfiner, spekkhoggere, sverdfisk og annet spennende forviller seg inn i Oslofjorden, godt hjulpet av havstrømmene. Vel inne kan det være en utfordring å komme ut igjen.

Thomas sendte oss dette bildet fra en av båthavnene i Indre Oslofjord. En månefisk kom svømmende langsmed flytebryggene, lett døsig i høstsolen. Thomas bøyde seg kjapt ned, og håndlandet rett og slett fisken. 
Månefisk i Oslofjorden
Månefisken ble sluppet pent ut igjen etter bildet, så den svømmer sannsynligvis fortsatt der ute. Kanskje et passende mål for noen av landets artsjegere?

Månefisk (Latin: Mola Mola, engelsk: Sunfish) hører egentlig hjemme i varmere strøk, men følger havstrømmen nordover på næringssøk. Månefisk er en egen familie fisker, de største kan bli over 3 meter og veie et par tonn. 
↧

Jarenvatnet 18.09.16 - Opp om mårran...

September 23, 2016, 11:26 pm
$
0
0
Det er svært sjelden jeg spretter opp om mårran. Når jobben krever det går det på et vis, men når det er fridag og fisketur på gang er 04.00 et helt greit tidspunkt å starte dagen på. 

Planen var å møte Lars Horgen ved Jarenvatnet og fiske gjennom mårrabettet. Da vi gikk gjennom skogen ned til båten var det fortsatt mørkt, og vi var på plass ute på vannet da grålysningen kom.

Blikkstille og soloppgang...

Det er noe eget med robåt. Det enkle og lydløse ved måten å flytte seg på gjør at naturen kommer mye nærmere, særlig når dagen gryr en stille og klar høstmorgen. Lars vil ikke gi fra seg plassen ved årene, så da får jeg godt med tid til å drikke kaffe, se på ekkoloddet og ta bilder. Dagens mål var høstabbor. Helst noen digre.

En flott høstdag gryr...

Med ambisjonene på topp begynte jakten på byttefisk. Mengden byttefisk i Jarenvatnet er veldig god, og store stimer med småfisk er et vanlig syn på ekkoloddet. En plass ble vi liggende over en kjempestim. Den brukte flere minutter på å passere under oss. Trua på det store abborracet var derfor umiddelbart på plass, men uteble.

Endeløs stim med byttefisk.


Enda mer småfisk på Side Image.

Etter hvert som dagen kom ble det mer fart i fisken. På flere plasser hadde vi kontakt med abbor, men etter den paniske gnagingen på tailer og klør å dømme var disse veldig små. I løpet av 6 timer, og noen hundre kast, klarte vi faktisk ikke å lure en eneste abbor. Gjeddene er imidlertid aldri langt unna.

Westin Hypoteez er en snipefavoritt også...
Gjedder under 2 kg er overrepresentert, men det slenger også noen større. Vi fikk dobbelthugg på gjedde. Akkurat like store, og i veldig godt hold. Gjeddene i denne sjøen viser hvor god tilgangen på næring er. De er grove i forhold til lengden, og fulle av energi.

Eumer Spintube leverer.

Dagens største fikk jeg i det vi var i ferd med å gi oss. På en typisk abborplass fant jeg det for godt å slenge ut en Pig Shad Jr. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Et kjærkomment plaster på såret på en dag da det ikke ville seg helt. Ikke den største gjedda vi har sett, men til å være Jarenvatnet er dette bra, og lover veldig godt for framtiden.

Kompensasjonsgjedde som plaster på såret...
Temperaturen i vannet var fortsatt 17 grader, men sommeren er helt klart over. Vi hadde store forventninger. Mens Lars hadde godt abborfiske på sen kveld tidligere i uka var det nå helt umulig.
Frustrasjonen vokser når man prøver alt man har i skrinet uten å lykkes. Slik er abborfisket. Så utrolig lett når det klaffer, men tilsvarende utfordrende hvis man ikke treffer.

Vi dro hjem. Nye planer legges. Strategien nå er kveldsfiske.
Høst blir snart til vinter...
↧
↧

Oslofjorden 25.09.16 - vrak i Oslos havn

September 25, 2016, 8:59 am
$
0
0
Etter de to foregående rapportene fra vraksøk med ekkolodd, har jeg blitt kontaktet via både mail og Facebook av dykkere som ønsker seg mer informasjon. Det har også blitt noen forespørsler om ikke jeg kan logge opp noen steder med tanke på rekognosering før dykk.

Den første rapporten om en gammel reketråler utenfor Sandvikselva kan du lese HER. Rapport nummer to om enda et vrak utenfor Sandvikselva og ett ved Ildjernsflua kan du lese HER. Den første rapporten inneholder også informasjon om utstyret jeg bruker, og noen tips til hvordan det kan brukes.

Denne gangen var det en mail fra en dykker ved navn Erik som sendte oss ut på tur. Han ønsket at jeg skulle skanne over to områder helt inne ved Oslo, på kartbildet fra Gule Sider under har jeg grovt markert områdene jeg skannet over:
Her har jeg kjørt
Vi starter med å se på det jeg fant på østsiden av Gressholmen/ Rambergøya. Her ligger vrak av båter og lektere strødd ut over et ganske begrenset område. Jeg talte 14 klart definerte båter og 4 lektere, sannsynligvis er det flere men de ligger stedvis så tett at det er vanskelig å skille de fra hverandre.
Gressholmen oversiktsbilde i Google Earth
Bildet over viser biter fra sidescanloggen min, satt sammen til et bilde og vist i Google Earth. Du ser bukta inn mellom Gressholmen og Rambergøya i midten av venstre bildekant. Øverst til venstre ser du en flik av Gressholmen, nederst til venstre en flik av Rambergøya. Jeg har kjørt her flere ganger før, men da har jeg bare sett på det konvensjonelle ekkoloddet, ikke brukt skannende ekkolodd (StructureScan). Bruker man en ekkoloddgiver med smal nok konevinkel (dvs opp til ca 12 grader) er flere av disse vrakene synlige også med konvensjonelt ekkolodd, men da ser du selvfølgelig ikke om det som tegnes opp på skjermen er en bergknaus eller et vrak direkte. Du kan dog få hint om hva som er hva så lengde du også studerer hva som er rett under bunnlinjen som tegnes opp på ekkoloddet. For eksempel noe slikt, her med både tradisjonelt ekkolodd og downscan.
Skjermbilde fra HDS 5 med Airmar P66 og downscan
Skjermbildet over og under viser ikke samme sted, men det er uansett en hel del lettere å se hva man har rundt båten med sidescan:
Skjermbilde rett fra HDSen

Tilbake til alle vrakene. Det blir litt for mange til å liste opp posisjonen på alle, men tar du utgangspunkt i denne er du midt i smørøyet: N059.52.952, E010.43.602 Her er noen nærbilder rett fra Reefmaster, jeg kutter her vekk de delene av sidescan-bildet som ikke blir bra og belyser de delene hvor det er spennende ting:
Vrak
Flere vrak
Samme seksjon som over, men en annen del av loggen belyst
Klippet rett fra loggen
Så var det tid for å krysse inn mot Ormøya og skanne av havnebassenget. Her er det mye dypere vann, og jeg har ikke kjørt over der før med vanlig ekkolodd så jeg visste lite om hva som ventet meg. Håpet var å finne Elieser V, et hospitsskip som ble senket med overlegg i området i 1984. Hvis opplysningene om vraket på Dykkepedia stemmer, er hun 135,5 fot lang og 26,4 fot bred, på alle måter et skikkelig skip. I metriske enheter blir dette 45 meter lang og snaue 9 meter bred. I teorien et mål som bør være mulig å lokalisere selv på dypt vann.

Vel over området viste det seg at teori ikke nødvendigvis er sammenfallende med praksis. Desto nærmere fastlandet jeg kom, desto dårligere ble sikten i vannet. Det hjalp heller ikke at området hadde flere enorme stimer med småfisk og en hel del jagende makrell. Langt fra ideelle forhold.

Bildet under er fra min siste runde over området, nærmest fastlandet. I ytterkant av bildet ser jeg noe som lengdemessig kan stemme med Elieser, men jeg er for langt unna til å få et skikkelig bilde. Dette viser også nytten av å kunne se igjennom loggen hjemme på en PC, for dette så jeg ikke da jeg satt i båten. (Hadde jeg gjort det hadde det blitt minst et sveip til der.)

Muligens Elieser?
Vi koster på oss et bilde til av denne. Her ligger to segmenter av sidescan oppå hverandre og vi ser bedre lengden.
Kan det være?
Legger jeg bildet over i Google Earth ser du hvor nær dette ligger fastlandet. Det er 347 meter fra midten av det mulige vraket og inn til kranen til høyre i bildet:
Nære fastlandet
Bildene over kan vise langsiden på Elieser V, men det kan også være noe helt annet. En ny tur over, og da fra litt andre vinkler, er den eneste måten å fastslå hva det er for noe, da jeg ikke kjenner vrakets nøyaktige posisjon. Siden hva det nå er befinner seg såpass langt ut til siden har jeg ikke dybden heller. Dybde får jeg bare rett under båten, og den er en god bit unna. Omtrentlig dybde tipper jeg er rundt 50 meter, basert på kjent dybde utenfor og antatt helning mot land.

Det jeg derimot med sikkerhet fant, er et annet vrak lengre ut i bassenget. Dette vraket ser ut til å være rundt 11 meter langt og ligger på 58 meters dyp. Posisjonen er N059.52.891, E010.44.425
Definitivt et vrak
Slik så dette ut på HDS 5:
Vrak
Dette var forresten første gang jeg bruker selve mosaic-delen av Reefmaster, dvs muligheten til å klippe ut deler fra en eller flere sidescan-logger og sette de sammen til ett bilde. Jeg ser jeg har mye å lære før jeg behersker dette skikkelig. Ikke minst har jeg nå erfart at for å få maksimalt utbytte av denne funksjonen gjelder det å kjøre i så rett linje som mulig, så mye av tiden som mulig. Samtidig ser jeg at jeg nok kjørte litt for tette spor denne runden og med fordel kan øke fra de 50-60meterne jeg hadde mellom sporene denne gangen til det dobbelte så lenge dybden er over 20-30 meter.

Jeg kommer nok til å ta en skanningsrunde rundt Steilene også, der skal det ligge flere vrak på dybder som kan bli morsomme å se på. Så får vi se om det blir tid til en ny rundet med jakt på Elieser V etterhvert, men da helst etter litt nordavind så vannkvaliteten er bedre.

↧

Hvor fort bør man kjøre under logging?

September 26, 2016, 12:47 pm
$
0
0
Det har etterhvert kommet mange alternativer på markedet for å enten lage helt egne dybdekart eller for å forbedre eksisterende kart.

"Hjemmelaget" dybdekart, Reefmaster i Google Earth
I DENNE artikkelen så vi på endel alternativer, og siden det har også Raymarine kommet på banen, noe vi skrev om HER. Siden det nå bare er Furuno av de store merkene som ikke har et eget alternativ for kartlegging, har svært mange brukere fått smaken på dybdekart basert på brukerdata. Da er det naturlig at det også blir endel spørsmål om hvor/ hvordan/ hvilken etc. Her skal vi se nærmere på et vanlig spørsmål: Hvor fort kan jeg kjøre når jeg logger?

Alle kombienheter (ekkolodd og GPS i en enhet) på markedet som har opptaksmulighet kan logge dybder uavhengig av hastighet, så lenge ekkoloddet har bunnkontakt. Men betyr det at det ikke spiller noen rolle hvor fort du kjører?
Insight Genesis på Lowrance Elite 7 Ti
Svaret på det er nei. Hastigheten du holder ved logging er avgjørende for kvaliteten på loggen, og selvfølgelig også for det ferdige dybdekartet. Hvor store avvik dybdekartet får fra virkeligheten har sammenheng med mange variabler, men her skal vi se på noen av de. Vi begynner med noen enkle fakta om hvordan ekkolodd fungerer.

