Noen (fiske-)turer brenner seg inn i hukommelsen. Det kan være noe som gikk skikkelig galt, eller noe som gikk skikkelig bra. Lofoten 2021 gikk skikkelig bra, og her fortsetter turrapporten derfra.

I del I dekket vi den første halvparten av uken nordpå, den delen av rapporten finner du HER. For de med kortidsminne dro Vera og jeg oppover til Hemmingodden Lodge i uke 22/23 i år. I del en ble det satt ny pers på kveite, lyr og torsk, samt en ny art på artslisten i form av pukkellaks. Her fortsetter vi historien og begynner der vi sluttet i del en.

Tirsdag

Havørn i farta.

Frem med solkremen!

Persene rullet inn.

80 cm smellfet lyr.

Taretorsk.

Grei stangbøy.

Down she goes.

Skikkelig morro på lett utstyr.

Vi ser lite sel i Lofoten, dette var den eneste vi så denne gangen.

Vi fortsatte å fiske lett i dette området mens vi nøt det gode været. Jeg rigget også mitt actionkamera for litt undervannsfilming. Med rundt 12 meter sikt i vannet og gode lysforhold var håpet å få sett enda litt nærmere på livet der nede.

Klar for dyst.

Med et Flying Eye over og et tradisjonelt dråpesøkke under, med en liten sei på slep, blir den riggen stabil under vann med linsen mer eller mindre rettet mot seien. Vi kommer tilbake med mer film fra Lofoten, men her er en liten sniktitt på hvordan det ser ut der nede.

Noen av småseiene du så på filmen over endte i båten, og vi la kursen gjennom Nappstraumen for å ta et kveitedrift eller fem. Det ga Vera denne tassen:

Klar for å gjenutsettes.

Som du ser av bildet over hadde væromslaget begynt å slå til, og rett etter at kveita fikk friheten tilbake tvang hard vind oss tilbake gjennom Nappstraumen for å finne mer le. Det fant vi, og mens vi siktet oss inn på mer fiske etter lyr begynner det å sprette blank fisk rundt båten igjen. Det resulterte i enda en pukkellaks, som ble brukt som agn på kveiteriggen vi duppmeiter med:

Fungerer pukkellaks som kveiteagn mon tro?

Denne sykkelpumpen av en lange får avslutte tirsdagen. Om ikke annet fikk jeg arten inn i Havfiskern-konkurransen.

Bifangst.

Onsdag

Været fortsatte å dreie fra fantastisk til mer "typisk norsk". Da er det godt å ha lagt turen til et sted som Ballstad, hvor man kan finne fiskeplasser som kan fiskes uansett vindretning og -styrke. Siden dette var siste fiskedag ville vi igjennom Nappstraumen og over på utsiden av Lofoten, og heldigvis passet det med dagens vindretning da vi la ut. YR varslet dog om skiftende og tiltagende vind så vi visste at fisket på utsiden var på lånt tid.

Som vanlig stoppet vi og prøvde å få opp noen småsei på veien, men i dag var småseien søkk vekk. Vi fikk noen små torsk som fikk vikariere som agn på dupp-riggen men erfaringsmessig er torsk et mye dårligere kveiteagn enn sei. Vi ville uansett gutse på kveite denne siste dagen, så vi la oss til for et drift. Denne gangen midt i den sterkeste tidevannstrømmen ut fra Nappstarumen, så driftet dro avgårde i gode 3 knop. Mot slutten av det andre driftet kom den typiske ristingen i jiggen min, jeg holdt stangen i ro og da småristing ble til tungt drag klinket jeg til.

I tung strøm er det godt å være to i båten når kveita tar. Siden båten driver så fort må båten kjøres opp mot strømmen mens man fighter kveita, og det er ikke så enkelt mens man har en sint kveite på kroken. Men Vera rattet båt godt, og etter noen hektiske minutter var fisken oppe ved ripa. 

Selv om det hadde blitt flere kveiter i løpet av turen, og den på 185 cm første dagen slår alle personlige rekorder for vår del, så var dette en utrolig morsom fangst. Kombinasjonen av grunt vann, hard strøm og samspillet mellom fisker og båtfører gjør at dette kanskje er den kveitefangsten jeg personlig holder høyest.

129 cm kveite på jigg.

Vera kunne selvfølgelig ikke være dårligere, og et drift eller to senere var det hun som stod med stangbøy.

Bare å holde godt fast her.

Vera med 99 cm kveite

Mot slutten av det som skulle bli siste drift på utsiden for denne turen, kom vi igjen over en stim med stor sei. 

85 cm sei

Vi landet et par fine sei, før vi innså at vinden nå hadde økt såpass at turen gjennom Nappstraumen burde tas mens bølgene fortsatt var såpass "snille" at vi kunne ligge i plan. Det holdt så vidt, og vi fikk kjørt oss godt i områdene der vind og tidevann møtes og bølgene blir både krappe og høye. Med god båt er sikkerheten på topp, og selv om det er slitsomt er det nesten bare godt å få kjenne litt på forholdene. At Colaen mistet all kullsyren i prosessen får heller være.....

Vel tilbake på innsiden brukte vi dagens siste timer etter lyr.

Lyr på 78 cm.

Tobis/ Havsil

Torsdag.

Høstens vakreste eventyr for oss som er opptatt av kystkultur: hummerfisket. Ingrediensene er ekkolodd, røff sjø og jakten på Norges største krepsedyr. Opplevelsene er store.

Det er vel knapt noen hemmeligheter som voktes like godt som en god hummer-plass. Min løsning er derfor å finne mine plasser selv. Over tid er den jakten også mest tilfredsstillende og lærerik.

Under ser man dobbel ekko av bunn. Det er et sikkert tegn på hard bunn. Akkurat hva jeg ser etter når jeg skal sette hummerteiner. Bratte kanter, hyller og blokk er gode plasser for å plassere teine helt inntil.

Jeg liker å dele skjermen på min Simrad GO7 i to. En med kart og en med ekkolodd. Kartet bruker jeg naturligvis til å orientere meg, men som man ser også til å logge fangst av hummer med litt info om fangsten. Ofte skriver jeg inn dybden den er tatt på, for eksempel.

Når det gjelder innstilling av ekkoloddet kjører jeg bevisst high chirp for å få høyest mulig grad av detaljer på bunnen. Hummerfisket foregår på grunt vann og da er high chirp veldig effektivt for å få høyest mulig oppløsning i ekkoloddets lesing av bunnforholdene. 

Skal vi ta en liten runde over i det nerdete hjørnet? 

Logikken bak er at ekkoloddet kjører på en høyere frekvens, som gir lavere effekt, og følgelig: mer detaljer og egner seg på grunt vann. Jeg kjører med en HDI-DFSBL giver 50/200 kHz. Når loddet er stilt inn på high chirp spiller den altså på det øvre registeret i frekvensområdet sitt. Altså rundt 200 kHz. Er jeg på havfiske kjører jeg low chirp, for da trenger jeg helt andre egenskaper ved ekkoloddet.

Til høyre ser man en formasjon som ser veldig interessant ut. Her ville jeg lagt teinen i bunn av skrenten og dratt den helt inn til kanten som er røfflig tre meter. Det er ikke unaturlig om det er sprekker og steiner i bunn av en slik skrent. Altså gode gjemmesteder for hummer. 

Samtidig er det ikke noen fasit på at det må være inntil formasjoner, selv om det er min erfaring at det er best her. Slår man opp i boken Dyreliv i havet på hummer kommer det frem at gjerne mindre hummer gjemmer seg mens større kan være fritt langs bunnen. Her gjelder det altså som med alt annet fiske: følge den planen man har tro på.

Selv på hard bunn møter man taskekrabber i stort monn. Ikke det jeg er på jakt etter med mitt teinefiske, men som bifangst er de helt ypperlig. Både til bruk i mat, men også tar jeg ut noen som jeg knuser og legger i teinene for å avskrekke andre taskekrabber fra å entre teinene.

Det er et par uker før sesong-slutt jeg tar opp teinene for sesongen. For min del ble årets fangst 20 hummer. Det er nok for meg, men ville selvsagt vært langt høyere uten "hjelpen" jeg har fått til å tømme teinene mine underveis av andre som ikke klarer å la bruket stå i fred. Antall krabber aner jeg ikke, men mye god mat ble med hjem også der. Heldigvis ingen redskap tapt i år.

Takk for i år! Gleder meg til neste år! 

*** En liten sidenote ***

I fjorårets oppsummering av hummerfisket skrev jeg litt om bruken av denne fantastiske ressursen som mat og valg av tilbehør. Etter min mening kan alt det med fordel gjentas, men med en liten presisering: fersk pasta løfter måltidet om mulig til enda høyere høyder. 

Valg av vin er enkelt til skalldyr mener jeg. Chablis. I den geologiske tidsepoken Jura (145 mill år siden) var dette området i dagens Frankrike nettopp havbunn. Det gir mineralsk utrykk på vinen som er en god kombo til nettopp skalldyr.

For oss som vokste opp med X-Files på TV, lenge før Internett var allemannseie, er teorier om konspirasjoner stort sett noe man drar på smilebåndet av. Dessverre gikk tydeligvis Forsvarsdepartementets (FD) ansatte glipp av denne opplevelsen. Eller kanskje de bare misforstod og trodde at det var en dokumentar?

Som ansvarlig for rikets sikkerhet har FD unektelig et stort ansvar, og i all ærlighets navn har de klart seg rimelig bra siden 2. verdenskrig. Men innimellom må man lure på om folket i Glacisgata 1 kanskje legger litt vel mye vekt kilder ala denne:

FDs rollemodeller? (foto; imdb.com)

13.09.21 ble revidering av "Forskrift om opptak og bruk av informasjon om bestemt angitte bunnforhold" sendt på høring. Hvis du synes den forskriften høres kjent ut, så kan det ha en sammenheng med at undertegnede har raljert over denne idiotiske forskriften flere ganger tidligere, senest under forrige revidering i 2018. Nå er jeg ikke veldig overrasket over at FD ser bort fra innspill fra meg, men jeg er overrasket over at de ikke bare fortsetter idiotien sin, men til og med forsterker den.

For nye leser så handler dette om at FD (med riktighet) mener at vår brokete og uoversiktlige kystlinje med alle sine grunner, holmer og skjær i seg selv kan avskrekke fremmed makt fra aggressjon. Har man ikke kart så er vår kyst farlig, den er et slags naturlig minefelt.

Problemet dukker opp når FD på den ene siden innser (og delvis innrømmer) at de ikke kan stanse potensielt fiendlige parter å skaffe seg kartdataene de trenger, og samtidig mener at heller ikke vi som bor her skal gjøre det.  FD har ikke engang klart å stanse russernes varslede kartlegging av norskekysten med "forskningsskipet" Akademik Lazarev (KILDE). Dette skipet er bare ett av flere russiske fartøy som i årevis har kartlagt vår kyst, ikke minst sjøkablene og andre undervannsinnstallasjoner. På den ene siden kan ikke FD stanse fremmede makter, på den andre siden skal vi som bor her straffes for å skaffe oss gode kart over våre fiskeplasser. Det er forunderlig at ikke FD selv innser idiotien i dette.

Skjermdump fra høringskommnetaren

Dette blir enda værre nå FD også ønsker å stanse kartlegging som gjøres på den enkeltes kartplotter, uten at dette deles med noen som helst.

