Etter at Hooked.no forsvant inn i den digitale glemselen, forsvant dessverre også Ekkoloddskolen-videoene fra Youtube og Vimeo. Vi har fått tak i de originale filmene, og med tillatelse fra Bernt og Endre er de lagt inn på vår Youtube-kanal. 

Under finner du linkene til de fire filmene.

Som tittelen antyder, Vera og undertegnede hadde en svært bra tur til Lofoten og Hemmingodden uke 23, juni 2021. Vi har publisert mye fra turen allerede på Facebook og Instagram, men en skikkelig turrapport må til. Her kommer rapporten fra første halvdel av uken.

Jeg innrømmer det like godt med en gang, jeg er en "nordpå-junkie". Jeg digger norsk natur generelt, og den nord for polarsirkelen spesielt, i det minste i sommerhalvåret. Det har blitt mange turer nordover gjennom årenes løp, noen ganger med bil og egen båt på slep, men flest ganger med fly. Jeg vil derfor påstå at mitt erfaringsgrunnlag begynner å bli ganske bra når det kommer til slike turer, selv om jeg fortsatt lærer nye ting på hver tur. 

I DETTE innlegget, postet rett før avreise, fikk våre lesere et hint om hva som skulle skje. Vera og jeg booket turen allerede i fjor høst, og siden det har det vært en salig blanding av frykt for hva pandemien kunne stille til med, daglig sjekk av værprognoser og en herlig stigende forventning. Jeg har vært i Lofoten flere ganger, og var ganske bestemt på at jeg ville til området Ballstad-Nappstraumen-Moskenes. Årsaken er en kombinasjon av enkel tilgang til gode fiskeplasser, og at man har områder som fiskes under ulike vindretninger. Ja, det er mye vær i Lofoten, og det endrer seg raskt. Det er en fantastisk opplevelse å kunne fiske av gromplassene langt der ute forbi det ytterste fyr, men baserer man turen BARE på det så er også risikoen stor for at man blir værfast store deler av turen. Er man båtvant og har en god båt, er det nesten utrolig hvor dårlig vær man kan gå ut i, men særlig trivelig eller effektivt er det ikke når bølgene er høyere enn deg selv og vinden gir 5 knops avdrift. Basert på dette velger jeg nå reisemål nordpå hvor jeg vet jeg får fisket nesten uansett vær. Kanskje ikke alt av arter alltid, men heller det enn reisemål der jeg i praksis blir væravhengig.

Etter å ha brukt noen operatører i området tidligere, var det naturlig at valget denne gangen ble Hemmingodden Lodge. De har et godt rykte, alle de riktige registreringene, og ikke minst et utvalg båter som jeg liker godt.

La oss ta det dag for dag. Inntrykkene ble mange og sterke, så å sammenstille denne drømmeuken uten å dele det opp litt blir vanskelig. Man må sortere inntrykkene mentalt på et vis, og dag for dag gjør at selv en med min begrensede kapasitet på slike områder klarer å henge med....

Fredag.

Fredag var egentlig satt av som reisedag, og mesteparten av tiden gikk da også med til bil fra Bærum til Gardermoen, fly fra Gardermoen til Bodø, fly fra Bodø til Leknes og så taxi til Hemmingodden som siste etappe. 

Selv flyplassen i Leknes har spektakulær utsikt.

Vel fremme viste det seg at Hemmingodden lå ett steg foran oss og hadde båten klar allerede. Vi fikk en gjennomgang av den kun minutter etter at vi stablet oss ut fra taxien, og som båtnerd var gjennomgangen en fryd, spesielt siden denne modellen var et nytt bekjentskap for min del. Båten vi skulle ha de to første dagene var en Kaasbøll 760:

Kaasbøll 760 - rene slagskipet.

Ikke noe å si på den ekvipasjen.

Selv om man anser seg som erfaren båtfører er en gjennomgang av båten med utleier lurt.

Med båtnøklene i lomma var veien ut på sjøen kort. Båten hadde en Garmin Echomap 72SV, med andre ord mellomklassemodellen av Garmins kombinerte ekkolodd og kartplottere, med den enkleste av Garmins 50/200-givere. Det var to særdeles fornøyde gjester som dro på seg flytedressene vi hadde leid (vi har egne men de tar mye plass i bagasjen så derfor valgte vi å leie), og satte kursen rett ut.

Endelig fremme, og klare for eventyret.

Siden det var den første kvelden og vi egentlig bare tyvstartet litt, tok vi det pent med litt fiske etter lyr. Det medførte umiddelbart ny pers for Vera, den persen skulle ikke bli gammel, men mer om det i del II.

Midnattssol - man kan bare ikke mistrives.

Sei er ganske vanlig bifangst når man fisker etter lyr i dette området, og da en sei i passelig størrelse for duppfiske etter kveite kom opp tok vi en kjapp avgjørelse om et kveitedrift, bare for å teste riggen for duppfiske. Duppfiske etter kveite var nytt for oss, og det er alltids greit å teste utstyret litt før man VIRKELIG skal fiske? Det var i det minste tanken, så vi la oss til på et drift kun noen minutter fra campen, på et sted jeg hadde fått anbefalt fra campen.

Litt større agnfisk enn vi er vant med hjemme.

Det var lite vind, og nesten null strøm i vannet, så driftet gikk sakte og pent. Tiden gikk mens Vera og jeg snakket om teknikk ved jiggfiske etter kveite og lot oss imponere av naturen. Duppen bare lå der rundt ti meter fra båten og duppet (pun intended). Siden driftet var så rolig var snella (en Shimano Tiagra 16) frikoblet men med knarren på, det ga nok motstand til at duppen fulgte driftet vårt.

Stort agn = stor dupp.

Rigget og klart.

Så ga knarren lyd fra seg.... Jeg sveivet opp jiggstangen min, tok meitestangen (en Shimano Beastmaster STC Boat 20-30) ut fra stangholderen og slo av knarren så sena gikk helt fritt ut. Da gjenstod bare å telle langsomt fra 1000 til 1030, slå på bremsen og sveive fisken på. Skjønt "fisken" var ikke det første som slo meg, dette kjentes ut som bunnen. Så der stod jeg da,  og rakk akkurat å si "bunnen, vi må kjøre opp igjen" før det kom et merkbart dunk fra bunnen.

De neste 30 minuttene ble et herlig slit. Kveita var i god form, og underveis i driftet hadde vi beveget oss fra dybde rundt 20 meter og ut over rundt 30 meter. De 30 meterne brukte hun stadig vekk, og kombinerte det med et par utras sideveis også, bare for å få enda flere meter multifilament mellom seg og oss. Mer enn nok tid til at også Vera fikk kjenne på kreftene i dypet, og til at vi fikk rigget opp mobiler så vi kunne sende live på Facebooksiden til Team Colibri. 

Bare å holde igjen for harde livet når kveita drar avgårde.....

..... og pumpe inn når hun roer seg.

Så kom øyeblikket der kveitekroken kunne settes i fiskens underkjeve. Den biten gikk fint, men å få på snaren på halen var ikke like lett:

Heldigvis gikk det mye bedre på andre forsøk, og med snaren på plass gikk avkroking lett og målingen greit.

Endelig sikret.

Og da var fangsten et faktum. Å se kveita slippes fri igjen og svømme ned mot dypet for å lage flere kveiter var en magisk avslutning.

Jeg var helt kjørt etterpå. Som mental notis til neste gang, ta av mer klær før fighten begynner....

Lørdag

Rødspette-godis.

Nytt og gammelt, kombinert med ekstrem natur, Lofoten i et nøtteskall.

Feil art - men middagen ble sikret.

Tålmodig ventende på rødspetta vi aldri fikk.

Kaasbøll 660

Med Navionics på IPaden - og dybde/ posisjon fra Eliten.

Speiling av Eliten til IPad ved fiske fra fronten av båten.

Taretorsk.

Kanskje torsken får fargen herfra?

Søndag

Med båtbyttet dagen før, ble lørdagens aksjonsradius begrenset. Det var ikke tilfellet på søndagen, og siden YR meldte sol med noe mer vind men fra øst, tok vi raskeste vei gjennom Nappstraumen og ut på vestsiden. Det var dog skiftende skydekke og tilnærmet havblikk da vi la ut fra Hemmingodden.

Har våknet opp til kjipere utsikt.

Målet for dagen var driftfiske etter kveite, men med utgående strøm i sundet åpner det seg gode muligheter for fin sei også mot slutten av driftet. 

Vera gikk for litt mindre jigger rundt 20 cm og da går det slik.

Mens undertegnede med større jigger kunne nyte solen i fred på akterdekk.

Det er nesten ikke til å unngå at man får en og annen torsk som bifangst. Vi testet dessuten en ide vi hadde denne dagen, å tre en hel reke på en av krokene på jiggene våre. Det likte tydeligvis torsken, for jiggen med reke ble konstant angrepet av torsk der nede. Til slutt måtte vi gi opp reke for å ikke få mer torsk enn vi kunne klare å spise opp.

På vårt andre drift kroker Vera en kveite rundt en meter, men den slipper dessverre helt opp ved båten. Vi lar driftet ta oss lengre ut, og da dukker seien opp.

Sei på Lowrance Elite FS med Airmar TM150M.

Sei gir svakere ekko enn for eksempel torsk. Så lenge du har nogenlunde kontroll på følsomhet/ effekt på ekkoloddet, kan du derfor se forskjell på jagende sei som her, og jagende torsk. Med samme innstillinger ser jagende torsk slik ut:

Jagende torsk.

Torsken gir langt hardere ekko (med samme følsomhet/ effekt), noe vi brukte aktivt da vi tidvis rettet fisket vårt etter sei. Med det i mente kan det være på sin plass å snakke om innstillingene jeg stort sett brukte under resten av turen, med andre ord innstillinger for dette ekkoloddet og ekkoloddgiver med fiske som primært foregår på 10-50 meters dyp.

• Fiskemodus - Generell
• A-Scope - på
• Scrollspeed - 1/2 (dvs ett hakk ned fra standard)
• Pingspeed - 16
• Støyfilter - av
• Overflatefilter - av eller lav avhengig av forhold
• Følsomhet - Auto men justert ned med 4 til 7 hakk avhengig av forhold

Tilbake til fisket så lyste ekkoloddet opp med nettopp sei, og vi skiftet raskt fra kveite til sei i teknikk og utstyr. Med andre ord litt mindre jigger, og fiske omtrent midt i vannlaget. Resultatet lot ikke vente på seg, det var snakk om sekunder før vi stod der med solid stangbøy begge to. Vera dro det lengste kortet i denne runden med sei-duell, og klinket til med soleklar ny pers:

Vera med ny PB på sei med 83 centimeter.

Rett inn i Havfiskern og Colibri Predator Cup

De fleste av seiene tok såpass høyt i vannet og satt så pent kroket at de kunne returneres, men denne ble middag. En god filetkiv er i så måte noe man bør ha med seg, den vil bli flittig brukt.

Nydelig råvare.

Hemmingodden har heldigvis eget sløyerom med egnede benker og mulighet for å spyle ned. De har også frysere som står til disposisjon. Siden vi brukte fly denne gangen var det høyst begrenset hva vi kunne ta med oss hjem av fisk, så det ble fisk til både frokost, lunsj. middag og kveldsmat enkelte dager. Dette var også grunnen til at vi i all hovedsak holdt oss unna fisket på dypere vann, hvor gjenutsetting av fisk er umulig, og fisket på relativt grunt vann. Det blir mer enn nok mat fra de fiskene vi må ta livet av, også med den strategien.

På vei hjemover tok vi en stopp ved en stake så Vera kunne bedre sin PB på lyr. det gikk også veien, selv om den skulle bedres igjen senere i uken (spoiler alert der). Mens hun kastet rundt staken drev vi ut over dypere vann, og dermed fikk jeg enda en art inn i Havfiskern, brosme.

Liten tass, men konkurranse er konkurranse.

 Med en brosme på bittesmå 55 centimeter er jeg langt unna noen topplassering (kremt, jeg er på sisteplass på bromselisten per i dag), men med arten på kroken kan den like gjerne meldes inn. Vera var heldig med lyren også, ny PB.

Lyr på 63 cm.

Med det rundet vi av dagen, passe solbrente og mette av inntrykk igjen.

Mandag

Mandag startet med væromslag. Fra strålende sol til skiftende sykdekke og nå overskyet. Men det var fortsatt lite vind, og den lille vinden som var kom fra øst. Igjen var planen vestsiden av Nappstraumen, og målet var kveite, men med YR sitt varsel om at vindretningen skulle dreie, visst vi at fisketiden på den siden ville bli begrenset. 

Fisket begynte med at Vera fikk en mindre kveite på første nedslipp.

Vera med ny art, kveite!

Kveite var kanskje ikke veldig stor, men hva gjør vel det nå turens mål nummer en (at Vera skulle få kveite) gikk i boks? Mål nummer to (at jeg skulle perse på kveite) løste seg allerede første kveld, så med knapt halve turen unnagjort og de to målene vi hadde øverst på listen i boks, var det på høy tid med en high-five. Siden kveita neppe var over minstemål på 80 centimeter slapp vi den ut uten å måle den, men hilser gjerne på den igjen neste gang vi kommer.

På utsiden gjorde kombinasjonen vind og tidevannsstrøm etter noen timer at man fikk høye og krappe bølger. Båten taklet bølgene fint, men det er bare ikke særlig trivelig å fiske når du må sette knærne mot ripa og holde deg fast for å ikke ramle overende. Vi kjørte derfor et par nautiske inn i Nappstraumen igjen, og la oss til der for et kveitedrift. Plassen har tidligere levert en del fin torsk, og siden verken Vera eller jeg hadde den arten registrert i Havfiskern var vi ikke veldig lei oss når ekkoloddet lyste opp med typiske torske-ekko.

Lua på snei, og jagende torsk.

Torskene kastet seg over jiggene våre, og vi kunne lett fylt båten med torsk rundt 70-80 centimeter om vi hadde ønsket det.

Vera med fin torsk.

Heldigvis tok de fleste høyt i vannet og kunne settes pent ut igjen. Men etter at vi begge hadde fått greie torsk inn i Havfiskern bestemte vi oss for å skifte plass og strategi, all den tid det var begrenset hvor mye fisk vi klarer å spise.

Vera med stø kurs østover igjen.

Tanken var å se om vi kunne finne bra lyr på østsiden. Lyr fant vi, men ingen store. derimot dukket det opp noe annet overraskende i det solen igjen tittet frem. Plutselig så vi en blank fisk som hoppet litt bortenfor oss. Vi kjørte bort og Vera kastet i retningen vi hadde sett den hoppende fisken. Etter et par kast smalt det, og det var verken lyr eller sei for dette gikk mer bortover enn nedover.

Min første tanke var sjøørret, men når fisken kom nærmere båten så vi at det var noe som ikke stemte. Fasongen var feil, det var ingen prikker og skjellene så ørsmå ut. Kunne det være en pukkellaks? I så tilfelle en art ingen av oss har sett i levende live, og pulsen økte betraktelig. Hvorfor tok vi ikke med en håv?

Pukkellaks

Med fisken vel i båten kunne vi raskt fastslå arten. Svart i munnen, små og veldig løse skjell, kombinert med det spesielle mønsteret i halefinnen gjorde at det ikke var tvil.

Soleklart kjennetegn på pukkellaks.

Vi visste ikke helt om vi skulle le eller gråte der et øyeblikk. Vera trenger en skikkelig sjøørret i Colibri Predator Cup, og pukkellaks er en svartelistet (uønsket) art i Norge. Samtidig hadde hun ikke arten fra før (ikke jeg heller) og det ER noe eget med det å få en ny art, særlig en eksotisk en. Denne arten skal selvfølgelig ikke gjenutsettes, så det ble laks til kveldsmat på oss denne dagen.

Meget bra matfisk.