Ekkoloddet er basert på lyd. Ekkoloddgiveren får en elektronisk impuls fra ekkoloddet, som gjør at giveren lager en lyd som beveger seg nedover i vannet med en hastighet av ca 1500 meter per sekund, eller 5400 kilometer i timen om du vil. Er det 750 meter dypt der du logger, tar det ett sekund fra lyden forlater ekkoloddgiveren, og til ekkoloddgiveren oppfatter ekkoet av den lyden. Et halvt sekund på vei ned, og et halvt sekund på vei opp. Siden de fleste av oss logger på langt mer beskjedne dyp enn 750 meter, kan vi nøye oss med å si at lyden i seg selv beveger seg fort nok for de fleste. Kjører du i 20 knop, beveger båten seg drøye 10 meter per sekund. På ekstreme dybder kan du "kjøre fra" ekkoloddsignalet, men det blir mest en teoretisk problemstilling.
Tette fine data som dette er det vi helst vil ha. Her data fra MBS.
Pinghastighet sier noe om hvor ofte ekkoloddet sender sin elektroniske impuls til ekkoloddgiveren, og følgelig hvor ofte ekkoloddgiveren sender ut en lyd. Høy pinghastighet gir mange og tette ekko, som igjen kan gi svært høy oppløsning på ekkoloddet. Blir pinghastigheten for høy, får man pingstøy. Dette er rett og slett en form for crosstalk, lydsignalene kommer så tett at det første signalets runde ned/ opp ikke er avsluttet før det andre signalet sendes. Dette forsterkes fordi lyden går flere runder opp og ned, den returneres fra bunnen men treffer også båten og sendes ned igjen for så å komme opp igjen. Lydsignalet blir omtrent som ballen i et flipperspill, der den kastes rundt i flere runder. Det er dette fenomenet som gir deg skyggebunnen, noe du kan lese mer om HER.

Det som ikke er en teoretisk problemstilling når du flytter deg ti meter i sekundet er hvor ofte loggen din oppdateres med dybde og posisjon. For alle merkene av marin elektronikk jeg har sett logger fra, Lowrance/ Simrad/ Eagle/ Humminbird/ Garmin/ Raymarine, så er den raskeste oppdateringen av loggen rett under ett sekund. Med optimale innstillinger går det snaut sekund mellom hver gang kombienheten lagrer en kombinasjon av posisjon og dybde. Dette er nesten forbausende likt merkene i mellom. Årsaken henger delvis sammen med det vi så på i avsnittene over, pinghastighet og lydens hastighet, delvis med hvor ofte GPS-posisjonen oppdateres og delvis med hvor rask hardvaren og programvaren som jobber er. 

Det leder oss til den første og mest opplagte årsaken til at man skal kjøre sakte når man logger. I 20 knop og med optimale innstillinger blir ditt dybdekart i beste fall basert på punktmålinger med snaue 10 meters avstand. Er bunnen flat er ikke dette noe problem, men der bunnen er ujevn eller heller kan kartet bli feil. Et nærliggende eksempel er Tyrifjorden, her kan dybden endre seg dramatisk når man forflytter seg ni meter horisontalt. Vi kan ofte se dybdeendringer på 10-20 meter, ved 9 meters horisontal forflytning. 

Den samme effekten får du der bunnen er ganske flat, men med enkelte ujevnheter. Disse mindre ujevnhetene kan være veldig viktige for oss som sportsfiskere, fordi de er viktige for fiskene. Det er nettopp der bunnen hovedsakelig er flat og uten spennende struktur, at den ene litt større steinen er standplassen til din neste personlige rekord. Kjører du fort under logging, er risikoen stor for at kartet ditt ikke viser deg den steinen.

Den neste årsaken til problemer for oss som lager dybdekart er ekkoloddgiverens vinkel. Undersiden på ekkoloddgiveren må være mest mulig i vater, er den ikke det går ekkoloddsignalet ut en i en annen retning enn rett ned. Siden ekkoloddet måler dybden basert på en forutsetning om at ekkoloddgiveren er i vater, og misvisningen i dybde vil variere med dybden dersom giveren ikke er i vater, er dette umulig å justere eller korrigere for. Du kan ikke justere opp dybden i loggen din med en gitt prosent basert på hvor mye giveren din er ute av vater. 

En båt er sjelden i vater. Så selv om ekkoloddgiveren er perfekt justert, vil man få mindre avvik. Vind, bølger og måten båten lastes på vil variere og gi avvik fra gang til gang. Akkurat det må vi pent leve med, frem til utstyr som måler dette avviket kommer så langt ned i pris at ekkoloddprodusentene tilpasser ekkoloddene til å kompensere med slike data. (Simrad har nylig kommet med kompensasjon for "heave", båtens bevegelse opp og ned i bølger, forutsatt at man har en sensor for dette.) Dette er teknologi som er rett rundt hjørnet i prisklassen vi sportsfiskere typisk er i, den har vært i bruk på kostbare ekkolodd i flere år. Men en ting vi ikke behøver å leve med er logging der vi vet at båtens vinkel i vannet er drastisk endret. Man kan selvfølgelig la være å logge den dagen man har fire litt ekstra matglade matroser sittende på babord ripe. 

Det mange ikke tenker på, er at også båtens hastighet påvirker ekkoloddgiverens vinkel. Når båten starter på sin planingsterskel, går baugen (nesa) opp og akterspeilet (bakenden) ned, for så å flate mer ut når båten er i plan. Problemet er derfor så til de grader der på vei opp og ned fra plan, da er ekkoloddgiveren absolutt ute av vater, og dybdene blir helt feil. Men også i plan blir det feil, fordi de færreste båter planer helt ut og fordi vanntrykket i høyere hastighet beveger på ekkoloddgiveren. 

Heldigvis utjevner de to siste faktorene hverandre noe. Skroget har en vinkel i plan, mens vannstrømmen presser giveren bakover og oppover, i motsatt vinkel av skroget. Derfor viser ekkoloddet noenlunde riktig dybde mens båten planer, men helt riktig blir det ikke. Dessuten vil disse to faktorenes forhold til hverandre variere med hastigheten, for eksempel blir typisk skrogets vinkel stadig nærmere vater etterhvert som farten øker, mens giveren presses stadig mer oppover når farten øker. Er du i tvil, så forsøk i holde hånden din nede i vannet når båten er i plan. Vanntrykkets krefter er enorme. 

La oss se på dette i praksis. Siden det ikke er mulig for meg å vurdere hvilke av alle disse mulige feilkildene som gir utslaget i eksemplene mine, skal jeg ikke forsøke å utbrodere akkurat det. Men jeg kan si at dette ikke har noe med hvilket elektronikkmerke du har i båten. Via mitt arbeid som administrator for dybdekart.no ser jeg ekkoloddlogger og sporlogger fra alle merker som kan logge, og alle får problemer i høy hastighet.

Bildet under er fra kartprogrammet Reefmaster, som kan behandle loggdata (sonarlogg eller sporlogg med dybde) fra stort sett alle merkene av marin elektronikk. Kartbildet her består av data fra både Lowrance, Simrad, Humminbird og Garmin, men som du ser er det en litt merkelig dyphøl midt i bildet i grønn farge. (Markert med en rød pin.)

Her er det noe rart
Jeg har kjørt her med egen båt flere ganger, men ikke sett noe slikt, så jeg tar en nærmere kikk på dataene som ligger til grunn for kartbildet.
Alle loggene, synderen trer frem.
Ser du på loggesporene over, ser du at de består av en serie prikker. Hver av disse prikkene er en enkelt punktmåling som inneholder dybde og GPS-koordinater. Loggen jeg har market med røde streker på hver side er kjørt i ca 10 knop. Du kan se at det er lengre mellom enkeltprikkene her enn i de andre loggene. Han som logger her har faktisk to ekkolodd i båten, både et Lowrance og et Garmin, så bildet over lyver litt siden det her er en Garmin-logg og en Lowrance-logg som ligger oppå hverandre og gjør at det ser ut som dette er en logg med ganske tette prikker (men ikke så tette som de hadde blitt i 2 knop).

Fjerner jeg disse to loggene endres kartbildet også.
Ingen logg i høy hastighet, ingen dyphøl.
Nå kunne det selvfølgelig ha vært en dyphøl akkurat der den raske loggen har kjørt, en høl så liten at loggene rundt ikke fanger den opp. Men ser du på det grønne området i overkant av bildene, ser du at også de endres når den raske loggen slettes. Det er ingen tvil om at den raske loggen viser feilaktig dybde.

Vi skal se på et eksempel til, fra en annen innsjø, denne gangen krysser det raske sporet igjen tregere spor, men forskjellen i dybde er enda tydeligere.
3 ulike hastigheter
Igjen sier fargen noe om dybden, og taler for seg selv. Vi ser at loggen i 18 knop viser en annen dybde enn både loggen i 3 knop og loggen i 14 knop.

Så hva er passe fart?

Hvor langt er et snøre? Svaret vil variere fra båt til båt. Jeg ser for eksempel fra egne båter at med min tidligere Silver, kunne jeg holde høyere hastighet enn med dagens Guymarine. Dette henger sammen med båtens skrog, balansen (vektfordelingen) og montering/ justering av ekkoloddgiveren. På dagens båt har jeg montert en av ekkoloddgiverne mine nettopp for å gi optimale resultater i plan, og bunnlinjen tegnes flott med den selv i båtens toppfart på 28,5 knop, men dybdene blir fortsatt feil. Du kan med andre ord IKKE slå deg til ro med at så lenge ekkoloddbildet ser bra ut, så blir loggen det også. Du må enten prøve deg frem, eller kjøre sakte. Min erfaring etter å ha sett på tusenvis av loggtimer fra over 100 båter, tilsier at de færreste bør logge fortere enn 5-6 knop og de fleste bør maksimalt kjøre i 4 knop når de logger.

Med denne artikkelens innhold i bakgrunnen, har jeg to spørsmål. 

1. Når vi VET at logging i (for) høy hastighet gir feil dybder i dybdekartet, hvorfor er ikke kartalternativene på markedet anrettet slik at de utelukker loggdata fra slike hastigheter? Insight Genesis er nærmest med sin grense på ca 20 knop, men som bildene over viser er også det for fort for at man skal få et så korrekt kart som mulig.

Disse alternativene lages av mennesker som har langt mer inngående kunnskap om både ekkolodd og dybdekart enn undertegnede som tross alt driver med dette på hobbybasis. De bør vite godt hva de driver med, og hva de forsøker å selge. Det leder til det andre spørsmålet.

2. Kan det tenkes at kampen om brukerbaserte dybdekart har blitt så hard at man tar snarveier bare for å blidgjøre kunden, uavhengig av hva som faktisk gir det beste dybdekartet for kunden? 
↧

Ny skribent på Team Colibri - Lars H

September 27, 2016, 7:46 am
$
0
0
Etter to gjesteopptredener på bloggen via Dag sine innlegg var det dags for meg å tre inn i forfatterrollen. Takk for tilliten, Dag og Erik!

Jeg heter Lars, er fra Hadeland og kommer til å skrive om gjennomførte turer samt testing av utstyr. Ettersom jeg bor i innlandet, dreier fisket seg i all hovedsak om ferskvann.
Legg til bildetekst

De siste årene har fisket handlet mye om fiske etter abbor og gjedde, men jeg passer på å ta noen turer etter både ørret og røye.
Det er vanskelig å kjøre forbi slike plasser uten å prøve fiskelykken

Ettersom jeg bor like ved et godt fiskevann har jeg lagt ned mye tid der opp gjennom årene. Dette vannet har gjennomgått flere endringer de siste tiårene. Det gikk fra å være et meget godt ørretvann til et av Norges beste gjeddevann på kort tid. Dette medførte et vanvittig fiskepress ettersom vannet er eid av grunneiere rundt vannet, og tidligere ikke har hatt noe formelt regelverk. På bakgrunn av dette kan det ikke karakteriseres som et godt storgjeddevann lenger, men det finnes noen svære der fortsatt, og det er som kjent håp i hengende snøre!

Sommeren 2015 var første gang det løsnet skikkelig med tanke på abborfisket. Til tross for å ha lurt flere storabborer inntil båten med wobbler og jigg var det først sommeren i fjor at jeg landet abbor rundt kiloen. Jeg klarte riktignok ikke å bikke kilosmerket det året, men det manglet ikke mange gram! Etter det satte jeg meg som mål å få kilosabbor i 2016, og nådde målet på en av de aller første turene jeg satset skikkelig. Juni i år var måneden jeg skulle legge mest vekt på basert på foregående år.
1,08 kilos abbor fra juni 2016
Bildet viser årets første kilosabbor på vei tilbake i sitt rette element. Jeg hadde aldri forestilt meg at dette skulle være en av fire abborer over kiloen bare i løpet av en kort og hektisk sommersatsing.