Skjermdump fra høringskommnetaren

På den ene siden er det postivt at FD nå, snart 10 år etter at teknologien dukket opp i prisklasser sportsfiskere typisk handler i, har oppdaget at det finnes marin elektronikk som kartlegger bunnen. På den annen side er det svært urovekkende at de til tross for at dette i dag er allemannseie fortsatt mener at brukerne skal straffes. I dag finnes denne funksjonaliteten selv i budsjettmodeller som Garmin Striker og Lowrance Hook Reveal, noe lesere av denne bloggen har visst i flere år. Det har for lengst gått fra å være noe aktører innen fiskeri gravde dypt i lommene for å skaffe seg, i dag finnes dette i båtene til den jevne eier av fritidsbåt. Dette blir som å gi tenåringen en smarttelefon og forvente at den ikke brukes til å Google etter porno....

Her er undertegnedes høringssvar:

"Viser til høring vedrørende - Forskrift om opptak og bruk av informasjon om bestemt angitte bunnforhold.

Dessverre viser Forsvarsdepertementet igjen at de hverken er orientert om hva som finnes og selges av marin elektronikk, eller hvordan dette brukes i praksis. I dag har nær sagt enhver kombienhet (ekkolodd med GPS) på markedet mulighet for såkalt "live-mapping", som innebærer opptak av dybde og posisjon benyttet til å tegne opp bunnkart. Funksjonaliteten i dette varierer noe merker og modeller imellom, men samtlige modeller med denne funksjonen i dag gir bunndata med høyere oppløsning enn høringsdokumentets definisjoner av ugradert. Mange gir informasjon om bunnkomposisjon og vegetasjon også. Stort sett alt av nye fritidsbåter som utstyres med en slik kombienhet, og det er de fleste båter over 16 fot, har denne teknologien og alle eldre båter som oppdaterer eksisterende marin elektronikk får det også. Dette gjør det umulig for brukerne å forholde seg til forskriften, og med tanke på volumet enheter i bruk er det umulig å håndheve forskriften. Dersom dette gjennomføres blir det en ren papirbestemmelse uten rot i virkeligheten.

Alt av opptak av bunndata gjort i privat regi må degraderes, enhver henvisning til opptak i privat regi bør snarest fjernes."

Ikke overraskende er de aller fleste av høringssvarene som er publisert per i dag (17.12.21) negative til både eksisterende forskrift og endringene FD vil "snike" inn under en ingress som tilsynelatende handler om Jan Mayen og Svalbard. At dagens regler utvides til JM og S er IKKE det avgjørende i denne høringen, det avgjørende er at FD ønsker å kriminalisere og straffeforfølge nær sagt enhver båteier i Norge. Bortsett fra det fullstendig idiotiske i dette, er det et eksempel på regler som bidrar til å polarisere "folk flest" kontra lovverket. I dagens samfunn med økende polarisering er det absolutt siste vi trenger at FD bidrar til den slags, og da særlig på et område hvor det verken er nødvendig eller hensiktsmessig med tanke på Rikets sikkerhet. 

Jeg har dessverre ingen tro på at lyset går opp for FD denne gangen heller, men en får virkelig håpe at Politi og Kystvakt er hakket mer oppegående og skjønner at denne forkriften bør fortsette å bo i en skuff og ikke forfølger den i praksis. 

Tradisjoner er til for å holdes, og vår kombinerte årskavalkade for 2021 med fremtidsvisjon for 2022 er intet unntak.

Tilsvarende artikkel for 2021 kan leses HER. I den artikkelen gikk det tydelig frem at 2020 ikke ble som forventet, mye grunnet pandemi. Da 2021 kom var vi rutinerte i pandemi-problematikk, men som alle andre klarte heller ikke vi i TC å forestille oss at pandemi fortsatt skulle prege verden rundt oss gjennom hele 2022. Uansett så teamet slik ut i det vi entret 2021:

Team Colibri anno 2021

Blogg og YouTube.

Med tanke på antall klikk, så har bloggen klart seg forbausende bra i en tid der mange ser på bloggkonseptet som dødt. Per nå har vi 1030 publiserte artikler, en økning på 65 artikler kontra 2020. Det er vårt hittil nest laveste antall publiserte artikler i løpet av et år, det laveste var i 2019 da vi publiserte 42 artikler. Men de artiklene som publiseres ser ut til å treffe godt også i 2021. For undertegnedes del hadde jeg forventet en betydelig nedgang i 2021, siden Atle gikk inn i teamet i 2019 og ut igjen i 2020, og det er et faktum at han produserte mye bra stoff. (Atle finner du igjen som Team Krokodille.) 

Antall artikler som publiseres har stabilsert seg. Som i 2020 har flere teammedlemmer hatt andre ting enn blogg i fokus dette året, sånn er livet. Flytting, oppussing, jobb, familie og diverse andre ting må nødvendigvis prioriteres før det som tross alt er en hobby. Men her er en av to fordeler ved å være flere på samme plattform. Det er alltid en som er i "produksjonsmodus" så Team Colibri stopper ikke helt bare fordi flere medlemmer befinner seg i en periode med andre prioriteringer enn blogging. Den andre fordelen er variert innhold, en variasjon som ikke hadde vært mulig med bare en eller to skribenter. I 2020 har vi for eksempel laget innhold om fiskereiser, båtmotorer (både elektriske- og forbrenningsmotorer), marin elektronikk, isfiske, havfiske, vindusfiske, kystnært fiske, hummer og mye mer. 

Som i 2020 ser vi en dreining bort fra bloggen som kanal, og over til andre plattformer. Saker som ikke krever mange bilder eller mye tekst går rett på Facebook eller Instagram, ikke via bloggen. Dette er helt bevisst og henger sammen med Facebooks "kvelertak" på eksterne lenker hvor spredningen av en publisering på Facebook med ekstern lenke bremses kraftig opp, mens en publisering uten ekstern lenke ikke bremses på samme måte men får en mer naturlig spredning relatert til likes og kommentarer. Kildene til trafikk inn til bloggen er i all hovedsak nettopp Facebook (for nye artikler) og Google (for eldre artikler), så hvordan disse to aktørene styrer brukerne sine påvirker oss, og skal vi være dønn ærlige så påvirker det oss mer enn det faktiske innholdet vi publiserer.

Våre fem mest leste artikler siden bloggens oppstart er ikke overraskende artikler som sammenlikner elektronikk:

5 mest leste totalt.

Det er også verdt å merke seg at alle de mest leste er skrevet på engelsk, som igjen henger sammen med trafikk inn til bloggen fra søkemotorer som Google. De fem mest leste for 2021 er omtrent identisk med tanke på tema, det går i valg av marin elektronikk og språket er engelsk:

5 mest leste i 2021

For de som foretrekker å lese på norsk, kan jeg berolige med at norsk er og blir hovedspråket i TC, og det store flertallet av våre artikler og filmer er på norsk. 

Bloggen ligger nå på 1.433.866 klikk siden oppstarten i 2011. Det er slettes ikke galt for en smal blogg komplett blottet for kjendiser, konspirasjonsteorier og kostholdsråd. Vi ender rundt 285.000 klikk i 2021 isolert. Det er en nedgang på på cirka 8% kontra 2020, men dobling kontra 2019 (hvor vi publiserte 82 artikler, altså 17 flere enn i 2021). Vi publiserer noe mindre på bloggen, men får flere klikk på hver enkelt artikkel. Det kan se ut som våre lesere foretrekker kvalitet kontra kvantitet, noe som ikke bør overraske noen med tanke på at mye av det vi publiserer er ganske smalt og nerdete. 

2021 i tall per 26.12.21

I 2019 startet vi for alvor å bruke YouTube, og dette har fortsatt. Per i dag har vi 177.562 avspillinger på YT, mot 118.884 på samme tid i 2020, og vi publiserte 34 filmer i 2021. Mens antall klikk på bloggen har gått ned det siste året, øker vi på YT. 

Siden vi også laster opp våre filmer direkte på Facebook blir mange av de sett der, og blir dermed "klikket forbi" av samme følger på YT, noe som innebærer at YT på mange måter fungerer mer som et arkiv for film enn som publiseringskanal for oss. Om det så er søkbarheten (som er mye bedre på YT enn Facebook) eller at nordmenn begynner å våkne opp for YT som bidrar til at vi øker på YT vet vi ikke, men øker gjør vi. 

Film er en presentasjonsmåte som stadig øker, uansett om det er på YT eller direkte på Facebook. Dog er jeg personlig ikke veldig opptatt av hverken antall klikk, eller antall artikler/ filmer. Jeg personlig er opptatt av at teamet skal like det de holder på med, og at de som leser/ ser på det vi produserer skal få noe ut av innholdet. Samtidig må jeg innrømme at tallene tyder på at folk nettopp liker det de leser og ser på, så det ene utelukker ikke det andre. Gode tall er alltid hyggelig.

Tusen takk for at DU bruker av din dyrebare tid på vårt innhold!

Vi kan ikke kommentere 2021 uten noen ord om Colibri Predator Cup. CPC som konkurranse hadde sitt første år i 2020, og ble gjentatt med noen små endringer i 2021. Oppsummeringen av CPC 2021 kan du lese HER. Med en halvering av antall deltagere fra 2020, ble det naturlig å sette sluttstrek for CPC nå,  det blir ikke CPC i 2022. Det var gøy mens det varte, og vi håper både deltagere og øvrige følgere hadde det minst like gøy underveis som oss. 

Fisket og slikt.

En vårtur til Risør ga uttelling.

Fang og slipp av kveite på 185cm.

Pukkellaks stod ikke på planen i Lofoten, men Vera fikk uansett to.

En "nemesis" mindre.

Vilt og vakkert i Geiranger.

Fløyfisk fra Indre Oslofjord.

Kystmeite med Oslo i bakgrunnen.

Spåkulen.

Da gjenstår det bare å ønske alle petri brødre og søstre en riktig gledelig jul, og godt nytt år!

Undertegnede med venner....

Elektriske isbor har mange fordeler, og det råeste av det råe innen kategorien er Strikemaster Lithium 40v Auger. 

Norsk importør av Strikemaster er Elbe Normark. Strikemaster er ikke nytt på markedet, og undertegnede prøvde å få lånt ett fra Normark allerede forrige vinter (2020/2021) men fikk da til svar at jeg ikke var upartisk nok til å gjøre en slik test. Med en startpris på 8.499,- skal jeg ærlig inrømme at det satt langt inne å kjøpe ett bare for å teste, så derfor ble det med tanken forrige vinter. 

Men så kom julen 2021, og da tok min kjære Vera den helt ut med tanke på julegave til undertegnede. Under treet lå det nettopp en Strikemaster 40V, og en 250mm spiral som er den største spiralen man kan få til denne borr-motoren. At jeg må ha en alvorsprat med min kjære om budsjett for julegaver får så være, gaven var midt i blinken både med tanke på at jeg har siklet på Strikemaster lenge og med tanke på at mitt 15-20 år gamle manuelle borr (Mora Ice Easy) for ismeite synger på siste verset.

Så glad blir man av å "unboxe" Strikemaster.

Jeg kommer tilbake med en utfyllende test av Strikemaster 40V litt senere i sesongen, en test basert på kun en tur på isen er i tynneste laget, men her er mitt førsteinntrykk.

Dette er et gedigent borr, tilsynelatende uten svakheter. Det er det dyreste alternativet på markedet (både i og utenfor Norge), så akkurat det var forventet. Startprisen på hele 8.499,- er med 150mm spiral, og her i Norge leveres foreløpig ikke Strikemaster 40V i pakke med 250-spiralen så du må legge på et par tusen til før du sitter med "pakken" jeg fant under treet. Det er enormt mye penger når du får 200mm manuelle borr fra rundt en niendepart av den prisen. Er virkelig Strikemaster verdt ni ganger mer? Det skal jeg bruke årets isfiskessong på å finne ut av.

Første tur med borret var på et mellomstort vann her på Østlandet. Isen bestod av 25 til 30 centimeter stålis, og her er "jomfruhullet" dokumentert på film:

Som du ser gikk det som varm kniv i smør. Jeg fortsatte å borre 25 hull til i løpet av de fire timene vi var på isen, uten å varme batteriet i de 4 til 6 minusgradene vi hadde denne dagen, Da vi ga oss viste batteriets kapasitetsindikator fortsatt to av fire grønne prikker. Vel hjemme tok det 16 minutter med lading før batteriet igjen var fulladet. 