For de som måtte lure, var laksen 55 centimeter og posisjonen der vi fikk laksen N68.02.911 E13.33.291. Her er det bare å komme seg ut og plukke opp så mange man kan. 

Med det runder vi av første del av turrapporten fra Lofoten med en selfie. 

Med kamera, kamera og kamera skal fisketuren dokumenteres...

Undertegnede er å anse som en fan av Biltema, men innimellom passer det svenske tilnavnet "Feltema" godt. Det heter seg at verden vil bedras, og Biltemas splittringtang må være bekreftelsen på det uttrykket.

Biltemas fulle navn på dette vidunderet er "Fisketang, Predator Split ring", artikkel 40-021. De bør døpe den om til "Søppel". Etter kort tids bruk ser den slik ut:

Nedslitt 1

Nedslitt II

Slik burde den sett ut:

Splitter ny (foto: biltema.no)

Problemet er at tangen er lagt i for mykt metall, og allerede etter å ha åpnet noen små splittringer (i forbindelse med skifte av kroker på Bomber A15 woblere) begynte den å bli tydelig slitt. Etter å ha åpnet noen litt grovere splittringer var tappen som åpner ringen nesten helt borte, og nebbet hulet ut såpass mye at det ble umulig å få tak på splittringen.

Helt ubrukelig søppel til den nette sum av 159,- Bare å ligge langt unna dette produktet.

Min Motorguide R3-40 har nå fire år på nakken, her følger erfaringene så langt.

Motorguide R3 er en serie med aktermonterte elmotorer. Min variant er 12V med 40 punds skyvekraft og har 36 tommers skaft i ferskvanns-utgave. Etter å ha brukt den i snaue fire år og på fire ulike farkoster, mener jeg at jeg har grunnlag for å oppsummere litt. 

Du får store muligheter med portabel farkost og elmotor.

I Norge er det Mjøsservice som er agent for Motorguide. Mjøsservice har valgt å fokusere på disse modellene i serien:

• R3-30 HT 30¨ 12V (36A)
• R3-40 HT 36¨ 12V (42A)
• R3-55 HT 36¨ 12V Digital (59A)
• R3-55 SW HT 36¨ 12V Digital (59A)

R3 er serien, tallet etter er skyvekraften i pund, HT (hand/ transom) betyr at motoren er ment å montere på akterspeil (eller siden av en kano) og styres med hånden, 30-36¨er lengden på skaftet i tommer, 12V er omtrentlig egnet batterispenning (mer om dette lengre ned) og Digital betyr trinnløs digital styring av motorkraft. I parentes har jeg satt inn hva Motorguide oppgir som maksimalt strømtrekk, hvorfor det er viktig kommer jeg tilbake til lengre ned.

Trenger man mer kraft enn 55 pund, er det 24 volt som gjelder, da heter modellene R5. Her har Mjøsservice fokusert på:

Praktiske erfaringer fra ulike farkoster.

Når det kommer til praktiske erfaringer kan jeg starte med en som ikke var vellykket. Da jeg kjøpte min R3 i 2017 hadde jeg en optimistisk ide om at den kanskje ville kunne brukes på min Starweld Fusion 16DC, i vann hvor jeg ellers ikke har lov til å bruke 115-hesteren som normalt driver den båten. 

Motorguide R3-40 på for stor og tung båt.

Tanken var å kombinere R3 bak, med frontmontert elmotor (da hadde jeg Motorguide Xi5 24V/80LBS foran), for på den måten "spare" strømtrekk på batteriet til den frontmonterte elmotoren ved slowtrolling i 1,2-1,4 knop og kunne dra nytte av kombinasjonen av en 24V-batteribank til den frontmonterte, og en 12V-batteribank til den aktermonterte. I praksis viste det seg å være en dårlig ide. For at R3-40 skal klare å gi en tung båt nok fremdrift til at jeg reelt sett sparer strøm i 24V-banken, må R3 gå på så høy belastning at den tømte et 100Ah LiFePo4 på under to timer. Toppfart med bare R3-40 på Starweld ble 1,2 knop.

Ideen om å "hjelpe" min frontmonterte Motorguide var uansett en sekundær tanke. Motoren ble først og fremst kjøpt for å erstatte min 30+ år gamle Mercury 12V 21 LBS elmotor. Teknisk fungerte den elmotoren fortsatt bra, men 21 punds skyvekraft ble lite selv på den jolla jeg hadde da, en Alumarine 10.

Alumarine 10 klar for dyst på Hurdalsjøen (med den gamle motoren).

Etter noen år med Alumarine 10 ble den skiftet ut med en Jon 12, også den fra West System på Alnabru, men jeg beholdt min R3-40.

Jon 12 med R3-40 i Oslofjorden.

Jeg ønsket meg en farkost som skulle være like enkel å transportere og lagre som Alumarine 10, men som hadde bedre plass på dørken. Som en bonus er Jon 12 hele 14 centimeter lavere enn Alumarine 10, og dermed passet den inn i garasjen min (liggende på siden). De 14 centimeterne er riktignok merkbare hvis man skal strekke strikken litt med tanke på hva slags forhold slike små joller er egnet for, så når kursen legges til for eksempel Oslofjorden ser vi an været godt før vi drar. På min Jon 12 gir R3-40 en toppfart på 3,3 knop med to personer og utstyr, så den er tydeligvis litt mer lettdrevet enn Alumarine 10.

Jolle og R3-40 i sitt ess.

Den fjerde farkosten jeg har testet R3-40 på er en kano. Det har jeg dessverre ikke bilder av, men motoren ble da hengt over ripa på kanoen så langt bak på kanoen den kunne komme, mens man fortsatt kunne betjene den. Konklusjonen fra det forsøket var at R3-40 er overkill på en kano, og at skaftet på 36 tommer også blir i lengste laget. En R3-30 hadde vært bedre på kano, både med tanke på vekt, nødvendig skyvekraft og det kortere skaftet den har. Toppfarten ble pussig nok bare 2,8 knop, men det kan komme av monteringen på siden som "drar" kanoen litt skjevt så den går tyngre i vannet enn den hadde gjort med motoren bakerst.

Noe å tenke på før kjøp?

• Hvor kraftig motor trenger du?
• Hvor lang stamme trenger du?
• Trenger du Digital-variantene?
• Batteri?

Baserte på de praktiske erfaringene har du sikkert en ide om hvilken motorkraft du trenger allerede. Til kano holder det med 30LBS, det holder også til en jolle ala min om du stort sett fisker alene. Til joller ala min hvor man er to, ville jeg valgt 40LBS, det samme gjelder til litt større og tyngre (ro-)båter som glir lett i vannet.

Til båter med planende skrog på mer enn 12 fot ville jeg valgt 55LBS, og er båten din 14-15 fot eller større er 80LBS et godt valg. 

Lengden på stammen er noe man bør tenke litt på før innkjøp. Selve motorhuset (der propellen sitter) må nødvendigvis såpass dypt at motoren ikke suger luft, eller spinner i turbulens fra skroget. Men med de behovene dekket, vil man i praksis ha motoren så høyt som mulig, da gir den mindre motstand i vannet og er mindre utsatt for bunnkjenning. Er det noe slike portable farkoster er egnet for, så er det grunt fiske, og da får man seg noen overraskelser fra tid til annen. På så grunt vann er de færreste kart helt til å stole på, og selv med ekkolodd havner man tidvis på feil sted. Min erfaring er at man må ha 20-30 centimeter fra vannoverflaten og ned til toppen på motorhuset, men ellers bør motoren så høyt som mulig.

Det neste å tenke på er hvor høyt styrepinnen (motorhodet) da kommer i forhold til deg i båten. På Alumarine 10 kom styrepinnen litt høyt med min R3-40, på Jon 12 kommer den for høyt og 30-tommers skaft hadde vært mer enn nok på den jolla. I dag må jeg bokstavelig talt strekke armen i været. 

Lengden på styrepinnen er ikke noe du behøver å tenke på. 

Uttrekkbart skaft på alle R3 og R5.

Digital-modellene har trinnløs justering av fart, og er noe mer avansert også i motorhuset så de har noe lavere forbruk og bedre kjøling. Dette er et poeng om du er kresen, dorger mye eller skal kjøre endel opp mot maks fart/ kraft.

Batteri og strømforbruk.

Dersom du må forlenge kablene på elmotoren, så er det viktig at du bruker (minimum) riktig dimensjon på kablene. i DENNE artikkelen ser du hvordan du beregner den dimensjonen. Her må du gjøre "hjemmeleksen", en elmotor har høyt strømtrekk når du gasser på, og for tynne ledninger eller ledninger med bare en leder (tenk strømkabel for bruk i et hus) er direkte farlig. 

Jeg har målt forbruk (ampere) på min R3-40 med LiFePo4 og får disse tallene med motoren på min Jon 12.

1. 8Ah - 1,3 knop
2. 10Ah - 1,7 knop
3. 17Ah - 2,2 knop
4. 21Ah - 2,5 knop
5. 37Ah - 3,3 knop

Eksempel på LiFePo4-batteri.

Forbruket øker drastisk med fart. Dette er noe du bør ha i bakhodet når du velger både motorkraft, Digital eller ei, og ikke minst når du skal kjøpe batteriet som skal drifte motoren. 

Sikring og bryter?

Sikringsholder og sikringer (foto; seasea.no artikkel 71594)

Automatsikring (foto; seasea.no artikkel 38263)

 

60A automatsikring (foto; mjosservice.no)

Hvor kan man bruke elmotoren?

Som en hovedregel kan elmotor brukes fritt i saltvann, og i innsjøer over 2 kvadratkilometer, så sant ikke lokale regler forbyr det.

Før du klinker til å velger elmotor, så kan det være verdt å ha en nylig endring i dette regelverket i bakgodet. I DENNE artikkelen på NJFF sine nettsider og DENNE artikkelen på regjeringssidene, kan du lese om at det går mot endring i lovverket, etter hvert som kommunene får med seg hva som har skjedd på Stortinget. I de kommunene som tar hensyn til dette også på mindre vann, vil det vøre en begrensing i motorkraft på 800W. Watt får du ved å gange volt med ampere, så med en 12 volts elmotor kan du altså ha motor som trekker opp til 67 ampere. Som du kan se i oversikten over er alle Motorguide R3 som selges via Mjøsservice innenfor 67A maks strømtrekk. R5-motorene yter (24V*56A) opp mot 1344W og vil ikke være lov i vann under 2 kvadratkilometer uansett kommunale regler.

Vi har tidligere skrevet om hvor du kan bruke elmotor i DENNE artikkelen, merk at den ikke er oppdatert med lovendringen som kom nå i 2021.

Hva er motoren IKKE egnet til?

Som du så under delen om batteri og strømforbruk, så øker forbruket drastisk med økende fart/ kraft. Skal du da kjøre Mjøsa på langs i maks fart, vil du trenge batteripakken fra en Tesla X om du ikke skal lade ørten ganger underveis. En båt har konstant motstand i vannet, dette i sterk kontrast til en bil hvor det er fartsøkningen som drar masse strøm mens det å holde farten drar langt mindre strøm. Skal du derfor både langt og fort, er ikke dette motoren for deg, da trenger du en liten bensinmotor.

Som testen med min Starweld viste, er ikke motoren egnet til å drive større og tyngre båter. Da får du den samme utfordringen som den som vil kjøre både langt og fort, strømforbruket gjør at du i praksis ikke får gjort det du ønsker.

Siden dette er en aktermontert elmotor uten noen for for GPS-styring, er den i praksis ikke egnet som en erstatter for en frontmontert elmotor med GPS slik som Motorguide Xi3 og Xi5. De kan godt kombineres, og en frontmontert elmotor kan erstatte den aktermonterte. Men den aktermonterte erstatter ikke den frontmonterte. Skal du bruke en R3 til å holde en posisjon, "ankre", slik du kan med et tastetrykk på en Xi3/ Xi5, så må du hele tiden jobbe med motoren og får i praksis ikke fisket. I min Jon 12 har jeg derfor med en lett dregg.

Hva misliker jeg?

Erfaringer oppsummert.

For ordens skyld, undertegnede er ambassadør for Mercury i Norge. Mercury og Motorguide eies av samme selskap, Brunswick. Siden dette kan tolkes som at jeg har noe med Motorguide å gjøre (det har jeg ikke), har jeg valgt å referer til artikkelen som "erfaringer" og ikke "test".

Sommerferien 2021 er en saga blott, og det er på tide å oppsummere litt. 

Etter at Covid førte til at store deler av ferien min i fjor ble et kaos av adskilte feriedager og mye jobb, så jeg virkelig frem til fire ukers sammenhengende ferie i år. Planen var enkel, mye tid på hytta, avbrutt av noen turer til typiske familiesteder ala Kristiansand Dyrepark. Jeg skal spare dere for en rapport om Kaptein Sabeltann, og fokusere på fisket her.

Du vet det er en bra sommerdag når den meldingen popper opp....

Hytta ligger ved Mosseelva, så fisket der blir primært i Vansjø men med noen avstikkere med båten på henger. I år ble det flere turer i Oslofjorden, så det er der vi starter.

En av turene gikk til en for meg ny båtrampe i Son. Sonskilen Båthavn har en fin rampe (kartlink) og gode parkeringsmuligheter.

Fin rampe i Sonskilen Båthavn.

Makrell på ekkoloddet1

Makrell på ekkoloddet 2

Makrell i båten 1

Makrell i båten 2

Endelig en sjøørret på Vera for innmelding

Stakkars liten.

Sommerplagen var på plass også.

En godkjent ørret ble det dog, den tok en dorget laue midt på formiddagen.

Sjøørret på agnfisk.

Godt å ha noe velge mellom.

Solnedgang over Bile.

Active Target til venstre, LiveSight til høyre.

• LiveSight er best for deg som primært troller (dorger) og vertikalfisker.
• Active Target er best for deg som primært spinnfisker - og du bør ha den på separat giverstativ som på bildet.
• LiveSight er direkte kompatibel med HDS Live, men kan brukes med modul på HDS Carbon og Elite FS.
• Active Target krever modul uansett, og er kompatibel med HDS Carbon/ Live samt Elite FS.

Det blir gjerne mest gjørs i Vansjø om sommeren, uansett om vi spinnfisker, vertikalfisker eller slowtroller.

Det siste en byttefisk vil se her i verden.

Ingen mangel på pågangsmot.

De aller fleste er dessverre fortsatt små, den på bildet over var en av de bedre denne sommeren. Jeg vet ikke hvor mange mindre gjørs det ble, men vi nærmer oss nok et tresiffret antall.

Abbor ble det da også, med disse to som de beste.

Vera med fin Vansjø-abbor

Undertegnede med Vansjø-abbor.

Vanligvis går det mest i spinnfiske og vertikalfiske for meg i Vansjø på denne tiden av året, men i år ble det litt slowtrolling også siden Vera sin gjedde i Colibri Predator Cup med fordel kunne oppgraderes litt. Ved slik dorging er det skjermbilder ala dette vi helst vil se:

Plankton, byttefisk og en bedre rovfisk.

Det er ekstremt mye plankton i Vansjø, det ser du som "tåken" i skjermbildet over fra bunnen og opp til cirka 5,5 meters dybde. Men i den røde sirkelen ser du et ekko fra en bedre fisk. Fargene er harde (rød og gul) og buen er "dyp" så ekkoet var lenge i konevinkelen (med andre ord stort). Om dette var en av Vansjøs bedre gjørs eller gjedder kan jeg ikke svare på, for akkurat denne fisken fikk vi aldri.

Vera fikk gjedde som bestilt, og dermed kunne vi begge notere oss for Vansjøs Grand Slam med abbor, gjørs og gjedde. 

Vera med forbedring av gjedde i CPC.

Vi avslutter Vansjø-biten med denne fisken som er en av de sprekere gjeddene jeg har vært borti i år.

