Uke 21 bød på en tur på gjengrodde stier fra ungdomstiden med urbant men vilt fiske etter ørret, og en gjenvisitt til Enebakk med abbor og gjedde.

Undertegnende har vokst opp i Holmenkollen, og når man nådde en alder der sykkel økte aksjonsradiusen kom Lysakerelva inn på radaren. Det ble hyppige turer opp og ned bakkene på sykkel, og mang en meitemark ble druknet i diverse stryk og kulper. Når det da dukket opp en lørdag med oppholdsvær men sterk vind, kom ideen om en gjenvisitt til samme område 25 år eller så etter forrige tur.

Fiskekort fra OFA ble handlet inn, og vi startet fisket i kulpen på nedsiden av den gamle demningen på Fossum (den nest øverste demningen i elva). Planen var å fiske oss nedover til Bærumsveien, og så ta kollektivt tilbake til bilen.

Vilt, vått og vakkert i Oslo.

Ved dette fisket bruker vi lette stenger med litt lengde (for lettere å styre mark og sene i elva), haspelsnelle, tynn multifilament, en halvmeters fortom med fluorkarbon rundt 0,25mm og en enkeltkrok med vidt gap. Litt avhengig av strømmen så settes det et blyhagl 10 centimeter eller så over kroken ved behov, men med den vannføringen som var nå fisket vi klart mest uten bly, med andre ord ren friline. 

Enkelkrok i størrelse to, og en mark i størrelse medium.

Dette er "geriljafiske". Man må klatre, skli og snike seg frem til de gode plassene, og kastene er som regel rundt 3-5 meter lange. Da gjelder det å ikke skremme fisken, så hold en lav profil. Det er mer snakk om å "vippe" enn å kaste, og så følger man med på senas drift for mulige napp. Kommer nappet så sier man "Takk for den" og gir tilslag, det gir fisken tid nok til å få kroken inn i munnen men ikke tid til å sluke helt. 

Vipp ut, styr som best du kan med stangen og følg med.

Fisk ble det også, vi passerte 20 ørret i løpet av de 14.000 skrittene vi gikk ned til Bærumsveien.

Min største for dagen.

Vera fikk den første.

Lysakerelva er utrolig flott på denne strekningen, og vel verdt en tur i seg selv.

Vi avslutter ørrefisket med en liten filmsnutt:

Fin "transportetappefisk"

På tide å rigge for abbor.

HDS Live speilet til IPhone.

TV-spill fiske.

Veras første abbor på dropshot.

Joda, det er fortsatt sommer. Men årets ferie er en saga blott, og da passer det å oppsummere fisket.

I forrige rapport (LINK) fra slutten av mai handlet det om vårfiske i elv og innsjø etter ørret, abbor og gjedde. Det er allerede 10 uker siden, men som jeg skrev da så kalenderen skremmende tettpakket ut og dermed ble det lite tid til blogging. Til våre faste lesere beklager jeg det, jeg håper på mer tid til fritidssysler ala bloggen fremover.

Med overtagelse av ny bolig 1 juli, ble juni stort sett brukt på helt andre ting enn fisking. Det er først når man skal pakke ned alt man eier og har, at man innser galskapen i det å være en utstyrsnerd.... Når det kommer i tillegg til alt det vanlige en småbarnsfar har, ble det en betydelig runde med opprydding, kasting og rundt 20 Finn-annonser før jeg kunne si meg ajour for flytteplanene. Men vi klarte å snike inn noen turer i juni også, ikke minst i Oslofjorden hvor vi kystmeitet på en for oss ny plass i Asker.

Ka du sei?

Juni-makrell.

Godt å få dette bort fra gulvet.

Klar for årets første tur med flaggskipet.

Knurr på Apex.

Igjen glemte jeg å registrere fisken i Havfiskern, så jeg mangler fortsatt knurr i den konkurransen. Men lyren under husket jeg på å få inn i FishDonkey-appen.

Lyr

Strandhogg og middagstid.

Her var det også mer makrell, og mer byttefisk å se på ekkoloddet, så vi fikk inn forbedringer av makrell i Havfiskern-konkurransen også. 

Mid i juli var jeg lei saltvann, så da snek vi inn en kort meiteøkt i Nitelva. Nå var alt vannet som manglet forrige gang på plass, uten at det hjalp på lykken når det kommer til større vederbuk som var turens mål. Det ble små hork og flire i steden.

Hork fra Nitelva.

Allrede dagen etter la vi turen der Glomma og Vorma møtes, i håp om å finne litt bedre abbor. Her har vi aldri vært før, men heldigvis var rampen i Vormsund helt OK. Plusspoeng for brygge ved siden av rampa, minuspoeng for litt begrenset parkering.

Brukbar rampe i Vormsund.

En av flere.

Enda en av flere.

Mat må man ha.

Motorstopp = telefon til Redningsselskapet.

Utsikten man får når man IKKE har gjort ting skikkelig.

Vel plassert i hallen hos Aaby Marine Service.

Perfekt strandlektyre.

Før og etter.

Biltema nederst, nye øverst.

Auda.

Endelig i orden igjen.

Regattabåten.

Så var det tid for en "sol og bad"-tur med barn. Her kom sommerens tredje lærepenge. Da jeg skulle kjøre stod det ene hjulet på båthengeren bom fast, og de vanlige "kjerringrådene" om kjøre frem og tilbake samt slå på felg og trommel med slegge løste ingen verdens ting. Siden jeg (sannsynligvis feilaktig) ser på meg selv som handy satte jeg i gang med å skru sulamitten fra hverandre.

Når du tror du er handy.

Jeg har pleid å ha HSS-hengeren min på service hvert 2. år. Men siden den knapt har vært brukt det siste året hoppet jeg over servicen jeg normalt hadde hatt i år. Jeg hadde heller ikke fått ordnet meg med noe å sette under hjulene på hengeren for å hindre at den ruller på gårdsplassen vår (som heller svakt), så hengeren stod med brekket på. Sistnevnte VET jeg at gir risiko for låste bremser, men tok sjangsen til jeg hadde fått tak i noe å stoppe hjulene med. To bommerter jeg skulle få angre på nå. Den siste bommerten var å hente frem Team Krokodilles fine artikkel om tematikken først ETTER at jeg prøvde selv. Hadde jeg gjort det hadde jeg visst at jeg IKKE skal løsne på bolten bak bremsetrommelen...

Resultatet ble at jeg ikke fikk av det yttre huset på bremsetrommelen. Igjen ble det en ringerunde for å få tak i folk som ikke bare tror de kan noe (som undertegnede), men som VIRKELIG kan noe. Hos Asker Tilhengerservice AS (ATS) fikk jeg napp, og en snau time senere var han på plass for å inspisere/ taksere. Dommen ble: Fiksbart, kommer tilbake i morgen.

Idiot vs hverdagshelt.

Dagen etter stod ATS klare, og fikset biffen. De skiftet også bremsewire, og skiftet innmaten i bremsene på begge sider når de først var i gang. Jeg ble enda 8 båtlapper fattigere, og enda en lekse rikere.

Vi rundet av juli med noe vi aldri har testet før, nattfiske i saltvann. Dgen etter at vi fikk startproblemer skulle vi egentlig hatt en nattfiske-økt sammen med noen andre fra Fiskersidens Forum (les tråden HER), som jeg måtte avlyse. Vi likte dog ideen, så vi fant ut at vi skulle teste på egenhånd. Vi sjøsatte ved Holmestrand (takk til NJFF for jobben med å liste opp båtramper i appen sin), med båten lastet full med soveposer, liggeunderlag, reker, makrell og fiskeutstyr for å meite. Før vi la oss til på den antatte godplassen for nattens meite, plukket jeg opp en rødnebb ved Mulodden:

Rødnebb på 26 cm.

Av tidligere erfaring under dorging etter sjøørret i mørket, visste jeg at hvitting er nattaktiv, og det var de også denne gangen. 

Nattfiske.

Men ellers var det svært lite liv, så etter noen timer bestemte vi oss for å prioritere søvn og heller satse på morgenfiske, så vi dro inn mot fastlandet og ankret opp med Motorguiden rett utenfor en steinrøys. Før jeg hadde våknet hadde morgenfuglen Vera fått flere berggylter, rene berggylte-bonanzaen.