Det fine med abbor er at den ikke trenger å være over kiloen for at man skal ha det moro. Om man finner en stim av abbor av det kaliberet som på bildet over, kan man ha et veldig artig fiske med lett utstyr!
↧
Search

Det siste kastet

September 28, 2016, 8:31 pm
$
0
0
Bare ett siste kast!

Til tross for at det ikke var planlagt fisketur i dag klarte jeg å få lurt meg ut i båten da det tikket inn melding fra samboeren om overtidsjobbing. Meldinga kom omtrent i samme øyeblikk jeg gikk inn døra hjemme. Jeg rasket med meg et par bokser med jigger og satte kursen direkte mot båten.
Her, eller jobben?

De siste turene har det vært veldig tregt abborfiske. Derfor gikk det ikke lang tid før jeg skiftet ut shad til fordel for dropshot ettersom det sies å være en god metode på treg abbor.
Halvannen time senere og noen jigger fattigere skiftet jeg taktikk. Dropshot ga ingen kontakter på plasser jeg mente skulle holde fisk. Jeg satte derfor kursen til et område som koker med småfisk når kvelden kommer, og her var det full aktivitet allerede. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde kontakt på jiggen, men det kjentes ut som gjeddene var hissigere her enn abboren.

Nå var det på høy tid å sette kursen hjem. Jeg skulle vel egentlig vært hjemme allerede da jeg fant ut at jeg måtte ha "et siste kast". Derfor dro jeg tilbake til plassen jeg startet dagen ved og kastet inn mot sivet. Det ga umiddelbart resultat i form av et skikkelig gjeddehugg. Fisken satt ikke, men noen få jiggtak senere kom angrep nummer to.
Snipe

Fisken ble ikke veid, men jeg anslår den til å veie rundt 4 kilo. Den var veldig sprek og ga god fight på lett abborutstyr.
Krigsskader
Jiggen tålte ikke det første sammenstøtet med gjedda, som innebar at det var tid for å skifte jigg. Kanskje var det nettopp det som skulle til for å trigge abboren i dag. I neste kast satt nemlig en mye "viktigere" fisk på kroken!

Plugg!

Etter flere turer uten å lykkes med abbor var det godt å få en fin fisk igjen. Ny fisk over 40 cm, men denne nådde ikke kiloen i vekt. Rundt 920 gram fordelt på 40-41 cm. En kraftplugg altså!

Det endte altså med to kast på overtid i dag, som ga dagens to eneste fisker i båten. Alt i alt en meget vellykket kort tur uten hverken ekkolodd, anker, håv eller gjeddeutstyr!

Avslutter med et par bilder til av resultatet fra dagens siste kast:


↧
↧

Ettermiddagstur etter abbor og gjedde

October 6, 2016, 12:37 pm
$
0
0
Tirsdag denne uka møtte jeg Dag for en tur ut i båten min etter jobb. Det første som slo meg var at Dag hadde plukket opp noen triks fra de foregående turene på Jaren.

Jeg hadde nemlig bestemt på forhånd at vi skulle starte med å dorge litt og han valgte da å benytte sjangsen mens jeg rodde ut fra båtplassen, til å ta "min" stangholder. Det er lagt opp til to stangholdere, en på hver side, og ettersom den ene er plassert en god del nærmere roeren plasserer jeg alltid min stang der. På de tidligere turene har det nappet oftest på min stang, så denne turen valgte altså Dag å bruke den stangholderen. Som dere ser kom resultatet ganske raskt i form av en velkondisjonert gjedde.
Fin høstgjedde

Etter noen kjappe bilder av gjedda brukte vi litt tid på å kartlegge et nytt område, før vi rodde langs en ny kant med agn på slep. Dag dorget med gummi, mens jeg satte min lit til en wobbler i gjeddefarge, som har gitt mye fisk de siste turene.

Ekkoloddet viste tydelig hvor gjedda stakk etter at Dag slapp den.

I stedet for at jeg skulle få min første fisk for dagen gjentok historien seg på dagens andre dorgerunde. Mens Dag var opptatt av å rigge abborstanga, sto stanga hans i dyp bue nok en gang. Fisken var ikke like tung som den første, men det var like fullt en fin fisk.

Slank, men sprek.
Det var ikke bare gjedde vi skulle fiske i dag, og etter å ha sluppet ut igjen gjedde nummer to valgte vi å sette kursen direkte mot ei grunne vi har fått abbor ved tidligere. Gjeddeutstyret ble ganske raskt byttet ut med abborstenger. Dag så seg nødt til å sikre området først og kastet ut en større jigg myntet på gjedde. Resultatet ble dagens minste gjedde, som han overlot til meg slik at jeg skulle få kjenne på aksjonen i stanga han fisket med. Mer om den i en senere artikkel!
Etter at den obligatoriske gjedda var fanget, skiftet vi begge til abborutstyr. Mens Dag prøvde diverse teknikker, gjorde jeg som vanlig og kjørte standard jigghode med shad. Jeg kjører oftest med 10 grams jiggskalle og varierer innsveiving og rykk med stanga. Vi hadde noen få kontakter, men fisket var veldig tregt. Slik har det vært de siste turene, og jeg har som regel ikke fått mange sjansene når hugget først kommer.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves er det noe som heter, og slik var det også denne turen. Etter utallige kast rundt grunntoppen var det endelig noe i andre enden. Jeg kjente det karakteristiske, men noe forsiktig abbornappet. Det føltes som den lille jiggen bare stoppet opp, og i neste øyeblikk svarte det tungt i andre enden. Selve fighten med fisken var udramatisk, og det tok ikke lang tid før den lå trygt i håven.
45 cm og 1350 gram.
For min del var turen allerede en suksess etter de to gjeddene vi tok tidligere på turen. I ettertid er det likevel ingen tvil om at abboren er høydepunktet. I år har jeg satset stort sett bare på abbor, og lyktes veldig bra med det. Dette er årets andre abbor over 45 cm siden jeg startet jakten i sommer, og det var ikke noe jeg kunne sett for meg etter fjoråret hvor fiskene stoppet på 42 cm og ikke nådde kiloen i vekt.

Slike dager på høsten blir fort mørke, og kalde, og kort tid etter at abboren var sluppet ut igjen valgte vi  å ro nærmere båtplassen for å avslutte der i skumringen. Mørket senket seg uten noe særlig mer aktivitet. Vi fikk ei lita gjedde til, samt et par abbornapp, men det skjedde veldig lite når frostrøyken la seg som et teppe over vannet.

Ettersom det var helt mørkt da vi avsluttet, velger jeg å takke for turen med nok et bilde av den fine abboren. Takk for turen, Dag.
Høstabbor i all sin prakt







↧

Vansjø 04-08.10.16 - høstferie med drop in

October 8, 2016, 5:47 am
$
0
0
Høsten er her, og adskillige sportsfiskere jubler. Vanntemperaturen er på vei nedover, og for mange betyr det at fisket går oppover. Uansett om det er ørret, abbor, gjedde eller havål man jakter på, så øker gjerne snittstørrelsen på fisken med synkende temperatur. Men jeg gremmes. Jeg er og blir et sommer-menneske. Badeshorts er bedre enn flytedress, caps er bedre enn lue, solfaktor er bedre enn kuldekrem, svette er bedre enn frosne fingre. Høst er vått, vindfullt, kaldt og et varsel om at det bare blir værre.... Skrekk og gru, snart må man via et isborr for å kunne fiske.

Høstdepresjonen varte omtrent 15 minutter, det var det tiden tillot. Bilen skulle pakkes for høstferie på hytta i Vansjø, og med fire personer i en mellomstor bil er ikke det noe å kimse av. Som vanlig blir mine ønsker nedprioritert. Man kommer ikke unna at barnevogn, bleier og klesskift er hakket viktigere enn fars fritidssyssel. Tanken om 5-6 ferdig riggede stenger, 10 bokser med jigger og annen morro, den store håven, utstyr for å veie og måle fisk og flytedressen fikk bli med tanken. Heldigvis ble det plass til litt fiskeutstyr, klemt sånn passe innimellom alt det andre. 

Jeg tok med min splitter nye ABU Veritas 2.0 6,6", opp til 30g (M) stang. Den er ikke delbar, og derfor helt perfekt i familiebilen. (Eller?) Stangen har også en splitter ny kinasnelle med kinabraid. Siden jeg kjøpte stangen til 50% på Torshov Sportsfiske ble det hele en tilnærmet perfekt kombinasjon for lettere jiggfiske og dropshot til en brukbar penge. Hvis du er nysgjerrig på Veritas-stengene kan du lese Dags test av to av de HER. Versjonen jeg kjøpte var ikke på test da, men har fått kjørt seg nå, og den leverer varene. Det er ikke ofte det skjer, men denne stangen får mine varmeste anbefalinger til denne bruken. Jeg har tidligere kritisert Veritas 1.0, forgjengeren til 2.0, men denne stangen vil jeg karakterisere som et knallkjøp. 
ABU Veritas 2.0

Snella er en ny utgave av en jeg har to stykker av fra før, som jeg bruker til vertikalfiske. De kan du lese om HER. Jeg har vært veldig fornøyd med de, og den nye virker like bra. Den har fått enda noen kulelager, noe som i seg selv ikke betyr noe som helst, og så er magnetbremsen endret på. Avstanden mellom magnetene er økt, og justeringen av magnetbremsen er flyttet inn under dekselet. Rent praktisk kjenner jeg ingen forskjell på ny og gammel modell.
Kinasnelle

Før Vansjøturen har kombinasjonen vært med på to turer i Oslofjorden. For de som måtte lure på det kan jeg opplyse om at det er fult mulig å fiske makrell med dropshot, selv om det ikke var den arten som var målet der heller. Nå øynet jeg et håp om å få noe mer spennende på kroken. 
Slike ville jeg ha.
Tidligere har jeg brukt haspel til dette fisket, men særlig for dropshot og andre rigger som skal/ kan fiskes sakte opplever jeg at jeg får mer kontroll med multiplikatorsnelle. Mer om dropshot-teknikken får du i en egen artikkel som kommer snart. Foreløpig har ikke høsten kommet lengre enn at det fortsatt er bra fart i rovfisken, men jeg ville få ferdig den tekniske artikkelen så jeg tok kun med dropshot-utstyret. Det skulle vise seg å være et godt valg.

Som vanlig med hele familien på hytta, ble det endel sporadisk fisking fra brygga og hyttetomten i Mosseelva. På denne tiden av året har båttrafikken i elva avtatt drastisk, men det er fortsatt morgen og kveld som er best. Fisket i elva er desidert best når elva går, da samles byttefisken i strømkanter og bakevjer og rovfiskene følger etter. Jeg følger derfor alltid med på vannføringen via NVE og håper det skal være litt drag mens jeg er der. Denne gangen viste grafen at vannføringen bare gikk en vei, nedover. Elva ble strupt mer og mer i dagene før vi skulle dra, ikke akkurat en ideell oppladning. Vannstanden var allerede tappet ned til det vanlige vinternivået og var med det cirka en meter lavere enn i juli. For min del er også den lave vannstanden dårlige nyheter, siden de beste fiskeplassene rundt hytta da er ubrukelige fra land, det blir for grunt. Jeg fikk for all del flere abbor fra land, men når de har denne størrelsen er det litt begrenset hvor morsomt det blir i lengden:

Selv små abbor liker dropshot
Det er mer gøy å fiske når fisken er større enn jiggen. Lån av min fars 12 fots aluminiumsjolle av typen Båtsmann ble redningen, all den tid min egen båt lå igjen i Oslofjorden.

Redningen
Til gjengjeld krabbet barometeret jevnt oppover, så håpet var tent. YR meldte om trykk opp mot 1040, noe barometeret bekreftet. Både abbor og gjørs er trykkfølsomme, så stabilt eller stigende trykk er klart å foretrekke fremfor fallende.