Aldri en rapport fra meg uten litt nerding, her et tips til dere med motor-interface. Her er mitt favoritt-skjermbilde under transportkjøring.

Min favoritt under transportkjøring.

Hva du må velge om du vil se det samme som meg.

Til slutt et lite tips til rydding av minnekortet. 

Jeg bruker Genesis Live mye mens vi utforsker nye områder, sammen med opptak av sonarlogg som jeg bruker for å lage "skikkelige" dybdekart med Reefmaster og C-Map Genesis. Når man bruker Genesis Live skapes det først en mappe på minnekortet det lagres til, og så skapes det to sett med filer. Det ene settet lagres i mappen "GenesisLive", denne mappen bør du la være i fred, om du vil beholde Genesis Live kartet du har kjørt opp. Men det andre settet med filer, de som lagres utenfor mappen, kan du bare slette:

GSD-filene kan slettes.

GSD-filene er en sporlogg med dybde og posisjon, og kan per i dag ikke brukes til noe som helst. Selv om det skulle bli mulig å bruke de en dag, er det mye bedre å bruke sonarlogger for å lage kart med C-Map Genesis og Reefmaster, siden sonarloggene gjør det mulig å kvalitetskontrollere den enkelte loggen, noe du ikke kan med GSD-filene.

Med det sier jeg tusen takk til Sommeren 2021, og ser frem i mot fisket utover sensommeren og høsten.

Sommeren 2021 - jeg savner deg allerede.

Det heter seg at det er dyrt å være fattig, her følger et eksempel på ett forsøk på å spare penger som ledet til en kostbar lærepenge.

At LiFePo4-batterier er ideelle som energilagring for en elmotor er bortimot et etablert faktum. Men de koster penger, til dels mye penger. Til den frontmonterte elmotoren på min Starweld Fusion 16DC trenger jeg dessuten 24V, og disse er enda dyrere i innkjøp enn 12V-batterier. For enkelhets skyld vil(le) jeg ha ett 24V-batteri, ikke to 12V som seriekobles, selv om 12V gir mulighet for å skifte bare ett batteri om noe skulle feile. Da jeg bestemte meg for å oppgradere min blybaserte batteribank på 100Ah 24V til LiFePo4 tilbake i 2019 ble derfor valget et 24V 50Ah LiFePo4. På det tidspunktet var dog lommeboken langt fra full, og jeg hadde egentlig ikke råd til det jeg ønsket å gjøre. Slikt leder sjelden til noe bra...

Feilen jeg gjorde var å bestille batteriet på AliExpress, og ikke via norsk forhandler. Her er batteriet jeg kjøpte:

Tabbebatteriet

Dette kostet meg 621USD, som virket som en bra deal, all den tid tilsvarende batteri i Norge kostet omtrent det dobbelte. Alt fungerte perfekt de første sesongene, og og var godt fornøyd med både batteriet og innsparingen. Problemet kom nå i sommer. Slik ser det ut i appen når jeg kobler fra min 24V-lader:

Alt vel så langt.

Slik ser det ut kun noen sekunder senere:

What?!

Årsaken til at kapasiteten faller som en stein ser jeg her i den detaljerte batterioversikten:

Nei!

En av batteriets 8 celler overlades så batteriet er ute av balanse, og dermed ryker kapasiteten. BMSen gjør som den skal, sikkerhetssystemet fungerer. Men det er en dårlig trøst. 6-8 timers slowtrolling ble dermed redusert til 3-4 timer, og det er for lite for min bruk. Det hører med til historien at jeg bruker en lader egnet for litium, batteriet er aldri ladet i minusgrader, det er lagret i plussgrader i vinterhalvåret og det er bare ladet helt ut to (2) ganger. Alt lå til rette for at jeg skulle ha dette batteriet i flere tiår.

Hadde jeg nå handlet fra en norsk forhandler, kunne jeg henvist til min reklamasjonsrett på fem år, og fått feilen utbedret eller et nytt batteri. Men siden jeg skulle spare penger må jeg kjøpe et nytt batteri, så jeg har da brukt 621USD pluss kostanden på nytt batteri fra norsk forhandler, mens jeg burde klart meg med kostanden for batteriet fra norsk forhandler. Det blir 2 stykk LiFePo4 i 12V, kjøpt fra norsk forhandler i båten(e) fremover. 

En mager trøst i det hele er at jeg allerede har ett 12V LiFePo4, som jeg bruker på jolla og dens Motorguide R3-40, og med ett til kan jeg veksle på å bruke de i Starwelden med 24V eller i jolla med 12V siden det jeg har fra før kan både serie- og parallellkobles. 

Den trøsten hjelper dog ikke på det enkle faktum at jeg har kastet 6-7000NOK ut av vinduet, bare for å prøve å spare penger....

Ferien er over, men det betyr ikke at man skal slutte å fiske....

Uken som var bød på flere fisketurer. De to første var ettermiddagsturer på vestsiden av Oslofjorden. Bortsett fra en diskusjon med en lett forvirret eldre herremann som bestemt mente at man ikke kan fiske (fra land, ingen flytende farkost involvert) innenfor gule badebøyer ga den første turen null og niks. Tur nummer to ga en sjøørret rundt 25-ish centimeter som fikk friheten tilbake uten fotosesjon.

Det er mye bøss i fjorden om dagen, akkurat slik det pleier å være på sensommeren. For å begrense hvor mye av det bøsset som ender opp på kroken min, bruker jeg en svivel mellom multifilamenten og fortommen av fluorkarbon under slike forhold. Det havner fortsatt noe bøss på kroken, men svivelen tar unna mye. 

Bøss-fanger.

Lørdagen ble det en tur tilbake til (for meg) gamle tomter. Bilen ble parkert ved Tryvannstårnet, før vi ruslet ned til Skomakertjern, Store Tryvann og Lille Tryvann. Store og lille er forbundet med en liten kanal, og Store er definert som "nærvann" av Oslomarkas Fiskeadministrasjon så der slippes det en hel del settefisk fra deres anlegg i Sørkedalen. Undertegnede må ansees som lommekjent i disse tre vannene ettersom svært mange timer ble lagt ned her i løpet av min oppvekst. Dog endrer ting seg over tid, så jeg var spent på om gamle erfaringer skulle holde stikk fortsatt. Vannene kan by på ørret, abbor, ørekyte og karuss.

Vi begynte i Skomakertjern, som ikke overraskende leverte diverse abbor.

Abbor fra Skomakertjern.

Metodevalget for min del var frilinemeite med en Eagle Claw Trokar i størrelse 2 agnet med en meitemark og et par maggot. Kastelengden blir nødvendigvis begrenset, men det spiller mindre rolle i disse små vannene hvor "geriljafiske", der man smyger seg forsiktig ned til vannkanten og lemper marken ut på strategiske punkter, fungerer bra. Jeg bruker såpass stor krok som størrelse 2 for å minimere antall fisk som sluker fullstendig, men er man sulten så er det ingen mangel på abbor i stekepannestørrelse i disse tre vannene. Abboren her har typisk nydelige farger og er som regel i godt hold, så det virker som næringstilgangen er brukbar. 

Den store overraskelsen kom noen timer senere i Lille Tryvann.

Nettopp karuss var en av artene her som medførte BETYDELIG frustrasjon for en unggutt som på den tiden meitet mye. Jeg hadde sett de særlig i Store Tryvann flere ganger i forbindelse med (flue-)fiske etter ørret, og det ble mange (meite-)turer dit rettet mot karuss etter hvert. Særlig en tur har brent seg inn i hjernebarken. På den tiden var Internett noe som kun regjerte i hodene på noen IT-folk i det amerikanske forsvaret, så jeg hadde lest meg opp på karuss i alt jeg fant av tidsskrifter. Den (antatt) ideelle forblandingen var på plass, og jeg kjørte en forsiktig foringskampanje over flere uker før jeg skulle rigge opp teltet og tilbringe noen dager med fiske på forplassen. Siden vannet er klart og bunnen mørk, så jeg godt at foret ble spist opp mellom hver gang. Plassen ble foret igjen, teltet rigget og to stenger med henholdsvis dupp og frilinet bunnmeite lagt på plass. Etter noen timers venting kom en gruppe på 4-5 fine karuss inn på foret, og pulsen steg betraktelig hos den håpefulle meiteren som kunne bivåne det hele. Fiskene renspiste forplassen uten å røre krokagnene mine. Dette gjentok seg så flere ganger de neste døgnene, uansett om jeg brukte grunnfor eller bare foret med krokagn. De hersens fiskene klarte på magisk vis å spise opp alt annet enn det som inneholdt en krok. 

Med den bakgrunnen var det rett og slett deilig å knuse en 15 år gammel pers på karuss.

33 centimeter etterlengtet ny PB.

Den persen skulle ikke mye til å slå ettersom den bestod i et knippe damkaruss (småvokst karuss) fra en dam på Nordstrand. De lever forresten i beste velgående i et akvarium den dag i dag, så at karuss kan bli gamle under gode forhold er helt sikkert.

Det vi IKKE fikk på denne turen var turens egentlig mål, nemlig ørret. Både Vera og jeg mangler ørret i Colibri Predator Cup, så å få registrert den arten i konkurransen var det egentlige målet med lørdagens tur. 

Som en rak motsetning til lørdagens visitt til barndommens territorium, ble søndagen lagt til en plass verken Vera eller jeg har fisket før.

Naturopplevelse er det kanskje ikke...

Broene ved Minnesund er en plass jeg har hatt lyst til å besøke lenge, med harr som mål. Det er mange år siden sist jeg fisket harr, og denne plassen kan by på mange andre spennende arter som potensiell bifangst også.

Fisketeknikken her var meite med krok i størrelse 10, agnet med en meitemark og en maggot eller to, samt et blysøkke 30-40 centimeter over kroken. Man kaster ut i strømmen med stangen hevet, og følger så nøye med mens strømmen fører søkke og agn nedover strømmen, og forhåpentligvis rett foran snuten til en bitevillig harr. Strømmen er svært variabel her, så jeg endte opp med å bruke søkker fra 5 og opp til hele 30 gram i løpet av dagen. 

Dagens eneste harr kom helt oppe ved motorveibrua, med et 5 grams søkke og et kast som landet rett bak brupilaren.

Riktig art, selv om størrelsen ikke var helt som ønsket.

Den harren ble også dagens eneste fisk etter 8 timers intenst fiske i strømmen. Men plassen ga mersmak, så det kan fort bli en ny visitt her litt senere i sesongen.

Som tittelen sier - vi har trukket ut en ny vinner.

Da Jarle Reitan vant en av de to 13 Fishing snellene vi hadde fått fra May & Freds fiske og Normark, ønsket han at snella skulle trekkes på nytt blant konkurransens juniorer. Det er nå gjort, og resultatet ser du i videoen under:

Som tittelen antyder skal dette innlegget handle om en serie fiskestenger, nærmere bestemt Abu Garcia Diplomat X. Lars deler her sine tanker om stanga etter årets sommersesong og går gjennom det viktigste du trenger å vite om serien.

Som del av Team Abu Garcia er det naturlig å prøve ut nytt utstyr når det kommer på markedet. Dessverre har det vært litt utfordrende de siste par årene å få tak i nytt utstyr, og dette tror jeg er noe de fleste har opplevd. Helt fra Diplomat X ble lansert i starten av 2021 var jeg klar på at denne serien kunne være høyaktuell for den gjennomsnittlige norske sportsfisker og meg selv når jeg er på sommerferie. Den ser kul ut, den kommer i flere ulike lenger og vektklasser, og ikke minst er den flerdelt!

1100moh, ørretfiske med wobbler og relativt ny haspelstang. Blir ikke mye bedre enn det.

For å ta de harde fakta først så er dette en serie stenger som er videreutviklet fra velkjente Diplomat. De fleste forbinder kanskje Diplomat med eldre stenger og sneller eller den nåværende stangserien som er typisk litt lengre stenger med relativt sakte aksjoner. I anledning Abu Garcia sitt 100 års-jubileum har de gjort en ny versjon som de kaller Diplomat X. Dette er stenger bygd på et litt raskere stangemne med 30ton grafitt kontra 24ton i den gamle serien. Stengene finnes i 7 versjoner fra 6fot 6tommer til 10fot i lengde og en rekke vektklasser. 
 

Gjedde på UL er alltid moro.

Før sommeren dro i gang var jeg hos Stonefly på Gran hvor jeg kom over noen ulike modeller av Diplomat X. Jeg dro kortet på en god deal og kom hjem med en 7 fots UL-versjon av X. Kastevekt 2-10 gram dekker ikke sommerfisket for min del, men det dekker mye av ørretfisket. 7 fot og 4-delt betyr også at dette er en stang jeg kan ha liggende i bilen uten at det går utover plass når vi er ute og reiser. På den måten kan jeg alltid ha ei fiskestang klar til dyst. 
 

Harren tok skjebnen i egne "hender" og hoppet ut i vannet. Legg merke til stang og tube i båten.

Diplomat X kommer i en hard stangtube med utvidelt myk del slik at man kan ha snelle montert på stanga mens den er nedpakket. Fra butikk kommer X også med stangtrekk, og selv har jeg oppbevart stang i trekk og tube gjennom hele sommeren. Jeg kommer muligens til å droppe trekket da det gjør det litt lettere å få de fire delene ned i tuben. Tuben er meget solid og gir bra beskyttelse til stang og stangringer. 
 

Tube og stangtrekk, minimalistisk og stilrent design.

Min Diplomat X nedpakket måler latterlige 62cm i lengde. Om jeg kun oppbevarer stanga i tuben, som jeg mest sannsynlig kommer til å gjøre 99% av tida så vil jeg kunne lure med meg den på alle slags reiser. I tillegg til å være så liten og lett er det også en veldig anvendelig tube med glidelås "foran" slik at du kommer til på en helt annen måte enn om det bare var en åpning på toppen. Dette er selvfølgelig for å kunne ha snelle montert på stanga, men jeg ser på det som en fordel uansett. Bærestroppen på baksiden er også en fin touch, og gjør at du kan bære stanga på skuldra under lenger marsjer innover marka eller vidda.
 

Justerbar stropp gjør bæring til en lek.

Aksjonen i Diplomat X er beskrevet som moderat rask til rask. Ut fra min erfaring med 7fots versjonen kan jeg si at jeg støtter den beskrivelsen, men vil påpeke at dette nærmest er subjektivt da det ikke finnes noe universal måling av aksjoner i stenger. En "rask" Diplomat X matcher ikke en "rask" Ike signature spinning, for å gi et eksempel. Les dere ikke blinde på beskrivelse av aksjon hos forhandlerne, kjenn på stengene, les anmeldelser eller se videoer som viser aksjonen på stanga du vurderer.
 

Bra fleks i øvre del, god bøy til midt på stanga.

Under kjøring av fisk er den litt mer moderate aksjonen i Diplomat X å foretrekke kontra en raskere "jiggstang" som jeg ellers fisker mest med, spesielt under ørretfiske. Ettersom jeg kjøpte denne stanga spesifikt for sommerfiske med ørret og harr som hovedmål passet det ypperlig. Den "rolige" aksjonen under kjøring gjør at jeg kan drille fisk uten å være redd for at sprell og hopp skal riste løs treble- eller jiggkrok fra fiskens kjever ettersom stanga flexer såpass at det alltid er stram line mellom snella og kroken. Dette er alfa og omega under kjøring av fisk. Et av de innledende bildene viser en av mange mindre gjedder jeg har kjørt på stanga og viser med det at stanga har rygg nok til å drille litt større fisk. For kasting av wobblere er også en medium rask til rask aksjon noe jeg foretrekker da jeg får ladet opp stanga skikkelig under kast. Det blir ikke for stivt, likevel kjennes stanga rask nok ut til at det hele tida er full kontroll under kast. Den kaster også meget langt, selv de letteste wobblerne.
 