Morgenfugl og berggylte.

Etter litt om og men fikk jeg arten inn i Havfiskern jeg også.

Syvsover og berggylte.

Og med det kunne jeg irritere meg ekstra over at jeg ikke husket å registrere knurr tidligere i denne artikkelen, siden blåstål/ rødnebb, berggylte og nettopp knurr er en av Grand Slam-klassene i konkurransen. Uansett gledelig å få flere (til området å være) fine berggylter. Leverandører til oppdrettsnæringen har forsynt seg kraftig av ymse gylter over hele landet, og med det er oppdrettsnæringen i ferd med å desimere enda en art til et nivå hvor vi ikke aner hva som vil skje med arten(e) eller økosystemet arten lever i.

Vi avslutter sommerrapporten (og ikke minst oppsummeringen av lærepengene) med solnedgang utenfor Sætre. Jeg håper sensommerfisket byr på mer fisk, og litt mindre dyr og pinlig læring.

Noen ganger er det ekstra digg å være ute.

Det er omtrent 20 år siden jeg første gang fattet interesse for Aspius aspius, og siden den gang har det blitt endel forsøk på å lure den. Nå ble endelig alle forsøkene kronet med suksess!

Bloggen er "bare" 11 år gammel, og trofaste lesere har nok lidd seg gjennom flere "hvordan IKKE få asp"-rapporter, men min fascinasjon for asp er langt eldre og jeg har hatt spede forsøk på å få arten i over 20 år. Noen utpreget artsfisker er jeg ikke, men noen arter er rett og slett bare mer spennende enn andre og da må jeg forsøke meg. Om igjen og om igjen og om igjen....

Denne smått myteomspunne fisken sorterer inn under karpefiskene, og er den eneste karpefisken i norske farvann som er en ren predator, det vil si at den lever av fisk. Her i Norge er vi helt i den nordlige utkanten av artens utbredelse, og den finnes da også bare i den sørøstlige delen av landet vårt, med Glomma og Øyeren som dens kanskje viktigste habitat i Norge. Norgesrekorden fra 2008 på 5,34kg og 82 cm holdes av ikke ukjente Eivind Thilesen, en multikunstner innen norsk sportsfiske, men det er tatt flere asp som snuser på eller tangerer rekorden. (KILDE)

Uansett så var tiden inne for et nytt forsøk nå, så da YR meldte om brukbart vær la Vera og jeg kursen østover og satt ut Starwelden pakket med diverse trollingutstyr. Med min elendige erfaring med asp skal jeg innrømme at jeg ikke hadde videre "trua", men skal man få arten må man fiske etter den. Om ikke annet ville dette bli en fin treningstur før vår planlagte trolling-tur til svenske Vänern i september.

Seks stenger, to på rigg og fire i overflaten.

Rigget og klart på babord side.

Vi kjørte med en dyprigg nede på 10 meter, en på 5 (senere justert til 7), to stenger med sideparavaner og to stenger rett bak båten. Farten lå på 2,4-2,9 knop.

Vel utpå og i gang så vi Team Flaks ved Tord Flateby i det fjerne, og fikk rapport fra ham. Vi visste at han hadde hatt kanonfiske forrige helg, så jeg benyttet anledningen til å få med meg diverse tips, noe som først og fremst medførte at alle woblere vi slepte på da ble byttet til andre farger. Tord er rutinert asp-troller, så når han kommer med tips tar man i mot, og justerer eget fiske deretter.

Det drøyde da heller ikke veldig lenge før stangen på dypriggen som gikk på ti meters dyp begynte å småduppe litt.

Endelig asp!

Aspen var kanskje ikke noe specimen-eksemplar med sine 54 centimeter, men hva gjør vel det når en etterlengtet art endelig ligger i håvnettet? Vi var fra oss i båten, og siden ekkoloddet viste både skikkelige agnfiskballer og større fisk rundt ballene fortsatte vi i samme område store deler av dagen. Det skulle vise seg å være lurt, for ikke lenge etter fikk Vera en litt mindre, også den tok på rigg.

Vera med sin første asp.

Da den tredje mindre aspen gikk på, lot jeg håven være og håndlandet, det gikk litt "sådär".

Det var bare flaks at krokene fra min IMA Komomo II kun satte seg i buksen. Både fisken og jeg slapp med skrekken. 

Dagens klare vinner.

Så løste det ut på 10-riggen med et smell, og denne fisken tok line. 

70 centimeter med asp - en fantastisk fisk.

Ikke bare fikk vi arten - Vera fikk en pers det står respekt av også.

All asp ble satt pent ut igjen.

Jeg derimot, fikk "bare" fisk rundt 50-55 centimeter.

Enda en gett.

Flere ganger så vi fiskene på ekkoloddet (Lowrance HDS Live med Airmar TM185HW ekkoloddgiver) før det smalt i en av dypriggene, slik som her:

Mye byttefisk, og en større.

Selv med fantastisk fiske må man ha mat og drikke. Vi er blitt veldig glad i å ta en skikkelig matpause i løpet av dagen, det hjelper på både motivasjon og humør. Hamburger er aldri feil på tur.

Matpause.

Så var det utpå igjen. Selv om været hadde skiftet fra sol og så vidt litt drag til gråvær og merkbar vind, kom nye asp opp.

Kjapt bilde før gjenutsetting.

Vera kjører en mindre asp.

Det ble totalt 8 asp i båten før vi ga oss. De fleste på dypriggene men vi fikk også to på sideparavanene (Rapala-woblerne lengst til høyre i bildet).

Dagens vinner-utvalg.

Vi mistet enda to asp og fikk en liten abbor som bifangst, så fasit ble en kanontur med nye arter og mye action. Neste mål får bli en på 80+ centimeter, for nå vet vi at vi gjør ting riktig....

Æres den som æres bør, og her skal arrangører og barn æres.

Eine (sønnen min på 6 år) og undertegnede deltok på "Anders abbors fiskekonkurranse" sist søndag, og her er det bare å håpe at dette blir et årlig arrangement. Verden kan ikke få nok fiskekonkurranser for barn, og når det gjennomføres på denne måten er det bare å applaudere.

Ved senteret ventet det nok personale fra senteret og Gero til å håndtere utdeling av redningsvester, meitestenger, bøtter og maggot til utålmodige barn, og så var vi i gang. Noen av barna mente nok det var vel så spennende å balansere på lenser og brygger som å fiske, men det er endel av sjarmen. Gero hadde allerede foret opp rikelig, og det ble fisket opp hele fem arter og sikkert 100+ fisk de tre timene konkurransen varte. 

Det ble mange fisk i tankene til akvariet etterhvert som timene fløy forbi.

Gullbust og mort.

Brasme, vederbuk og mort.

Med solskinn og 30 grader blandet med barnslig fiskefeber var det god stemning hele veien frem til premieutdelingen.

Klare for premieseremoni.

Gutta krutt fra Gero.

Vi skulle gjerne ha postet bilder av alle de (svært fornøyde) barna her, men siden vi ikke har samtykke til det får det holde med noen bilder fra premieutdelingen.

Skal vi surmule litt så kunne vi ønsket oss at informasjonen som ble lagt ut i forkant var litt mer detaljert. Siden vi ikke visste hvordan fisken skulle bedømmes dro vi med oss kamera, måleplanke og egen vekt, noe som (heldigvis) var helt undøvendig siden personell ved senteret veide inn all fisk. Vi visste heller ikke at man kunne fiske etter, og bli premiert, for andre arter enn abbor, hadde vi visst det hadde nok vårt utstyrsvalg vært litt anderledes. Men slikt blir mest som småtteri å regne, og blir det konkurranse også i 2023 så stiller vi gjerne igjen.

Besøkssenteret er selvfølgelig verdt et besøk uansett, og det vil vi hardnakket påstå at Gero Sportsfiske sin fine butikk i Lillestrøm er også. En av våre absolutte favoritter for utstyr til det meste av sportsfiske.