Det ble heldigvis tid til flere runder i båt rundt hytta. Innimellom mer familiære aktiviteter fikk jeg skvist inn to 15 minutters økter allerede tirsdagen. 
Morgendis

Den første økten ga nesten umiddelbart napp, allerede i nedslippet på det andre kastet kunne jeg dra til. Det svarte sånn passelig kilostungt i den andre enden, men etter noen sekunder slapp fisken. To kast senere tok enda en fisk i nedslippet, og den virket som en kopi av den forrige, inkludert evnen til å kvitte seg med kroken. Jeg mistenkte at begge fiskene var gjørs, ingen hoderisting men bare et jevnt drag. Rett før jeg måtte gi meg var det derimot noe som ble sittende, halvveis gjennom kastet dro denne i seg en rosa shad rigget på Spinshot.
Grei gjørs

Neste økt ble tilbrakt på den andre siden av dyphølen, og bød på litt smånapping før denne tok nesten inne ved båten, intens hoderisting avslørte arten lenge før jeg så den:

Grei abbor
Fisker av fra begge sider av dyphølen.
Slettes ikke galt på to korte øker, det lovet godt for onsdagen hvor jeg hadde litt mer tid på meg i båten.

Onsdagen begynte tungt, og det hadde ingenting med fisking å gjøre. Guttungen hadde en tøff natt, og det er smittsomt så det ble et ganske trøtt tospann av foreldre. Rett over 03.00 var det tid for vaktskifte oss foreldre i mellom og det er en litt for tidlig start på dagen for meg, særlig når det ikke blir lyst før i syvtiden. Resten av familien var naturlig nok også ganske trøtte denne morgenen, så selv om jeg var våken drøyde det før jeg kom i båten. 

Men turen i plan en drøy mil opp til senter av Vansjø sørget for at jeg våknet. Noen stakkarslige små plussgrader gjorde at jeg måtte ha enda en jakke utenpå den tilårskomne flytedressen jeg har liggende på hytta. Slike båtturer minner meg på hvor behagelig det er i egen båt, med lukket kabin og dieselvarmer. En kan få hår på brøstet av mindre, men det var selvfølgelig verdt den iskalde transportetappen. Fisket var litt tregt de fleste stedene, og de fiskene som tok var stort sett gjedder, men hva gjør det når man har strålende sol og Vansjø helt for seg selv?

På vei oppover tok jeg en stopp der Riksvei 120 krysser over Rødsund. Her går det en dypere renne langs land som starter omtrent ved brua og følger nordvestsiden bort til Vannemfjorden. Stedet kan levere fin gjørs og abbor, men nå ble det mest gjedder. Jeg mistet hele tre rigger under brua, alle forsvant i gjeddekjefter. To gjedder kom inn til båten og hilste på også.
På gjensyn
En abbor mellom gjeddene
Så kjørte jeg videre opp i Vansjø, og etter et par stopp som bare ga enda en smågjedde og et par mikroabbor ankret jeg opp ved Abboren. Stedet levde opp til navnet sitt, og leverte noen abbor rundt 400-500g. Også sundet videre mot Storefjorden leverte, men nok engang mest gjedder og noen bittesmå abbor:

Stakkars liten

Så var dagens tilmålte fisketid brukt opp og det var tid for retur til hytta. Evig eies kun det tapte. 

Torsdagen skulle bli feriens beste fiskedag. Guttungen har vanligvis en lengre soveøkt rundt ti til tolv på formiddagen, og denne dagen benyttet jeg den tiden i dyphølen ved hytta. Jeg startet ikke motoren engang, bare padlet båten over til den andre siden og startet fisket ved beverhytta. Som kartbildet under viser er det et bra utgangspunkt for å fiske av dypkanten, og så beveger jeg meg gradvis langsmed sivkanten og bort mot fjellet der det heter Jomfruland og det er bygget en platting. Plattingen er en populær fiskeplass som er lett tilgjengelig for alle. Den er også en god fiskeplass så lenge man bruker jigg eller dropshot som fiskes langsmed bunnen. 
Locatiin, locatin, location

Allerede den første ankringen leverte. Både småabbor og to gjørs ble avkroket og returnert. Men det var ved ankring nummer tre ukens beste fisk kom ombord.
Årsbeste på abbor
Abboren veide 960g og er årsbeste for min del. Nå er forsåvidt denne turen den eneste i år hvor jeg har satset skikkelig på stor abbor, men kilosabbor i Mosseelva er ikke hverdagskost så jeg var happy som få der jeg satt og gliste i høstsolen. Det er den største abboren jeg har fått i Mosseelva uten at elva går, så kanskje jeg nå har funnet en teknikk som lurer elvas større abbor også når elva står? 

Etter den abboren ble det et par mindre abbor før guttungen våknet og jeg måtte gi meg.

Fredagen skulle min bedre halvdel på kurs i Fredrikstad, så ungene og jeg hadde noen timer å slå ihjel i plankebyen. Jeg hadde en ambisjon om å få inn et besøk hos M&M Fritid i Sarpsborg på de timene, og det gikk veien. 

Kan fort bli dyrt.

Det ble en skikkelig handleøkt, og listen over nytt utstyr ble lang: BFT Vertical Pelagio trigger 5,9' (opp til 40g), Egor fluorkarbon i 0,26mm, DAM Bullet dropshotsøkker i 18 og 14g, Illex Superpin-tail dropshotjigger, Effzett Power V-tail droppshotjigger, Bass Assasin Split Shad jigger og en boks Gulp Alive Minnows i 4". Det er farlig å gå inn i en slik sjappe mens man fortsatt er høy på årsbeste på abbor, "tabben" kostet meg ca 2000. Men er du i området kan jeg ikke annet enn anbefale et besøk. Godt utvalg av gjedde-/gjørs-/abborutstyr kombinert med kunnskapsrik og serviceinnstilt betjening er en vinner, selv om nettbutikken bør oppdateres og butikkens fysiske beliggenhet best kan beskrives som bortgjemt. 

Helt på slutten av dagen ble det 5-6 kast fra brygga mens grillen ble varm. Jeg måtte rett og slett teste den nye BFT-stangen i praksis. Stangen selges som en vertikalstang, men jeg hadde tenkt å bruke den som kastestang. Det er ingen hemmelighet at en hel del av stengene som selges som vertikalstenger i Skandinavia, selges som kastestenger for bass-fiske i USA med litt andre klistremerker på og litt annen rigging av stangemnet. Det er ikke noe galt i dette, men det betyr at man ikke nødvendigvis skal se seg helt blind på bruksområdet stangen markedsføres for. Jeg tok derfor bare av både snella og dropshotriggen fra ABUen og flyttet det rett over på BFTen.

Foamgrepet på BFTen er merkbart tykkere enn på ABUen, og noe av det tykkere jeg har vært borti på stenger for såpass lett fiske. Jeg tenkte ikke på det i butikken, men allerede under innsveivingen etter det første kastet slo det meg at her var det mye i hendene mine som påvirket følsomheten. Jeg skjønner virkelig ikke vitsen med det grove grepet, jeg bruker hanskestørrelse 11 så selv om jeg ikke har hender som en gravemaskin er de heller ikke noen puselanker. 

Det neste som slo meg, og som jeg heller ikke merket i butikken, var det lange bakskaftet, altså avstanden fra snellefestet og til stangens ende/ butt. Ved vertikalfiske er det helt topp at butten er lang, siden dette gir støtte opp under underarmen når man fisker rett ned. Men under innsveivingen etter kast med så kort stang føltes det bare helt feil. 

Kastelengden ble merkbart kortere med BFTen, kanskje 5 meter eller så kortere. Det er ikke overraskende siden stangemnet i seg selv er kortere. Men følelsen av kort stang ble ekstra forsterket av ar snellefestet er såpass langt frem på stangen, så jeg fikk nesten følelsen av at jeg sveivet inn med en av ismeitestengene mine der jeg stod. Stangen virket med ett VELDIG kort.

Det siste inntrykket fra denne superkorte omtalen av BFTen er at den er merkbart mindre følsom enn ABUen. Den er klassifisert med ti gram høyere maksvekt, så at stangen er stivere er naturlig. Men selve følelsen med hva som skjedde ute i vannet var merkbart dårligere. Jeg tror rett og slett stangemnet (klingen) i BFT-stangen er av lavere kvalitet enn i ABUstangen, dette til tross for identisk pris. Som du kanskje skjønner er jeg ikke helt imponert over BFT her, men vi får se om stangen og jeg blir bedre venner etter å ha lekt litt mer sammen og ikke minst skal den testes på det området BFT sier den skal testes; vertikalfiske. Sannsynligvis får den sin ilddåp i Oslofjorden allerede til uken.

Lørdagen gikk bort i pakking og hjemreise, så da kan vi se på feriens to vinnerjigger i steden. Jeg kommer tilbake til dette med valg av jigger når den tekniske artikkelen om dropshot er klar.
Godjigg 1

Godjigg 2


↧

Testet: Shimano Yasei Pike

October 11, 2016, 12:05 am
$
0
0

"YASEI - Born To Be Wild"

Ordet Yasei betyr vilt på japansk, det å være rebell og gå sine egne veier. Jeg ville finne ut hvor vill og gal denne japaneren virkelig er...



I våres dukket det opp en pakke fra Normark. I den lå det en Shimano Yasei Pike stang, en Shimano Citica 201 snelle og Sufix 832 braidsene. Målet var en langtest for å prøve Shimanos bidrag til jakten på vår tøffeste predator. For enkelhets skyld velger jeg å skrive en egen artikkel om Citica'en og lina, den kommer senere.

Shimano Yasei Pike er ikke ny på markedet i Norge, men den har fått veldig lite oppmerksomhet. Jeg har klemt på den ved flere anledninger, og syntes den kjentes lovende ut. Yasei er en bred stangserie som spenner fra de letteste haspelstengene med kastevekter fra 3 gram opp til denne, som skal takle tyngre gummijigger. Pike-utgaven er klasset fra 40-120 gram, og plasserer seg i det som kanskje er det mest interessante segmentet av gjeddestenger.

Passe lengde, med kork...
Stanga har et ganske klassisk utseende. Shimano har valgt å gå for korkhåndtak. Mange oppfatter foam som mer moderne, men det handler nok også om pris. Foam oppleves ofte som mykere, og varmere når det er vått. Korken på Yasei Pike føles overraskende lett og myk. Jeg har opplevd at kork har gått i oppløsning i vedvarende regnvær, men denne er like fin etter en sesongs bruk. Grunnen kan være at korken er satt inn med en spesialimpregnering, omtalt som Power Cork, som sørger for at den ikke trekker vann og gir en overflate som er lett å holde ren. Håndtaket har en relativt lang, hel bunndel som er noe bredere nederst enn på midten. Jeg liker at diameteren på håndtaket ikke er for stor, for da er det lett å få den inn og ut av en stangholder ved dorging. Korken foran snella er bred nok til en hånd og er god å holde på ved kjøring av fisk. Jeg synes det er friskt av Shimano å ta sjansen på korkhåndtak i en tid der foam regjerer, og mange produsentet dropper det fremre håndtaket i denne klassen.


Når det gjelder oppbygning har Shimano har også hengt seg på karbonfiberbølgen. Deres patent heter HPC100 + Biofibre. HPC står for High Pressure Carbon. Biofibre er en type karbon/grafitt. Shimano oppgir ikke akkurat hva det består av. Kort fortalt sier Shimano dette om Biofibre:
"Det skal være “State of the art” innen stangbygging. Det superlette materialet er produsert av organiske aromatiske kjedemolekyler og gjør Biofibre meget sterkt. Konseptet av «ikke vevede» biofibre inneholder kun et tilfeldig antall middels korte fibre. Ingen av fibrene i dette materialet krysser hverandre, derimot «flyter» materialene i et elastisk bindingsmateriale, og materialene kan derfor legges opp i forskjellige grader utfra egenskap. 90° for størst styrke. 45° for størst vridningsstyrke og sjokkabsorbering. 0° for å øke toleransen mot brudd betraktelig. I tillegg øker styrken etter hvert som temperaturen synker. Fra 80°C til 10°C er styrken konstant, men mellom +10°C og -20°C blir stengene enda bedre og sterkere!"

Teorien virker overbevisende nok. Produksjonsmetoden er ikke så veldig ulik flere andre, men hvordan fungerer dette i praksis?