Fjellfiske med Diplomat X og Mitchell MX9, superlett og fin kombo til spinnfiske.

Komboen jeg har fisket med har foruten 7 fots diplomat X bestått av en Mitchell MX9 25 haspelsnelle. Denne snella er superlett, i størrelse 2500 veier den kun 150gram. Sammen med X har dette vært en lett og fin kombo å spinnfiske med på fjellet. Som bildet viser er snella påspolet braid, og det å ha en litt tilgivende aksjon i stanga hjelper bra når ørreten prøver å riste av seg kroken. Braid er også en fordel under kast da man kan gå ned i dimensjon kontra nylon. Jeg personlig liker å fiske wobblere rundt 5 centimeter og når de veier omtrent det samme i gram eller mindre så er det helt nødvendig å ha tynn line og ei spenstig stang for å få de kastelengdene man ønsker. 

 

Enkelt og pent design.

Årets høydepunkt med Diplomat X kom på Hardangervidda i midten av juli. I løpet av noen få timer på et veinært vann var jeg i kontakt med et titalls ørreter, landet flere og hadde kilosfisk i båten. 

 

Pen og frisk Hardangervidda-ørret.

Stanga har Fuji-ringer og snellefestet samt split grip som betyr at den har en seksjon mellom snellefeste og bakre håndtak uten kork eller EVA. Det bakre håndtaket er kork, mens snellefestet er en blanding av kork og EVA. Jeg synes det fungerer veldig fint, og liker spesielt at snellefestet har skruing bak. Dette gjør at festet får en slankere fremre del som er godt å holde i og gir god følelse med stangemnet under praktisk fiske. 

 

En allsidig stang kan brukes til mye.

Bildet over er tatt fra kajakk på Hornindalsvannet i Stad kommune. Under en dorgetur (dog ikke over 310 meters dyp) i sommer brukte jeg Diplomat X med Abu Revo Mgxtreme med små wobblere. Dette fungerte helt utmerket til tross for at UL-stenger neppe ble utviklet med tanke på dorging.

Prismessig ligger Diplomat X på veiledende pris fra 1499,- for de lestteste modellene til rett over 2000,- for stengene på 10 fot. Dette mener jeg er konkurransedyktige priser, og gjør at stangserien legger seg rett mot konkurrenter fra andre merker som også har serier mye brukt til spesielt ørretfiske. Diplomat X som den nye gutten i klassa har mye å by på. Stilrent design, ulike modeller for diverse fisketeknikker og ikke minste meget lav vekt, spesielt med tanke på at de er flerdelte.

Speider etter ørret på Norges tak.

Vi er mange som er glade i å bruke naturen og de felles ressursene vi sportsfiskere nyter godt. Skal vi ha det også i fremtiden må vi ta godt vare på naturen. I tillegg naturligvis følge lover og reguleringer. I Oslofjorden for eksempel lever vi under strenge reguleringer, fordi de som var her før oss brukte fjorden for hardt. Det var ikke bærekraftig.

Den samme logikken for å gjøre noe dersom man ser noe, gjelder selvsagt for ferskvann og med de reglene som gjelder for det enkelte vann/vassdrag. Vi har flere konkrete eksempler fra Facebook-gruppen som drives av Team Colibri "Predatorfiske Norge" på nettopp det.

Tidligere har vi skrevet om fiskeregler i Oslofjorden her.

Her settes et fiskegarn i Oslofjorden.

Bakgrunnen for dette innlegget er en hendelse som jeg (Fredrik) var ute for i helgen. En eldre kar satte et garn i Oslofjorden, som er forbudt som en del av Krafttak for kysttorsk. Les mer om situasjonen i Oslofjorden på Forskning.no her. Blåsene på bruket som ble satt ut var merket med "krabbeteine", så det fremstår som lite sannsynlig at vedkommende ikke kjente til regelverket. 

Det siste er ikke så interessant tenker jeg, men poenget er at vi alle lever under strenge reguleringer for å sikre bærekraft. Da må vi gjøre nettopp det. Hvis ikke blir det enda strengere reguleringer på oss som er litt firkantet og lovlydige. 

Fiskegarnet fikk ikke mange minuttene i vannet. Avtale om henting er gjort med Kystvakten.

Hva kan du gjøre hvis du ser brudd på reglene?

• Ring Statens naturoppsyn lokalt. Kontaktinfo er lett tilgjengelig på deres nettsider eller et google-søk. SNO kan veilede og bekrefte forståelse av regelverket.
• Ring Politiets operasjonssentral på 02800. Dersom politiet ikke kan prioritere saken, kan det inngås en avtale om å fjerne ulovlig bruk, som de kan hente senere.
• Dokumenter det du ser. Bilder, video, registreringsnummer på båt osv. Dette kan deles med offentlige myndigheter som følger saken videre.
• Gå i dialog med den som bryter reglene - kanskje vedkommende ikke kjenner til dem?

Selvtekt er ikke lov i Norge. Lov og orden må håndheves av staten, så eventuelle egne inngrep bør avtales med dem på forhånd. Det ble gjort i mitt tilfelle og fiskebruk blir overlevert for videre håndtering. 

Ta vare på fjorden og naturen!

Skitt fiske!

Sportslig hilsen,

Fredrik

"All good things must come to an end", og nå er vi i innspurten av Colibri Predator Cup 2021.

Konkurransen startet 01.04.21, og avsluttes klokken 23.59 den 30.09.21, om bare noen få dager. Vi koster på oss en liten status nå rett før konkurranseslutt. Klarer lederne å holde inn, eller skal noen andre sette inn en sluttspurt for å sikre seg heder & ære samt fete premier fra Pioner Boats, Motorguide, Lowrance og Abu Garcia.

For å begynne med den klassen som har den gjeveste premien, juniorklassen i Årets Predatorfisker, så har vi ikke mulighet til å si noe om den før konkurransen avsluttes. Det er først når konkurransen avsluttes og stenges i FishDonkey vi får tatt ut resultater med deltagerens fødselsdato, så per nå vet ikke engang vi i Team Colibri hvem som leder her. (Alder er skjult i appen av personvernhensyn.)

Skrev jeg den gjeveste premien? Ja, en splitter ny båt fra Pioner Boats, utstyr med Lowrance Hook Reveal ekkolodd og kartplotter samt elmotor og batteripakke fra Motorguide og Mjøsservice er den gjeveste premien vi har - og den går til en junior! Så vidt vi vet er dette den grommeste premien i en junior-klasse noen sinne i en fiskekonkurranse i Norge, og vi retter en ekstra takk til Pioner, Mjøsservice og Lowrance for muligheten til å gi en ivrig junior en pangstart.

Tilbake til de voksne, så ser klassen Grand Slam ferskvann (abbor, gjedde og ørret) slik ut:

Topp tre ferskvann per 26.09.21

Trond har både meget bra ørret (87) og bra gjedde (116) fra tidligere i år, men dro opp til førsteplassen med en grom abbor på 41 cm i august. Holder det inn de siste dagene? De seks centimeterne han har på Thomas kan virke tøffe å slå nå, nettopp fordi han har så bra ørret og gjedde. Kanskje kan muligheten for Thomas ligge i at hans gjedde er "bare " 113 centimeter? 

I Grand Slam saltvann (sei, makrell, sjøørret) har det som i fjor handlet mye om makrell den siste tiden, selv om det også har kommet inn en del sei og noen mindre sjøørret.

Topp tre saltvann per 26.09.21

Frode og Arthur har "småkranglet" på pallen her i månedsvis. Frode sikret seg både bra sjøørret (80) og bra sei (100) i juni, mens den store makrellen (42) drøyde til langt ut i august. Arthur kontret med solid sei (108) i september, som bygget på en sjøørret (56) fra mai, og makrell (47) fra juni. Det kan virke som den grandiose sjøørreten til Frode kan bli utslagsgivende her, det skal godt gjøres å forbedre Arthurs makrell og sei. Sjøørret på trekvart meter pluss vokser ikke på trær....

Den gjeveste klassen er utvilsomt Årets Predatorfisker (Mixed Bag i appen). I år har virkelig saltvannsgutta klinket til her, mye fordi flere av de har forlatt vannet som smaker rart og fisket variert for å finn inn alle seks mulige arter i konkurransen.

Årets Predatorfisker per 26.09.21

Den største fordelen med min Jon 12 er også den største ulempen. Lett vekt kommer fra tynn aluminium uten noen form for demping eller isolasjon.

Klar for nok en tur på et idyllisk småvann med min Marine Jon 12.

Lett vekt er viktig på en portabel farkost, det er det som gjør den portabel. Men medaljer har som kjent ofte en bakside. Baksiden denne gangen er riktignok ikke en enorm ulempe, men med et relativt tynt skrog i aluminium (1,2mm) er det ingen lyddemping eller isolasjon å snakke om. Mister du noe av metall i dørken så skremmer du vannet (pun intended) av fisken i nærheten, og enhver vibrasjon høres godt. Under dorging med elmotoren sitter jeg gjerne på dørken med ryggen mot tofta, og med kaldt vann under det tynne skroget kan blærekatarren lure rett rundt neste odde. 

I en ideell verden ville jeg få inn skikkelige matter med Team Colibri-logo som limes fast. Ala det Atle i Team Krokodille har gjort i sin Ibiza med matte fra Hvaler Båtdekk AS. Det kan du lese mer om på hans blogg, som du finner HER. Disse er et kinderegg, lette å rengjøre med høytrykkspyler, sitter som fjellet og lekre å se på. Men som det meste annet som er ideelt koster de også en del penger, og i jolla var jeg ute etter en rimeligere løsning. Om den løsningen feiler skal man ikke utelukke at det blir en telefon til Hvaler Båtdekk på sikt, men vi skal i det miste prøve noe som er hakket rimeligere først. 

Sko med myke gummisåler og litt tykkelse på sålene løser mye av ulempen, og et godt sitteunderlag hjelper på. Men så ble jeg oppmerksom på en kar som hadde lagt inn gummimatte i dørken på en liknende jolle, og da måtte jeg selvfølgelig teste dette jeg også.

Første stopp var Jula for å kjøpe deres store gummimatte, artikkel 375054. Den er 120 ganger 80 centimeter, noe som passer fint siden dørken i jolla er akkurat 120 centimeter på det bredeste. 

(foto; jula.no)

Jeg regnet kjapt ut at jeg ville trenge to for å dekke hele dørken, men kjøpte bare en i første omgang for å teste. 349 kroner fattigere var neste stopp Biltema for å handle sugekopper.

(foto; biltema.no)

Igjen begrenset jeg meg til to pakker med fem sugekopper i hver (49,90 per pakke) for testing.

Jeg kunne ha festet mattene mer permanent enn med sugekopper. Men jeg vil ha mulighet til å ta de ut for å enkelt spyle ut av båten. Med siste turs makrell-bonanza friskt i minne er enkel rengjøring en nødvendighet. 

Neste steg var å tilpasse matten til dørken. I Jon 12 er det ganske kraftige tverrspant som går over dørken, og vi fant fort ut at det var vanskelig å få matten til å ligge pent over disse. En kraftig saks og Stanley-kniv måtte til for å kappe til matten så den ligger perfekt mellom spantene. (Saks fungerte bedre enn kniv.) Siden vi var nøye med tilpasningen holdt mattebitene seg overraskende godt på plass, selv om vi setter båten på siden (slik jeg oppbevarer den i garasjen) ble mattene værende der de skulle uten sugekoppene. 

Men for å sikre de ytterligere smekket jeg på sugekopper på to av bitene, og fikk dermed testet både med og uten sugekopper. Tanken var å kunne ha mattene i jolla også under transport på hengeren, og når den snus på hodet. En enkel test før avreise viste at mattene både med og uten sugekopper ble liggende opp til 50 km/t men så begynner de å flagre. Uten sugekopper faller naturligvis mattene ut når jolla ligger opp ned, men jeg fant fort ut at sugekoppene hadde sine begrensinger de også...

Sugekoppene gir "klumper" under mattene, og løfter mattene litt fra dørken rundt sugekoppen. Dette ble i praksis rene snublefellene. Samtidig slipper sugekoppene ganske fort, sannsynligvis på grunn av den store temperaturforskjellen aluminiumen har mens båten er på land, kontra i vann. Ideen med sugekopper ble dermed forkastet, og de mattene som ikke er sikret med stroppene som holdere årene fast tas da ut under transport.

Slik ser det ut i min Jon 12 med den ene matten:

Fremre halvdel.

Bakre halvdel (ikke nok med en matte).

Totalen med en matte.

Gummimatten fungerer helt ypperlig. Den isolerer godt både med tanke på lyd og temperatur, og ting som står på dørken får ikke lengre kondens på seg når det er stor forskjell på temperatur i luft og vann. Jeg kan nå sitte barbeint i båten uansett vanntemperatur, om jeg ønsker det. To tomler opp for Julas gummimatte.

Rigget for makrellfiske i Oslofjorden - da må det være enkelt å gjøre rent etterpå.

Colibri Predator Cup 2021 er nå historie, her ser vi tilbake på årets konkurranse og ikke minst vinnerne.

Sponsorer av CPC 2021

Hovedkonseptet i konkurransen ble satt i 2020 men vi gjorde noen mindre endringer i 2021. Vi gikk fra tre klasser (ferskvann, saltvann og havfiske) til to (ferskvann og saltvann) men stokket om på de to gjenværende klassene så antall arter ble redusert fra 9 til 6 men uten at man mistet sei (som tidligere lå i havfiske-delen). Vi mistet lange, havabbor og brosme som konkurransefisker kontra 2020.  Dette medførte en forenkling av klassen Årets Predatorfisker også, denne kunne nå kjøres direkte i FishDonkey-appen, ingen regneark som måtte oppdateres av oss i teamet. Vi forenklet premiebordet, med færre sponsorer, men det totale premiebordet er fortsatt imponerende da de sponsorene vi inviterte med videre økte sine innsatser tilsvarende. 

Vi regnet med at disse endringene ville medføre redusert antall deltagere, men ble litt overrasket over hvor stort frafallet ble. Vi endte på 143 deltagere i 2021 mot 322 i 2020, men det fallet kommer sannsynligvis ikke bare av endringene fra vår side, men også fra at det har dukket opp flere andre konkurranser som kjører på et liknende konsept. At det har kommet flere 100% digitale konkurranser anser vi som en stor fordel, pandemi eller ei. Nå som Norge har åpnet opp igjen håper vi da også at de digitale konkurransene kan kombineres med konkurranser med fysisk oppmøte på gitt sted og tid, slik at man tar med seg det beste av begge variantene videre.

Årets Predatorfisker 2021 - junior

Da vi lanserte CPC 2021 hintet vi sterkt om at selv om konkurransen ikke har en dedikert juniorklasse, så jobbet vi med å få på plass en skikkelig kul premie til årets beste junior. "Vi" var i dette tilfellet Dag R, og når han fikk landet planen sin var det ikke noen liten premie som kom inn heller.

En splitter ny båt fra Pioner, utstyrt med et Lowrance Hook Reveal ekkolodd og kartplotter fra Lowrance, hekkmontert Motorguide elmotor og LiFePo4-batteri og lader fra Mjøsservice! Det er en helt fantastisk premie, og det sier litt om våre sponsorer når det var de selv som ønsket at dette skulle gå nettopp til en junior. Her er det en heldig sjel som får en pangstart på sitt predatorfiske.

Vinneren av denne smått utrolige premien er Torjus Dybdal Ødegård!  