Svenskene er bedre enn oss på sportsfiskerelaterte messer, men for oss nordmenn har det vært ganske tidkrevende ettersom de stort sett blir arrangert i Stockholm. Det bør nevnes at Sportfiskemässan også har blitt arrangert i Jönköping uten at det gjør logistikken for en nordmann så mye enklere. Jeg har selv vært på Sportfiskemässan i Stockholm, og den er verdt et besøk for alle som bedriver sportsfiske.

Ei messe som, etter årets besøk, står enda høyere i kurs hos undertegnede er Bait Bash. Messa overtok etter Sun City Predator Show i Karlstad som dessverre forsvant for en del år tilbake. I 2019 endret skaperne bak Sun City konseptet, og startet ei ny messe kalt Bait Bash. Dette var i utgangspunktet del av den gamle messa som en ren "betesbyggerdel" eller konkurranse blant flere av Sveriges aller dyktigste "betesbyggare", enten det var wobblere, agnskaller, softbaits eller annet.

Inngangen til Bait Bash med den obligatoriske offroad'ern med taktelt...

Hovedfokuset er så klart på "betesbygge", enten det er flue, wobbler, agnskaller, softbaits eller rigger

Etter to år uten messe grunnet korona var det deilig å kunne besøke Bait Bash igjen. Jeg var på Camp Villmark tidligere i år, men denne typen messe blir noe helt annet og det kommer jeg tilbake til. De hadde dog noe til felles, og det var bilen ved inngangspartiet med taktelt. Det føltes nemlig som den type produkter utgjorde 50% av fokuset på årets Camp Villmark...

Det første som møter deg etter å ha betalt deg inn på Bait Bash er standen til Sportfiskarna, en organisasjon vi ikke har liknende til i Norge. Vi har Norges Jeger og Fiskeforening, som i MINE øyne ikke kan måle seg. Sportfiskarna jobber for sportsfiskerne i Sverige med stort fokus på de artene som dominerer. For en predatorfisker fra Norge er det interessant å se hvor mye man kan gjøre for arter som i Norge nærmest blir sett på som søppel av de som styrer og bestemmer. Standen til Sportfiskarna hadde fokus på merchandise og informasjon, slik det bruker å være når de deltar på messer.

Bait Bash handler mye om kunst i ulike former, og plakater med diverse logoer var spredd utover

Bait Bash har som nevnt hatt et ufrivillig opphold siste par årene, men har kommet meget sterkt tilbake i år. Nivået på utstillerne er høyt, og man får en følelse av at konseptet ikke gir rom for utstillerer med "ymse" produkter. Det er veldig spisset mot predatorfiske og håndlagde baits. Tempoet er rolig og  støynivået er lavt, noe som gjør at man kan rusle rundt i fred og ro og beskue håndverk eller ta en titt innom noen av butikkene som hadde stand. Litt båt og kajakk, men aller mest fiskeutstyr.

Det koster mer enn det smaker, men båtene er fine!

Det ble mange runder rundt i lokalet og her følger noen bilder fra noen av standene. 

Man sjekker knuter et par ganger ekstra før man drar avgårde et kast med slike

Mange betesbyggere stilte med både hardbaits og softbaits

Nivået er skyhøyt, det vet alle som har prøvd selv

Det var selvfølgelig mange flere utstillere enn jeg har lagt ut bilder fra her, men det å ta bilder av alt sammen blir fort litt glemt når det er så mye å få med seg. En utstiller som hadde fått litt mer fokus enn andre i år var Jens Bursell fra Danmark, kjent for mange pga sine utallige artikler i Europeiske magasiner. Han er også kjent for å stå bak ulike produkter og løsninger som release-rig for wobblere, noe han har skrevet flere artikler om opp gjennom årene. På Bait Bash 2022 holdt han foredrag om oppbygningen av riggen, samt effekten av den. På standen kunne man se riggen på ulike produkter, samt ferdige rigger.

Demonstrasjon av release-rig

Et par av Sveriges mest kjente sporstfiskebutikker var også tilstede på messa, med värmlandsbaserte Böjda Spön som en selvfølge. Jiggar.nu var også på plass, og butikkene har til felles at de deltar i siste utgave av filmproduksjonen Gäddfemman som hadde forhåndsvisning på Bait Bash.

Relativt stor stand fra Jiggar.nu, populær butikk med bra image.

I tillegg til kjente butikker var det også noen sportsfiskeprofiler på plass. Flere av de var ganske aktive i bassenget, for å vise frem nye baits eller rigger. 

"Rysken" i aksjon ved bassenget, en av flere populære profiler på plass

Jeg hadde en lengre samtale med Albin Sharghi fra Mojoboats om nye creature baits de har tatt inn fra Japan. Det er alltid spennende å få inspirasjon fra personer som virkelig vet hva de snakker om. Dessuten fikk jeg en gjennomgang av hans "beteslåda" og der var det definitvt noen godsaker for en utstyrsnerd!

Ranger-båt fra Mojoboats sin stand.

Bait Bash har av andre blitt beskrevet som en ganske "intim" messe, og det er ganske passende beskrivelse. Om ikke standene var slått sammen, så var det definitivt flere stand'er som skled inn i hverandre. 

HookMeUp Sweden sin stand, etterfulgt av Renz-Stein, CNW Baits og Mojoboats/Mojoshop

"JDM tackle", eller utstyr fra det japanske markedet, har blitt større og større i Sverige de siste årene og etter hvert fått mer plass også hos et par butikker på Østlandet. Blant annet Gero Sportsfiske på Lillestrøm tar inn varer fra Inter Tackle, som var representert på Bait Bash. Inter Tackle sin stand, med Megabass, Deps m.m var et meget populært innslag.

Håndlagde baits og JDM Tackle side om side

Jeg avsluttet messebesøket hos HookMeUp som jeg også besøkte i 2019. Det er hyggelig å registrere at en nisjebutikk tar turen tilbake, så får man håpe det er fordi det har verdi for driverne. Det er noe vi som sluttforbrukere også drar nytte av i lengden. 

Undertegnede blir ikke lei seg om merket Gan Craft blir å se hos Gero i fremtiden

August er vanligvis en god måned for de som fisker variert, og det gjør vi!

Vi startet med et smell, med enda et forsøk på å få asp inn på artslistene til Vera og undertegnede. Som du kanskje har lest allerede gikk det langt bedre enn pessimisten i meg hadde ventet:

Ny art!

Veras nydelige asp på hele 70 centimeter.

Hele rapporten kan du lese HER, for den turen var verdt en hel artikkel. I mine øyne er asp en av våre aller kulest fisker, så her var det virkelig en drøm som ble oppfylt

Så var det fiskekokurranse for barn i regi av Gero og Nordre Øyeren besøkssenter. Også det en sukess, selv om sønnen min (og en ganske ivrig far stående rett bak) ikke nådde helt opp til pallen.

Fiskekonkurranse for barn

Du kan lese mer om konkurransen i DENNE artikkelen.

Så kom regnet til Østlandet. Til glede for kraftprodusenter og alle som vil fiske laks og sjøørret i elv, og det ville vi. På med burka på båten, og frem med alternative fiskeplaner.

Burka-babe.

Helt siden jeg flyttet til Høvik-området for 12 år siden har jeg hatt lyst til å prøve meg i Sandvikselva, en av elvene i Norge med høyest produksjon av sjøørret (sett i forhold til lengden på anadrom sone) og en og annen laks. Når det lysnet opp en ettermiddag etter regnværet slo vi til og handlet inn fiskeavgift til Vera og meg, og tenkte at vi skulle hive oss ut i fisket.

Det viste seg å bli utfordrende. Siden vi ikke er medlem i foreningen som drifter Sandvikselva var visst ikke døgnkort et alternativ, og å betale 2000 for to sesongkort for å fiske en kveld virket i overkant dyrt. Neste forsøk ble Lysakerelva, men der var samtlige døgnkort ut sesongen utsolgt, så da endte vi i Akerselva. Før jeg flyttet til Høvik bodde jeg mange år i Oslo, blandt annet på Grünerløkka og Bjølsen, men det er sikkert 15 år siden sist jeg fisket i Akerselva, så en re-visitt virket som en god ide.