I følge Strikemasters egne nettsider veier pakken min 27 pund, det vil si 12,25kg. Min vekt viser 10,76kg uten batteri og 12,2kg med batteri så Strikemaster har sine ord i behold. De hevder videre at et fulladet (og oppvarmet) batteri skal takle 70 hull med 250-spiralen i 40cm med is. Jeg skal kjøre en skikkelig test på dette senere, men den første testen (med kaldt batteri) tyder på at de har rett der også. 

Klar for første test.

Batteriet som følger med er et 40V 5Ah Li-ion, Laderen som følger med er 2Ah og fungerer godt sammen med batteriet. Teoretisk betyr det at et tomt batteri er fulladet på 2,5 timer, og det er mer enn raskt nok. Laderen er selvfølgelig "smart", den viser deg ladestatus løpende og går over til vedlikeholdslading ved fulladet batteri. 

Så langt gjør Strikemaster 40V med 250-spiralen akkurat det produsenten hevder den skal, og det med en fart og kraft som du må ha borr med forbrenningsmotor for å matche. Men i motsetning til borr med forbrenningsmotor er Strikemaster 40V langt enklere å vedlikeholde, det er tilnærmet null risiko for lekkasje under lagring og transport, mye enklere start, vesentlig lavere og mer behagelig lydbilde under bruk og du slipper at bilen stinker bensin. Som konkurrent til borr med forbrenningsmotor fremstår Strikemaster 40V som fullstendig overlegen. Om det også er verdt det kontra manuelle borr, får vinteren vise.

Store hull er uvurderlig ved ismeite.

I skrivende stund er 2021 mer eller mindre over og vi får ønske nok et "koronaår" velkommen slik utsiktene er nå. Men 2021, og forhåpentligvis 2022, har bydd på mer enn restriksjoner. Jeg kjører oppsummering på kalenderåret og de første månedene av 2021 handlet om isfiske.

Januar 2021 var relativt kald

Hissig liten ørret som ville ha en signalfarget mormyshka

Undertegnede har kledd seg godt for å unngå å ende opp som fisken på det første bildet

Fra ørretfiske i 20 blå hopper jeg videre til gjedde- og abborfiske i triveligere temperaturer. Det svinger fort også om vinteren og siden man sjelden kan fiske mer enn en gang hver helg er det ofte helt andre forutsetninger på neste tur.

Jigg funker bra på åpent vann, og til tider like bra under isen

Å jakte store predatorer på isen er både utfordrende og spennende. Selv om meite over tid er mer effektivt med tanke på antall stangtimer og at man faktisk serverer "ekte vare", så er det helt klart noe spesielt ved å fiske målrettet etter stor fisk med kunstagn som for eksempel jigg. Jeg har aldri hatt noe superfiske med balanse, men truffet bra med jigg. Da er det naturlig at jigg får mer tid i vannet og den blir en favoritt også i vinterhalvåret. Når jeg vertikalfisker på isen bruker jeg en rekke ulike komboer, og på bildet over har jeg rigget en Abu Garcia Veritas rundt 28 tommer lang, medium aksjon og en Mitchell MX9 haspel. Braid eller mono/FC er en smakssak, men det er ikke tvil om at braid vil ise det er mer et spørsmål om hvor ille det blir. I mange tilfeller er det håndterbart, men jeg fisker oftest med mono eller FC.

Utstyrsbalja fungerte som "selfiestang", derav den fine blå kanten...

De første eller siste stråler lys denne dagen

En ettermiddag i Furnesfjorden med dronepilot og tidligere TC-mann, Dag

Abbor i størrelse medium fra en kald februardag ved Hamar

Varmeovn som i et telt på Mjøsa i februar ga t-skjorte temperaturer

Det har blitt noen satsinger uten varmeovn i løpet av 2021, blant annet en tur med ski og pulk for å teste et skogsvann som ryktes å inneholde både stor abbor og ørret. Jeg hadde ett enslig napp, og utover det skjedde det særdeles lite. Med på turen for å kunne få litt innblikk i livet under isen var Lowrance Hook Reveal i "ice pack". Den har blitt brukt mye i 2021, og for meg er ekkolodd like viktig vinterstid som sommerstid. Det er ingen nødvendighet, men det gir utrolig mye verdifull informasjon. Selv om man ikke får logget om vinteren, med mindre man vil bore en million hull, så kan maskinen ha kart fra tidligere turer pluss at det er lettere å danne seg et bilde av aktivitet i vannet.

I ruskevær er det fint å kunne være effektiv og mobil

Lowrance "ice pack" bruker jeg som en betegnelse på en bag med innebygget stativ for skjerm og batteri. De selges ofte som et kit med en Hook Reveal som er et ypperlig ekkolodd for isfiske. Man bruker som regel en vanlig isfiskegiver og denne får plass ved siden av eller under skjermen.

Isfiskesett fra Lowrance, Hook Reveal med 2D og kart

Isfiske kan gjøres så enkelt eller komplisert som man selv ønsker. I løpet av 2021 testet jeg ulike produkter fra blant andre Berkley og jeg har allerede vist til isfiskekomboer for aktivt fiske. For meite bruker jeg gjerne stenger fra Shakespeare i serien Ugly Stik grunnet robusthet og fordi de er fine å kjøre fisk på. Men om man for eksempel skal gå et stykke med ryggsekk og ønsker mindre oppakning kan en såkalt "Tip-up" gjøre jobben. Du fester sene på spolen under plata og agner med hva enn som måtte være passelig der du skal fiske. Flagget settes opp med utløser og når fisken tar agnet spretter flagget opp for å signalisere. 

"It's a waiting game"

Hvis jeg fisker i vann med gjedde, og gjerne sjanse for litt pen fisk, så setter jeg ut et antall stenger eller prøver en "tip-up". Stort sett resulterer det i et race med sniper, men en sjelden gang dukker det opp en brukbar fisk, som denne med utrolig fine tegninger.

Vakker madam

I mars hadde jeg siste turen på Mjøsa for sesongen, og endelig ble det "run" på et ismeitesett. Håpet om ørret ble raskt slukket, men bifangsten var av det tunge og grove slaget.

"Bælfeit" Mjøskrokodille

Berkley Fusion 19 trekrok i størrelse 12. Komboen er Shakespeare US med en gammel sliter, Abu SilverMax

Skinnende ren, klar for nye tak

Budsjettsnelle som presterer bra hele året. Et flertall av ismeitestengene er utstyrt med BlackMax

I løpet av første uka i april var båten på vannet og spinnfiskesesongen i gang. Et relativt nytt bekjentskap, Tyrifjorden var destinasjon den første tiden grunnet tilgjengelighet og lite is. Fisket var som det skal være på denne tiden, seigt. Noen fisker ble det, og toppfisken var det ikke noe å si på.

Et velkomment syn etter måneder med hvitkledde sjøer

Jeg fisket stort sett små baits sakte langs bunnen i utkanten av viker, over renner og kanter ut mot dypere vann. I et område med forbipasserende abbor kroket jeg noe langt tyngre og ei feit vårgjedde kunne etter hvert håves.

Sol, åpent vann og stor fisk - hva mer kan man ønske seg?

I midten av april ble de obligatoriske turene til Steinsfjorden unnagjort, igjen et vann som åpner seg ganske tidlig og som grunnet diverse forhold ikke tiltrekker så mye ellers i året. Synd men sant. Håpløs, ja HÅPLØS forvaltning ødelegger for sportsfisket og for min del hjelper det ikke med et høyt antall lystbåtførere og vannscoterførere på vannet heller. Men fisken biter, så våren er en fin tid, for da har ikke folk flest våknet av vinterdvale.

Liten og søt, McPerch leverer alltid

Et par uker senere hadde det åpnet seg langt flere muligheter og jeg kunne ta første av mange turer etter en art vi ikke er så bortskjemt med i Norge, gjørs. Den finnes flere steder, men hardt press eller regler som favoriserer visse gjør det vanskelig å få til det helt store her til lands. Likevel fikk jeg noen OK eksemplarer våren 2021.

En litt mer eksotisk ferskvansspredator i nettet

Gjørs har blitt en liten favoritt for meg. Større enn abbor og tøffere enn gjedde, midt i blinken for spinnfiskere. At den til tider prøver å rive stanga ut av hånda er heller ikke å forakte.

Kraftplugg

Bonusgjedda var så klart på plass også, helt OK ettersom fisket hadde begynt å dø litt ut. Noen sveip med en ned rig gjorde susen.

"Ned pike"

I 2021 fisket jeg mye med Abu Garcia Ike stang og snelle. Denne komboen har vi i TC gått gjennom tidligere, og det finnes blant annet en video på YouTube, som du kan se her.

Ike kombo fra Abu Garcia, stilren og solid

Når det gjelder "ned rig" kan det gjøres med ulike baits, og du kan gjerne bruke noe du har eller bare tilpasse litt slik jeg har gjort her med Berkley Power Swimmer 2,8", den minste størrelsen. Kutt litt i tailen og fjern noe av bevegelsen halen vanligvis gir. "Less is more".

Ett bait, mange muligheter

Stuttjukk, typisk vårfisk

Ekte tyrenakke

Heftig fasong, snart klar for gyting

Ambassadeur C3, gammel sliter som fortsatt holder koken

En av våre vakreste ferskvannsfisker?

Fine farger på fjellabboren

Spinnfisket harr

Helt i starten av juli gjorde jeg en liten satsing med krepsimitasjoner etter abbor. Man hører stadig vekk om "sesong for krepsimitasjoner" spesielt fra våre naboer i øst, og da er det gjerne i forbindelse med krepsesesongen i august/september. Jeg er av den oppfatning at krepseimitasjoner kan funke oftere enn man tror.

Alternativer til kreps og rigger, cheburaska er en soleklar favoritt

Jeg brukte frontmontert elmotor til å drifte sakte rundt steingrunne hvor det passerte stimer av abbor. De plukket villig opp krepseimitasjonene

Rett før fellesferien dro i gang og fokus skulle rettes mot bilferie rakk jeg en tur på Mjøsa. Jeg hadde sett meg ut et område via ulike sjøkart som virket spennende. Jeg bruker egne logger, logger fra nedlagte dybdekart.no pluss et par nye brikker fra C-Map.

Et par nye alternativer hvor Reveal var interessant med sin "shaded relief" for å fremheve endringene i bunnstrukturen

Bleik Mjøskriger

3,2 kilo sølv fra Mjøsa. Årets grillsesong berget

En type vær man ikke opplever hver juli på vidda...

Utrolig spreke og hissige fisker som angrep det meste vi serverte

Fokus! Plutselig skjer det

Battleship ready

Rolig start

Med et par wobblere på slep hadde jeg stadig kontakt med ørret, men de var alle av typen "small". Derfor ble det mest interessant å se om jeg klarte å logge litt dypt vann.

Kjedelig å jigge på bunnen her

Jeg fant et område med 310-320 meters dyp der jeg var. På grunn av at jeg satt i en relativt liten kajakk på Vestlandet valgte jeg å ikke tøye grensene noe lenger. Selv om det var fint vær skal det ikke noe til før det blir guffent på en sjø som detten. Redningsvesten var selvfølgelig tjoret fast rundt livet.

Nærmere midnatt kastet jeg inn håndkleet

I overgangen mot høst hadde jeg tre dager i fjellet med mål om å finne storabbor i en rekke interessante sjøer. Dette er et helt annerledes fiske kontra de typiske predatorsjøene sentralt på Østlandet, og finesse-teknikker må finslipes i forkant.