Som tidligere nevnt er stanga klasset 40-120 gram. Den er 2,5m (8,2 fot) lang, og egner seg, slik jeg ser det, derfor godt for fiske fra båt. Den er ikke for lang å håndtere, samtidig som den ikke føles stump ved kasting. Når det kommer til kastevekt og aksjon syntes jeg den føltes veldig myk da jeg kjente på den i butikken. Jeg var egentlig i tvil om hvordan den ville henge med når kastevekten økte. At stanga er tilgivende, med litt dyp aksjon gjør det mulig å kaste med lave vekter. Særlig med multiplikatorsnelle kan det være en fordel å få spent opp hele stanga. En altfor kvikk toppdel vil øke muligheten for solid backlash. Samtidig vil dette sette begrensninger for hva den takler i det øvre vektskiktet.

Yasei'en henger faktisk overraskende godt med. For meg synes det klart at grensa ganske riktig ligger et sted mellom 100 og 120 gram. Dette vil typisk være en ca 20cm gummishad med 20grams jiggskalle. Ved for høy kastevekt blir stanga veldig tung å kaste med. Man får lite hjelp av spennet, og man må kompensere med mer krefter.

Sett i forhold til nordiske preferanser er ikke kastevekten voldsom, men dette kan ha med vårt skandinaviske syn på baits å gjøre. Ser man til Europa, Japan og USA er en shad på 20cm rangert som et relativt stort bete til gjedde, mens det her i nord oppleves som lite når høstfisket begynner. For mitt eget fiske vil det si at jeg klarer meg med denne ene stanga det meste av tiden. For tyngre fiske kreves litt tøffere utstyr, og da sier man samtidig fra seg muligheten til å få like god følelse med lave vekter. Det ideelle vil i mine øyne være to kombinasjoner av stenger og sneller. De fleste jeg har snakket med innrømmer at det er stenger i denne klassen de fisker mest med, så slik sett har Shimano laget en stang for flertallet.

Slik jeg ser det plasserer Yasei Pike seg i samme kategori som Abu Garcia's Svartzonker Signature 8,6' 40-140g, som kanskje er den mest kjente stanga i dette segmentet. Den har jeg fisket mye med. Likevel synes jeg også det er naturlig å se på Abu's Veritas 2.0 8,2' 40-100g, og Gunki Iron-T 40-140g. Veritas har jeg skrevet om tidligere. Artikkelen finner du her. Iron-T håper jeg å få teste i løpet av kort tid.



En ting er å kaste med stanga, men det viktigste er jo hvordan den oppfører seg med fisk i andre enden. Det er lett å tenke at det er en sammenheng mellom lav kastevekt og lite rygg. Stanga er livlig, med god respons, og formidler godt det som skjer under vannet. Toppen er relativt myk, så det blir en solid bue på øvre del når det biter på en skikkelig fisk. Til tross for dette har den nok rygg til å sette et realt mothugg, og til å holde igjen ved kjøring av fisk. Jeg tror en mykere toppdel også er med å motvirke at gjedda faller av ved den karakteristiske hoderistingen.

Karbonkonstruksjonen har også mye å si for vekten. 172 gram må kunne sies å være lett i denne klassen. Med en snelle i komposittmaterialer kan man her få en lett kombinasjon som ligger godt i hånda og veier under 400 gram.

God å holde i...
I mine øyne fungerer stangkonstruksjonen godt. Produsenten hevder de nå har mye mer kontroll på sammensetningen, og det kan jeg si meg enig i. Lykkes man med en progressiv kontruksjon kan man ha gode egenskaper både ved lav og høy belastning, selvfølgelig innenfor visse grenser.

Fuji snellefeste med trigger...
Snellefestet med trigger er fra Fuji. Strammemutteren sitter på det fremre korkhåndtaket, og strammes ved å vri dette rundt. Konstruksjonen er veldig solid, men man må være bevisst på at man blir veldig sterk med denne patenten til forskjell å bare vri på mutteren med tommel og pekefinger. Triggeren har markeringer for to fingre, slik at man får godt grep. Selve triggeren er belagt med gummi. Med en lavprofilsnelle er det lett å få godt tak rundt både snelle og håndtak.

Fuji K-type Alconite stangringer...

Stangringene er også fra Fuji. K-Type Alconite er kjeramiske ringer av et materiale som skal gi mer styrke i forhold til tykkelse. Ergo er de noe lettere. En annen fordel er at materialet kan poleres til en høyere finish for å unngå lineslitasje og at lina hekter seg. Dette har ikke jeg merket mye til, bortsett fra at det er lite støy ved innsveiving. Dette kan selvfølgelig også skyldes linetypen.

Prismessig kommer Yasei Pike helt greit ut. Veiledende pris er 2599,-. Dette er cirka midt på treet. Shimano står godt i Norge, og de fleste vil nok være enige i at dette er en anerkjent produsent med god kvalitet. I skrivende stund er sesongen dessverre på hell, og det er gode muligheter for å gjøre et kupp.

Etter nesten én sesongs fiske med denne stanga sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk. Den overbeviser ikke akkurat når det kommer til design, og selger seg nok derfor dårligere ut av hylla på egen hånd, men den innfrir absolutt på vannet.









↧

Reefmaster 2.0 - en smugkikk

October 13, 2016, 12:30 pm
$
0
0
Undertegnede er beta-tester for Reefmaster via prosjektet Dybdekart.no. Det betyr at jeg får tilgang til nye versjoner før de er offentlig tilgjengelig, mot at jeg tester og gir tilbakemeldinger på hva som er bra og mindre bra. 
Skjermbilde fra Reefmaster 2.0
Reefmaster har nettopp offentliggjort litt informasjon om hva som ligger i oppgraderingen til 2.0. Deres informasjon kan du lese HER, under følger noe av det jeg ser på som de største endringene. Overgangen til 2.0 er den største endringen siden Sidescan Mosaic kom. Det er fire år siden sist Reefmaster kom med en betalingsoppgradering, men siden den har det vært mange gratis oppdateringer av 1.0-plattformen.

  • 2.0 snur om på interfacen (brukeropplevelsen). Menyene blir mer lik vanlige Windows-aplikasjoner.
  • Stort sett alt i kartene deles opp i lag, som kan endres hver for seg. Farger (isobather), hovedkonturer, småkonturer, raster, strandlinje, øyer og bunnkomposisjon.
  • Dagens Project og User Map slås sammen i en. Dette er en naturlig konsekvens av oppdelingen i lag, behovet for deling av prosjekt og kart forsvinner.
  • Du kan kopiere lag fra ett prosjekt til et annet.
  • Bakgrunnsbilder inkluderes i bildeeksport.
  • Et prosjekt kan skapes uten dybdedata.
  • RGB-farger som kan brukes av Lowrance og Simrad (kun nyere modeller).
  • Legg inn punktdybder (enkeltskudd) uavhengig av importerte logger, feks der dybden er kjent som på et skjær som ikke stikker over vann.
  • Offset-mulighet for vannstand for ferdige kart (ikke bare den enkelte logg).
  • Enda høyere oppløsning på bildeeksport.
  • Flere muligheter ved eksport til AT5, inkludert støtte for eldre enheter som krever lav Atlas.
  • Bedre editering av "boundaries", dvs strandlinje og øyer, inne i prosjektet
Sidescan Mosaic modulen endres så den blir mer lik SonarView-aplikasjonen hvor du bare ser på logger uten å lage kart.
Skjermbilde fra 2.0 Sidescan Mosaic modulen
  • Sidescan-data kan nå sees på alle zoomnivåer.
  • Raskere lasting av sidescan-bildet.
  • Nye muligheter for å editere sidescan-bildet, basert på andre logger i nærheten, vil gjøre jobben med å klippe til bildene så de passer sammen enklere.
  • Ny variant av støyfilter.
  • Ny variant av bildeforbedring i tillegg til lys og kontrast.
  • Ny variant av automatisk bildeinnstilling.

Reefmaster 2.0 har planlagt release kommende vinter, testingen har foregått i cirka et halvt år. 2.0 blir en betalingsoppgradering, hvis du ikke ønsker oppgraderingen vil dagens versjon fortsatt fungere. Oppgraderingen fra eksisterende Reefmaster vil koste 50 USD.

For ordens skyld: Jeg mottar gratis oppdateringer fra Reefmaster.
↧
↧

Testet: Abborgodis fra Storm

October 14, 2016, 5:11 am
$
0
0
Fiskeutstyrsleverandøren Storm har i mange år levert gode jigger/softbait til det norske markedet. 


Mitt første møtet med Storm og deres kreasjoner var i form av Storm Wildeye Live Pike for 15 år siden. Det er ikke måte på hvor mange smågjedder vi fanget på disse jiggene på våre turer etter skoletid. Det eneste problemet med denne jiggen var, som med alle andre softbait på den størrelsen, at gjeddene hadde en tendens til å kutte halen om man var uheldig. Vi hadde derfor et ganske stort lager av disse, og den lokale fiskeutstyrsbutikken levde gode dager!

Nå, 15 år senere står Storm fortsatt høyt i kurs hos undertegnede. Det er likevel på sin plass å nevne at Storm nok først og fremst er kjent for havfiskejiggene sine her i landet. Videre er Storm innlemmet i det verdensomspennende konsernet Rapala VMC Corporation, som byr på både muligheter og utfordringer når det gjelder hva som dukker opp på det norske markedet. Rapala er først og fremst kjent for wobblere i Norge, men tar man en titt utenlands åpner det seg nærmest en hel verden med ulike baits jeg gjerne skulle sett i norske butikker.


Blant jigger vi ennå ikke har i Norge, men som er presentert som nyheter for 2017 finner vi de japanske So-Run Makan Minnow og Superu Shad. Dette er to abborjigger jeg har blitt kjent med gjennom å følge med på svensk abborfiske. Begge har vært å kjøpe hos våre naboer i øst nå i 2016, mens vi i Norge altså må smøre oss med tålmodighet noen måneder til.

Venting er dog ikke min sterkeste side, spesielt ikke når jeg vet hvor enkelt man kan få tak i nyhetene så lenge de er tilgjengelig i Sverige. Derfor plukket jeg med meg et par eksemplarer av Makan Minnow på en tur over grensa i sommer. Etter dette har jeg også skaffet meg Superu Shad ettersom førsteinntrykket av Makan Minnow var såpass bra.

Superu Shad på toppen, med Makan Minnow under. Begge i fargen Golden Shiner.

Enda flere klassiske paddle tail shads til abborfisket?

Svaret på det er nei, og dette kan man til dels forstå av navnet minnow. Ei heller Superu Shad er lik andre shads på markedet i dag. Mens Makan Minnow fremstår som smal, nærmest formet som en penn, er Superu Shad høyere og bredere. Dette har stor betydning for bevegelsesmønsteret i jiggene, noe vi kommer nærmere tilbake til.
Her ser man tydelig at begge jiggene har åpninger i rygge, fine til å skjule offset-kroker.
Både Makan Minnow og Superu Shad har åpninger på ryggen og i buken som fjerner mye av massen i selve jiggen. Dette gir en spesielt myk og livlig jigg. Man kan derfor tillate seg å rigge med kort krokskaft ettersom abboren lett kan suge i seg jiggen og bøye halen/kroppen langt nok frem til å bite over kroken. Lengden på kroken har også betydning i forhold til hvilket bevegelsesmønster jiggen har. Dersom den er designet for kun å gi bevegelse i halen kan man tillate seg å bruke et forholdsvis langt krokskaft. Er den derimot designet for å gi rullende eller svømmende bevegelse må man passe på å ikke ødelegge bevegelsen som skapes av halen. Dette kan fort skje om man bruker en stor krok, som da vil låse større deler av jiggkroppen.
Selv den kraftige Superu Shad er veldig myk og bøyelig, takket være åpningene i rygg og buk!
Den store åpningen på undersiden av shaden gjør rigging enkelt. Makan Minnow har liknende åpning.
Makan Minnow er den jeg har brukt mest av disse to nyhetene fra Storm. Den har en hissig, svømmende bevegelse når man spinner den monotont inn. Den gjør ingen store utslag, men den er konstant i bevegelse og sender ut vibrasjoner i vannet. Den har ikke de helt store rullebevegelsene, som man ofte er opptatt av i shads til gjedde og som man finner i visse andre gode abborjigger. Likevel er det tider da jigger av denne typen fungerer utmerket til abborfisket. Jeg har faktisk hatt godt fiske på den under sommeren hvor abboren regnes for å være som mest aktiv, men også nå på høsten hvor fisket betegnes som tregt. Ved begge situasjoner har jeg fisket Makan Minnow på 10 grams jiggskalle. Innspinning har naturligvis variert, og graden av hissige rykk eller twitch med stangen prøver jeg å variere ved hvert kast, til jeg finner ut hva som trigger hugg.
Makan Minnow reddet dagen med denne flotte storabboren.
Superu Shad har ikke fått like mye fisketid som Makan Minnow, men dette er definitivt en spennende shad som jeg kommer til å fiske mer med fremover. Akkurat som Makan Minnow har den åpninger på topp og bunn, noe som gjør den meget allsidig. Med tanke på at denne er kraftigere og høyere enn Makan Minnow, er det faktisk ganske imponerende hvor bra den ser ut når man rigger den med offset-krok. Dette viser at jiggen har et meget bra design, et design jeg vil påstå er ganske innovativt!