Akkurat som både Sandvikselva og Lysakerelva er Akerselva en typisk flom-elv. Med det menes det at det er lite fisk som går opp før høstens regn gir skikkelig økning i vannføring. I Akerselva var vannføringen fortsatt lav, til tross for flere dager med regn. Hoveddelen av vannet kommer fra Maridalsvannet som er regulert og Oslos viktigste drikkevannskilde. Oslo sliter med lite drikkevann i år, så dermed ble det ikke videre økning i vannføring å snakke om. Da vi var der 17.08.22 var vannføringen ut fra Maridalsvannet bare 1,33 kubikk, opp stusselige 0,1 kubikk fra før regnet. (KILDE)

ALT for lite vann.

Normalt er minstevannsføringen i Akerselva høyere enn dette med 1,5 kubikk. Men på grunn av mangelen på drikkevann har vannverket dispensasjon til å kjøre elva lengre ned i år. Oppsummert så møtte vi ikke en flomstor elv etter alt regnet, men tvert i mot en elv som liknet mer på en litt stor bekk. Fisket ble deretter.

Litt "alternative" omgivelser på fisketur.

Smolt som ble sluppet pent ut.

Ørekyte som ikke ble satt ut igjen.

Da mørket kom snikende var vi lei søppel, sprøytespisser, småfisk og bunnapp og dro hjem. Hva er det egentlig med oss mennesker som gjør at vi mener det er greit å la alt rundt oss forsøples?

Bjørvika - og vendereis.

At vannstanden var det den var er greit nok, men tilstanden rundt elva gjør at det nok drøyer nye 12 år til jeg kommer tilbake til anadrom sone i Akerselva. Om ikke annet har vi holdt statistikken fra foregående fisketurer - vi blanket ikke.

Oslofjorden ble ikke glemt i august heller, 20. august tok vi flaggskipet fra rampen ved Holmen. Tanken var å starte med å se etter delfinene som har svingt innom fjorden, få med oss Hvalstrandfestivalen fra båten (jepp, gnien som jeg er går jeg for gratis plass) og avslutte med litt havabborjakt i kveldingen.

Dessverre blåste det ganske mye denne dagen, så noen delfiner fant vi ikke. Men mens vi uansett satt i båten og hørte på musikk, kunne vi meite litt, og det leverte da noe:

Svartkutling.

Når det kommer til kutlinger som den over er DENNE artikkelen fra gutta i NKML gull verdt når man skal finne ut av om man har en helt vanlig svartkutling på kroken, eller noe mer spennende. Skrubba under er heldigvis langt enklere å identifisere:

Grei skrubbe fra Hvalstrand.

HA-jakten ga null og niks, akkurat som alle andre forsøk etter den arten i år.

Men vi ga ikke opp "de dødes fjord". Allerede tre dager senere var vi igjen i Oslofjorden, med pattedyr i siktet for alvor, for nå var det tilnærmet vindstille. I Lysakerfjorden fant vi ikke bare en delfin, men sikkert 40 stykker. Et fantastisk skue som man bare kan glemme å dokumentere med et mobilkamera. Vi forsøker uansett siden speilrefleksen var strømtom etter at en viss idiot hadde latt det stå på etter forrige tur.

Delfiner i Lysakerfjorden I.

Delfiner i Lysakerfjorden II.

Etter delfin-opplevelsen tok vi en matbit før vi igjen prøvde oss på havabbor.

Grill-stopp på Bygdø.

Igjen ble havabborjakten bomtur, det begynner å bli en lei uvane for oss.

August ga også tid til et lite prosjekt jeg har hatt i bakhodet siden jeg kjøpte båten min. På min forrige båt (en Guymarine Evada 540) monterte jeg stangorgel og planerboard-utstyr på taket, men siden jeg meldte overgang til amerikansk sportsfiskebåt i 2018 har jeg ikke brukt planerboard.

Gamlebåten (foto; skjermdump fra TV2)

Frem til nå har vi bare brukt stangparavaner for å få utstyret ut i bredden når vi troller, og det fungerer for all del bra. Men siden vi nå har en Vänern-tur på gang meldte ønsket seg om å få planerboard inn igjen på listen over teknikker vi bruker. Siden Evadaen ble solgt med stangorgelet, men uten planerboard-utstyret, trengte jeg bare en mast og en måte å feste masten i båten. En brukt Bios-mast som manglet diverse deler ble innkjøpt, og et ekstra stolben. Så startet jobben med å måle og tilpasse.

Stolbenet passet.

Låsemekanismen i stolbenet må ikke påvirkes.

Oppmåling før borring.

Fortsatt litt jobb igjen, men mast skal det bli. 

Vi avsluttet august i øvre del av Akerselva. Fisket startet ved demningen til Maridalsvannet, og så fisket vi oss ned til Nydalen der Kristoffer Aamots gate krysser elva. Her er omgivelsene noe heeeeelt annet enn i nedre del. Mangelen på laks og sjøørrett oppveies til fulle av mindre søppel og mer grønt. Det ble to ørret og diverse abbor på veien nedover.

Nydalsdammen er full av tusenbrødre.

Ørret fra Akerselva.

Med det var august 2022 over, men fortvil ikke for september har allerede bydd på knallfiske og nye personlige rekorder, så "watch this space".

Profilering er alfa omega! Vi viser deg hvordan du kan gjøre dette på egenhånd, raskt og billigt..!

Her får du et nytt DIY-prosjekt for hvordan lage egen sjablong som kan benyttes til trykk på diverse materialer. 

Du trenger ikke være proff tegner, men litt pirkearbeid må du regne med. Dog er det slik at vi som fisker er godt vant til å pirke med alt fra fiskeknuter, backlash på snella og fluebinding, så litt pirk på et papir klarer du uten problem.

Det du trenger er: 

• Matte til å skjære på (her, plastmatte fra Søstrene Grene) 
• En presisjonskniv (hobbybutikk)
• En skarp neglesaks (jo smalere og lengre tupp jo bedre)
• Litt tape
• Overhead papir (hobbybutikk/bokhandel)
• Vannfast tusj med smal tupp (bokhandel)

Overhead ark teipet fast og klart for tegning

Klar for overføring til slukboksen!

Hårspray kan brukes til så mangt!

Test på en gammel t-skjorte

Da jeg meldte overgang fra trollingbåt av pilothouse-typen til åpen amerikansk sportsfiskebåt visste jeg at det ville ha noen negative sider. I ettertid er jeg veldig fornøyd med skiftet, men en ting jeg har savnet er muligheten til å bruke planerboard. Det måtte det bli en endring på.

Planen har forsåvidt vært der allerede før jeg kjøpte dagens Starweld Fusion 16DC. Men så var det dette med tid, penger og tiltakslyst da.... 

Dagens flaggskip - Starweld Fusion 16DC

Jeg kan riktignok skylde på en pandemi som stengte grensen til Vänern, som mer eller mindre er det eneste stedet innen rimelig kjøreavstand der planerboard virkelig har en fiskemesssig fordel kontra stangparavaner/ sideparavaner. I de fleste vann i Norge kan man uansett ikke fiske med mer enn 4-5 stenger, og med 2-4 på dypriggene sier det seg selv at sideparavaner er en billig, enkel og effektiv måte å få resten av det man sleper på ut til siden. Pandemiens begrensinger tok heldigvis slutt, grensen er åpen igjen, og Vänern er tilbake som reisemål for oss sportsfiskere med reiselyst. 

Det var nettopp reiselyst som var hovedårsaken til at jeg byttet båt, jeg ville ha en lettere båt som dermed var bedre å dra på veien, og en mer versatil båt som fungerte bedre til spinn- og vertikalfiske.

Gamlebåten - trollingrigget Guymarine Evada 540

Så da ble det til å gjenopplive en gammel plan, planerboardmast festet i båtens fremre stolfeste. Frem med et løst stolben jeg kjøpte med dette prosjektet i tankene, og en brukt Bios-mast som manglet diverse deler. 

Først en test for å se om jeg hadde kjøpt riktig stolben.

Stolbenet passet fint.

Så frem med vinkelsiper og kappe mastens egentlig feste nederst, dette er for bruk med Bios sin festebrakett som jeg ikke skal bruke.

Mast kappet og klar - oppmåling for å borre hull til bolter.