Årets beste junior  - Torjus Ødegård

Torjus endte med totalt 337 centimeter, og utfisket med det flere kjente sportsfiskeprofiler (undertegnede inkludert) i 2021. Torjus endte med gjedde på 105, ørret på 77, sei på 71, abbor på 43 og makrell på 41 og manglet med det bare sjøørret. Torjus sine fangster holdt for øvrig til en 6. Plass i grand Slam Ferskvann, og en 15. plass i Grand Slam Saltvann. For de som måtte lure på om flaks har noe med saken å gjøre, så kan vi opplyse om at Torjus kom på tredjeplass i ferskvannsklassen i fjor, så denne karen pleierå fiske så bra som dette. Nærmeste junior til Torjus var Nicolas Krogvold med 290 centimeter, også et imponerende resultat.

Grand Slam Ferskvann (ørret, abbor, gjedde)

Trond Bjørnstad trakk det lengste strået i ferskvann i år, med gjedde på 116 i april, ørret på 87 i juni og abbor på 41 i august. Trond er en særdeles erfaren trollingfisker med mange timer på Norges største innsjø hvert år.

Vinner av Ferskvann 2021 - Trond Bjørnstad

Premierte plasser:

1. Trond Bjørnstad (244)
2. Thomas Ødegård (230)
3. Christian Sletmo (230)  
4. Kent Evensrud

Disse fire dyktige sportsfiskerne får med seg følgende utstyr fra Lowrance og Abu Garcia:

1. Lowrance Elite FS 7 med AI 3 i 1 giver og C-Map kartbrikke levert av Lowrance. 
2. Beast X Pike 842 XH 40-140g casting med Revo4 Beast X 41 LH og Berkley X9 0.30mm 150m braid. 
3. Ike Signature Rod 711+1ML 5-20g med Ike Revo 20 og Berkley X9 0.12mm 150m Braid.  
4. Diplomat X 70L 3-14g 4pc Spin med Revo ALX Theta 1000S og Berkley X9 0.10mm 150m braid. 

Grand Slam Saltvann (sei, makrell, sjøørret)

I saltvannsklassen gikk det hett for seg i toppen i år, og vinneren kunne ikke kåres før siste dagen.

Vinner Saltvann 2021 - Tony Pettersen.

Premierte plasser:

1. Tony Pettersen (237)
2. Frode Kagge (222)
3. Arthur Klavins (211)

Disse dyktige sportsfiskerne får med seg følgende utstyr fra Lowrance og Abu Garcia:

1. Lowrance Elite FS 7 med AI 3 i 1 giver og C-Map kartbrikke levert av Lowrance.
2. Penn Proff sett 2-speed 15-41lb 
3. Pulse XCD Travel 1004M 13-33g med Penn Clash II 2500 og Berkley Fireline Ultra8 0.17mm 300m braid. 

Årets Predatorfisker 2021 - senior

Denne klassen er den gjeveste, den er summen av alt. Vinneren her, er den som har størst total lengde i konkurransen, alle arter lagt sammen til en lengde. De som hevder seg her behersker predatorfiske i både salt- og ferskvann, og legger ned betydelig innsats i sitt sportsfiske. At man kan være heldig å få en stor fisk, kanskje to, av konkurransens seks arter, er fult mulig. Men å få store eksemplarer av alle sammen, det krever både ferdigheter og BETYDELIG innsats. Disse personene er som oss i Team Colibri, de balanserer mellom sportsfiske som hobby og som besettelse....

1. Frode Kagge 431
2. Arthur Klavins 413
3. Thomas Ødegård 353
4. Petter Skurdal 344
5. Torjus Ødegård 337
6. Emil Ruud 324
7. Christian Sletmo 316
8. Knut Ole Haug 307
9. Eivind Stensrud 307
10. Erik Grimsøen 297
11. Nicolas Krogvold
12. Vera Kejr

Årets Predatorfisker 2021 - Frode Kagge

Til sammenlikning har Frode den 3. lengste gjedda, den 10. lengste abboren, den 4. største seien og den nest største sjøørreten i årets konkurranse. Det sier en hel del om Frodes allsidighet som sportsfisker når han gjør det så bra, på så ulike arter.

Vi har dessverre ingen egen dameklasse, men beste kvinne i konkurransen ble Vera Kejr med 281 centimeter og en 12. plass totalt.

Vi ber alle vinnere om å kontakte oss med sin adresse via vår Facebookside.

Tusen takk fra oss i Team Colibri til alle deltagere for en konkurranse der spenningen holdt seg til siste sekund. Tusen takk til våre sponsorer Pioner, Lowrance, Motorguide, Mjøsservice og Abu Garcia for et rikholdig og variert premiebord.

Hva med 2022?

Vi har allerede fått spørsmål om Colibri Predator Cup 2022. Vi kan dessverre avsløre allerede nå, at det ikke blir CPC i 2022. Årsaken er delvis at det i skrivende stund ikke ser ut til å være begrensinger på fysiske konkurranser lengre, og delvis at det går med mye tid på å organisere CPC. Den tiden ønsker vi i Team Colibri å bruke på noe annet i 2022. Hva det blir vil vi dog ikke avsløre riktig enda.....

Geirangerfjorden er en av tre attraksjoner i Norge på UNESCOS liste over ting som er så verneverdig og spektakulært at de kaller det "verdensarv", fordi de bør tilhøre hele menneskeheten. Vi hektet båten på bilen og tok turen over fjellet for en oval helg.

Tittelen er lett humoristisk, men Geiranger er nesten å anse som en tysk enklave i Norge. Naturlig nok med tanke på når vi var der, for i august har nettopp den nasjonen sin hovedferie. Det snakkes tysk stort sett over alt, og gatebildet er dominert av bobiler med tyske skilter. (Tyskerne har virkelig omfavnet bobilen, det er knapt en campingvogn med tyske skilter å se.) Det plager ikke oss, "tyskere er ålreite dyr" som en campingvert sa til meg en gang, og mange av de er dessuten fiskeinteresserte. Petri brødre og søstre liker vi per definisjon....

På jakt etter dramatisk landskap? Da er Geiranger stedet for deg.

Men tilbake til oss selv. Vi forlot Oslo etter jobb torsdag 19.08, med kursen mot Moss hvor båten min står i påvente av at jeg skal skaffe meg lagringsmulighet nærmere hjemmet i Bærum. Jeg skal være den første til å innrømme at det virker litt tungvint å starte med å kjøre sydover en time, når turens egentlige mål ligger nordvest for hjemstedet, men slik er det bare for tiden. Vel fremme på hytta skiftet vi ut det defekte batteriet til elmotoren (les mer om det i DENNE artikkelen), kastet diverse utstyr i bil og båt og så gikk det av gårde igjen men med riktig kurs på E6.

Med turen via Moss la vi inn en overnatting på veien oppover. Enden Camping ligger rett nord for Lillehammer, og er omtrent så langt fra "luksuriøs resort" du kan komme. Hytta var svært enkel og sliten, sanitærforholdene fra 1970-ish og veistøyen tidvis påtrengende. Men de hadde god plass til bil og båt, og et avslappet prisnivå når målet bare er å få noen timers søvn før man skal videre.

Hun ser blid ut der? Det var FØR hun så inni hytta....

En kort stopp på Otta for å fylle drivstoff og kaffekopp, så kom klatreetappen opp til til de snaue 1500 meterne over havet man skal over, før man ruller alle meterne ned igjen til Geiranger. Her gjelder det å ikke stresse. Ta tiden til hjelp først når du skal opp og har diverse trailere og bobiler foran deg, og så under nedstigningen. Min Mazda 2,2D drar båten opp som et esel på steroider, men på veien ned tok vi to pauser så bremsene på hengeren fikk kjølt seg ned. 

Vilt, vått, vakkert - og bratt.

I motsetning til bilen har tilhengeren trommelbremser, og selv om jeg holdt 1. gir på bilen hele veien ned så er svingene såpass krappe at man må bremse litt før hver sving (det er MANGE svinger) med den konsekvens at påløpsbremsen på hengeren slår litt inn fordi det er såpass bratt. Da blir det varmt, og man bør ta en stopp eller tre underveis for å sjekke at det ikke blir for varmt. Legg hånden forsiktig inn mot senter av hjulet (på utsiden) og kjenn etter. "God lunk" er ikke et problem, men begynner det å bli ubehagelig varmt for hånden din, så er en pause på sin plass. Det var heldigvis flere steder man kunne stoppe på veien ned, og etter lukten av svidde bremser å dømme var det flere enn oss som gjorde lurt i å ta noen pauser på veien ned. 

Vel nede i Geiranger var første prioritet å sjekke ut båtramper. På forhånd hadde vi kontaktet både campingen vi bodde på og campingen i sentrum angående båtrampe, og var forsikret om at det var en rampe "i sentrum et sted". Rampen ligger HER og er helt topp. Parkering ved rampa er det litt dårligere med, men det er plass til en bil og henger på siden av den hvis man anstrenger seg og finrygger litt.

God båtrampe i Geiranger.

Vi skulle bo hos Gande Hytteutleige og Camping, så de ble neste stopp. Vi var på forhånd advart om at de mente det var umulig å ha båten liggende i vannet ved campingen, og at de ikke hadde plass til både båt og båthenger. Begge deler viste seg å være grovt overdrevet, men et tips fra min side er at dersom du legger turen hit så be om å få hytte 5, for der fikk vi inn både henger (med båt) og bil ved siden av hytta. Hytta var ellers veldig bra, selv om vi skulle savne en fryser de neste dagene.

Utsikten fra hytta var helt nydelig.

Fisket ja, hvordan gikk nå det? Vi har aldri fisket i området før, og selv om jeg har bittelitt erfaring fra Vestlandet fra tidligere, så har det vært ute ved kysten, ikke innerst i en av verdens lengste fjordarmer. Vi la derfor ned en hel del research, og den tydet på to strategier:

• Sei, enten ved vertikalfiske eller ved trolling med dyprigg.
• Artsfiske, vertikalfiske med agn etter diverse artige arter.

Dyprigg og sideparavan i aksjon.

Vi har fisket på styggere lokasjoner.

Siden jeg har manuelle dyprigger (ikke elektriske) så gikk jeg ganske fort lei av å sveive opp tunge lodd fra store dybder bare for å plukke av sei på 1,5-3 kilo og slippe ned igjen. Men vi skal ha for innsatsen og teknikken som sådan fungerte glimrende. Rapala Magnum var vinneren på wobblerfronten, tett på riggloddet. 

Lowrance Livesight ved trolling, full kontroll ved trolling litt høyere i vannsøylen.

På dypriggene brukte vi trollingsnellene jeg vanligvis bruker med sideparavaner, de er fylt med multifiliament men har ca 20 meter monofilament ytterst. Dermed griper utløserklyper godt, samtidig som man har fordelen av multifilamentens minimale strekk og lave vannmotstand. Jeg bruker 20 meter monofilament på grunn av at det er typisk 10-20 meters slep jeg har bak sideparavanene, skulle jeg fisket slik med dyprigg ofte hadde jeg kortet det ned til 10 meter eller så.

Trollingen leverte ikke bare sei, svingte vi inn mot fjellet meldte lyren seg på tvert.

Neste stopp på teknikk-planen ble da vertikalfiske etter sei. Her brukte vi delvis jigger, og delvis sildesluker hvor vi skiftet ut treblekroken med en solid enkeltkrok. Da skal det mer til før kroken henger seg opp, og ikke minst er avkrokingen mye enklere med enkeltkroken.

Sildesluker med enkeltkrok fungerte bra.

I retroperspektiv burde vi gått opp enda litt på størrelsen på enkeltkroken, for de rettet seg ut etter diverse bataljer med sei.

Et lite tips når man fisker med sluk/ pilk eller jigg slik som dette, er å sette på litt agn. Det er ikke store biten som skal til for at du får effekten av lukt og smak, og med det blir det både mer sei og man åpner døren for andre arter. Både brosme og lange viste interesse for agnbiten under våre sildesluker, når vi slapp ned til bunnen. 

Taktikken ellers er enkel. Så lenge vi ser seien på ekkoloddet er teknikken å slippe ned til underkant av stimen og så pilke seg oppover, en form for speed-jigging. Ofte er de største seiene nederst i stimen, og det kan tidvis være en utfordring å komme gjennom all småseien rundt 1-2 kilo for å komme ned til det større. Ser vi ikke fisken på ekkoloddet slipper vi helt ned til bunnen, og pilker oss oppover derfra i blinde. Når ekkoloddet ser ut som dette er det enkelt å vite dybden det skal fiskes på:

Seistim, og et par sluker på vei opp og ned.

Fin sei på lett utstyr er morro!

Og med litt agn på kan det fort melde seg andre arter også, her en lange.

Omgivelsene er akkurat så spektakulære som man skulle tro.

Det er lurt å følge med på ekkoloddet når man fisker. Under en økt der vi egentlig lå ganske grunt (20-ish meter) og meitet ved bunnen, kom det plutselig inn noe under båten høyt i vannsøylen. Vi tenkte naturlig vis "makrell", noe som passet oss bra siden agnfisken vi hadde tatt med hjemmefra for lengst var brukt opp. Jeg slapp ned sluken min, og etter et par sekunder smalt det til. Men det kjentes tungt ut til å være en makrell?

En art jeg har jaktet på i flere år!

Taggmakrell ble ny art for meg, en art jeg tidvis har jaktet aktivt etter hjemme i Oslofjorden, men aldri fått. En særdeles kul fisk, og fighten er det ikke noe å si på. Vi fikk tre stykker på rappen før stimen forsvant.

Den siste kvelden kom vi over noe jeg først trodde var sei

På vei inn over en stim med litt større fisk.

Men etter hvert som vi kom skikkelig over stimen stusset jeg både på at den stod over såpass grunt vann, og at ekkoene var så tydelige. 

Javel? Hva er dette da?

Jeg slapp ned en sluk med en bit hvitting på, mens Vera kjørte klassisk agn-rigg. Vi rakk knapt nok ned til stimen før det var stangbøy hos begge.

Stor hvitting.

Det viste seg å være en stim med stor hvitting der nede, og vi dro opp flere hvitting rundt kiloen (Vera fikk en som kom så vidt over, mine lå rett under med 980g som største).

Hvitting er en svært god matfisk, og med hjemreise til fryser rett rundt hjørnet, lempet vi opp hvitting så det holdt. At jeg ble stående å filetere til klokken to på natten fikk heller være. Mat må man som kjent ha, og slikt fiske på grunt vann med aktivt jagende fisk under båten er svinaktig morsomt.

Det blir mye mat på en slik tur, en god filetkniv må med. (Solkrem også...)

Artsfisket vårt var av den enkle typen, i det minste om man sammenlikner med hva "skikkelige" artsfiskere legger opp til. Enkle rigger med diverse agn som reke, hvitting eller makrell, krok i størrelse 2 og søkke tilpasset dybde (5 til 40 gram, med Motorguiden har vi null avdrift og fisker så lett som mulig). Det ble dog mange nye på oss uansett, og endel gjensyn med arter vi hadde på listene våre fra før.

Oppsummering arter:

• Sei
• Makrell
• Taggmakrell
• Sypike
• Lyr
• Knurr
• Blekksprut
• Hvitting
• Lange
• Bergylte
• Lusuer
• Rødnebb (Fruen til Blåstål)
• Torsk
• Brosme
• Bergnebb

Tid for hjemreise.

Perhaps the most repeated question in Facebookgroups and forums regarding marine electronics: "What are the best settings?" The bad news is that there is no uniform answer to that, the good news is that you can adjust settings according to conditions if you have a little bit of knowledge as to what settings you should tweak and why. Here is part 1 of our guide to get the most out of your unit in regards to settings.

In the (coming) three articles we`ll list all the settings as they appear on Lowrance HDS Live and Elite FS for 2D-sonar, tell you what each setting does and give some advice on how to adjust it according to conditions. The exact loaction of these settings in the menu will vary slightly if your unit is older, but they will still be there on all generations HDS as well as on Elite Ti/ Ti2. On the low-end units like Hook2 and Hook Reveal some settings might not be there, and you will have to activate the "Advanced" options to see any of the more advanced settings in your regular menu.