Mitt fiske foregår i all hovedsak med jigghoder i vektklassen 7 til 15 gram. Som nevnt i forrige avsnitt gjør designet begge jiggene aktuelle for andre rigger enn standard jigghode. At Makan Minnow kan rigges offset og brukes på texas- /carolinarigg er ikke noe spesielt i seg selv med tanke på utformingen til jiggen. Her er det mer imponerende at Superu Shad ser vel så bra ut med tanke på hvor kraftig den jiggen er. Under viser jeg hvordan jeg rigger Superu Shad med et cheburashka hode. Som man ser er dette en blykule med gjennomgående vaier som man fester ønsket krok i. Fordelen er at jiggen får en friere gange enn med et standard jigghode.
Superu Shad i ferd med å rigges for en weedless presentasjon.
Med den store åpningen i buken går riggingen som en lek.
Ferdig rigget ser man at krokspissen skjules på elegant vis.
Når det gjelder farger, kan man anta at vi i Norge vil få samme utvalg som i Sverige. Det vil si 9 farger i både Makan Minnow og Superu Shad. Jeg har kjøpt Makan Minnow i Silver Shiner og Golden Shiner. Superu Shad har jeg i Golden Shiner. Størrelsesvis får man begge i 10 cm, samt en mindre størrelse i Makan Minnow og en litt større for Superu Shad. Her velger jeg som regel en størrelse som matcher agnfisken der jeg fisker. Jeg har kjøpt Makan Minnow både i pakning, men også fra jiggbar. Som man ser på bildet av pakningene er både Makan Minnow og Superu Shad tilsatt lukt. Det er naturlig at denne avtar med tid, og kjøper man fra jiggbar kan det være et triks å bruke åpningene i jiggene til å smøre eller spraye på diverse luktmidler.

Jeg ønsker ikke å trekke inn jigger av andre fabrikat for å gjøre en direkte sammenlikning. Det jeg kan si er at det finnes andre jigger som også har åpninger i rygg og buk for å kunne skjule en offsetkrok. Sånn sett skiller ikke Makan Minnow seg vesentlig ut fra andre, liknende jigger. Superu Shad på sin side har en utforming jeg personlig ennå ikke har sett hos andre fabrikat. Bare det gjør Superu Shad til en av de mest spennende nyhetene foran 2017. Jeg klarer likevel ikke å sette Superu Shad foran Makan Minnow på ønskelista. Dette kan til dels forklares med en 1350 grams tung abbor jeg tok på Makan Minnow nå i høst, men samtidig er det noe med kvaliteten. Til tross for flere abborer, samt illsinte smågjedder har jeg ennå ikke skiftet jigg. Gummien virker rett og slett å være meget solid!
Storabbor tatt på Makan Minnow på vei tilbake i sitt rette element!




↧

Humminbird Helix fornyes - ønsk G2 velkommen

October 15, 2016, 12:54 pm
$
0
0
Humminirds Helix-serie har allerede blitt to år gammel, og skal nå fornyes.
Møt familien Helix 5 G2

Den første modellen i Helix-serien var Helix 5. Etter den kom 7,9,10 og 12. Det er to år siden vi skrev om lanseringen av Helix 5, så kanskje vi nå ser at Humminbird følger etter sine to største konkurrenter og legger opp til 2-årige sykluser på sine modeller? Personlig tviler jeg på det, toppmodellene Onix/Ion burde i så tilfelle vært fornyet for lengst for de begynner å dra merkbart på årene.

Men tilbake til Helix 5 så er navnet på den nye modellen fortsatt Helix 5, men nå med G2 som etternavn. Dette er de største endringene fra tidligere modell:

  • Chirp, både for 2D-ekkolodd og down-/ sideimaging.
  • Autochart Live
  • Nytt brukergrensesnitt (interface)
  • Ny ekkoloddgiver?
Chirp har vi skrevet mye om før, men her kommer et lynkurs: Tradisjonelt ekkolodd sender på en frekvens, typisk 200 eller 83 kHz for Humminbird (de støtter også 200/50 kHz med egnet ekkoloddgiver). Selv om du bruker delt skjermbilde med 200 kHz på den ene halvdelen og 83 kHz på den andre, bruker ekkoloddet bare en frekvens av gangen. Først fyrer den et ping med 200, så et med 83, så ett med 200 osv. Disse pingenes ekko tolkes så hver for seg og presenteres i hvert sitt skjermbilde.

Med chirp sender ekkoloddgiveren ut en serie med ping med forskjellige frekvenser, tolker returekkoene og presenterer resultatet i ett skjermbilde. Tenk på en fugl som synger i en tone, kontra en som går igjennom en serie med toner. Hver enkelt frekvens har litt forskjellige egenskaper, så ekkoloddet mottar mye mer informasjon. Samtidig er chirp fundamentalt forskjellig fra låst frekvens i form av at for chirp er måloppløsningen gitt av frekvensbåndets bredde, mens for låst frekvens er det gitt av pulslengden. Litt forenklet betyr dette at chirp gir ekkoloddet ditt bedre oppløsning, for eksempel blir det enklere å se enkeltfisk i en stim eller fisk tett på bunnen.

At Humminbird nå omfavner chirp også i denne prisklassen er udelt positivt. Det skal bli veldig spennende å se hvordan bruken av chirp påvirker både det tradisjonelle ekkoloddet og imaging hos Humminbird. De få skjermbildene jeg har sett fra Helix 12 (som har chirp allerede) tyder på noe forbedring av målseperasjonen selv med Humminbirds egne ekkoloddgivere. Dessverre er IKKE Helix kompatibel med Airmars XID, så selv om Airmars Chirp-ekkoloddgivere som TM150M kan brukes ved å stille inn riktig frekvenssveip på ekkoloddet, vil de ikke fungere optimalt. For oss som ønsker å bruke bedre ekkoloddgivere enn merkenes egne er dette et klart minus.

Autochart Live er Humminbirds navn på live kartlegging der dybdekonturene tegnes opp på kartplotteren fortløpende mens du kjører. Teknikken fungerer bra, og Humminbird var først ute av alle merkene med en slik funksjon. (I dag har Garmin og Raymarine tilsvarende, mens Lowrance og Simrad har en liknende funksjon via app på mobiltelefon/ nettbrett.) Dessverre må du fortsatt ha et eget minnekort for å utnytte funksjonen fult ut, uten et ZeroLine minnekort kan du bare bruke Autochart Live i 8 timer før internminnet i Helixen er fullt. Med et Zeroline minnekort er i praksis ikke lagringskapasiteten et problem. Den norske importøren Flak AS har dessverre ikke prisen på minnekortet på nettsidene sine, men du bør forvente en pris på rundt 1200-1500 her hvis jeg skal gjette litt. Da vil jeg forøvrig anbefale at man ikke kjøper bare minnekortet, men også Autochart, Humminbirds kartprogram for bruk på PC. Med dette kan du endre og tilpasse dybdekartet ditt på en helt annen måte enn med bare en Helix og et minnekort, og lage dybdekart av svært høy kvalitet.

Nytt brukergrensesnitt er spennende, men foreløpig har ikke Humminbird kommet med informasjon om hva dette innebærer i praksis. Tør vi gjette at de går bort fra sin menystruktur i faner, og går over på en mer ikonbasert oppbygning slik trenden i bransjen har vært de siste årene? I så tilfelle er det en gledelig overraskelse, som jeg håper også vil komme som softwareoppdatering til eksisterende Helix-modeller.

Ryktene har gått om et samarbeid mellom Humminbird og Airmar om en ny ekkoloddgiver, men foreløpig har jeg ikke sett den eller fått mer informasjon enn hvilke frekvenser de(n) opererer med. Fra før av leveres Helix med sideimaging med en av to ekkoloddgivere. (En 50/200-variant for dypere vann er også tilgjengelig).
  • XNT 9 SI 180 T er Humminbirds billigste med SI, leveres med Helix 5, 7 og 9.
  • XHS 9 HDSI T er Humminbirds dyrere modell, og leveres med Helix 10 og 12.
Den største forskjellen mellom disse to er i mine øyne sideimaging-bildet. HDSI gir et merkbart klarere og bedre SI-bilde, så hvis SI er viktig for deg er den verdt den ekstra investeringen. Men nå sier ryktene at Humminbird har en helt ny ekkoloddgiver på gang, spesialbygget for chirp. Foreløpig er det lite informasjon å hente om denne ekkoloddgiveren, så vi får smøre oss med tålmodighet. Men ryktene på internettet lyver da aldri?

I USA har Lakemaster (som eies av samme selskap som eier Humminbird, Johnson Outdoors) en kartserie de kaller Smartstrike. Den nye Helix 5 er i motsetning til den gamle kompatibel med Smartstrike. Kort oppsummert inneholder denne kartserien ikke bare dybdekart, men informasjon om hvor fisken står. Så når du kommer til et gitt fiskevann kan du søke opp hvor det er størst sannsynlighet for å finne fisken der og da. Dessverre er ikke disse kartene tilgjengelige utenfor USA.

Du kan lese Humminbirds egen pressemelding HER, eller direkte om Helix 5 G2 på Humminbirds nettsider HER. Bildet øverst er tatt fra pressemeldingen.
↧
Search

Testet: Kinastang II - er den noe tess?

October 16, 2016, 9:40 pm
$
0
0
Kinastang versjon 1 har blitt en fast følgesvenn ved lettere fiske, men siden det er kjekt med flere stenger og morsomt å teste litt ble det en til.

Testen av Kinastang 1, Eller Maxcatch EasyFit, som den egentlig heter, kan du lese HER. Til tross for feilaktig angivelse av kastevekt har den stangen fått sin plass i arsenalet hos meg, og ble mye brukt under det lettere fisket i 2016. Det ble derfor fristende å prøve enda en modell fra Maxcatch.

Den nye skiller seg litt fra den andre. Prisen er ganske lik, men denne er todelt og har korkhåndtak. Den er også oppgitt å være 6`5`` mot den andres 7' og skal tåle kastevekter på 15-40 g i følge beskrivelsen på eBay. Vekten på stangen er oppgitt til 127 g. Nøyaktig hva klingen er laget av fremgår ikke, annet enn at den skal være av karbon. 

Bildene på eBay var som vanlig feiende flotte:
Maxcatch Vizor


Som den forrige stangen har også denne blank klinge i en seksjon av håndtaket, noe jeg liker godt. Det holder vekten nede og gir litt ekstra følelse.
Korkhåndtak

Snellefestet er av screw-down typen, men virker litt enklere enn på den forrige.
Screw down snellefeste



Stangringene har enkel fot med innlegg.
Stangring

Basert på testen av den første stangen, som tross alt har samme logo som denne, var det jeg var mest skeptisk til den oppgitte slukvekten. Når jeg åpnet pakken fikk min skepsis ytterligere moment.