Siden stolbenet inneholder en låsemekanisme som igjen låser det til braketten i båtens dekk, kommer ikke planerboardmasten helt ned i stolbenet, og man må være nøye med tanke på å markere hvor man så skal borre hullene i ben og mast for boltene som holder det hele sammen.

Benet inneholder en låsemekanisme.

Men med diverse måling og en gørr kjedelig jobb med drillen for å få gjennom to gjennomgående bolter, kom masten på plass.

Boltet og klart.

Strekkavlastere på plass og klar for test.

På vei ut mot godplassen.

Tilbake på land og klar for å rigges ned.

September er den første høst-måneden. Noen sier at det er da det mest spennende fisket begynner, andre sier at det er begynnelsen på slutten. Undertegnede er nok i den siste gruppen. Uansett er september en måned med skiftende vær og forhold.

Vi startet august med trolling etter asp, og med planerboardmast montert i flaggskipet fikk asp-jakt bli starten på september også. Søndag 04.09.22 satte vi kursen østover for en trolling-tur med denne fascinerende fisken som mål.

Klare til å rigge for trolling.

Planerboardflagg med logo må man ha...

Litt piratfølelse.

Ny PB for undertegnede!

Fra å blanke etter arten i 20 år, til ny PB på hver tur.

To rovfisk på jakt.

En snipe måtte også opp for luftetur.

Å ta inn en fisk med ni andre snører i vannet er en kunst.

Frustrert båteier, tvunget på land.

I le bak holmene så alt fint ut.

Meget bra rampe i Sunnanå.

Mye utstyr som skal med.

Vera kjører en grom laksefisk.

På vei mot Åmål.

Disse ble det mange av.

Årsbeste på abbor.

Gjedde som bifangst.

Sporadiske byttefisk - ikke spennende.

Nå snakker vi.

Abbor.

På tide med service ja.

C-Map Genesis fungerer meget bra på Vänern.

Vi har laget noen korte filmer om bruk av litt utstyr til litt avansert dorging, populært kalt trolling. I denne filmen viser vi deg praktisk bruk av dyprigg.

Dyprigg er kanskje en type utstyr mange kvier seg litt for å anskaffe og bruke, men som det meste annet er det slettes ikke vanskelig å bruke dyprigg så lenge man har litt informasjon om praktisk bruk i bakhodet. Denne filmen er ment å gi deg nettopp slik praktisk informasjon.

Vi har laget noen korte filmer om bruk av utstyr til litt avansert dorging, populært kalt trolling. I denne filmen viser vi deg praktisk bruk av sideparavaner.

Stangparavaner eller sideparavaner er en type utstyr som enkelt kan løfte nivået på dorgingen din mange hakk. Det krever relativt lite utstyr, koster ikke all verdens og er tidvis svært effektivt!

Denne filmen er ment å gi deg det du trenger av praktisk informasjon for fiske med sideparavan.

Filmen er tilgjengelig med både norsk og engelsk tekst.

Høsten strammer grepet, men det stopper ikke oss (enda).

September var preget av trolling og fiske i ferskvann, så da oktober banket på døren åpnet vi med spinnfiske i saltvann. Indre Oslofjord har fått være i fred fra oss noen uker, mest på grunn av elendig fiske (selv til Oslofjorden å være) i sommer, men håpet om en havabbor drev oss ut igjen. Klokken 05.00 på en søndag bør man helst sove, eller være på vei hjem fra naschspiel. Det bar både Vera og jeg preg av der vi famlet etter klær og kaffekoppen mens vi gjorde oss klare for morgenøkt etter havabbor, med påfølgende dag etter diverse annet. 

Morgenstund, gjeeeeesp.

Vi satte ut ved Halden brygge og var i gang med fisket da de første magiske lysglimtene kom over åskammen. Men havabboren var like søkk vekk nå som på øvrige turer. Derimot ble dette den definitivt mest action-pregede turen i Indre Oslofjord i år på grunn av andre arter.

Morgenfiske-selfie.

Lyr.

På nesten magisk vis var det mengder agnfisk (småsild, brisling eller ansjos) flere steder på vestsiden av fjorden, og rundt disse var det mye makrell samt noe sei og lyr. Med vinteren i anmarsj benyttet vi anledningen til å fylle fryseren med makrell, og kunne tatt med enda mer enn de snaue 7 kiloene med makrell vi gjorde. En sei og et par lyr fikk svømme videre, mens en sjøørret som fulgte IMA-wobleren min et par ganger aldri tok. 

Neste helg var vi innstilt på revansje med en stor ørret, etter å ha mistet et par av de under vår september-uke i Vänern. Vi la kursen mot Mjøsa og Steinvik Camping i Moelv en fredag etter jobb. 

On the road again.

Digg med båten rett utenfor soveromsvinduet.

Det er en naturrampe på campingen, men den ble litt for slak (under vann) for oss. Etter å ha testet den lørdag morgen brukte vi rampen i båthavnen rett nord for campingen resten av helgen.

Her ble det litt for grunt.

Det er en gjestebrygge man kan bruke, men siden vi vil lade diverse batterier (og jeg liker å ha kontroll på båten) så foretrekker jeg å ta den opp for natten. 

Det ble såpass sent fredag at vi først startet fisket på lørdagen. Vi våknet til knallvær.

Maks fire stenger i Mjøsa, vi kjørte en på rigg og tre i overflaten.

I området rundt Mjøsbrua fant vi to steder som holdt mye byttefisk, og konsentrerte fisket vårt rundt disse stedene. Vi fikk raskt kontakt med en bedre ørret som tok på dypriggen på 12 meters dyp. Fisken fightet godt, hadde god tyngde og igjen gjorde Vera alt riktig mens jeg ryddet vekk øvrige stenger. Men igjen slipper fisken rett ved båten, uten at vi får sett den. Utrolig surt for Vera som på noen få turer har hatt maks uflaks og mistet minst tre større ørret til tross for at hun gjør alt riktig. 

Greit med byttefisk.

På dypere vann kan zoom-funksjonen være hendig - ser du den store her?

Selv om det er surt å miste en soleklar pers, var det to heltente sjeler i båten som fisket videre med stor tro på at både sted og fiskeutstyr var riktig for dagen. Siden det første hogget kom på dypriggen, satte vi på blyparavaner på to av de tre stengene som gikk i overflaten, og trollet på. Noen timer senere dukket denne opp:

Ikke alle Mjøsørreter er enorme.

Så ble det stille i mange timer, før denne slo på:

Under minstemål, men uansett turens største og ny ferskvanns-pers for Vera.

Tre ørrethogg og to i båten på en dags fiske på (for oss) ny lokasjon er et resultat vi var veldig fornøyd med. Via Fjesboka og VHF skjønte vi at vår fiskedag nok var blant de bedre også, så vi så frem mot søndagen med stor tro på ørret i båten.

 

Søndagen bød på litt mer ymse vær, ikke minst gode 5 grader lavere lufttemperatur. Vår optimisme sank etterhvert som timene uten hogg rant forbi. Sosiale medier og VHF antydet at vi ikke var alene om tregt fiske, konkurransen som ble avholdt nord for oss ga mange fiskeløse båter denne dagen. 

Lunsjpausen ble søndagens høydepunkt.

Helgen etter var det fiske-fri men den nest siste helgen i oktober varslet YR vindstille og opphold, så da tok vi noen timer på Oslofjorden igjen, denne gangen med barn. Vi fant både byttefisk og makrell i samme område som sist, til glede for liten og stor.

Siste helg i oktober bød på både barnefri og OK vær, da måtte det bli fiske. Lørdagen pakket vi flaggskipet og la kursen mot Storøen i Tyrifjorden. Trofaste følgere husker kanskje at jeg tidligere fisket mye i Tyrifjorden, og hadde båten liggende der et par sesonger mens jeg satset på vertikalfiske etter røye. Denne lørdagen var det dog ørret som var målet, og vi trollet på med fire stenger fra morgen til kveld. Rett syd for Frognøya fikk Vera en undermåler på en Tasmanian Devil, før vi brøt for lunsj.

Like fornøyd som jeg ser ut - dobbel cheesburger med bacon.

Vinden økte på utover dagen, og undermåleren ble den eneste ørreten, men på vei inn mot rampen igjen fikk jeg en trøstefisk:

Ikke helt målet for turen.