Den som venter på noe godt osv.

Etter en treg start med snipe etter snipe på plasser som tidligere har levert fisk og blanking på områder som ikke har levert fisk traff jeg turens første abbor i det jeg hadde skrudd av motoren for å hvile litt og bare drifte sakte over et område jeg tidligere ikke har fokusert på. 

Skiftende vær, men fisken var i støtet

Det er deilig å kunne se tilbake på slike turer, for det er dumt å tenke at det vil gjenta seg år etter år. Fisking har aldri noen fasit og fiske i fjellet er mildt sagt uforutsigbart. Men det er utrolig deilig å komme seg litt vekk fra lystbåter og annen moro.

Gjørsen var ikke glemt og så fort det var mulig å komme seg utpå Øyeren for å spinnfiske fra 14 fots åpen båt var jeg på plass. Jeg er definitivt ikke alene om å spinnfiske gjørs på Øyeren, men likevel vil jeg si jeg har klart å finne frem til noen gode områder som leverer jevnt. Ikke mye fisk, ikke veldig stor fisk. Nok til å holde meg fornøyd, og det får være greit enn så lenge.

Herlig Øyerengjørs

Ingen Øyerentur er komplett uten noen kast eller dorgerunder etter asp. Jeg har hatt betydelig dårligere uttelling på dorging i 2021 enn tidligere år, men fått flere på spinn. Stor asp er gjevt!

70+ cm asp er absolutt innafor

Jeg gjorde også noen satsinger etter gjørs grytidlig om morgenen, gjerne før sola hadde varmet opp noe men kan ikke si at det ga mer uttelling enn ellers. Det var vel heller like dårlig som i de lyse timer.

Ett stykk optimistisk håv, men alt kan skje på Øyeren

Det har ikke blitt mange bonusgjedder på Øyeren, men et par solide fisker har jeg klart å lande på lett utstyr ment for abbor og gjørs.

Denne lider ingen nød

Jeg fikk også lurt med meg samboeren til Vansjø, et nytt bekjentskap i 2021. Artig sjø med spots overalt. Det gjør det også utrolig vanskelig da ikke alle spots er like gode, naturlig nok. Vi fikk mye fisk, men vi klarte ikke å lure noen store. 

 

Vampyrfisk

Tilbake på Øyeren prøvde jeg meg på vertikalfiske i rennene med blandet hell. Jeg fant et slags mønster til slutt og fikk lurt en og annen OK gjørs. Det er i overkant mye fisketrykk i området, så det blir spennende å se hvordan det utvikler seg i årene som kommer.

Vertikalgjørs

Til gjørs har Berkley Powerswimmer vært helt overlegen i 2021. Klare farger tross grumsete vann og gjerne litt Spike-It Garlic oransje i buken. Sistnevnte er nok mest for å lure fiskeren og det funker..

Poweswimmer i liten eller medium størrelse med vekt tilpasset strøm og dybdeforhold. Stinger for ekstra krokingsevne

Inn i den første skikkelig høstmåneden, September hadde jeg en av flere turer til en stor, lang og dyp innsjø på Østlandet etter abbor. Det er ikke den enkleste sjøen å knekken koden i, men noen pene abborer er det mulig å finne i ny og ne. Tradisjonelt jiggfiske er det som funker best for meg, men også jerkbaits kan funke bra til tider. Det er som andre store sjøer de enslige fiskene du virkelig ønsker kontakt med ,men de er det utrolig mange liter vann mellom. For ett eller to år siden mistet jeg en virkelig stor fisk her da jeg skulle håve den. 

Stum av beundring?

I løpet av September fikk jeg også lurt med fiskekompis Anders nordover for å fiske abbor. Jeg har aldri fisket der så sent som denne turen, og i ettertid har vi vel kommet frem til at vi helst skulle vært der noen uker tidligere. Det ble noen fine fisker og Anders slo til med en toppfisk godt over kiloen. Selv fikk jeg nøye meg med et knippe pene fisker som ikke nådde helt opp.

Litt "old school" fiske

Jeg avsluttet september med en tur over grensa, årets første svensketur etter et par doser med vaksine og satte meg som mål å lure noen gjørs. Det var en av de seigeste dagene på sjøen, men en gjørs og noen små abborer klarte jeg til slutt å lure.

Gös

I oktober ble det noen turer på Mjøsa for å dorge ørret. Dette er ikke noe jeg har drevet med tidligere annet enn et par ganger i sommer som tidligere nevnt. Jeg fisket derfor med Jan som har mange timer på blant annet Mjøsa etter ørret. Uttellingen i løpet av måneden var heller dårlig, men noen fisker ble det, de fleste gjenutsatt da de ikke nådde minstemålet.

Liten sølvtorpedo fra Mjøsa

Det ble noen fine turer på Mjøsa i oktober, men neste år må jeg nok vurdere Øyeren og asp på den tida av året om forholdene tillater det.

Bedre, men ikke stor

Årets eneste utenlandsferie ble gjennomført i november. Destinasjonen var Amsterdam, en by vi har besøkt tidligere og som er en perfekt destinasjon for å ha en variert ferie. Jeg hadde med meg ei fiskestang og litt utstyr, men måtte likevel besøke en fiskebutikk mens jeg var der.

Softbaits så langt øyet kan se

Det er ingen hemmelighet at utvalget for predatorfiske ligger på et litt annet nivå i utlandet, og man kan lett blakke seg. Heldigvis hadde vi kun bestilt håndbagasje så det begrenset seg noe hva jeg kunne kjøpe med hjem. Jeg visste dog at jeg skulle fiske litt i sentrum og at jeg kom til å ryke noen fortommer. Jiggskaller og noen ukjente softbaits ble derfor kjøpt inn for anledningen. Når det gjelder fisket i Amsterdam så er dette rake motsetningen til fiske jeg er vant med her i Norge. I byen driver man streetfishing, og dette foregår gjerne etter mørkets frembrudd. Det tok ganske lang tid før jeg klarte å tilpasse meg, men til slutt fikk jeg lurt både gjørs og abbor. Jeg ble litt kjent med en lokal fisker som viste meg litt rundt, og det var alfa og omega for videre fremgang.

En av de mest kjente spottene i Amsterdam

Neppe med hensikt, men fint var det

Fikk testet Berkley URBN-serien i sitt rette element

På turen fikk jeg også testet Berkley sine nye goby-imitasjoner, en herlig snack for abbor og gjørs

Midten-av-november-abbor-i-sol

Et par hissige smårøyer på varpet

Pene fisker, vanskelig å holde

En lys fisk som kanskje har vandret inn fra elva

Hvis jeg skal plukke ut noe utstyr som har imponert mest eller som jeg har fått mer trua på gjennom 2021 så er det Abu Garcia McPerch som topper lista. Det har den sikkert gjort de siste tre årene, men denne shad'en er så universal at den kan brukes gjennom hele året og rigges på mange ulike måter. Den gjør veldig lite ut av seg, men det er nok noe av grunnen til at den leverer så bra som den gjør.

Storabbor på McPerch

Vi tester enkel DIY'en for å lage egen pulk. 

Alt må ikke kjøpes, noe kan også lages!

Stæsj is king! Mener i allefall noen... En fisketur består ikke lenger av kun 1-2 stenger, en termos med varm drikke og litt agn. Nei, her skal det rigges opp skikkelig basecamp, og utstyr til mangfoldige tusenlapper i jakten på storfangst (og noen gang kun småmort). Derfor er det helt genialt å ha en pulk for å få med seg alt man trenger ut på isen. Men mye vil ha mer, og man finner alltid noe ekstra å ta med ut på isen. 

Siden jeg valgte å slå litt ekstra på stortromma i årets julebonanza og kjøpte en Strikemaster 40V til Erik (førsteintrykk av Strikemaster kan du lese om her) skulle det plutselig ytterligere 12 kg med på våre fremtidige turer. Derfor var det på tide å investere i en ekstra "mini-pulk" som jeg kan dra. Vi bruker da den store pulken til diverse utstyr som Erik drar, og en mindre pulk til proviant, etc. Tatt i betrakning at vi også skal ha plass til 2 pulker i bilen må må reservepulken være av en mindre dimensjon. Et raskt søk på internett viste at pulker i mindre dimensjoner stort sett var tomt på lager hos mange nettbutikker. Løsningen ble derfor å slippe kreativiteten løs og lage en egen, her kommer oppskriften! 

Det du trenger er en murdunk fra eks Biltema. I mitt tilfelle gikk jeg for en 80L i størrelsen 785x485x300. Akkuratt passe "liten" og dyp for å få med det meste av mat, drikke, grill/ved etc.

Murdunk, art.nr 86-8810 hos Biltema

I tilegg vil du trenge følgende: 

Vinkelbeslag, Epoxy, Dørstoppere og verktøy

Gratis barneski fra finn.no, her i str 90 cm

Start med å fjerne eventuelle bindinger på skiene, og tett igjen hull med epoxy. Jeg har brukt hurtigepoxy fra Biltema til dette prosjektet. Hullene som er lengst fremme og bakerst på skiene gjenbruker jeg for feste av murdunken. 

Safety first, bruk hansker!

Tett igjen ev. hull som ikke skal brukes med epoxy

For at murdunken ikke skal ligge direkte nede på skiene bruker jeg dørstoppere i gummi for å løfte den litt opp. Da vil den ikke subbe nede i snøen når du drar den bortover på snødekt føre, men skli på skiene. 

Fest et vinkelbeslag og dørstopper i ett hull på skiene som vist på bildet under, i tillegg har jeg smørt på med epoxy under vinkelbelsaget for ekstra feste. Pass på at du ikke skrur dørstopperen for langt ned sånn at du skrur i gjennom skiene. Jeg plasserer også vinkelfeste så langt ut på ytterkanten av skiene som mulig, slik at mudunken hvilker skikkelig på dørstopperne. Det vil da se slik ut: 

Vinkelbeslag og dørstopper sett ovenfra

Lag 2 slike fester på hver ski. NB! Pass på at du plasserer ytterkanten på viknkelbeslaget på rett side av hver ski, slik at du får begge skituppene fremover når du skal montere murdunken. 

Viktig å tenke logisk... så du får begge skituppene fremover og vinkelbeslagene på ytterkant av hver ski.

Når epoxyen har fått herdet litt (jeg bruker hurtig-epoxy) kan du montere murdunken. For at den skal bli montert i någen lunde samme vinkel på begge skiene setter jeg murdunken opp ned inntil en vegg, og plasserer skiene oppå med bakenden inntil veggen. Da får du samme avstand på begge sider av murdunken. Ta en tusj og marker på hver side hvor du skal borre hull til skrue og mutter. 

Bruk veggen som mal for samme avstand på begge sider.

For montering bruker jeg rustfrie skruer og låsmuttere fra Jula i størrelse M5. 

Etter at jeg har borret hull i murdunken forsterker jeg med litt epoxy rundt hvert hull i tillegg.

Man kan aldri bruke for mye epoxy...

Til slutt borrer jeg hull på toppen av murdunken til slepetau, her har jeg brukt Proylenline fra Biltema i diameter 8 mm. Jeg synes det er mer behagelig å dra i et tau som er litt tykkere kontra ett tynt som lett skjærer seg inn i hånden etc. 

Propylenline, art.nr 25-1515 fra Biltema

Da er det bare å se frem til neste isfisketur med ny pulk! 

Første test på snødekt balkong

Her ser du hvordan murdunken blir hvilende oppe på dørstopperne og løftes opp fra snøen.

Budsjett for å lage egen pulk: 

* Murdunk, kr 119,- 

* Barneski fra finn.no - Gratis

* 4 stk Vinkelbelsag, kr 39,60

* 4 stk dørstoppere, kr 49,90

* Epoxy lim, kr 44,90

* Propylenline, kr 49,90

* Rustfrie skruver, kr 29,90

* Rustfrie låsmuttere, kr 29.90

Totalt kr 363,10

Lykke til, og skitt isfiske!