Well adjusted 2D-sonar can indeed paint a pretty picture - and help you find the fish.

First things first. Before we dive into the details, please be advised that specific settings is a combination of the equipment used (especially which transducers), how the equipment has been mounted, and local conditions.

Proper mounting and angle is key.

If your transducer is not properly mounted, or you unit is getting low voltage, there are no settings in the world to help you fix the potential issues followed by that. Incorrect mounting or adjusting of the transducer, and incorrect wiring of your unit, will cause issues and you need to fix the "root cause" before adjusting anything. This is how you can check if your unit suffers from low voltage:

If you find that your unit has low voltage, I suggest reading THIS article and get the issue fixed as soon as possible. Low voltage is "the mother of all evil" when it comes to marine electronics, and can cause all sorts of issues. 

Having your transducer level (towards the surface, not towards your hull) is extremely important for SideScan and DownScan, but it is also important for 2D when it comes to getting those perfect arches. This is how you can check if your transducer needs to be leveled, simply by looking at the arches on your 2D-sonar:

Transducer angle and arches (photo; lowrance.com)

OK, so now you have your transducer mounted and angled the way it should, and your unit has good voltage. The next thing to do is checking that your unit knows which transducer you are using. All transducers have a label, usually quite close to the connector on the transducer-cable, which tells you what transducer you have. Don`t assume that the shop has sold you what you think, or that the previous owner of your boat did this right - check that label. 

SKU on top and name at the bottom

The SKU circled in the top half of the photo above, is the part-number used by Lowrance. In my example you see the SKU is 003-6387-00, and a quick Google-search brings up HST-WSBL in the top ten hits, just in case the name on the label is in a state where you can not read it. In my example both sides of the label is readable, and naturally the name HST-WSBL is on the other side. 

With that information at hand, the next step is to press Pages-Settings-Sonar-Installation. This brings you to the installation-menu for 2D-sonar, and as you can see, I have chosen HST-WSBL as transducer on my Elite FS in this case. Make sure to hit "Save" after choosing correct transducer.

Make sure correct transducer has been choosen.

If you find that the box where you choose transducer is grayed out, and does not respond to your touch, don`t worry. Many transducers today uses something called XID. XID is a chip in the transducer that tells your sonar what transducer you have connected, and what you see in the grayed out box will be more or less the same as you see on the label on the transducer-cable.

XID has already done its job (Norwegian menu in this screenshot)

Now that we have the basics covered, it is time to press Pages again, and open our 2D-view (2D = the "normal" sonar"). On the top right you see "menu", hit that to open the side-bar which contains the menus we will be looking at from here on:

Tap on this to open the side-bar menu.

Opening the bar gives you these options:

Menu-options for 2D-sonar

We will go through them one by one over a series of three articles, explaining what they do both technically and what that means while out there fishing. Several of these have sub-menus with additional options, but don`t worry, we will cover them all. You might want to fill up your coffee-cup now, there is quite a lot for us to cover.

Mode

Lowrance Fishing modes

Lowrance fishing-mode (photo; lowrance.com)

From shallow to deep and back again? Use General mode.

Range

It might seem strange that this menu-point is called "Range" and not "Depth", but it is actually the correct term. Sonar per definition does not measure depth, it measures range (distance). Your sonar notes how long it takes for the signal to return, and knowing the speed of sound through water it can determine the range from the transducer to the object/ fish/ bottom. This is a rather important thing to keep in mind, especially when looking at 2D with its cone-shaped signal. Let me show you a screenshot as an example:

Big fish on 2D

In this screenshot you see the bottom, above it a lot of plankton, a few baitfish spread out and one big echo (with a red circle around it). At first glance you would assume that the big fish is 3 meters down, would you not? 

In reality, that fish was three meters away from the transducer, not necessarily three meters down. Take a look at this drawing to see what I mean:

Depth versus range.

A fish at given depth, will have different range from the transducer, depending on where in the cone it is from a horizontal viewpoint. The wider the cone(-angle) is, the larger the difference between what we think as "depth" might be versus the actual "range" or distance between the transducer and the fish. This is why, when fishing vertically, you should NEVER drop your lure down to the exact same "depth" as the fish you see on your sonar, but stop the lure above it. That way you are sure that your lure does not drop down deeper than the fish is, ensuring that the fish can see your lure. (Most predatory fish see upwards well, while they don`t see down very well.) This is also the reason why I personally don`t like 2D-transducers with extremely wide coneangles, regardless of depth. Having a huge coneangle can simply fool you.

OK, enough with the theory. What does the Range-setting do? If you click on it, you get these option:

Range-options

Hard bottom

Trolling over deep water.

Even with the depth-range on automatic like in the screenshot above, there is no doubt what so ever that I`m in an area with a lot of fish. But with a little tweaking of my settings, I can get a much better view. If I set the depth-range to the range in which I`m most interested in, AND enable manual mode (Menu-Advanced-Manual mode) the unit will limit the pulse-length of each ping (the power in each ping) to the range I set as well as only showing me what is within the range I set. 

Drastic increase in resolution

The result is a drastic increase in resolution. The shorter pulse-length gives better resolution in the sonar-signal itself and the range set gives me more screen-relestate (and pixels) for the stuff I really want to look at. If we compare the two side by side, you can see the difference.

Auto on the left - manual mode on the right.

When the automatic functionality fails. This will typically happen when in very deep water if you are not using a transducer (or unit) suited for such depths, or in very shallow water. In such conditions the algorithms simply fail. The unit does not "understand" what the actual depth is. It might go into a cycle where it constantly changes power in the signal in order to establish bottom lock, or show a thermocline or large school of baitfish as the bottom. In such cases, manual mode and depth set to what you know the actual depth is (or slightly more) will usually fix the problem.

In the screenshot below I`m testing a Lowrance Hook2 (7) with its stock SplitShot transducer. As you can see to the right the units algorithms are way off, thinking it is in 1,8 feet of water when it is in 500 feet. But I could still get the unit to draw a (faint) bottom line by using manual mode.

Hook2 with SplitShot-transducer in manual mode.

Our last menu-alternative in the Range-menu is "Custom...".

Menu-Range-Custom...

This allows you to control the upper and lower limit of the range. Please keep in mind that this functionality is independent of the "Auto"-setting described above, and can be used both in Auto and in Manual mode.

Setting a custom range

Limiting the lower range gives you the same functionality as setting a maximum range, but in this setting you can set the upper limit as well. As an example, this can be handy when fishing for pelagic species. Let us say you know your are trolling over a total depth of 100 meters, but you know that your target-fish is only in the 10 to 30 meter range. Then setting upper limit to 10 and lower to 30 gives you better practical resolution since you no longer display the parts of the watercoloumn (0-9 meters and 31 to 100 meters) you have no need to see. Think of it as using zoom when looking at a photo on your PC or smartphone, you zoom in on what you want in the photo and exclude the stuff around that. (But the resolution in the photo remains unchanged.)

Frequency

Options with transducers based on 83/200.

Options with transducers based on 50/200.

Menu - Frequency with Airmar chirp ready transducer.

You can set a single frequency within the transducers range.

Sonar uses sound-waves. Sound can be measured in several ways, and one of them is frequency. As a rule of thumb, the higher the frequency the better the resolution, the lower the frequency, the more power the signal will have. 

Airmar overview.

Lower frequency (and thus wider coneangle) averages out what is inside the cone. Why is coneangle so important? Take a look at this screenshot:

Wreck shown with narrow coneangle to the left

The screenshot is a few years old, and from an article I wrote on wreck-hunting (found HERE). Depth is in meters, so the wreck you see rising from the bottom on the left half of the screenshot sits at around 42 feet. Transducer used was Airmar P66, to the left is 200 kHz with a narrow coneangle of 11 degrees, to the right is 50 kHz with a whopping coneangle of 45 degrees. This screenshot clearly shows you how a narrow versus wide coneangle affects how your sonar reads and draws the bottom line. With 200 kHz the wreck clearly rizes from the bottom, while the wide coneangle of the 50 kHz makes it disappear in the bottom line. On 50 kHz we can only see a faint hint of the wreck since the bottom line thickens slightly where the wreck is, due to the wrecks harder return of the acoustic signal then the surrounding (softer) bottom. The wreck looks like this with DownScan:

The same wreck with DownScan.

The wreck shown is an old shrimp-trawler, when in operations it was 20 meters (60 feet) long. That leads me to a question: When the large coneangle can make a whole ship "disappear" into the bottom-line, do you think you would see any fish close to bottom with the same coneangle? 

A large coneangle is good for showing fish in the watercoloumn, but it is useless when looking for fish close to bottom, structure or (as you just saw) wrecks. Likewise, using a narrow coneangle might make you miss the fish of your dreams since the fish never gets close enough to enter the narrow cone. Since you can not "tune" coneangle in the settings, you effectively choose coneangle by selecting frequency. 

When looking for pelagic fish I personally prefer a coneangle around 20-25 degrees, which with transducers like HST-WSBL, 83/200-HDI, TotalScan, Active Imaging 3 in 1 and Airmar TM185HW means 200 kHz or high chirp as frequency. Personally I don`t see a need for a wider coneangle regardless of fishing-style, simply because I can use SideScan if I need to see a larger area around my boat.

Chirp or not chirp? Chirp means that the sonar sends a sweep, not just a single frequency. As an example, HST-WSBL can use 83 and 200 as fixed frequency, and chirp in medium (60-100 kHz) and high (160-240 kHz) chirp. The theory behind chirp is that chirp increases resolution since the resolution when using chirp comes from the bandwidth (the difference between the lowest and highest frequency in the chirp-sweep) in the sweep and not pulse-length. The downside of a (fixed) high frequency in sonar has always been that the energy in a higher frequency sound-wave is lower than the equivalent sound-wave using lower frequency. In order to increase the energy in the sound-wave, one has to lengthen the pulse. But increasing pulse-length will again cause a drop in resolution. Chirp was originally designed for radar, and as you probably know radar is basically sonar transmitting in air instead of water.

Since resolution with chirp comes from the sweep, and not pulse-length, you can in theory increase the pulse-length (thus getting a stronger signal) without sacrificing resolution. And voila, you can use high frequencies in deep water, or in harsh conditions like on plane where turbulence from the hull will cause issues for the "weak" fixed high frequency.

Unfortunately having a sweep of frequencies also means that the sonar needs to have a lot more processing power (and way more sophisticated algorithms) in order to "interpret" the echo from the sweep. Our recreational sonars have come a long way over the last decade or so, but they are still lacking when it comes to fully utilizing the potential behind the theory of chirp sonar. In a more practical term, this means that there are still times where you want to use fixed frequency. Examples of such times are typically when looking for structure or bottom-composition, where our sonars simply gets a bit confused by all the information in the chirp-echo and end up showing unclear structure or missing what parts of the bottom are hard versus soft. But when it comes to showing fish, chirp is typically the way to go.

As a side note, you can use two different frequencies at once with all Lowrance-transducers and with a few Airmar-transducers. In order to do this, create a custom-view (from the Pages-panel as described in your manual) with two 2D-windows. Select the same transducer in both, but different frequencies like 200 and 50 kHz. This will effectively give you half the pingspeed on several units, but it enables you to view two different frequencies. (More on pingspeed in our next article). For a beginner, I recommend using such a splitscreen-view until you feel comfortable with your two options. 

Sensitivity

I don`t like the word sensitivity used to describe a setting, but I see why Lowrance uses that word and not "Filtering" or "Echo enhancement" as sensitivity is probably easier for the average user to understand.

Setting Sensitivity in Auto

With the unit in Auto-mode, sensitivity is automatically adjusted according to depth. But you can still adjust how high or low you want the automatic adjustment to be. If the unit is in manual-mode, the sensitivity will not adjust according to depth, and your setting overrides the algorithms that otherwise adjust sensitivity.

Setting Sensitivity manual

Regardless if you prefer auto or manual, sensitivity has to be adjusted according to conditions and what you are looking for, as well as personal preference. Personally I generally run my sensitivity lower than most, the exception is if I`m looking for the thermocline. On a general basis I have no need to see single baitfish, and lowering sensitivity means less clutter while I still see schools of baitfish and larger (predatory) fish. What is important though, especially for a beginner, is that you spend some time getting used to what different sizes of fish will look like depending on sensitivity. Increasing sensitivity (especially when using a transducer with a very large coneangle like Bullet, Splitshot or Tripleshot) might have you thinking that more or less every fish you pass over is big - and trust me when I say they are not...

Here are a few examples of what changing sensitivity will do. All these screenshots are taken at the same day and location, you can see the sensitivity-setting on the right.

Auto.

With default sensitivity (and all filtering off) we get quite a bit of clutter in the top third of the watercoloumn. These screenshots are from a fjord, where the top of the watercoloumn has a lot of freshwater in it causing horizontal lines on the sonar (basically many thin layers of water with different salinity and temperature). This clutter is helpful in such conditions when fishing for species of fish that like more (or less) salinity as it tells you how deep you need to fish in order to target specific species of fish. But once I know the layering is there I will typically reduce sensitivity to have less clutter in the image.

If we increase sensitivity under such conditions, the image gets harder to interpret. The layering in the top third (or so) of the watercoloumn could be mistaken for baitfish with higher sensitivity like in this example:

Auto plus 6

Then we go the other way, we reduce sensitivity. Notice how the layers towards the surface change, how the fish change and how the color of the bottom changes as sensitivity is reduced.

Auto minus 4

If we continue to decrease sensitivity, the color seen in the bottom-line starts to change from the bright yellow (indicating hard rocky bottom with this palette) into color that could lead us to think the bottom is less hard, like sand.

Auto minus 9

By dropping it even more, only the largest fish in the school, and those directly under the transducer, are visible. Now the color of the bottom line has also changed to the softer red with even softer blue under. If we did not know that sensitivity was very low in the screenshot below, we could easily be misled to think we where looking at sparse baitfish over soft bottom in this screenshot:

Auto minus 14

This is what you are looking at in the screenshots above.

Whiting - Merlangius merlangus

It is very hard to give general recommendations on sensitivity. My best tip is to adjust it against something you know. Depending on sonar, transducer and depth I fish in, I will use anything from auto plus two and down to auto minus 9. The better the transducer you use is, the lower sensitivity you need to see the fish you want to see, but even with the cheapest Lowrance-transducer (HST-WSBL) I`m usually on the minus-side of auto. For shallow water (less than 20 meters/ 60 feet) I`m never on the plus-side of auto regardless of transducer. There are a lot of anglers out there that disagree with me on this, and prefer their sensitivity a fair bit higher than what I prefer. But especially for a beginner, a sonar newbie, I highly recommend to keep sensitivity a couple of steps below auto as this will leave you with an image where small fish look like small fish and big fish look like big fish. 

As you just saw in the screenshots above, sensitivity and color are interlinked. Increasing color, can give a similar effect on the image you see, as increasing sensitivity. This leads us to our next menu-point, colorline.

Colorline

This setting adjust how much color is used to show you any given echo (fish, bottom, structure etc). The point is to make it possible to differentiate echos based on their hardness, like separating a fish close to bottom from the bottom line itself. As for sensitivity when in auto-mode, this setting does not change the acoustic signal itself, it only changes how the echo looks on your screen.

Colorline changes how much color is applied in the image, which again changes how "hard" any given echo (fish, bottom) is shown on your screen. On older units this setting was called greyline, which did the same only that since the old units had black and white screens, you adjusted how much black was used for any given echo.

Adjusting colorline.

Having just enough color makes it easier to determine bottom-composition and see fish close to bottom, as well as making the guesswork all anglers do when it comes to trying to estimate fish size from sonar-images easier. Especially the lather takes A LOT of practice, but if your colorline is off it is close to impossible anyway.

I typically run colorline around 72-78% on my Lowrance units. Here are two examples from the same spot and time, one with to little colorline and one with just enough:

To little color - even rock hard bottom reflects as soft and the fish are barely visible.