Vi fikk ellers filmet litt, så grunnlaget for to filmer om trolling-relatert utstyr ble sikret, med tema "Hvordan bruke dyprigg?" og "Hvordan bruke sideparavan?":

Med en litt seg dag på Tyrifjorden bak oss, ble oktobers siste dag tilbrakt med gjeddejakt på et annet stort vann på Østlandet. Slowtrolling med gummi er en av mine favoritt-fisketeknikker, både fordi det vanligvis gir endel action, og fordi det rett og slett er trivelig å gli lydløst frem i 1,2-1,4 knop mens Motorguiden i front gjør jobben.

Til tross for at flyttingen i sommer ga oss en romslig dobbeltgarasje, så må flaggskipet vårt bo ute. Garasjen er ikke dyp nok. Fuktighet på dagen og frost om natten gir da Starweldens transporttrekk panser. 

Kjølig på natten nå.

Med slike temperaturer natterstid må mine LiFePo4-batterier enten lades på dagtid, eller tas ut for lading natterstid, siden jeg har vært gnien og kjøpt batterier uten varmefolie (feks Skanbatt HEAT) som derfor ikke bør lades når det er kaldere enn 6 plussgrader. Det skal jeg ærlig innrømme at er litt pes på denne tiden av året, særlig når vi fisker både lørdag og søndag og jeg derfor må lade om natten. Men slike ting glemmer man fort når morgen-kaffen kommer i kroppen og man ser at det ligger an til å bli både solskinn og tilnærmet vindstille.

Solskinn var det dog bare hjemme. Når vi kom til båtrampen lå tåken tykk, og den høye luftfuktigheten gjorde at det føltes isende kaldt ut. Men vi kom oss på vannet og satte seks stenger med ymse gummi på. Fire med sideparavaner, og to rett bak båten. Etter en times tid lettet tåken såpass at man i det minste kunne skjelne land, men kartplotteren ble flittig brukt uansett for å orientere seg i grøten.

Seks stenger går helt fint med sideparavaner på fire av de.

Trolsk trolling.

Etter hvert lettet tåken, og vi kunne se begge sideparavanene våre på hver side av båten. 

To paravaner på hver side.

Vi fisker som nevnt med gummi, og bruker jiggskaller på disse som veier rundt 20-40g. Med en 20g skalle går de store jiggene på rundt 4-5 meters dyp i 1,4 knop, som pleier å være helt perfekt mens vi følger dypkanten. Vi fikk da også 5-6 gjedder, med denne på 90 centimeter som dagens største.

Ny PB for Vera - nærmer seg den magiske meteren nå.

Jeg måtte ta til takke med sniper ala denne.

Snipe.

Med det sier vi takk til oktober 2022, og håper på en mild november så vi får inn noen turer til før flaggskipet pakkes bort for en kort vinterdvale.

Erik og Vera tilbrakte en kald og forblåst lørdag i Drøbaksundet, her er resultatet.

Årets siste tur med flaggskipet for vår del, og med konkurransen Havfiskern i sin siste måned måtte vi nødvendigvis prøve oss i et område som gir mulighet for å få inn noen arter til i den konkurransen.

PS - vi holder på å tekste filmen på norsk.

Julen nærmer seg, og her kommer Team Colibris tips til deg som har en sportsfisker på listen over personer du skal gi en gave til. Listen fungerer selvfølgelig like godt til bursdager og andre markeringer også.

Sportsfiske handler om mange ting, og har nok like mange innfallsvinkler som det finnes sportsfiskere (og de er det mange av i Norge). 

Team Colibri ringer snart julen inn...

Her lister vi opp både stort og smått, og siden de fleste har et budsjett å forholde seg til så har vi delt inn listen etter prisgrupper. Men vi begynner med ting du selv bestemmer prisen på:

Valgfritt

0-500

500-1000

1000-2000

2000+

I skrivende stund er det fire år siden Lowrance oppdaterte sin toppmodell. Er de fire årene brukt på utvikling av revolusjonerende funksjoner, eller er dette ett hvileskjær?

Over to artikler skal vi se på nyhetene fra Lowrance for 2023. Vi begynner her med toppmodellen HDS som fornyes fra dagens HDS Live til HDS Pro, og oppdatering av den kanskje mest brukte ekkoloddgiveren fra Lowrance, Active Imaging. I neste artikkel skal vi se på Active Target som fornyes med Active Target 2, og den helt nye sonarmodulen S3100. I teorien kommer nyhetene for salg i januar 2023, i praksis må vi nok vente til april eller mai før man får kjøpt de via forhandler her i Norge, selv om det gjerne kommer noen få enheter allerede i februar.

HDS Pro

For deg som ikke liker å lese tekniske artikler, ja HDS Pro isolert sett er ganske nære et hvileskjær, men med noen lyspunkter. Her skal vi se på hvorfor undertegnede mener det.

HDS Pro (foto, lowrance.com)

HDS PRO er den syvende generasjonen i HDS-serien, rekkefølgen eldst-nyest er:

• HDS Gen 1
• HDS Gen 2
• HDS Gen 2 Touch
• HDS Gen 3
• HDS Carbon
• HDS Live
• HDS PRO

HDS Pro i fire skjermstørrelser. (foto; Navico)

Lowrance HDS Pro 10 (foto; lowrance.com)

Samme tilkoblinger som HDS Live. (foto; Navico)

Simrad NSX (foto; www.simrad-yachting.com)

Active Imaging HD og FishReveal med SideScan

AI HD med chirp rundt 1100kHz (foto; Navico)

Ny og gammel generasjon AI. (foto; Navico)

StructureMap fra Active Target og 360

StructureMap fra AT og 360. (foto; Navico)

Vinteren har ankommet Østlandet, og etter noen rekognoseringsrunder for å sjekke isforhold ble det mer eller mindre trygg is i midten av desember. Det ga mulighet for en isfiskeklassiker, og ny art for Vera.

Med en lengre kuldeperiode og ganske lite vind kom det fort is på de små og mellomstore vannene i Østlandsområdet. Men så kom det litt snø, og siden den isolerer bremset det islaget fra å legge på seg. Vi fulgte uansett med på diverse vann i Osloområdet og på varsom.no sin isvarsling, for vi ville ut på isfiske. Da Øvresetertjern I Oslomarka fikk gangbar is, visste vi at vann i omtrent samme høyde ville være gangbare, og dermed ble det en tur til Ringerike 15.12.22 som årets første isfisketur. Målet var sik og røye.

Sesongen for å dra tungt langt er endelig i gang!

En nydelig vinterdag.

Rigget og klart for sik og røye.

Hit, men ikke lenger.

Her er det liv.

Napp!

Målet er nådd!

Genesis Live fungerer fint under isfiske.

Samme område med kart laget i Reefmaster.

Ny art, ny pers = vinterlykke.

Solskinn hjelper på trivselen på isen.

Ny pers for Vera!

Ny camp.

Tradisjoner er til for å holdes, og vår kombinerte årskavalkade for 2022 med fremtidsvisjon for 2023 er intet unntak.

Tilsvarende artikkel for 2021/-22 kan leses HER. 

Blogg og YouTube.

Team Colibri anno 2022

5 mest leste siden oppstart

5 mest leste i 2022

Tusen takk for at DU bruker av din dyrebare tid på vårt innhold!

Fisket og slikt.

Vera bruker balanse etter abbor.

Isfiske i sol er faktisk ganske trivelig.

Isfiskesesongen kan kort oppsummeres som OK fiskemessig, greit med tanke på mengde men litt skuffende med tanke på størrelse på fiskene vi fikk.

I mars gikk vi gradvis over til kystmeite i Oslofjorden og selvfølgelig kaste - kaste - kaste - kaste - kaste - kaste etter sjøørret.

Knurr i Indre Oslofjord

Mange timer (og mil) langs land på sjøørretjakt.

Vårsesongen ellers ble litt preget av flytting med frist 01.07.22, men fisk fikk vi da uansett. Siden hytta i Vansjø var utilgjengelig for oss på vårparten ble vårfisket etter gjedde tilbragt andre steder. De store unngikk oss i 2022, men mindre gjedder ble det flere av,

Gjedde fra jolla.