I dag har Lowrance sluppet en softwareoppdatering for brukere av HDS Carbon, HDS Live og Elite FS. Her tar vi en nærmere kikk på hva som ligger i oppdateringen.

Tradisjonelt har Lowrance kommet med en ny generasjon HDS hvert andre år. Men nå har dagens generasjon HDS Live passert tre år med god margin. (Du finner vår artikkel om lanseringen HER.) Lowrance har dog ikke ligget på latsiden på disse tre årene, men har benyttet anledningen til å komme med produkter som Elite FS og Active Target i mellomtiden, samt flere softwareoppdateringer til eksisterende produkter.

For oss som kunder er det unektelig positivt at Lowrance har prioritert ny funksjonalitet til eksisterende produkter, og nye produkter ala Active Target som er kompatible med enheter lansert flere år tilbake i tid (slik som HDS Carbon som ble lansert i 2016), over en ny toppmodell. Samtidig er ikke dette noe stort sjokk om vi ser på søstermerket Simrad, hvor NSS-serien typisk skiftes ett år før HDS og hvor siste generasjon (NSS Evo3s) er så lik HDS Live at disse er tilnærmet identiske fra en teknisk synsvinkel. 

Så hva ligger i denne oppdateringen? Det kan oppsummeres til tre hovedpunkter:

• Ghost 360 - skannende ekkolodd som ser 360 grader rundt båten.
• Støtte for NAC 2 og 3, kraftigere og mer avanserte autopiloter som tidligere bare var kompatible med Simrad.
• Diverse småfix.

Ghost 360.

Slik aktiveres 360

360 med Active Imaging og Ghost. (foto; Lowrance.com)

Mens elmotoren skanner kan den selvfølgelig ikke ankre båten, men for de som har dårlig tid med å få båten i ro kan 360 reduseres til 180, slik at du bare skanner av det som er foran eller bak deg. Den funksjonen blir nok vel så hyppig brukt her i Norge, hvor vi typisk fisker mot noe, feks en grunne eller kant. 

180.

Med på lasset får man flere justeringsmuligheter for 360. Man kan justere på hvordan bildet vises kontra kjølen (så det som er opp på skjermen er foran båten), hvor fort det skal roteres, frekvens og diverse andre ting.

Med oppdateringen kan fotpedalen til Ghost elmotoren nå settes opp slik at den programmerbare knappen starter 360 (eller 180). Du trenger med andre ord ikke å klå på din HDS Live/ Carbon eller Elite FS for å bruke 360, du kan slå dette av og på via pedalen.

Programmerbar knapp på Ghost fotpedal.

Som nevnt må du ha "Active Imaging 3 in 1 nosecone" på din Ghost for at dette skal fungere. Det fungerer IKKE med "HDI nosecone". Hvis du ikke har AI-nosecone, kan den kjøpes løst (SKU 000-14900-001) og er lett å skifte ut. Veil pris i Norge er 3.900,- og den ser slik ut:

AI 3i1 nosecone til Ghost.

Slik ser HDI-nosecone ut, denne gir deg IKKE 360:

HDI nosecone.

Lowrance har prøvd seg på liknende funksjonalitet før med SpotlightScan. Også dette basert på en ekkoloddgiver under frontmontert elmotor, og rotasjon fra elmotoren. SpotlighScan ble aldri noen stor suksess, mye på grunn av at den var ganske krevende å bruke rent teknisk og delvis fordi bildene man fikk ut av den ikke var veldig gode. Konkurrenten Humminbird har hatt sin 360-løsning i mange år, men denne er basert på en motor som dreier ekkoloddgiveren. Humminbirds 360 har hatt sine utfordringer den også, særlig de første modellene, men har vært et svært godt produkt for alle som spinnfisker på relativt grunt vann i flere år nå. Er Ghost 360 det som skal vippe Humminbird ned fra 360-tronen? Det gjenstår å se, vi har ikke testet Ghost 360 enda, men Lowrance har en umiddelbar fordel rent prismessig i at deres 360 ikke krever enda en ekkoloddgiver til 20.000 men er basert på utstyr man (kanskje) har fra før. Ulempen med Ghost 360 er at det avbryter ankringsfunksjonen, du kan ikke både holde båten på plass og skanne, og du må ha nettopp en Ghost elmotor (som per i dag passer dårlig på de båtene vi har desidert fleste av i sportsfisker-Norge). Samtidig har hverken Humminbird 360 eller Lowrance Ghost (med AI 3i1) vært noen storselgere i Norge. Ser vi bort i fra merkenes ambassadører er disse produktene knapt å se i Norge i det hele tatt, og frem til Lowrance Ghost kommer med lengre skaft og en saltvannsutgave er det heller ingen grunn til å tro at salget vil ta av.

Skal vi oppsummere Ghost 360 sett med norske øyne må det bli "flott, men gi oss en elmotor vi kan bruke".

Støtte for NAC 2 og 3.

Lowrance sin autopilot (NAC 1) er velprøvd og generelt et godt valg for de fleste sportsfiskere. Men for de som har større båter, innenbordsmotor eller doble påhengsmotorer, blir nå NAC 2 og 3 kompatible med Lowrance HDS Live (ikke HDS Carbon eller Elite FS). 

Feilrettinger og småfix.

Flytte eller skjule retningssymbol.

Du finner oppdateringen til HDS Live samt "release notes" her:

https://downloads.lowrance.com/software/index.html?r=4341&fbclid=IwAR1IHnBFGQ_ZFzIJKTIGpsvHRRCEZDRHZkWARKHGd57atnpf-O-k7_JCICA

For ordens skyld; alle bilder i artikkelen er fra Lowrance/ Navico.

Januar ja. Mørkt, kaldt, vindfult og egentlig ganske nitrist. Når du i tillegg har en jobb hvor arbeidspresst er på sitt høyeste nettopp i januar, så er ikke dette en måned undetegnede har mye til overs for...

Overskriften lyver litt, jeg tar med den siste uken i desember 2021 også og starter med den siden den kan oppsummeres veldig kort:

Hardtest av DIY-pulk

Sesongens første isfisketur ble lagt til vestsiden av Øyeren. Vi har knapt isfisket på Øyeren i det hele tatt, og forholdene var omtrent så kjipe som man kan få de. Med 30+ centimeter nysnø, gråvær og vind er man litt på kanten av hva slags forhold det egentlig er noe poeng å isfiske under. Det ble ikke et eneste napp, vi så hele EN mindre fisk på ekkoloddet men det var det. Til gjengjeld fikk vi testet Veras selvbygde pulk under forhold den ikke bør takle godt (dyp snø). Konklusjonen der var at den taklet den dype snøen fint så lenge jeg gikk først med min vanlige pulk så det ble et spor for hennes pulk å kjøre i. Du kan lese hvordan hun lagde pulken sin i DENNE artikkelen.  

Så bikket vi nyttår, som seg hør og bør med champagne og fyrverkeri i (restriksjons-tilpasset) godt lag. Allerede den første uken i januar gav vi oss ut på isen igjen, denne gangen i et av de mellomstore vannene på Østlandet, et vann vi har trua på og har tenkt til å satse såpass på i 2022 at vi kjøpte årskort når vi først var i gang med fiskekort-innkjøp. Så får 2022 vise om den investeringen har noe for seg.

Den første turen på det "nye" vannet (nytt for oss, vi har aldri isfisket der) medførte mer bilkjøring enn fisking. Vi var såpass "på" at vi stod opp tidlig for å få med oss det første lyset på isen, men omtrent halveis kom vi på at jeg hadde glemt agnfisken som fortsatt lå i fryseren etter en kort meiteøkt i samme vann på sensommeren i fjor. Det ble vendereis til Bærum, før vi kom oss ut på isen klare for å borre opp det første test-hullet for å sjekke isen.

Da oppdager jeg at jeg har glemt batteriet til isborret. Som du kan lese om i DENNE artikklen har vi et Strikemaster 40V i arsenalet av isbor nå, men det fungerer særdeles dårlig uten strøm... Da må alt utstyr lempes inn i bilen igje, før ny tur tilbake til Bærum og retur til vannet før vi kunne rusle ut i nordenden. Sånn cirka 2,5 timer bak planen var vi endelig i gang og kunne borre det første hullet med julegaven:

Borret var da også dagens høydepunkt, for fiskemessig var det tregt. Litt smånapping på myscha, og ett run på en av meitestengene hvor gjedda (som nok var liten) spyttet ut agnfisken før jeg fikk satt tilslaget.

To uker senere var vi tilbake ved samme vann, men nå i sydenden etter tips fra en ikke ukjent artsfisker. Tipset resulterte i to små krøkler på meg og to resultatløse run på meitestengene. Krøklestimene vi kom over bestod av veldig små krøkler på bare 4-5 centimeter, men vi kommer nok til å gjøre et nytt forsøk litt senere i sesongen i håp om å finne litt større eksemplarer så vi har noe verdig registrering på artsfiske.com. 

Enda to uker senere var det tid for nye forsøk i samme vann. Igjen gikk vi ut fra en ny plass, men nå tilbake i nordenden. Som vanlig var det IKKE utstyret det skulle stå på:

Under der et sted er pulken min....

Veras pulk

Kikkfiske på grunt vann

 Igjen ble det et par run på meitestengene våre, men ikke noe som ble med hele veien opp. Bitemerkene på agnfisken tydet på at det var smågjedder som ertet oss. 

Jeg tok med en av de minste abborene hjem, den har nå fått et nytt bosted i akvariet jeg ellers har ørekyte og kinesisk værål i. Akvariet står på soverommet mitt som er uoppvarmet og har i skrivende stund en vanntemperatur på 11 grader. Det gjenstår å se om jeg får den til å spise, forølpige fristelser med maggot og fjærmygglarver har ikke gitt ønsket resultat, men det er tidlig enda. 

Ny husgjest.

Dagen etter var vi på plass igjen, nå med samme utgangspunkt som første runde men med et mål noen hundre meter unna der vi fisket første gangen. På vei ut av Oslo vekslet det mellom tåke og solgløtt over åskammene, så håpet om en solfylt dag på isen ble tent. Akkurat det ble det ikke noe av, tåken ble bare tykkere og tykkere, men denne dagen ble det i det minste mer fisk.

Undertegnede med en av flere sniper denne dagen

Vera fikk sine sniper hun også.

Jeg kom litt ut av tellingen, men jeg mener vi hadde seks run på meitestengene denne dagen, og tre små gjedder opp på isen for varsom gjenutsetting. Tre av seks run var forøvrig i det samme hullet.

Mort etter at en liten gjedde har prøvesmakt.

Mens vi meitet fisket vi mer aktivt etter abbor og mort også. Morten glimret med sitt fravær, noe som ikke er helt overraskende så tidlig i sesongen. Det blir mer fart i morten utover i februar, men nå som lageret mitt med agnfisk fra denne sjøen er tomt må det fisket etter abbor for å ha til gjeddemeitet. 

Ekkolodd gjør fisket etter abbor litt mer spennende.

Vi fikk da også greit med abbor i passe størrelse som agnfisk, så vi er klare for neste tur i februar en gang. Den største abboren veide 370g og tok på en myscha ved kikkfiske på 1,2 meters dyp, de fleste abborene ellers fikk vi på 5-8 meters dyp denne dagen. Som vanlig på denne tiden var det utpregede bittperioder, korte perioder med aktiv abbor og så timesvis med null aktivitet.

En runde med en liten balanse i ismeite-hullene leverte.

Lars har brukt gassdrevet varmeovn fra Mr Heater gjennom et par vintersesonger, og her kommer hans tanker om denne ovnen pluss litt om mulige alternativer.