Compare the screenshot above with the one below. Same spot but the one below is taken a second or two later so the school of fish we are approaching are showing slightly more in the sonar-history. The effect of to little color in the screenshot above is still clear though. Compare the echo draw of the school of fish, the bottom line and the single fish just above bottom. The fish just above bottom is on the outskirts of the coneangle and giving a faint echo even with enough color, but it is almost impossible to see with to little color. 

Perfect - bottom composition shows well and so does the fish.

The school of fish seen in the two screenshots above where coalfish, Pollachius virens of decent size.

Coalfish.

Advanced and More options

In our next article in this series we will look at the options under "Advanced", and in the last article we will cover "More options". For now I recommend that you get out there on the water, and play around with the settings we just went through. By the time you feel comfortable with those, we should have part II published. :) 

What if you messed up?

Don`t worry. There are three ways to undo everything we have looked at and adjusted while going through the menu(s) in this article. Those three ways are to "Restore Defaults", do a soft reset, and if all else fails, to do a hard reset. Please keep in mind that neither of these options will hurt your unit, and they can all be used at your leisure whenever you find the need to undo what you (or perhaps a buddy fishing from your boat?) did. We can start with the "softest" approach, the Restore Defaults.

Press Pages, then Settings and System. Scroll down a bit and you will see "Restore defaults...."

Press Pages, then Settings-System-Restore defaults...

Hit it and you get a menu where you tick off what you want to reset, the default options are the typical ones when it comes to settings beeing out of order:

Typical settings to reset.

Hit OK, and you can start over from the factory settings, you still have your waypoints, routes and trails available in the unit.

The next method is a soft reset. This basically does the same as the previous option, but since you do this by just using the buttons, it is a handy alternative if (for some reason) you have issues with the touchscreen. Like the hard reset, this is not found in the menu, but requires you to do the following:

• turn unit OFF
• press and hold the PAGES button
• press and release the LIGHT/POWER button
• release all buttons when the USA map appears

The last step is a hard reset. The hard reset undoes everything you have done, expect software-updates. It basically resets the unit back to where it was when you bought it brand new, but still with updated software. The steps for a hard reset are:

• turn unit OFF
• press and hold both the ZIN and ZOUT buttons
• press and release the LIGHT/POWER button
• release all buttons when the USA map appears

Please ensure that you back up your waypoints (and if you need them, trails or routes) before doing a hard reset, as this reset deletes them all. I highly recommend that you save your waypoints to a memorycard on a regular basis as back-up.

If you had the patience to read this far, you should now have a basic understanding of the first set of 2D-settings. The next thing to do, is to get out there on the water and play with the settings. As I mentioned at the very beginning in this article, one of the things that you use settings to compensate for are local conditions. Since it is impossible to cover all the possible "local condition" you might encounter as an angler in one article like this, you simply have to get out there. But that is why we fish, is it not? 

Want more on the topic while you wait for part II? 

Doctor Sonar educational articles As you will see when looking at the screenshots in the link and comparing them to my screenshots, the good Doc and I disagree on how high sensetivity should be. But that is more about personal preference then knowing what you are doing.

YouTube is a good source for information on settings. But it can also be a bit confusing at times, since YouTube has no quality-control. Anyone can make a "settings-explained"-video and post it on YouTube, and in all honesty a few of these are made by people who mean well but lack knowledge. This video is a good example of a person who really knows what he is doing on a Lowrance:

Hvor egnet er egentlig en "jonboat" til norsk fiske? Erik har brukt ett år på å finne ut av akkurat det.

Hva man definerer som "portabel farkost", og hva den er egnet å brukes til, er høyst variabelt, også innad i Team Colibri. Men vi har blitt nogen lunde enige om internt at vår definisjon forutsetter at farkosten ikke krever båtrampe for å sjøsettes, og at den skal kunne transporteres inne i en bil eller på bilens tak.

Marine Jon i sitt ess.

I løpet av årenes løp har jeg eid to kanoer, en bellyboat, en gummibåt  og hele tre forskjellige joller som alle er innenfor definisjonen. Det siste året har tiden vært brukt i en Marine Jon 12, kjøpt hos West System på Alnabru i Oslo. Har jeg endelig funnet løsningen for meg?

Blank og fin rett ut fra lageret på Alnabru.

Før vi går løs på hvordan fakosten over har fungert, hopper vi 30+ år tilbake i tid. Der startet det hele nettopp i en liten aluminiumsjolle for undertegnede.

Undertegnede en gang for leeeenge siden.

"Rasken" var 9 fot, produsert i Groruddalen og helt perfekt for en pode som ville ut på fisketur. Etter den jolla har jeg eid flere båter som har vært større, raskere og mer sjødyktige. Men jeg har som regel hatt en portabel farkost også. Utallige timer med tresmak i baken og vannblemmer i hendene i kano, mange timer med blærekataren rett rundt hjørnet i bellyboat, noen livredde timer i gummibåter ala "badebåt" og enda noen timer i ymse kajakker som har vært mer eller mindre tilpasset sportsfiske. Erfaringen så langt er enkel, de beste alternativene for meg har vært nettopp joller eller fiskekajakker. 

Jeg liker å drasse med meg mye utstyr, jeg liker å sitte litt over vannet, jeg liker å kunne reise meg opp og jeg liker å kunne bruke elmotor. Jeg liker ikke å sitte med hjertet i halsen, jeg liker ikke å bruke svømmeføtter for fremdrift og jeg liker ikke å fryse. 

Når da diverse kanoer og andre farkoster forsvant ut, ble en Marine 10 innkjøpt i 2017. Her montert på kanotralle og på vei inn til et vann i Oslomarka:

Marine 10 - klassisk jolleskrog.

Marine 10 var på mange måter svært lik jolla jeg vokste opp i (eller skal vi kanskje si "på tross av"?). Tre tofter, forbausende stiv i skroget til å være så lett, antydning til V-bunn og med nok plass til solofiske eller fiske sammen med ett barn.

Marine 10 i Hurdalsjøen

Der Marine 10 kom til kort, var innvendig plass. Med to voksne ble det trangt, og hvis de to ville ha med seg diverse utstyr ble det fort kaos da dørken ikke var flat. Alt av utstyr "kollapset" inn mot kjølen i en haug der. Samtidig gjorde den seg desidert best lagret enten opp ned eller stående på kjølen, og tok dermed opp mye plass når den ikke var i bruk. Da jeg flyttet fra hus med romslig garasje og stor hage, til leilighet med trang garasje, gikk derfor min Marine 10 videre til ny eier.

Så kom lysten på fisketur i småvann tilbake igjen, og dermed var jeg på nytt i gang med å se etter portabel farkost. Basert på erfaringene frem til nå, måtte jeg ha en farkost som var egnet for meg og ett barn, og jeg vinglet konstant mellom fiskekajakk for to og diverse joller. Så møtte jeg Vera, og dermed var vi plutselig to voksne på de fleste fisketurene, og det ble spikeren i kista for kajakk for vår del.  

Neste avgjørelse stod da mellom Marine Jon hos West System, eller Kimple Angler hos Norsk Tilhengersenter. Det er litt ulike fysiske mål på disse, og siden jeg hadde sett på Kimple fra før dro jeg til West for å kikke på Jon 10. Vel inne i butikken stod både 10, 12 og 14 utstilt og da jeg fikk et hint om at de hadde en 12 med en transportskade jeg kunne få en bra pris på ble det impulskjøp der og da. 

Halvannet år senere har min Jon 12 fått flere hundre brukstimer i Indre Oslofjord, Sørkedalselva, Årungen, Gjersjøen og en haug med andre vann og elver i det sentrale østlandsområdet. 

Jomfruturen ble godkjent hos poden.

Jolla har blitt litt modifisert fra min side, men ikke mye.

Gummimatter på dørken.

Fire stangholdere.

Taubrems for ankertau.

Ekkoloddet er montert portabelt og flyttes rundt i jolla etter behov.

Det gjenstår en modifisering, og det er en bedre innfesting av årene når de ikke er i bruk. Tanken er å få stroppet disse mer inn mot rælingen, mens de i dag er stroppet mot spantene og dermed havner litt ut i jolla som igjen lager dødplass mellom årene og rælingen. Får jeg årene helt inntill rælingen, så blir det enda bedre plass på dørken.

Bruken vår er med andre ord i Oslofjorden med diverse øyer (på dager med lite vind), samt små og mellomstore vann og elver. Målt i antall timer er jolla mest brukt i Oslofjorden.

I Oslofjorden ved Holmen.

På sikt får jeg nok den "skikkelige" båten hjem til Bærum igjen og da vil den overta fjord-turene. Ikke så mye på grunn av bølgene som på grunn av fartspotensialet. Oslofjorden har drøye transportetapper når toppfarten er 3 knop versus 40 og jeg savner derfor min Starweld med en Mercury Pro XS på hekken under fiske i Oslofjorden. 

Joda, denne ER bedre ved fiske på store flater.

Jeg kom fryktelige nære å kjøpe en liten bensinmotor til prammen her i sommer, nettopp for å få opp farten, men endte med å kjøpe et LiFePo4-batteri til og heller leve med at prammen ikke har enorm rekkevidde. Nå veksler jeg på å bruke batteriene (som 12V) i prammen, og (som 24V) i Starwelden og sparte med det en haug med penger siden batteriet til elmotoren i Starwelden uansett måtte skiftes. Elmotoren jeg bruker er en Motorguide R3, den kan du lese mer om i DENNE artikkelen.

Motorguide R3 og LifePo4.

For meg var overgangen fra jolle til pram den riktige, jeg har ikke angret et sekund. Prammen er lettere å lagre, og har mye mer anvendelig innvendig areal siden dørken er flat. Den er også bedre å være to voksne personer i, siden den som sitter i fremre halvdel kan veksle på å bruke fremre tofte, midtre tofte eller campingstol midt i mellom som her: 

Med campingstol mellom toftene sitter man som en dronning.

En voksen person på fremre tofte i Alumarine 10 gir feil vektfordeling i jolla, ved mindre vedkommende fremme er vmye lettere enn vedkommende bak. Prammen er mindre følsom for vektfordelingen foran-bak så man står friere til å plassere både bagasje og folk der det er praktisk.

Ekkoloddgiveren er skrudd i en planke, planken sikres med skrutvinger.

Prammen er (overraskende nok) også bedre å ro, den er mer retningsstabil når det er apostlenes krefter som driver den versus Alumarine 10. Rundt Oslo er det en haug med vann der man (idiotisk nok) har forbudt elmotor sammen med forbrenningsmotor, og da er det viktig for meg å kunne ro effektivt ved behov.

Marine Jon 12 kan ros uten problemer med vingling.

Konklusjonen er to tomler opp for Marine Jon 12. Den kan lastes på et biltak ved behov, den er stødig og sjøsterk nok for vår bruk og den er prismessig spiselig. Det blir neppe noe nytt skifte av portabel farkost for undertegnede med det første.

Mer om Jon 12:

Gummimatter - billig måte å øke komforten.

Stangholdere - et must ved dorging

Turrapport - se Jon 12 i bruk i både saltvann og ferskvann.

Turrapport - se Jon 12 i bruk i ferskvann.

Turrapport - se Jon 12 i bruk i saltvann.

"What are the best settings?" The bad news is that there is no uniform answer to that, the good news is that you can easily adjust settings according to conditions if you have a little bit of knowledge as to what settings you should tweak. 

This is part two of our series of three articles covering all the 2D-settings possible for units from Lowrance. 

Good sonar - and a user who knows have to use it, will give more fish in the boat.

In the first part (LINK) we covered some crucial points on mounting your unit and transducer, and the basic settings as they appear in the menu you see to the right in your unit:

Tap on this to open the side-bar menu.

In this second article we will continue to list all the settings as they appear on Lowrance HDS Live and Elite FS for 2D-sonar under the Advanced-tab. As in the first article, we will tell you what each setting does and give some advice on how to adjust or use it according to conditions. The exact location of these settings in the menu will vary slightly if your unit is older, but they will still be there on all generations HDS as well as on Elite Ti/ Ti2. On the low-end units like Hook2 and Hook Reveal, you will have to activate the "Advanced" options to see any such settings. (The basic settings where covered in part I, which I highly recommend reading before proceeding with this article.) Now we move on to the Advanced settings, found here in your menu:

Menu-Advanced

Advanced

As the name implies, these are more advanced settings, but luckily advanced does not mean "complicated". As with all other settings we just need to know the basics of what they do to use them properly. These are our options:

Advanced settings.

The first two here are filters, Noise and Surface. The first is a general filter that has effect on everything you see on your screen, while the surface clarity mostly effects the upper 30-ish percent of the watercoloumn. As a general rule of thumb, your general noisefilter should be off, and the surfacefilter should be off or low. If you get noise on your screen, it is much better to find the cause of that noise and solve it, rather than cranking up the filtering. There is always a cause when you have issues with noise/ interference, it does not just happen randomly. (We have an article on that as well, but so far only in Norwegian. You can use Google Translate on it though, you`ll find that article HERE.)

The reason for this is that these filters are not really filters, they are "re-painters". The way the noise rejection works (on all brands, not just Lowrance) is that it identifies the pixels it thinks is noise, and then paints over the noise with the color in the surrounding pixels. In other words, the filtering does not remove interference, it simply covers it with something else. Your sonar has no idea what is really behind the interference, if it did it would remove the interference-echo and show you what is really there and you would never see the interference at all. This leads us to the problem with all such filtering, by increasing it you might make your sonar look good but you also miss out on information. Think of it as covering a dirty floor with a clean carpet, the dirt is still there under the carpet.

Noise Rejection

All brands of sonar has this setting, and it does more or less the same on all of them. As mentioned, the "filter" is not really a filter for removing interference, it just hides it from your eyes.

Noise rejection levels.

The default setting for most anglers should be "Off", but there are exceptions. If you fish shallow and in an area with a lot of traffic, the turbulence caused by the propellers on other boats can cause so much clutter on your screen that it is impossible to identify even large fish without increasing the filter. 

Another example is when there is a lot of plankton in the water like in this screenshot:

Baitfish and DENSE plankton towards bottom.

The screenshot above was taken in a nutrient-rich lake late in the summer. Lots of nutrients in the water feeds plants, algae and plankton, and generally the amount of plankton increases through the summer. In some lakes the plankton can get so dense it is almost impossible to see anything else on your sonar, and in such conditions filtering can help you out. Large fish (typically the predatory fish we as anglers hunt for) will still be seen with the filtering up to Medium, even with the fish on the outskirts of the coneangle. But if you continue on to High, even large fish on the outskirts of the coneangle will not be shown, only large fish towards the center of the cone will be visible.

If you run your filter to high, you will miss out on plankton and the thermocline. As both of these can be crucial for knowing you are fishing in the right spot or depth, we will look at these two specifically below.

Plankton is common both in lakes and in the ocean, and often misinterpreted as a thermocline when looking at the 2D-sonar. Both plankton and thermoclines can move up or down in the watercoloumn during a day (and night), but plankton will always follow a specific pattern. It rizes towards the surface during the evening and ends up at surface-level during the night, before it starts to work its way down again in the morning. Plankton simply follows the light. 

Plankton follows the light.

A thermocline is a transition layer between warmer and cooler water. Such transitions are found everywhere where it is deep enough to use a boat, simply because the sun heats the surface-layer faster then the rest of the watercoloumn. As you might remember from school, the weight of water varies with temperature, water is most dense (thus most heavy) at 4 degrees Celsius/ 39,2 Fahrenheit. Since the ping from our transducer is influenced by density (the reason you see a fish at all is because it has higher density than the surrounding water) you can see a thermocline on your sonar. 

A thermocline will be a faint line on 2D sonar.