Det kanskje beste minnet fra våren/ tidlig sommer var en tur på barndommens gjengrodde stier langs Lysakerelva.

Lysakerlva og lett markfiske var et høydepunkt.

Sommeferien ble brukt på flytting, og ikke minst å få flaggskipet hjem på egen gårdsplass igjen, etter et par år som hyttebåt. I løpet av en helg ble to leiligheter tømt, to uker senere var den siste flytteesken tømt og Vera og jeg kunne puste igjen.

Nytt bosted.

I august tok vi en trollingtur etter min nemesis-art asp, og det ga full klaff:

Vera med asp.

Undertegnede med asp.

For min del er det å endelig ha knukket asp-koden det som står igjen som det fiskemessige høydepunktet i 2022. Arten har vært min nemesis i flere tiår, så dette smakte svært godt.

Fisket i Indre Oslofjord var på mange måter stikk motsatt. Rett og slett bånn i bøtta, min desidert dårligste sesong noen sinne og det sier en hel del for Oslofjorden er ikke kjent for sin fiskebestand.

Det nærmeste jeg kom sjøørret i Indre Oslofjord i år.

Byttefisken var søkk vekk, makrellen var ikke til stede i samme antall som før, og havabboren så vi ikke noe til i 2022 i det hele tatt. Vi trakk derfor vekk fra fjorden, og la turene andre steder, som Vänern og Mjøsa. Det hjalp.

Vera med Mjøsa-ørret.

Det ble en del stang ut for ørretfisket. Vi kroket stor ørret både i Mjøsa og Vänern, men de ville ikke opp i båten. At man mister en bedre fisk nå og da er en del av sportsfisket, men når du mister alle bedre ørret du kroker flere turer på rad, da kan man fort miste troen på det man gjør. Her må vi legge inn et støt i 2023, for denne statistikken kan ikke få stå uimotsagt.

Så kom høsten, som vi brukte på Tyrifjorden med bifangst som resultat, og tok det som et hint om at rettet gjeddefiske var en bedre ide enn å jakte mer på ørret i år. Det ga resultater:

Vera med fin høstgjedde.

Vi avsluttet båtsesongen i midten av november med en tur til Drøbak, med filmen du så lengre opp her som verdig avslutning på den sesongen. Etter en snau måned uten fisking kom det tidlig is på Østlandet, og isfiskesesongen ble innledet 15.12.22 på Ringerike i 13 minusgrader.

Isfiske/ TV-spillfiske.

Ringerike leverte ikke, men noen dager senere tok vi turen sydvestover og som du kunne lese om i DENNE rapporten leverte det så til de grader.

Veras respektable røyepers.

 

Da gjenstår det bare å ønske alle petri brødre og søstre en riktig gledelig jul, og godt nytt år!

Isen har lagt seg og isfiskesesongen er i gang for fult for vår del. Etter å ha gjennomført 5-6 turer allerede har det dukket opp et nytt behov, nemlig veldig små og lette varselbjeller for de aller minste og letteste stengene våre som vi bruker til meite etter småfisk som abbor eller mort. 

Det måtte jeg gjøre noe med!

Miniatyr varselbjeller, tannpirker for sammenligning

Stengene vi bruker til ismete etter gjedde. Bilde lånt fra Skittfiske.no

Ting som kanskje allerede finnes i hus? Eller skaffes lett på nærmeste hobbysjappe som Nille, Søstrene Grene, Panduro etc

Start med å fjerne alt dilldall fra hårspennene så du sitter igjen med kun klypen. Det går også å skaffe kun klypen, men ofte er det billigere å kjøpe hårspenner på Cubus, H&M etc. Det ser kanskje (?) penere ut med en sløyfe under, men det er kun ekstra dødvekt du ikke trenger i dette tilfellet.

Fjern alt dilldallet rundt...

Klar til bruk.

Surr litt ståltråd fast i bjellen, det er viktig at denne er festet stramt slik at bjellen ikke henger fritt og dingler i veien for snøret når du skal sveive inn. 

Et par runder rundt bjellen og stram godt til.

Gjenta så med et par runder rundt klypen, bare pass på å surre ståltråden rundt KUN den øverste delen av klypen, ellers vil du ikke få åpnet den. Stram til så godt du kan sånn at bjellen sitter som støpt på toppen og ikke dingler fritt med fare for å sette seg fast i senen.

Surr fast til klypen et par ganger og stram til. Pass på å kun feste til øverste del.

Sånn, da har du en liten og lett varselbjelle som passer på de små og lette stengene du måtte ha for lett ismeite.

Varselbjelle str XS, festet på en tannpirker.

Varselbjelle str XXS, festet på en tannpirker - passer til veldig lett pilkestikke.

Dette er en enkel og morsom DIY som du kan gjøre sammen med øvrige familiemedlemmer... 

Slipp bjellene løs og skitt isfiske! :)

Januar 2023 bød på mye vær. Alt fra solskinn og en håndfull minus, regnvær og 4 plussgrader og alt i mellom. Det bar fisket vårt litt preg av, men noen fiskemessige lyspunkter ble det uansett.

Vi publiserte rapporten for desember 2022 allerede 21.12.22, i den tro at det ikke skulle bli mer fisking den måneden. Heldigvis tok vi feil der, vi klarte å skvise inn en tur før nyttår, men uten det store fiskemessige resultatet. Via en bekjent i Bærum Sportsfiskere hvor jeg er medlem, fikk vi tips om ett mindre vann som hadde levert sik i julehelgen, og da måtte det vannet testes. 

Vi så sik, både store og mange, på ekkoloddet. Men de ville ikke nappe på noe av det vi serverte. Det ble et "run" på en meitestang etter gjedde, men ellers en fiskemessig døll dag hvor vi frustrert kunne konstatere at det var godt med fisk, men at ingen ville nappe. Innimellom er et godt ekkolodd bare irriterende...

Fellen er satt - fisken uteble.

Innimellom sik-jakten testet vi litt grunnere også - uten videre resultat.

Etter en uke med fiske-pause gjorde vi så et nytt forsøk på sik lørdagen etter, med en ny bomtur for statistikken. Igjen var siken der, men ville ikke bite. Søndagen dro vi til et vann i Oslos Østmark hvor jeg ikke har fisket på 15 år eller så, mest for å sjekke isforholdene men siden vi uansett måtte gå en bit for å teste så tok vi med litt fiskeutstyr i pulken, men lot utstyr for ismeite ligge hjemme. 

Deilig å gå på tørr is.

Isen var knallfin med 20+ centimeter stålis, så her var det bare å kjøre på med fiske også. Resultatet ble 25-30 små mort, som ble med hjem som agnfisk for et senere besøk med ismeitestenger. (Man kan fiske med inntill tre stenger per person i dette vannet, det OFA kaller et "meitevann".) En abbor fikk også se isen fra oversiden, den var akkurat stor nok til å ha begynt å spise fisk så den slapp vi pent ut igjen. 

Etter to fiskeløse uker dro vi tilbake til samme vann øst for Oslo, nå "bevæpnet" med morten fra forrige gang og utstyr for ismeite. I mellomtiden hadde dog været gått helt bananas, med mildvær og nedbør som kom vekselsvis som tung snø og regn. Vel oppe ved vannet var det bare å skue ut over en blanding av snø, overvann og slaps hele veien over. Vår opprinnelige plan om å gå noen kilometer ble fort moderert når pulkene formelig sugde seg ned og fast.

Blytunge forhold.

Vi ploget oss bort dit vi satt sist. Vera hadde nå snekret seg et stativ for varpestikken, mens jeg testet en mobilholder for å holde myscha-stikken min.

Artig å teste nye dingser og ideer.

Under fisket etter pelagisk fisk som mort og sik, er det gjerne ganske lange perioder der fisken bare vimser rundt uten å nappe, avløst av kortere perioder med bitevillig fisk. Da er det fint å ha et stativ som sørger for at stikkene ikke forsvinner i hullet om det skulle komme en slenger i dødperiodene. Når fisken er i bettet holder vi stikkene i hendene og tauer opp det vi kan.

Perfekt mort for meite etter ørret eller abbor.