Isfiske kan til tider være kaldt og utrivelig samme hvor godt kledd man er. For å ha en varmekilde har jeg prøvd å finne et alternativ som ville funke bra i kaldt vær, være passe portabelt og driftsikkert. Hovedkriteriet er så klart at det varmer godt.

Synlig varme er alltid trivelig en kald morgen

"Stjerne" for tenning og resten forklarer seg selv

Kobling som kan vinkles litt ut, men ikke mer enn ca 45 grader

Klare instruksjoner for hvordan man fyrer opp

Rett på isen uten varmeelement på gassboks var ingen stor suksess

Hva er vel bedre enn å sitte ute på isen en herlig vårdag og kjenne sola som varmer i annsiktet, kaffekoppen i hånden og kjenne på at spenningen stiger mens du venter på bjellelyden fra en av meitestengene du har satt ut? 

Vel, denne idyllen kan fort bli ødelagt dersom fiskesnøret satt seg fast i angeldonfestet og ikke løste ut skikkelig slik at fisken merker motstand og spytter ut byttet før du får snudd deg rundt! 

Ingenting er mer surt enn å miste en fisk fordi utstyret svikter! Ofte festes fiskesnøret i et hakk mellom to "pinner", som gjør at det kan sette seg fast.

Dette har jeg naturligvis en billig, enkel og god løsning på. 

Du trenger følgende: Gummistrikk, perle og litt fiskesnøre/annen solid tråd.

Tilbehør som enhver fisker har liggende

Strikk.

Tre så fiskesnøre (eller annen solid tråd) gjennom den største løkken på gummistrikken, gjennom perlen og så rundt strikken og inn i perlen igjen, slik som her:

Sene og perle på.

Da er det bare å gli perlen inn på strikken

Perle over til strikken.

Det ferdige resultatet ser slik ut:

Her har jeg laget tre varianter med forskjellige strikkstørreslser

Så, hvordan fungerer dette i praksis...? 

Festet på en kulepenn for enkelhetsskyld mtp fotografering, men prinsippet er det samme på en angeldon. Fiskebilder der vi bruker dette festet kommer!

Vi fortsetter med vår DIY-serie av utstyr for isfiske generelt og ismeite spesielt. Denne gangen lager vi angeldonfjær.

Hva er så en angeldonfjær? Litt enkelt sagt så er det en nappvarsler brukt ved meiting fra isen. Det er denne vi snakker om:

Angeldonfjær på stangholder.

Disse kan brukes rett på flere stangholdere. På bildet over bruker vi Rapalas variant som du kan lese en test av i DENNE artikkelen. Men hvis stangholderen i seg selv ikke har festemulighet kan man også gjøre dette på den tradisjonelle måten der fjæra er festet på en pinne, og hvor pinnen igjen forankres med snø, slush eller ned i et halvborret hull.

Angeldonfjær på pinne.

Uansett hvordan du fester angeldonfjæra, så er det viktig at den er lett å se, og har en stivhet eller spenst som både skal holde agnfisken oppe (uten at sena løser ut av seg selv) og samtidig vippe godt opp når drømmefisken tar så man ser at det er action på gang. Ulike nappvarslere som gir lyd kan gjerne kombineres med angeldonfjæra, slik som en bjelle eller en elektronisk nappvarsler. For de som meiter etter at det har blitt mørkt (på fjordis eller etter lake i ferskvann) kan man gjerne feste et lite LED-lys eller en lighstick på angeldonfjæra også.

Du kan selvfølgelig kjøpe ferdig angeldonfjær, men etter et tips fra Arni Kupstas ville vi teste å lage våre egne også. Handlelisten hos Biltema ble som følger:

• Proff stakefjær
• Borttennisballer
• Superlim
• Krympeslange (6mm)
• Fluoriserende spraymaling

Shoppet og klart til DIY.

Varm opp.

Tre på.

Klare for maling.

Litt tett på der ja.

Krympeslange

Wire festes også med krympeslange.

Plastbelagt wire.

Krympet og klart for baller.

Hurtiglim

Smeltelim

Ymse varianter klare for testing.

Justering av fjær.

Beviset på at dette fungerer.

Å fiske etter småfisk kan være en finurlig tålmodighetsprøve som krever 100% konsentrasjon. Dersom utstyret ikke er følsomt nok kan du risikere å gå glipp av den forsiktige nappingen. 

Det finnes mange forskjellige pilkestikker på markedet som leveres med forskjellig materiale på nappindikatoren. Alt fra superlette og lettbøyelige til de mer stive variantene. Det gjelder å velge rett til targetfisken du er ute etter. Og kanskje har du allerede funnet deg en favoritt-stikke, mens nappindikatoren er alt annet enn perfekt?

Her viser vi hvor enkelt du kan lage egen nappindikator til favoritt-stikka di. (Nappindikatorer kan også kjøpes løse på nett og i butikk).

Det du trenger:

• Et stykke plast av noe slag (jeg bruker lokket du får i salatbaren på Meny)
• Hullmaskin
• Saks 
• Farge (jeg bruker vanlig neglelakk)

Ingredienser som finnes i de fleste hjem (?)

Få med noe av den bøyde kanten.

Hull laget i ytterkanten der lokket bøyer nedover.

Ferdig klippet form (men ikke farge).

Neste steg blir å male med en farge slik at du enkelt ser nappindikatoren. Du kan bruke det meste som spraylakk, neglelakk etc. Ta det du har liggende, men pass på å bruke en farge som synes godt mot isen/snøen. Erfaringsmessig er knall oransje en farge som synes godt.

Ferdig "pyntet" med sterke farger

Da er det bare å ta ut den gamle nappindikatoren og erstatte den med din nye. Jeg har i tillegg tatt på en liten dråpe med smeltelim bakerst for ekstra feste, men den sitter godt uten.

En liten dråpe med smeltelim og du er klar!

Gammel vs. ny nappindikator

Det ferdige resultatet

Da gjenstår det kun to ting for min del; lakke egne negler (på høy tid ser jeg) og telle ned dager til neste isfisketur igjen! 

Tips:

Dersom du ikke finner plast som er hard nok, kan du lage kun tuppen og lime fast på en strips slik som vist her. 

Strips-nappindikator i bruk.

Lykke til med prosjektet og skitt isfiske!

I forrige turrapport klaget jeg over januars "kvaliteter" med kulde, snø og generell elendighet. Ble februar bedre?

Ja. Som vanlig ble februar klart bedre. Den første uken ble det ikke noe fiske for min del, men i den andre uken (uke 6) må en si at det løsnet. 

Første tur i februar gikk igjen til dette middels store vannet Vera og jeg har lagt vår elsk på for 2022, og igjen til et nytt sted. Denne gangen til et område uten dybdekart, så vi visste virkelig ikke hva vi gikk til.

Været på vei ut kan kort oppsummeres som "påskestemning":

Helt nydelig!

Den nye plassen viste seg dessverre å være skivebom, like tom som dybdekartet mitt.

Hva skjuler seg her?

Ingen run på meitestengene, og ingen agnfisk å se med ekkoloddet. Men vi satt i le for vinden og hadde solen i ansiktet, så da ble vi sittende noen timer og nyte påskeværet.

Mot slutten av dagen havnet vi i skyggen og kombinasjonen null fisk og skygge drev oss noen hundre meter øst. Der fant vi abbor og nappet raskt opp 12 i passende agnfisk-størrelse så da er de neste to turene dekket. Det ble et run på en meitestang også, men den slapp under fighten. Sannsynligvis en liten gjedde.

God stemning.

Neste tur bød på mindtre trivelig vær. Lørdagen var bare trist, med 16 m/ sek i kastene, tre plussgrader og regn. Vi holdt ut noen timer før vi tok til fornuften og dro hjem. 

Utrivelig lørdag.

Med lørdagen ferskt i minnet var egentlig tanken å gjøre noe annet på søndag, men så viste værmeldingen at det ikke bare skulle slutte å regne, det kunne til og med bli sol! Solen så vi lite til, men Vera klinket til med årsbeste på gjedde:

Endelig noe annet enn bare sniper.

Vi hadde tre run på meitestengene denne dagen, men kun den ene kom opp. Ellers var dagen ganske treg, en ensom mort og en abbor kom opp mens vi ventet på meitestengene.

Abborjakt.

En abbor i ferd med å blåse bort.

Vi gjorde også noen helhjertede forsøk etter krøkle denne dagen. Vi fant krøkla, og hadde noen napp, men ingen av de fulgte med opp på isen.

Krøkle på ekkoloddet - men ikke på kroken.

Med stålis, overvann og ekkoloddgiver i pulken.

Feilslag i sonarlogg.

Det ferdige resultatet i vika jeg logget opp ble riktig bra:

Ferdig kart.

Jeg lastet opp den samme sonarloggen til C-Map Genesis også, for å se hvordan prosesseringen der ville rette feilene i loggen. Det klarte prosesseringen ikke, sonarloggen ble avvist. Logging på is er med andre ord noe for nerder som meg som lager egne kart med Reefmaster, og ikke fult så aktuelt for alle som bare bruker C-Map Genesis. Men noen fordeler skal nerder også ha...

Så fulgte en helg uten fisking. Dog ble det hektiske uker for undertegnede uansett, i form av huskjøp!  01.07.22 overtar vi en tomannsbolig her på Høvik. Flyttelasset skal 780 meter i luftlinje, så noen stor geografisk forskjell er det ikke, men den praktiske forskjellen blir enorm.

Vi avsluttet februars siste helg tilbake på samme vann.

Kjekt med pulk og seler på hofta når det er noen kilometer fra bil til fiskeplass.

Lørdagen ble tilbragt på en plass som har levert krøkle tidligere. Men selv om de var der var de trege i bittet.

Biltemas isfiskestang rigget for krøklefiske.

Vera fikk dog en og dermed dokumentert arten som sin art 27 på artsfiske.com. Med litt bistand fra en lokal artsfisker ble den og en håndful artsfrender med hjem for å inspisere sitt nye hjem i mitt akvarium.

Krøkle.

Dette er mitt første forsøk med krøkle i akvarium så det blir spennende å se om de trives. I første omgang er de plassert i en 115-liter sammen med noen ørekyte, men tanken er at de skal over i større akvarium på litt sikt. 

Krøkler til akvarieprosjektet var dagens høydepunkt i en dag som ellers var litt treg og med mye vind. Tre mindre gjedder fikk riktignok en tur opp på feil side av isen før de svømte pent ned igjen, og Vera mistet en bedre fisk som tok en myscha inne på grunt vann.

Søndagen blåste det fortsatt, men skyer ble erstattet med sol og faktor 50. Denne dagen testet vi en ny plass som hadde et rykte på seg for større gjedder.

Vi fisker etter mort mens vi venter på gjedde.

Med basecamp i le kom meitestengene fort ut, og vi startet jakten på morten. Etter at vi fant et hull som holdt 4-5 mort foret vi opp der, og ble sittende resten av dagen. Det ble lite mort etter det første bettet, men så ble det mort-bonanza på ettermiddagen med 37 mort i passende gjeddestørrelse opp på isen, og dermed er agnfisklageret sikret ut dene isfiskesesongen. Varpestikke med myscha er den klare favoritten for å lempe opp mort.

Varpestikke med DIY nappindikator

Varpestikken over leveres originalt med nappindikator i metall. Denne opplever vi som i overkant stiv for myscha og har erstattet den med en hjemmelaget variant i mykere plast. Hvordan dette gjøres kan du lese om i DENNE artikkelen.