På stangens klinge står det "Maxcatch Vizor, 6`5" Action Fast. Lure 1/8-3/8 oz, line 5-10 lb.":
Stemmer dette da?
En oz (ounce) tilsvarer 28,35 g. Det som står på stangen tilsvarer en kastevekt på 3,5-10,6 gram, IKKE 15-40 g slik det stod i spesifikasjonene på eBay. At det var spesifikasjonene på stangemnet som var de korrekte ble tydelig straks jeg fikk stangen i hendene. Det er ikke ofte noe jeg tester stryker allerede hjemme i stua, men en gang måtte være den første. Da jeg klagde til ebayselgeren fikk jeg tilbake halvparten av pengene mine som plaster på såret.

Vi får late som jeg egentlig ville ha en ultralett haspelstang til, og se hvordan den klarer seg med 3-10g kastevekt, og selvfølgelig ting som er både tyngre og lettere også. Men først måtte det en snelle på.

Jeg fant frem en Shimano Sedona 500 med frontbrems. Den passet dårlig i snellefestet, foten på snella ble for kort og den slingret litt frem og tilbake. Frem med en annen Shimano i 1000-størrelsen, den satt perfekt. Med tanke på stangens lengde og (riktige) kastevekt hadde 500 vært en veldig naturlig snellestørrelse, 1000 blir nesten litt klumpete men fungerer greit nok. Snella er fylt med Fireline 0,12 mm med 0,33 mm fluorkarbonfortom. Klart for testing i felt.

Testplattformen, min båt i Oslofjorden.
Noe av det stangen fikk brynt seg på. Øverst en 9 cm Daiwa Duckfin med 7,5g jigghode fra Gamakatsu med 3/0 krok. Under en IMA Rock`n Vibe på 17g og 60 mm.

Noe av det stangen ble testet med
Ikke overraskende var IMAen i bildet over for tung for stangen. Det gikk an å kaste, men stangemnet slingret og følelsen både under kasting og innsveiving var elendig siden de to øverste tredjedelene av stangemnet ble fullstendig overbelastet. Daiwa-jiggen fungerte meget bedre, men klingen i stangen virket fortsatt litt treg og følelsen med jiggen var dårlig under den første tredjedelen av innsveivingen. Daiwa Duckfin har en kraftig halebevegelse, så er stangen følsom nok kan man kjenne at jiggen svømmer skikkelig. Maxcatch Vizor er tydeligvis ikke følsom nok. Med enda lettere sluker (feks Spesial 7g og Mørungen 7g) går kastingen bedre, men du kjenner ingen verdens ting under innsveiving. Da jeg gikk på med virkelig lette kastevekter som små spinnere, ble kastelengden igjen dårligere.

Sjøørret på Rock`n vibe og Maxcatch Vizor

Kraftoverføringen under kasting er dårlig. Kastelengdene er ikke blant de beste, og aksjonen kan best beskrives som "litt slapp". En stang for det ultralette fisket bør være ganske mye stivere i den nederste tredjedelen slik at man har litt rygg dersom man får en grei fisk. Maxcatch har nok forsøkt seg på å få til denne egenskapen, men det blir bare helt feil. Bunndelen er merkbart stivet opp, men med dårlig følsomhet ned til snellefestet hvor hånden min befinner seg, spørs det om de ikke heller burde latt stangen ha helaksjon og droppet ideen om rygg. Holder jeg en hånd omtrent en tredjedel opp på stangemnet, kjenner jeg vibrasjonen fra jiggens svømmebevegelser. Så her har de rotet det til i den nederste delen, som fjerner for mye av signalene fra det som skjer ute i vannet.

Det er ikke bare snellefestet som er feildesignet i forhold til stangemnet og snellestørrelse. Over den nederste delen av korkhåndtaket er det en liten metallring som mest er der for pynt. Denne løsnet fra korken allerede på den andre turen, og henger nå og dingler rundt stangemnet. Ganske enkelt å lime fast igjen, men noe tegn på kvalitet er det ikke.

Konklusjon:

Ligg unna denne, det er et bomkjøp.
↧

Skjellprøve av Vansjø-gjørs

October 18, 2016, 10:02 am
$
0
0
Aldersbestemmelse av fisk via skjellprøve er en usikker vitenskap sammenliknet med aldersbestemmelse via otolittene. Vi er uansett nyskjerrige sjeler, og når noen sender oss bilder tar vi gjerne en kikk.

Her er to bilder tatt via mikroskop av en skjellprøve fra en gjørs jeg fikk i Vansjø i sommer. Gjørsen var 29 centimeter lang. Her ser du bildene i sin originale form:
Skjellprøve fra gjørs.

Skjellprøve fra gjørs.
Her har jeg beskjært og blåst opp det nederste bildet litt:
Skjellprøve fra gjørs.
Noen som tør tippe alder på denne gjørsen?



↧
↧

Oppdagelsesferd med fiskestang og barnevogn.

October 21, 2016, 9:10 am
$
0
0
Den som intet våger, intet vinner. Jeg våger meg på å teste nye vann og vann jeg ikke har besøkt på lenge. Her følger en liten oppsummering av vann Eine og jeg besøkte i pappapermen.


Stovivannet 12.10.16


Stovivannet/ Stovivatnet/ Ståvivannet ligger i Bærum, på kanten av Vestmarka og i et idyllisk kulturlandskap. Vannet er stedvis lett tilgjengelig, særlig i nordenden hvor det er kort gangvei fra bilen til vannet.

Før jeg la turen hit gjorde jeg litt research, så jeg visste at vannet (minst) huser fiskeartene gjedde, abbor og mort. Det skulle visstnok være mye smågjedder, med muligheter for kilosabbor. Google og søk som "Stovivannet fiske" og "Stovivannet fisk" ledet ikke til så mye, men litt fant jeg da. Når jeg gjør slik research for steder jeg aldri har vært, er jeg ikke ute etter GPS-posisjoner for folks personlige rekorder, hva den tok på og når. Jeg prøver å danne meg et bilde av vannet som biotop, artssammensetningen og mulige fiskeplasser. Skal jeg for eksempel ta med utstyr for gjedde, ørret eller abbor? Hva er den primære byttefisken? Er det områder med ferdselsrestriksjoner eller fiskeforbud?
Researchen ledet til utstyrsvalget.
NVE sitt dybdekart kan sees via dybdekart.no og hinter om at vannet er rundt 15 meter på det dypeste. Dessverre ga ikke det dybdekartet meg så mye mer, til tross for at det er logget opp i en tidsalder hvor jeg må forutsette at de brukte ekkolodd og GPS.

Siden jeg må ha med barnevogn rekognoserte jeg også på Norgeibilder.no og kartet på gulesider.no både med tanke på fiskeplaser uten for mye vegetasjon, og grusveier gode nok for barnevogn.

Stovivannet
Med tanke på fisking så den sydvestre enden best ut. Ingen eller lite vegetasjon som ville skape problemer ved fiske fra land, og bratt helning ned mot vannet som igjen tyder på en viss dybde ute i vannet. Dog så jeg bare stier her, og ingen av de så ut til å være egnet for barnevognen. Så den enden får heller utforskes med bæremeis i neste runde. Men i nordenden var det en gruslagt sti ned mot vannet, rene autostradaen for en barnevogn.

Mulige fiskeplasser i nordenden.
I nordenden så det ut til at det også var greit å parkere, så da var dagens turmål satt. Det gikk fint å trille ned til brygga, men den andre plassen jeg hadde sett meg ut var utilgjengelig med barnevogn.
Vakker utsikt fra brygga på Stovivannet.

Ytterst på brygga er det cirka to meter dypt, og sikten i vannet var mye bedre enn jeg fryktet etter å ha sett all vegetasjonen på flyfoto. Under et sjeldent øyeblikk nådde noen solstråler frem til meg, og da så jeg bunnen ytterst på brygga. (Den var primært dekket av tomme ølbokser, så noe vakkert syn var det ikke.) 

Fisket var helt dødt. Siden jeg så at det var mye vegetasjon også under vann, startet jeg med popper (IMA Popkey 80), gikk over til vibrerende hard-bait (IMA Rock N` Vibe 17g) før jeg avsluttet med diverse jigger. 7,5g hode virket perfekt, selv ved kast rett ut. Det ble fort klart for meg at undervannsvegetasjonen slutten noen meter utenfor brygga.
Dette ble det endel av
Etter at Eine våknet, tråkket vi litt rundt for å se om vi kom ned til vannet andre steder i nærheten av brygga, uten å lykkes videre med det.

Konklusjon: Jeg kommer muligens tilbake, isfiske bør være ideelt her utenfor vegetasjonsbeltene.


Strømsdammen 13.10.16


Strømsdammen i Holmenkollåsen er et av min barndoms fiskevann. Vannet inngår i OFAs fiskekort, se deres beskrivelse av vannet HER. I følge beskrivelsen ser vannet ut til å fortsatt være dominert av ørekyte og undermåls ørret, OFA anbefaler at all fisk tas opp. Noe som er med på å gjøre Strømsdammen spesiell, er at det er et av få vann med dokumentert gyting av ørret i stille vann. Dette, sammen med at ørret er dammens eneste predator av betydning, fører til overbefolkning av ørret. Jeg pakket derfor om litt i forhold til turen til Stovivannet, abborjigger ble skiftet ut med små sluker.
Strømsdammen - fiskesteder
Skjermbildet over av Strømsdammen er fra Norgeibilder.no. Rød sirkel viser demningen, med sitt lett tilgjengelige fiske. Blå sirkel viser min barndomms lille hemmelighet, en grunn lone hvor det alltid stod en ørret eller to. Grønn firkant er dammens beste fiskeplass, bratt og steinete så komplett umulig med barnevogn. Det er forøvrig i det området ørreten gyter.
Fremme ved demningen.

Dagens bestykning
Jeg så to vak, hadde ett napp (på IMA Rock N` Vibe) og så våknet junior og det var på tide å gi seg.
Vakkert var det
I den lille kulpen på nedsiden av demningen var det forresten liv, to små ørret pilte frem og tilbake der. Det ene vaket jeg så i selve dammen var et skikkelig plopp-vak og fant sted rett utenfor den lille hytta.

Konklusjon: Strømsdammen er fortsatt et barnevennlig sted, men det er nok også det hele.

Etter at vi var hjemom skiftet vi fra vogn til bæremeis og gikk ned i Holtekilen rett nedenfor oss. Jeg har bevisst unngått Oslofjorden de siste dagene, delvis fordi vi har vært der mye den siste måneden og delvis fordi nordavinden har gitt elendig fiske. Men nå skulle vi teste hvordan det gikk å fiske mens Eine satt i bæremeis.

Det gikk særdeles bra, så lenge jeg var i bevegelse. Stoppet jeg opp ble det litt klaging. Det gjaldt å kaste ut, og så gå sakte bortover mens jeg sveivet inn. Her fra en liten pause i gåingen.
Pust i bakken
Mellom Veritas og Henie Onstad (Høvikodden) er det forresten en flott bukt, men akkurat i dag snudde vi her. Jeg ville hjem og sjekke at junior hadde det varmt og godt, og for det må han kles av.
Sjøørretplass?

Steinstjernet 14.10.16

Steinstjernet har stått på listen over vann jeg "må" teste helt siden Thomas logget det opp så vi fikk dybdekart for tjernet på dybdekart.no. Du kan se det selv HER. Fra googling vet jeg at vannet har både abbor og gjedde samt diverse byttefisk, og siden det var jeg som behandlet loggene fra Thomas har jeg sett at det er en hel del fisk der. Det er ikke fiskekort for dette tjernet.
Steinstjern via dybdekart.no og Google Earth
Hva slags fisk det var endel av sier dog loggene lite om, vi gjorde uansett et forsøk. Vannet skal ha både mort, suter og karuss, uten at det hjelper meg så mye. Det var ikke meiting vi skulle holde på med nå. Men det var forbausende mye vaking, og siden jeg så flere av fiskene som vaket kan vi fastslå at det er endel små ørret her. Fiskingen ellers ga meg null og niks.

Det støyer endel fra veien, men på den positive siden er det ganske greit å komme til langs hele siden som vender mot veien. På motsatt side er det en sti, og det gikk greit å komme til flere steder der også men da med bæremeis.

Konklusjon: Jeg kommer neppe til å tråkke ned bredden her i fremtiden. Men kanskje man skulle tatt en meitetur en sommer, med en foringskampanje først? Karrus og suter er spennende fisker.