All "guffa" på isen er ikke bare utrivelig for oss fiskere, den slukker også lyset for fisken under isen. Kombinert med en grå dag og fallende lufttrykk ble fisket ganske tregt. Ett napp på en meitestang, og en håndfull mort på myscha ble status før vi tok fatt på den seige marsjen tilbake til bilen.

I løpet av kvelden ble det grublet, Googlet og diverse meldinger ble sendt til kjente på Messenger. Temaet var enkelt nok, finnes det noen vann innen rimelig kjøreavstand som vi kan ismeite i, og som ikke har 5-30 cm søkkvåt snø på? Vi endte med at svaret måtte bli "nei". Siden det virket umulig å finne perfekte forhold noen sted, tok vi en kjapp avgjørelse om å dra til et vann som leverte godt forrige  vinter og sommer. Fra jolla hadde vi funnet en spennende plass innen passelig gangavstand fra parkering. En øy markerer overgang fra et grunnere område til dypere vann, med en kant inn i en V i enden av øya.

Heftig plass?

Vi etablerte vår basecamp ved den røde stjernen, og satte ismeitestengene langs kanten mot dypere vann på begge sider av oss. Sommerstid hadde vi sett at det stod mye byttefisk her, og selv om ekkoloddet viste langt mindre byttefisk nå hadde vi "trua". Det skulle vise seg å stemme.

Vera var kjappere med sine meitestenger enn meg, og begynte raskt å dra opp abbor i basecamp etter å ha fått ut meitestengene. Allerede før alle stengene mine var satt, løste det ut på den nærmeste meitestangen.  Noe hadde tatt morten vår fra forrige vinter, og slik fortsatte det utover dagen. Det ble en heftig dag for ismeitet, jeg tror vi endte på 8 run totalt. Noen av de finner du i filmen her.

Vi har kjøpt to Wiggler Soft (gule) ismeitestenger for å komplettere samlingen av Medium (grønne) og i filmen over ser du begge i kamp med diverse små gjedder. Til mindre fisk som det fungerer Soft veldig godt, den litt mykere tuppen demper slag fra fisken godt. Til større fisk (de fikk vi ikke denne dagen) er nok fortsatt Medium favoritten. Men vi skal fortsette å bruke begge variantene utover vinteren uansett.

Etter noen gjedde-run kom denne: 

Årsbeste på abbor.

Abbor på 43cm og 980g er ikke hverdagskost, og når den tar en død abbor beregnet på gjedde sier det litt om hvor sulten den var. 980g på 43cm er lite, hadde fisken vært i topp kondisjon kunne den veid en halvkilo mer. Uansett en hyggelig bifangst, før det gikk tilbake til snipe-rally resten av dagen:

Enda en snipe på vei ut igjen.

Fuktighet og elektronikk er generelt sett en dårlig kombinasjon. Min Lowrance HDS Live takler det sånn brukbart, men luken over minnekortportene er en soleklar svakhet på denne HDS-generasjonen, merkbart dårligere enn for eksempel HDS Gen 3.

Åpne og la tørke ut.

Siden vi gikk over til elektrisk isborr (Strikemaster 40V) i fjor, er også isborret blitt noe som må passes på. Vera gikk derfor til innkjøp av gummiert stoff, og sydde et trekk vi kan dra over når regnbygene slår til.

Veras patenterte trekk.

Her er det forøvrig en stor forskjell på Strikemaster i 40V (den vi har) og 24V. I bruksanvisningen til 40V står det ingen forbehold om bruk i regn, mens for 24V så står det at den ikke skal brukes "i fuktige forhold". Jeg mistenker at forbeholdet som har kommet for 24V er basert på erfaringer med 40V (som har vært i salg lenge før 24V). Så vidt jeg kan se er ikke 40V bedre beskyttet enn 24V ellers. Reléene som styrer borret er like utsatt for fuktighet på begge modellene basert på min høyst ukvalifiserte sniktitt. Vi tar selvfølgelig av trekket hjemme, så borret får tørket skikkelig ut. Dersom et slikt trekk blir stående på, kan det bidra til at kondens i elektronikken ikke tørker ut, så det brukes kun ute på tur når det regner eller snør. 

Så tok jobb og barn over min oppmerksomhet en uke eller to. Vera hadde derimot noen solo-turer til diverse vann i Oslo-regionen mens jeg slavet i vei.

Utrolig hva man får inn i en Opel Ampera om man bare vil!

Agnfisk er aldri feil

Bedre enn kontoret!

Nesten to uker uten fisking er tøft for en sportsfisker, men så kom endelig den siste helgen i januar og det uten at diverse plikter måtte prioriteres. Her skulle det fiskes!

Grunnet et arrangement fredag kveld, startet lørdagen litt senere enn det ideelle fiskemessig. Men det ga god grunn til å være kortreiste, så da tok vi turen til Asker på leting etter fjordis, og det fant vi.

Som du kan se av videoen ble det en hel del fisk også. Som vanlig dominerte tusenbrødre-hvitting, men Vera hadde all grunn til å glede seg over ny art for hennes del; rognkjeks.

Ikke hverdagskost.

Dagen etter var vi mer morgenfriske og kjørte lengre, til Norges 11. største innsjø for å teste et nytt område der. Igjen var tanken å lage video-rapport, og nå fikk jeg også vist hvordan jeg logger for å lage dybdekart under isfiske.

Vinden ødela totalinntrykket av turen, og vi kortet ned vår opprinnelige plan med noen timer, men årsbeste på gjedde er aldri helt feil. 

Alt i alt leverte januar riktig bra. Bra abbor, grei gjedde og ikke minst en ny art på Vera må sies å tegne godt for fiskeåret 2023.

Etter at Lowrance lanserte Active Target i desember 2020, har fokuset hos Navico (eier av Lowrance) flyttet seg fra LiveSight og til nettopp Active Target. Nå kommer konsekvensen av det for oss med HDS Live.

HDS Live har vært direkte kompatibel med LiveSight siden sent i 2018. Dette i motsetning til HDS Carbon (generasjonen før HDS Live) og Elite FS (mellomklassemodellen til Lowrance) som alltid har krevd en modul (PSI-1) for å bruke LiveSight.

LiveSight-ekkoloddgiveren.

LiveSight og HDS under isfiske.

LiveSight ble fort en favoritt her i Team Colibri til både vertikalfiske og trolling med dyprigg. Vi har skrevet og filmet en hel del om praktisk bruk av denne ekkoloddgiveren, også etter at Active Target kom på markedet. LiveSight bruker lavere frekvens og har forskjellig konevinkel kontra Active Target, så til tross for dårligere oppløsning enn Active Target har LiveSight hatt et bruksområde som var midt i blinken for mange brukere i Norge, og for undertegnede spesielt. 

Trolling med LiveSight og to dyprigger.

For den dedikerte spinnfiskere er for all del Active Target veien å gå, men vi er mange som bruker vel så mye tid med andre fisketeknikker. Dessverre avsluttet Lowrance produksjonen av LiveSight for et års tid siden, så skal man ha LiveSight nå er det bruktmarkedet eller en forhandler med litt støvete lagerbeholdning som gjelder.

Men så til poenget - nå endres softwaren til HDS Live! Dette gjøres for å klargjøre den for kommende S3100-modul og Active Imaging HD, det vil si de nye ekkoloddgiverne for side- og downscan som støtter chirp og høye frekvenser for skannende ekkolodd. Ulempen er at dersom du oppdaterer din HDS Live til å støtte dette, så må du ha PSI-1 modulen for å bruke LiveSight. Per nå er den siste softwareverasjonen til HDS Live som støtter LiveSight 22.1-65.1.18. Allerede versjon 22.1-65.1.22 (som en helt ny HDS Live leveres med) fjerner støtten for LiveSight uten PSI-1 modul. Siden man ikke kan nedgradere softwaren fra versjonen en HDS Live leveres med, vil en ny HDS Live i praksis kreve modul uansett, ved mindre den er en hyllevarmer som forlot fabrikken før 22.1-65.1.22 dukket opp.

Så dersom du ønsker å kombinere Lowrance HDS Live og LiveSight UTEN bruk av modul - sørg for å holde den på softwareversjon 22.1-65.1.18 - IKKE oppdatert softwaren.