Det var ikke bare morten som var treg på dagtid. Gjeddene glimret med sitt fravær i mange timer de også, før det kom et lite rush på ettermiddagen. En markbar endring fra tidligere turer og denne, var at denne dagen tok alle gjeddene på stengen som stod grunt. Det var bare inne på 3-3,5 meter vi fant mort og gjedder, på dypere vann ble det ingen gjedder og ingen mort men kun et par abbor på pimpel. Det klassiske 4-bittet leverte som vanlig, og vi endte igjen med tre gjedder opp og et run som ikke ble kroket.

Kjapt bilde før gjenutsetting.

Solen går ned for februar 2022.

Litt mer avanserte stenger til isfiske enn de tradisjonelle stikkene har blitt svært populære og så godt som alle de store leverandørene har minst ett alternativ. Her har vi hardtestet en av de aller rimeligste, Biltemas variant til 129,-

Til det klassiske isfisket hvor man lemper opp tusenbrødre-abbor er fortsatt de mer tradisjonelle stikkene å foretrekke, gjerne en varpestikke. Men til fiske med balansepilk, tyngre pirker, agnfisk og det meste av fiske på sjøisen er en egnet stang med skikkelig snelle blitt favoritten for mange isfiskere, oss inkludert.

Biltemas isfiskestang ved ismeite.

Biltema beskriver stangen slik " En lett stang på 78 gram med fantastisk følelse, for de store fiskene under isen. Fem keramiske ringer samt krokholder. Korkliknende håndtak av EVA for best mulig grep, som passer alle typer sneller. Lengde: 82 cm." Det høres da veldig bra ut uansett prislapp?

Biltemas isfiskestang (foto; biltema.no)

Hvis vi begynner med det lett tekniske, så forventer vi ikke førsteklasses kvalitet på stangemne, ringer og snellefeste på en stang til 129,- Skal vi ta Biltemas markedsføring bokstavelig så burde vi dog det, de bruker selv ordet "fantastisk". Men vi forventer uansett ting som tåler bruk, vann og kulde og er dimensjonert for bruken. Lever Biltema opp til dette?

Som så mange andre stenger for isfiske går også Biltema i "stangringfella". Dette er velkjent problematikk for det aller meste av isfiskestenger, uansett merke, men for et petimeter som undertegnede er det lett irriterende at produsentene sjelden får den første stangringen (etter snellefestet) riktig.

Selv med liten haspelsnelle får sena "knekk" i første stangring.

Biltema bommer med en stangring til, den nest ytterste.

Denne stangringen skulle aldri vært der.

Den nest ytterste stangringen skulle aldri vært montert i det hele tatt. Den har ingen funksjon som stangring da den står for tett på øvrige stangringer, men den stiver av tuppen på stangen og gjør tuppen mindre følsom enn den ellers hadde vært. Dette er en ren designfeil, og forteller meg at dette produktet ikke kan ha blitt testet skikkelig før det ble masseprodusert.

Snellefestet er derimot bra og fungerer godt både med mindre haspelsneller og multiplikatorsneller. Vi har to av disse stengene og har brukt en med haspel for lettere fiske og en med multiplikator for tyngre fiske.

Testet både med haspel og multiplikator.

En bonus ved stangen er at den har en skikkelig krokholder på riktig sted, en detalj som ofte mangler på isfiskestenger. Man kan selvfølgelig feste kroken i foten til den nederste stangringen, men en skikkelig krokholder godt ned på stangen gjør at nettopp stangringen er mindre utsatt for skader fra for eksempel en pirk eller krok på avveie som kan skade det keramiske belegget i stangringen.

God krokholder.

Isfiskestangen modifisert for lett ismeite.

Over ser du stangen i bruk ved ismeite etter krøkle med sabikihekle og 5-grams søkke. Da monterer jeg en nappindikator i tuppen siden stangen i seg selv er for stiv til å detektere små napp fra fisk ala krøkle og mindre abbor/ mort. Slike nappindikatorer kan du kjøpe fiks ferdige (dog ikke hos Biltema), eller lage de selv slik vi gjør i DENNE artikkelen.  

At stangen lett håndterer de gjeddene vi har drillet med den er et faktum, her en spesielt hissig gjedde som måtte gi tapt.

Biltemas isfiskestang taklet denne godt.

På mange måter er stenger med mye glassfiber og lite karbon ofte bedre å kjøre fisk på enn sine spenstigere og langt mer kostbare konkurrenter. Den litt trege glassfiberen demper hoderisting og utras godt, noe som særlig er et poeng nettopp ved isfiske siden man der typisk har kort snørelengde mellom fisken og stangtuppen så sena i seg selv gir ikke så mye demping. Vi har fått diverse størrelser fisk på stangen i løpet av sesongen, alt fra krøkle på noen få gram og opp til gjedder i 4-kilosklassen. Stangen har taklet dette upåklagelig. Jeg mistenker at stangens dempende egenskaper hadde vært enda et hakk bedre om den nest ytterste stangringen ikke hadde vært der, men ellers er stangens egenskaper under drilling av fisk akkurat slik vi ønsker oss. Stivheten i klinken ligger godt plantet midt på treet, mykere enn mine Wiggler medium men stivere enn Nordmark Ice. Stivheten er godt egnet til allround isfiske, ikke ideell til det letteste eller tyngste men passer godt til det meste imellom der. Vi har testet den til tradisjonell pilking med små pilker opp til 40 gram, noe den takler godt. Skal du fiske tyngre enn det men fortsatt med lav kostnad, er for eksempel Wiggler Medium eller Heavy verdt en kikk til noen tiere mer en Biltemas isfiskestang.

Under aktivt fiske med pimpel og balanse merkes det dog at stangens følsomhet ikke er på topp. Forsiktige napp er merkbart vanskeligere å detektere med denne stangen enn dyrere modeller med mer karbon (og bedre plassering av stangringene). Selv ved fiske med balansepilk sent i sesongen hvor jeg bruker multifilament, virker stangen litt ufølsom og ganske "død". Dette gjør også at det blir vanskeligere å kjenne om man fisker over myk eller hard bunn, i praksis må man holde sena i hendene her for å si noe om bunnkomposisjonen. 

Oppsummert:

• Hyggelig pris.
• Litt kort for ismeite.
• Klønete høyde på første stangring og feilplassert nest øverste stangring.
• Ikke den mest responsive klingen.
• IKKE fantastisk....

Vi har tidligere testet litt dyrere stenger og kombinasjoner. Tre slike kan du lese mer om i DENNE artikkelen.

Over the last week we have posted a few "SideScan-expained" photos on our Facebookpage. Here we sum up those.

Scanning sonar is sonar that uses a narrow coneangle (more like a beam than a cone) and higher frequencies than what we typically use for 2D (the "normal" sonar). In the world of Lowrance, such sonar is called "StructureScan", which typically covers both Side- and DownScan. In the photo below you see what SideScan covers, versus 2D and DownScan.

Different types of sonar "cover" different areas.

So SideScan looks directly out to both sides of the boat, as well as down. If you see something on SideScan, and wonder where that something is in relation to your map, you simply put your finger on it to create a temporary marker, which will also pop up on your map. Like we do in the photo below for 2D:

Using a marker to see where the fish was.

So let us look at a few examples from SideScan, and explain what we see in those screenshots. Equipment used is Lowrance HDS Live (9) and StructureScan 3D. Click on the screenshots if you want to enlarge them.

Both small and large fish.

Baitfish and structure.

Turbulence

One thing SideScan is very good at, is showing transitions. Examples of such transitions can be structure like rocks, a wreck or soft versus hard bottom composition, but it can also be depth as in a ledger or drop-off. In the screenshot below (Simrad NSS Evo2 with LSS-2 in saltwater) you see patches of hard bottom in between softer bottom:

Patches of hard bottom.

As you will probably agree on, the screenshots above are all fairly good. Below we will take a look at a few screenshots which are not good, and explain why. Good StructureScan is mostly about mounting and adjusting the transducer, if you mess that up there are no settings in the world that will cure the root-cause, and it does not matter what the price tag was on your equipment. You simply have to get this right, if you want those marketing-clear images.

The first screenshot shows how my SideScan looked after I mounted the transducer and went on the first test-run with it:

Incorrect height of the transducer causing turbulence.

Ghostlines caused by reflections of the signal.

Mars. Måneden som (her på Østlandet) vanligvis gir klare vår-vibber og dermed våkner sportsfiskere flest fra vinterdvalen, oss inkludert. Er det is, så er det nå isfisket er på sitt beste, og er det ikke is kan man endelig fiske på åpent vann igjen. Vinn-vinn der altså.

Mars begynte med isfiske-avslutning på samme vann som Vera og jeg har brukt mesteparten av vinteren på.  De to første helgene ble brukt på diverse andre plikter, men det ble tid til en tur eller to i skikkelig påskevær. Fisk fikk vi også, med de vanlige løpeturene til ismeitestengene.

Fiskemessig ble årest siste isfisketur litt småtreg, men det ble det en håndful "run" på ismeitestengene ala filmen under, og både Vera og jeg fikk drille hissige smågjedder i solen.

Årets siste ismeitegjedde.

Isen begynte dog å bli veldig mørk og vasstrukken, så vi lot isfiskesesongen dabbe ut og fokuserte på åpent vann mot slutten av mars. Sesongdebut på bryggemeite ble skvist inn en ettermiddag etter jobb.

Bryggemeite.

Meitet den ettermiddagen var ekstremt tregt, så det virket som flyndrene som ellers dominerer denne plassen ikke hadde trukket inn enda. (Det gjorde de rett etter månedsskiftet, men det får bli tema i neste rapport.) 

I den forbindelse kan det være verdt å minne om generell fredning av torsk i Oslofjorden, og strenge regler rundt hvor i fjorden man kan fiske etter noe annet enn anadrome arter i perioden 01.01-30.04. På bildet over befinner vi oss i en av sonene hvor man naturligvis ikke kan fiske etter torsk, men hvor man kan fiske etter andre arter. Dette kan du lese mer om i DENNE artikkelen. Her er det verdt å huske på at det er vår plikt som sportsfiskere å sette oss inn i reglene, er man usikker på reglene har men rett og slett ikke lov til å fiske i det hele tatt. Så les deg opp, sørg for å forstå reglene - eller la være å fiske.

Vi fikk to turer etter sjøørret også, en i området rundt Svelvik og en i området rundt Sande. 

Undertegnede i Svelvik

Vera tester innsiden av Svelvikstrømmen.

I Svelvik fikk vi ingenting, mens det for min del ble tidvis hektisk i Sande. Her "traff" vi et område med mye sjøørret av mindre kaliber, fisk på 250-350g, alle sølvblanke og i god form. Disse ble dog raskt sluppet ut igjen, før vi flyttet oss i håp om å finne større fisk.

Rett ved "småfiskplassen"

Litt lengre ut var det færre fisk, men større. Dagens soleklare vinne på slukfronten var denne:

Savagear Seeker 12g.

Jeg mistet en skikkelig fin sjøørret helt i fjæresteinene mot slutten av dagen, tipper den var opp mot et par kilo. Litt surt å miste den, men uansett helt nydelig å se at de er der og få kjenne litt på kreftene til sjørreten.

Tilsvarende rapport for februar finner du HER.

Med gyldighet fra 15.06.2019 smalt det inn en forskrift som la ytterligere begrensinger på alt fiske i Oslofjorden, med den hensikt å beskytte den sterkt fallende bestanden av kysttorsk i området.

Hensikten var god, og av prinsipp applauderer undertegnede alle forsøk på å beskytte vår naturarv. Men hvordan fungerer dette i praksis?

Ulovlig garnfiske.

Begrensningene består av to deler for torskens del:

• Generelt forbud mot fiske etter andre arter enn anadrome i gytefelt i perioden 01.01-30.04.
• Generell fredning av torsk hele året.

5+ kg torsk fra Indre Oslofjord - i 2015.

Og her kommer vi til kjernen av problemet....