Bogstadvannet 14.10.16

Siden jeg gikk lei Steinstjernet tok vi turen til Bogstadvannet. Målet var egentlig ikke å fiske, men å teste en av de nye dropshotjiggene jeg kjøpte hos M&M i høstferien. DAM Effzett Power V-tail i 10 centimeter og fargen Red Head (den er da mest rosa?) så så spennende ut i pakken sin at jeg bare måtte teste den. Siden dropshotutstyret lå i bilen ruslet jeg ned til bryggene med Eine i bæremeisen for å teste nykommeren litt i vannet. 
DAM Effzett Power V-tail
Jiggen danset rundt helt nydelig, noe av det bedre jeg har sett. Den er akkurat passe stiv i fremparten til å ligge vannrett ut fra kroken, samtidig som de bakerst 3/4-delene av kroppen er veldig myke. Her tror jeg vi har en vinnerjigg for fremtidige turer. Siden vi bare skulle se fort på en jigg, lot jeg kamera, mobil, vekt og annet utstyr ligge igjen i bilen. Men når vi først var nede ved bryggene, kunne vi like gjerne rusle bort til en odde hvor jeg tidligere hadde fått litt abbor ved isfiske.

Abborplass i Bogstadvannet.
Der fikk vi selvfølgelig en helt ok abbor på cirka 400g på det første kastet. Abboren hadde noen utrolig flotte farger med mye rødt i, så jeg forbannet meg selv for at vi ikke tok med speilrefleksen. Det ble heller ingen flere kast, for Eina ga klar beskjed om at han var lei og sulten mens abboren svømte tilbake der den kom fra.

Konklusjon: Vi kommer tilbake.
↧

Buksevann 22.10.16

October 23, 2016, 8:34 pm
$
0
0
Buksevann er selvfølgelig et fiktivt navn, et navn vi bruker her siden dette vannet fortsatt sliter med ulovlig fiske.

Jeg har vært her en gang før, lenge før jeg startet bloggen. Da var det isfiske det gikk i. Målet den gangen var å få sik, en fisk jeg fortsatt ikke har på artistlisten min. Siden den gangen har bestanden av sik i vannet gått ned, og bestanden av mort har gått gjennom taket etter at en eller annen fant det for godt å slippe ut mort der for noen år siden. Verden er dessverre besudlet med endel idioter, og flere av de fortsetter ufortrødent videre.

Men nok om fortiden. I dag skulle jeg være med Dag, medblogger og i likhet med meg stadig på jakt etter både abbor og gjedde. Dag har hatt noen turer her i år, sammen med den (foreløpig) siste av trekløveret som skriver på Team Colibri. Tredjemann Lars er rutinert og en del av grunneierlaget, og har dessuten en båt der vi fikk låne. Noen tips på veien fikk vi også. 

På utstyrsfronten stilte jeg med portabelt ekkolodd og kartplotter, en haspelstang for jiggfiske etter abbor og en multiplikatorstang for dropshotfiske etter abbor. Haspelstangen finner du en testrapport på HER og multiplikatorstangen gikk jeg igjennom HER.

Det var noen minutter å gå fra bilen og til båten, så det var greit å ikke la utstyrsmanien ta helt overhånd. Dag hadde med omtrent det samme, men en tyngre stang for gjeddefiske var også med i hans arsenal. Vi ankom vannet rundt 13.30 og la straks ut for å utnytte de få timene med dagslys som gjenstod av høstdagen.

Allerede på den første plassen vi stoppet var det liv. Jeg fikk raskt to sniper (små gjedder) på dropshot, en rosa DAM Effzett V-tail. Så tok Dag årene fatt igjen og vi rodde rundt og logget litt for det kommende dybdekartet på dybdekart.no før vi ankret opp ved en spennende kant hvor det var godt med både forballer og større enkeltekko rett utenfor kanten.
Snipe
Der fikk jeg nok en snipe, før jeg mistet hele dropshot-riggen min i kjeften på en gjedde som kjentes ut som den var rundt 3-4 kg. Dag var borti fisk han også, men begynte å se litt frustrert ut der fremme i båten.

Gjedde på størrelse med underarmen min går man fort lei, så vi lempet ut hver vår jigg av modell større og begynte å dorge mens vi logget. Det vi så av fisk på ekkoloddet var veldig konsentrert rundt enkelte plasser, typisk på steder med stor dybdeendring. (Vannet er forbausende dypt, med veldig klart definerte kanter flere steder.) Det var ikke bare alle de små gjeddene som sendte oss ut på dorgetur, været var også en faktor. Skikkelig sur nordavind, 2-3 plussgrader og snø i luften som avvekslet med sludd gjorde sitt til at det var godt å ro litt. Shortssesongen er definitivt over selv om vanntemperaturen ikke var så gal med 7,5-8,3 grader ca 50 cm under overflaten.

Vi la oss til midt på en grunne hvor Dag og Lars har hatt bra fiske før. Lokalkunnskap skal man ikke kimse av, for Dag fikk raskt en mindre abbor på en Storm Makan som du ellers finner en fyldig beskrivelse av HER. Den jiggen er Lars sin store favoritt for abbor, og han hadde lagt frem noen for oss bare for at vi skulle bli like overbevist.
Makan til jigg.
Jeg vekslet på å fiske dropshot og mer aktivt med shadjigg. Sær som jeg er, var jeg fast bestemt på å bevise at det ikke bare er Makan som leverer. Men da Dag fikk fisk igjen begynte jeg å bli usikker. Denne var bedre, merkbart mer stangbøy i Dags Okuma One med tydelige hoderistninger vitnet om en bedre abbor. Fisken oppførte seg litt rart, den var først skikkelig sinna, så kom den inn pent før den stilte seg under båten noen sekunder. Min erfaring med stor abbor stemmer med at de stiller seg på bunnen under båten og stanger litt, men denne ga se bare helt plutselig og vips var den ved båtsiden. Jeg ble såpass paff over den korte fighten at jeg ikke hadde håven klar, så Dag måtte ordne seg selv.

Det viste seg å være en usedvanlig flott abbor. Bildene viser ikke helt størrelsen, for den var rene fotballen med sprengfylt mage. Vi oppdaget fort at ingen av oss hadde med utstyr for å måle og veie, litt surt når Dag klinker til med en opplagt personlig rekord. Endelig over kiloen på abbor!
Grattis!
Så store abbor bør man absolutt slippe pent tilbake, og det gjorde vi selvfølgelig.
På gjensyn
På bildet over ser du hvor rund denne abboren egentlig var. Hun svømte heldigvis tilbake til dypet etter en liten pustepause i overflaten.

Så var det min tur til å kjenne på en brukbar abbor. En rød Relax Kopyto på ti grams skalle gjorde utslaget.
Endelig
Den var hakket mindre enn Dags fotball, men uansett kjærkommen. Den ble dessuten fulgt av enda en som var litt mindre. Denne tok på dropshot.
Det vil ingen ende ta.
Det ble flere abbor enn disse. Noe som slo meg var hvor store fargeforskjeller det var på fiskene på samme plass. Se for eksempel på disse to.
Fargerik

Blass
Noen var var blasse i fargen, med klare finner, mens andre så mer ut som det var fra et skogstjern med fargesprakende finner og dyp grønne sider med klare sorte tigerstriper. Felles for alle var at de var trinne og gode i magen, årsaken ble tydelig da jeg fikk min dagsbeste.
Min toppnotering
Hun spyttet ut små mort.
Originalen, og kopiene.
Bildet over viser dagens vinnerjigger sammen med det som sikkert medfører de trinne aborrene.

Vi avsluttet dagen med litt mer logging og dorging, før det plutselig ble mørkt som i en sekk. Heldigvis hadde vi ikke glemt hodelykter, så det gikk greit å finne igjen bilene.

Det er ting som tyder på at vannet er på bedringens vei fiskemessig. For min del ble det et positivt bekjentskap allerede fra starten, klart vann og variert undervannstopografi er ting jeg liker. Så får vi håpe det gode arbeidet man har lagt ned her følges opp med mer oppsyn og kontroll, så ikke alt renner ut i sanden. Det er ikke tvil om at vannet er tungt belastet av mennesker som ikke følger reglene, og stort sett bare etterlater seg søppel til grunneierne. Hadde jeg hatt eierskap til dette hadde jeg gått hardt til verks for å bli kvitt ulovlighetene.
Vi håper disse får leve videre

↧

Garmin Connect - QuickDraw på steroider

October 28, 2016, 11:40 pm
$
0
0
QuickDraw er Garmins versjon av live-kartlegging der dybdekonturer tegnes opp på plotteren mens båten kjører, via Garmin Connect kan dette deles og forbedres.

Vi har skrevet om selve QuickDraw-teknikken (QD) før, den artikkelen kan du lese HER. Hvis du har en nogenlunde ny kombimodell (kartplotter og ekkolodd) fra Garmin kan du sannsynligvis oppdatere softwaren i den så den blir kompatibel med QD. Før du starter å logge kan det være lurt å lese DENNE artikkelen om logging og båtens hastighet.

Når du så sitter der i båten din, mens kartplotteren fylles opp av fine dybdekonturer, kommer du til å bli sulten på mer. Det er nesten litt morsomt hvordan det å få tilgang på kvalitetskart bare fører til at man vil ha enda mer. Så hvordan forbedre sitt eget QuickDraw-kart?

Svaret på det er Garmin Connect. Connect er Garmins skybaserte nettløsning for lagring og deling av data, og for de som bruker Garmins produkter i idretter som løping og sykling er dette kjente saker. Garmin Connect er i prinsippet det samme som GoFree-løsningen til Lowrance og Simrad, selv om layouten er svært forskjellig. Her kan man laste opp ymse data, dele de, sammenlikne og se utviklingen på sin løping, sykling, skiløping og så videre. Men du kan også laste opp Quickdraw.

For å bruke QD må du som nevnta ha en kompatibel modell med oppdatert software, og så må du ha et minnekort i kombienheten din. Du kan bruke Garmins kartbrikker, eller en tom brikke. Når du putter en tom brikke med QD-logging i en PC ser det slik ut:
Quickdraw-mappen
Av disse filene er det QD-mappen (rød firkant i bildet over) du skal klikke deg inn på. Da kommer du hit:
Contours-filen er nøkkelen
Mappen inneholder det du ser på plotteren din, men dette er ikke interessant i denne omgangen. Derimot er filen ContoursLog.svy (rød firkant i bildet over) den vi skal bruke for opplastingen til Garmin Connect.

Gå til Garmin Connect og logg deg på eller opprett en bruker. Det spiller ingen rolle om du går til den norske siden eller den internasjonale, du ender på samme sted uansett. Via dashboard-knappen kommer du hit, og det er her morroa begynner:
Her kan du laste opp din QuikDraw-fil.
Bildet er selvforklarende, du trykker der det står at du skal trykke, og så finner du igjen ContoursLog.svy-filen vi så på nettopp. Filen er liten, så den lastes fort opp selv på en dårlig internettlinje.

I følge Garmin skal du nå slette ContoursLog.svy-filen fra minnekortet ditt. Her er jeg ikke helt enig med Garmin, jeg vil heller anbefale å lagre den på PCen din i en mappe med dagens dato som navn, så du har backup hvis noe skulle skje med Connect. Men filen må uansett bort fra minnekortet ditt.

Til venstre i bildet over ser du en hel del rødfarge. Rødfargen markerer steder hvor andre har lastet opp sine QD-filer, og etter en liten stund dukker også din fil opp på kartet. (For min lille test tok det ca 3 minutter.) Så kan du zoome inn der du vil, og laste ned en sum av dine og andres filer. Øverst i kartbildet har du et tannhjul, trykk på det og menyen under kommer opp:

Kartmeny
Her kan du velge om du ha Bings satelittbilder som bakgrunn, eller Bings kart. (Jeg har valgt satellitt.) Trykk på "Gå til hel side" og du får opp et større kart:
Stort kart
På bildet over kan du både laste opp direkte (rød firkant) og velge område for nedlastning (grønn sirkel). Trykker du på nedlastning kommer du hit:

Laste ned fra Connect
Tilpass området du skal laste ned filer fra ved å dra de hvite sirklene, og så er det bare å laste ned, putte minnekortet i plotteren og komme seg ut på tur igjen for å logge mer.
↧
Viewing all 607 articles
Browse latest View live
Search