• Alle regler må samordnes - og så tilgjengeliggjøres med GPS-basert programvare så man enkelt kan sjekke hvilke regler som gjelder akkurat der man står når man står der.
• Reglene må være tilgjengelige på flere språk.
• Utdrag av reglene må settes opp i plakatform ved alle typiske utfartsteder og båtramper, inkludert gebyrer for overtredelse.
• Det må være reell kontrollvirksomhet - og gebyrer som svir.

Her må informasjonen finnes - lett tilgjengelig FØR fisket begynner.

I en ideell situasjon hadde jeg helst sett at vi fulgte eksempelet til mange andre land og innførte et "sportsfiskerbevis" for alle over 18 år som ønsker å fiske i saltvann, et bevis du kun får etter å ha bestått en teoretisk prøve. Dette kan så deles i ett "lett" bevis som bare gjelder fiske med stang, og så en påbygging for å også kunne fiske med mengdefangende redskap som garn og ruser hvor reglene er enda mer kompliserte og den teoretiske prøven nødvendigvis må gjenspeile det. Som for førerkortet vil man miste beviset for bestemte tidsperioder dersom man ikke overholder reglene. Ordningen må være brukerfinansiert, det er ikke den alminnelige skattebetaler som skal finansiere at noen av oss ønsker å bedrive sportsfiske. For at dette ikke skal ramme den typiske "feriefiskeren" kan man gjøre unntakt for fiske med stang i for eksempel juli måned, den måneden kan man fiske uten å ha tatt sitt sportsfiskebevis.

Her er vi nå...

For å svare på mitt eget spørsmål:

Fredningen av torsk bør kun revurderes dersom man har forskningsbasert kunnskap til det, men MÅTEN dette gjennomføres på er pill råtten og MÅ endres dersom fredningen skal ha noe poeng. Nå fungerer det ikke i det hele tatt.

Så kunne vi fortsatt med å belyse de tullete konsekvensene av dagens fredningsregime, hvor skjevt det slår ut, hvor feil områdene ansett som gyteområder er, hvor mye belastning det gir på sjøørretstammene og hvor negativt det er for friluftsliv og rekruttering til sportsfiske. Men det får vi ta i neste runde, i første omgang må vi få gitt torsk (og andre arter) det vernet de virkelig trenger - i praksis og ikke bare på papiret.

April er vanligvis en måned for undertegnede virkelig legger ned timer etter gjedde og sjøørret. I år ble det ikke helt slik, men litt fiske ble det uansett.

Det jobbes med mye annet enn fiske om dagen, slikt som å få lagt inn vann/ kloakk på hytta, samt å selge våre respektive leiligheter før vi flytter i nytt Casa 01.07.22. Men litt fiske ble det, og vi startet april slik vi avsluttet mars, på sjøørretjakt. 

Denne gangen la vi kursen mot Drøbak og tok fergen over til Oscarsborg. Selv om jeg har vært her før, og fisket mye i området fra båt, var det nytt for min del å fiske fra land fra selve Oscarsborg. Vi rakk noen kast fra Drøbak også før fergen kom, helt perfekt bunn for sjøørret her men ingen fisk å spore.

Nydelige forhold.

Nå er det ikke noe nytt at solskinn og blikk stille er vrient med tanke på sjøørret, men området her frister til en ny visitt senere. Innen fergen kom hadde det kommet en iskald bris, så vi øynet håp om bedre forhold ute på Oscarsborg. Men for å oppsummere nærmere 9 timers denging, så ble det ingen sjøørret. Ingen napp, ingen følgere. Vi fikk dog hver vår torsk som bifangst, disse ble selvfølgelig sluppet pent ut igjen. (Les mer om fredning av torsk i DENNE artikkelen).

Kjapt bilde før retur.

De neste to turene gikk lengre inn. Med utganspunkt i Sjøstrand ruslet vi sydover.

Flott område - null sjøørret.

Neste tur ga heller ikke sjøørret, men om ikke annet en artig bifangst.

Litt uvanlig bifangst, knurr.

Mellom salg av Veras leilighet og klargjøring av salg for min leilighet, klarte vi å skvise inn en ettermiddagstur også. Denne gangen i en av sonene hvor man kan fiske etter andre arter enn anadrome (fortsatt ikke torsk), og dermed kunne vi kystmeite etter flyndre med tanke på Havfiskern. Det leverte, og med det er skuldrene mine litt lavere for skrubbe i konkurransen.

Knallfin skrubbe fra Indre Oslofjord.

Deeper

På den positive siden så er den nye appen bedre enn den gamle. Mindre "lægg", mer intuitiv og den ser bedre ut. Jeg liker også de korte hjelpetekstene du kan få opp for hver funksjon, de er akkurat så detaljerte som jeg innbiller meg at de må være, men samtidig kortfattet. 

Steinur tegnes bra opp.

Litt bølger - så mister man fort kontakten om man står lavt.

Feilen med at kartleggingen starter for fort har blitt mye mindre, men den er fortsatt der. I bildet under har jeg nettopp gjort et nytt kast etter å ha logget helt inn til land.

Riktig dybde - men på feil sted.

Dybden i den røde sirkelen er dybden der Deeper landet etter nytt kast, men siden systemet fortsatt starter kartleggingen litt for tidlig, tegnes dybden inn der kulen var før nytt kast. (Skjermbildet er tatt rett etter at kulen fant riktig posisjon igjen).

De har også fått opp et system som gir deg mulighet til å se på kart andre har logget, men det er dessverre en betalingstjeneste. Her tror jeg Deeper bommer grovt på markedet, for alle andre tjenester for deling av dybdekart basert på brukerdata er gratis for brukerne.

Kart basert på egne logger kan man se gratis på feks PC som her.

På den mindre positive siden har Deper gjort endringer i CSV-filen man lan laste ned fra det som før het Lakebook, og som nå kalles Fish Deeper. Jeg får ikke lengre brukt denne filen i Reefmaster for å kombinere den med andre data, og lage "skikkelige" kart, nå får jeg bare brukt data logget med Deeper på deres egen plattform. Dermed forsvant dessverre mye av nytten for min del personlig.

Den siste helgen ble det sesongåpning for jolla i vårt "nye" nærvann. Tanken var slowtrolling med jigg etter gjedde. 

Rigging.

Vi fortsetter der vi slapp i 2021, med testing av en elmotor fra Haswing. Den kommer jeg tilbake til, men for å få mer nøyaktig måling av forbruk opp mot andre elmotorer jeg har, har jeg bygget meg et aldri så lite måleinstrument.

Shunt og display i isboks.

For å få skikkelig måling av forbruk på flere motorer, fant jeg ut at jeg måtte lage meg en shunt som jeg enkelt kan flytte mellom ulike motorer. Her har jeg brukt noe så enkelt som en isboks til å ha elektronikken i, og felt inn displayet i lokket så det tåler endel regn. Tanken er å måle opp mot diverse elmotorer, så kommer vi tilbake til resultatet i en senere artikkel. (Jeg skal snart levere tilbake motoren jeg har lånt her, så derfor må den testes ferdig nå.)

Strandhogg for lunsj.

Vera har defintivt den beste plassen i jolla, i en campingstol i front.

Kapteinsplassen.

Neste prosjekt for forbedring av jolla er å montere inn to skikkelige stoler. De ligger klar i boden, så får vi se om de kommer på plass snart. Inntill videre får jeg sitte (litt hardt) på bakre tofte.

Dagen startet med et hogg nesten med en gang for min del.

Så ble det mange timer uten noe som helst, før det løsnet hos Vera.

En av fire smågjedder denne dagen.

Ver endte med fire smågjedder, jeg med en råtten caps.....

Med det var april 2022 historie. Litt fisking, to leiligheter solgt og vi er klare for mai du skjønne milde.

Ahhh, mai. Du kan virkelig kjenne at våren har fått opp farten nå, og både fisk og folk våkner til liv for alvor. 

Jeg våkner til liv jeg også, så da går turrapportene over fra månedlig til mer ukentlig basis. Som du kunne lese om i rapporten for april, som du finner HER, var ikke sjøørreten villig til å spille på lag med oss den måneden. Det snudde seg allerede første dag i mai, hvor vi brukte arbeidernes dag på en dorgetur i indre Oslofjord med utgangspunkt fra Malmøya. 

De siste par årene har vi hatt mange slike turer rundt her med jolla, og begynner nå å bli såpass godt kjent at vi har noen skikkelige "hot spots" for sjøørret nå som vannet har blitt såpass varmt at de søker ut fra de typisk brakkvannsområdene de gjerne søker til når vannet er iskaldt.

Rigging av utstyr på vei ut.

På sydspissen av Malmøykalven er det en spennende grunne tett ved fjellet hvor det ofte står byttefisk. Her kom dagens første hugg hos Vera, basert på "sprellingen" var det sannsynligvis en makrell. Fasit får vi aldri, for fisken slapp etter noen sekunder. 

Så fulgte det mange timer med ganske så resultatløs dorging, i knallfint vårvær med sol og tilnærmet havblikk. Slike forhold er deilig for fiskeren, men sjelden de beste med tanke på fangststatistikk. Vi klager ikke dog. Å måtte legge flere lag med faktor 50 den første helgen i mai er strengt tatt et luksusproblem, og siden ekkoloddet viste 11,5-13 grader i overflaten visste vi at oddsen vår ville bedres betydelig utover mot sen ettermiddag, eller om det skulle komme en bris. Kartnerden på bakre tofte var uansett fornøyd med å få kartlagt områder som ellers er sperret med badebøyer senere i sesongen, og matrosen i front nøt solen i campingstolen sin. At kartnerdens glede strengt tatt er en straffbar handling som kan gi ett år i fengsel, plager han svært lite. Et snev av sivil ulydighet mot idiotisk regelverk der med andre ord.

Timene gikk, og så ble det både sen ettermiddag og solgangsbris på kjøpet. Vi timet det med en runde over en av plassene som har levert sjøørret før, og dermed endte Vera med en fin sjøørret på 43 centimeter inn i Havfiskern.

Fin sjøørret i indre Oslofjord.

For de som vil kopiere oss var ørretens siste måltid en Møresilda, og stedet var vestsiden av Malmøya (på et sted der man knapt kommer til fra land). Siden fisken både var i fin form, var dypt kroket og vi ikke hadde spist sjøøret på lang tid, endte den sine dager som helstekt i ovnen. 

Stort mer kortreist og miljøvennlig enn dette blir det ikke, godt er det også!

The river runs through it.

Vi startet dagen en bra bit opp i Nitelva. Vannstanden var lav, men ikke katastrofalt lav, og plassen var en kjent "godplass" så håpet var til stede. Men etter noen timers resultatløst fiske med bare et par ørsmå napp, pakket vi sammen og dro ned i Lillestrøm-området.

Ved bunnmeite etter vederbuk bruker jeg typisk et grunnfor som jeg blander inn litt (oppskårne) maisbiter i, og så er krokagnet en kombinasjon av mais og mark.

Dagens meny.

Såpass tidlig på året er det viktig at maisen kuttes opp, siden hele maiskorn er tungt fordøyelig for fiskene som i praksis har et kjøleskap rundt fordøyelsessystemet sitt. Hvis fisken forspiser seg på hele maiskorn i kaldt vann, kan de rett og slett dø av råtnende mais i magen før de rekker å fordøye det de har spist. Samtidig er ikke appetitten helt på topp i kaldt vann, så det skal fores sparsommelig. Et par forkuler hver 3. (ish) time er mer enn nok.

Lengre ned ble det mer action på vår bunn-takler.

Klar for bunnmeite.

Host, hark, hork.

Hork.

Kjapt bilde før gjenutsetting.

Strandhogg for lunsj.

17. mai og horngjel.

Horngjel og IMA Komomo II.

Horngjel og IMA Komomo II.

Er det 17. mai så....