In some lakes (not all) this layering is so stable that the dense water towards bottom hardly circulates at all. In such cases the cooler water towards bottom will at some point decrease its oxygen-level since there is little algae, plankton or plants producing oxygen there but still debris sinking and rotting that consumes oxygen in its process of decay. This leads to the watercoloumn below the thermocline becoming so oxygen-deprived that fish can not live there. When fishing such lakes, knowing where the thermocline is, is crucial as it will tell you how deep you can fish and still catch fish. Since there is no fish below the thermocline, there is little point in fishing deeper than the thermocline.... 

In other lakes (especially here in Scandinavia) the fish tend to stay below the thermocline, the exact opposite of what is the case in lakes in the southern hemisphere. Here in Scandinavia the summers are short, so the oxygen-reduction happening below the thermocline rarely becomes a problem. As you can see from the screenshot of a thermocline above, in my case the fish are all hanging out below the thermocline.

This leads to some very interesting discussions in Facebookgroups where many nationalities meet, as some will be claim everything below the thermocline is dead, while others will claim that you should fish below the thermocline. Both are correct, it depends on local conditions. In other words, your sonar can provide vital information to you if adjusted properly, but having the knowledge to use that information versus local conditions is up to us as anglers.

In order to see a thermocline at all, your filtering has to be off, and the sensitivity set high enough for the sonar to show the faint return of the thermocline.

Surface clarity

Surface clarity works slightly different to noise rejection. It does the same as in regards to filtering, but with a significant twist. This filtering only applies to the top 30 percent (ish) of the watercoloumn. Increasing the filtering from off to low is often needed when in waves or in areas with a lot of other boats (as their propellers cause turbulence), or when trolling fast (as your hull creates turbulence) but be careful when increasing it more - you will loose targets close to the transducer.

Surface clarity levels.

In this screenshot I switch from having the surfacefilter low, to off and then high. 

Surfacefilter.

As you can see changing the surfacefilter has no effect on how all the fish from 12-ish meters and deeper are presented, it only changes the top third of the watercoloum. The surfacefilter should be used with caution when looking for pelagic species, but if the fish you are hunting for typically stays in the lower two thirds of the watercoulmn the surfacefilter can be handy, especially since you can increase both the surfacefilter AND sensetivity and thus end up decreasing the information you don`t need (what is close to the surface) wile seeing more of the things you need to see (the fish closer to bottom). 

If you come from Garmin or Simrad, you might miss a setting called TVG - Time Variable Gain. That setting is not there on Lowrance. TVG on Lowrance is the surface clarity filter, as it does the same. Increasing this filter has the same effect as increasing TVG on other brands, you just have to increase sensitivity when increasing the surface filter. As with TVG, use this with caution if you are looking for shallow targets, or if you are looking for pelagic targets over deep water.

Scroll speed

As you probably know by now, the image in your 2D-view scrolls from right to left. What you see on the right side of your screen is what you just passed over, what you see towards the left side of your screen was passed over some time ago. That "some time" is adjusted with scrollspeed. I you want information on what is under your transducer right now, you use A-scope and not the history. (A-scope is found under Menu-More options, which we will cover in the next article.)

Scrollspeed is important when the boat is moving, in order for the sonar to "paint" a picture for you that gives you as accurate information on what is below your boat as possible. Scrollspeed should match the speed of the boat in order to get as "correct" returns drawn on the sonar as possible. Correct, as in displayed in a way that helps you understand what is down there. To fast and whatever you see will be stretched out, to slow and whatever you see will be compressed.

The default setting for scrollspeed changes with fishing mode (described earlier in this article). In both General and Shallow water, it defaults to "Normal". Normal is actually quite fast, especially for us fishing in Scandinavia where we seldom troll faster than 3 knots. In the screenshots below I`m only going 1,5 knots (1,7mph), look at how different the returns of the small baitfish looks when changing the scrollspeed.

In the first shot I`m using "Normal" scrollspeed, and you can easily see that the tiny baitfish smear out, even when I`m using fairly low sensitivity (auto -5 in all screenshots below):

Scrollspeed Normal and low speed of the vessel = smear.

In the next screenshot I have reduced scrollspeed two steps about halfway through the scrolling, and you can see that this clears up the smear and I start to see the individual fish:

Reducing scrollspeed to match the speed of the vessel = better separation of the single fish.

Reducing scrollspeed even further and we see that what looked as one huge school of fish with normal scroll, is actually several individual schools:

Finally - good match of scroll and speed of the wessel.

In my screenshot below, I`m still going slow, but now I have beefed up scrollspeed (doing the exact opposite of what I should have done). By now I have moved away from the most dense schools, and only have a few baitfish within the coneangle of my HST-WSBL. But the fast scrollspeed could easily have given me the impression that the fish below my transducer are big. (They are not, these fish are smaller than my palm, and not that many either.)

Way to fast scroll - fish appear much larger then they really should.

Still not convinced of the importance of scrollspeed? Let us take a quick look at this northern pike I caught this summer.

Correct scroll.

Then we look at the same photo again, but this time using 50% to fast scroll, stretching the image:

Ouch, no more sweets for me.

So now you know that to fast scroll can make you think small fish are big, and that few fish are many. But do you think you will be able to make out a big fish among small with to fast scroll? The answer to that is no. The smear made by small baitfish on your screen, would make it very hard to identify if there are a larger fish there as well.

When scrollspeed is correct, you can identify larger fish in between schools of baitfish.

In the screenshot above I`m trolling using a downrigger. The vertical lines you see across the screen are made by my downrigger-weight, the clip that holds my line and the snubber on the weight. As you see there are a few good baitballs, and the arrows point to larger predatory fish preying on that bait. If my scrollspeed had been to high, I would never have seen those larger fish. But since I did see them, I tok another run over the same spot and that paid off.

From my point of view, scrollspeed is perhaps one of the most misunderstood settings. Many users use way to fast scroll, thinking it gives them a more updated sonar-image. Stop thinking that the sonar-image is updated, for updated information you should rely on A-scope. Do that, and it becomes easier to adjust scrollspeed. Scrollspeed is not about updated images, it is about showing sonar-history correct.

A little tip from me for better understanding how far behind the boat something you saw on 2D-sonar really was, is to use splittscreen with 2D and chart. Then put your finger on the 2D-side of the screen and scroll backwards in the sonar history. You will see a small cross on the trail behind your boat-icon on your chart when you do this, that cross tells you where that echo was recorded by your sonar. (You can easily add a waypoint this way as well, if you see something you want to mark.)

Scroll on 2D versus chart.

You can do the same for understanding how far back something was/ is on SideScan, and to understand scrollspeed on 2D and SideScan. Here we put a marker on the 2D-side and you see the same marker on SideScan:

Scroll on 2D versus SideScan.

Scrollspeed can be adjusted in 16 steps. "Normal" is default and typically good for 4-5 knots. Here is a rough guide to scrollspeed versus the speed of your boat for some of the steps:

• x8 - For use while on plane
• Normal - For fast idling boats doing 4-5 knots
• x1/2 - For 2-3 knots
• x1/5 - For slowtrolling around 1-1,5 knots
• x1/9 - Anchored

Scrollspeed should bee seen in combination with pingspeed. For this reason, many budget-units combine scroll and ping into one setting. If you lower scroll, you also lower ping and vice versa. More on this when we look at the next point in the advanced menu:

Ping speed

The acoustic signal sent by the transducer is called a ping. You might think that "pingspeed" has something to do with how fast that ping travels through the water, and if you do you are dead on but perhaps not in the way you might assume.

Sound travels through water at 1497 meters per second (freshwater at 25 degrees Celsius) or 4911 feet per second. So if the depth where you fish is 749 meters, the ping will use one second from leaving the transducer until the return-echo from the bottom hits the transducer again. If the transducer fires another ping within the same time-interval, you will get a form of crosstalk where the soundwaves "crashes" and causes noise on your screen. The same principle happens when you use your sonar on your boat, and another boat close by use theirs, the sonar ends up having problems with sorting out which return-ping (echo) to process. 

The ping speed setting adjusts how often a ping is sent. Ping, ping speed or pingrate tells you something about how often the sonar sends its electrical pulse to the transducer, which again leads to the acoustic signal (the ping) being sent from the transducer.

Your main reason to adjust ping is changes in depth. As the depth increases, running high ping leads to interference, typically seen as vertical lines on your sonar. The signal sent "crashes" with the return of the previous signal if the ping is set to high. (The ping does not just go transducer-bottom-transducer, it might bounce back and forth several times depending on depth and power used.) Typically you set the ping to max, and adjust down as pingnoise (the vertical lines) are shown.

Pingnoise on Elite FS using Airmar TM185HW

Reducing ping also helps the processor in your sonar, since it gets less returns to work with. For this reason alone I seldom use max ping, even in shallow water. But the effect of this will vary between brands, models, generations etc.

Another reason to adjust ping, is if you are using two transducers at the same time, and experience crosstalk. By increasing ping on one, and decreasing it on the other, you can reduce crosstalk and in some cases have two transducers transmitting on the same frequency without crosstalk. A little trick I often use myself in order to use 200 kHz with both the transducer in my TM (Trolling Motor) and the transducer I have at the back transom mounted when we are two persons fishing from my boat.

Ping should typically be matched with scrollspeed. (Scrollspeed = how fast the sonarimage "scrolls" on your screen, covered earlier in this article). There is simply no point in setting max ping, if you use slow scrollspeed, unless you are fishing vertically and depending on the A-scope. 

What if ping and scroll is one combined setting?

They are not on HDS and Elite Ti/Ti2/FS, but on several older units, and on units in the lower end of the pricerange. On units like Elite HDI, Elite CHIRP and Hook, ping and scroll is combined in one setting - they can not be adjusted individually. This is done to simplify the settings for the user. There is simply no point in using max ping in combination with slow scroll, since the slow scroll never allows the unit to "draw" all the potential detail covered by max ping. The exception is when using A-scope, especially when fishing vertically, where you might have slow to normal scrollspeed but still use high ping as you mostly look at the A-scope anyway and the A-scope captures all the data from high ping. The theory behind the setting(s), as explained above, still stands though. Generally you reduce if you go into deeper water and/ or go at slow speed, increase if you are in shallow water and/ or go fast.

Manual mode

But there are occasions where you want to override the auto-function. I`ll mention the three most common occasions here. 

When looking for specific bottom composition, typically looking for hard bottom in areas with mostly soft bottom. The best way to tell the hardness of the bottom, is to increase the range to around 3 or 4 times actual depth, and look for the double and triple bottom. In some cases you can see four and five as well, if the bottom is rock hard. Soft bottom will not give you an image like this:

Hard bottom

When looking for bottom composition, make sure to use fixed frequency and the frequency that provides the most narrow coneangle (typically 200 kHz with a Lowrance transducer).

When looking for pelagic targets (fish) over deep water. Typically something you do when trolling or fishing vertically. In this screenshot I`m trolling and the depth is close to 100 meters (300 feet). Note all the (bait-)fish you see.

Trolling over deep water.

Even with the depth-range on automatic like in the screenshot above, there is no doubt what so ever that I`m in an area with a lot of fish. But with a little tweaking of my settings, I can get a much better view. If I set the depth-range to the range in which I`m most interested in, AND enable manual mode (Menu-Advanced-Manual mode) the unit will limit the pulse-length of each ping (the power in each ping) to the range I set as well as only showing me what is within the range I set. 

Drastic increase in resolution

The result is a drastic increase in resolution. The shorter pulse-length gives better resolution in the sonar-signal itself and the range set gives me more screen-relestate (and pixels) for the stuff I really want to look at. If we compare the two side by side, you can see the difference.

Auto on the left - manual mode on the right.

When the automatic functionality fails. This will typically happen when in very deep water if you are not using a transducer (or unit) suited for such depths, in areas with dense vegetation, or in very shallow water. In such conditions the algorithms simply fail. The unit does not "understand" what the actual depth is. It might go into a cycle where it constantly changes power in the signal in order to establish bottom lock, or show a thermocline or large school of baitfish as the bottom. In such cases, manual mode and depth set to what you know the actual depth is (or slightly more) will usually fix the problem.

Manual mode and dense vegetation.

In the screenshot above there is dense vegetation, and before I turned on manual mode my Elite FS would default to the top of the vegetation as depth. By using manual mode and setting depth slightly deeper than actual depth, I can tell where the bottom is and the unit even ends up showing correct digital depth (in the top left corner).

In the screenshot below I`m testing a Lowrance Hook2 (7) with its stock SplitShot transducer. As you can see to the left the units algorithms are way off, thinking it is in 1,8 feet of water when it is in 500 feet. But I could still get the unit to draw a (faint) bottom line by using manual mode.

Hook2 with SplitShot-transducer in manual mode.

If you had the patience to read this far, you should now have a basic understanding of the advanced set of 2D-settings. The next thing to do, is to get out there on the water and play with these settings. As I mentioned at the very beginning in this article, one of the things that you use settings to compensate for are local conditions. Since it is impossible to cover all the possible "local condition" you might encounter as an angler in one article like this, you simply have to get out there. But that is why we fish, is it not? 

More options

In our next article in this series we will look at the options under "More options".  Most of these does not change the ping itself, they only change how it looks on your screen.

What if you messed up?

Don`t worry. There are three ways to undo everything we have looked at and adjusted while going through the menu(s) in this article. Those three ways are to "Restore Defaults", do a soft reset, and if all else fails, to do a hard reset. Please keep in mind that neither of these options will hurt your unit, and they can all be used at your leisure whenever you find the need to undo what you (or perhaps a buddy fishing from your boat?) did. We start with the "softest" approach, the Restore Defaults.

Press Pages, then Settings and System. Scroll down a bit and you will see "Restore defaults...."

Press Pages, then Settings-System-Restore defaults...

Hit it and you get a menu where you tick off what you want to reset, the default options are the typical ones when it comes to settings being out of order:

Typical settings to reset.

Hit OK, and you can start over from the factory settings, you still have your waypoints, routes and trails available in the unit.

The next method is a soft reset. This basically does the same as the previous option, but since you do this by just using the buttons, it is a handy alternative if (for some reason) you have issues with the touchscreen. Like the hard reset, this is not found in the menu, but requires you to do the following:

• turn unit OFF
• press and hold the PAGES button
• press and release the LIGHT/POWER button
• release all buttons when the USA map appears

The last step is a hard reset. The hard reset undoes everything you have done, expect software-updates. It basically resets the unit back to where it was when you bought it brand new, but still with updated software. The steps for a hard reset are:

• turn unit OFF
• press and hold both the ZIN and ZOUT buttons
• press and release the LIGHT/POWER button
• release all buttons when the USA map appears

Please ensure that you back up your waypoints (and if you need them, trails or routes) before doing a hard reset, as this reset deletes them all. I highly recommend that you save your waypoints to a memorycard on a regular basis as back-up.

If you had the patience to read this far, you should now have a basic understanding of the first set of 2D-settings. The next thing to do, is to get out there on the water and play with the settings. As I mentioned at the very beginning in this article, one of the things that you use settings to compensate for are local conditions. Since it is impossible to cover all the possible "local condition" you might encounter as an angler in one article like this, you simply have to get out there. But that is why we fish, is it not? 

Want more on the topic while you wait for part III? 

The first article in this series of three is found HERE. A guide on mounting your units and what wiring to use for them can be found HERE. 

Doctor Sonar educational articles As you will see when looking at the screenshots in the link and comparing them to my screenshots, the good Doc and I disagree on how high sensetivity should be. But that is more about personal preference then knowing what you are doing.

YouTube is a good source for information on settings. But it can also be a bit confusing at times, since YouTube has no quality-control. Anyone can make a "settings-explained"-video and post it on YouTube, and in all honesty a few of these are made by people who mean well but lack knowledge. This video is a good example of a person who really knows what he is doing on a Lowrance:

Den kjipe kalde tiden er her, og selv om mange av oss bruker båten gjennom vinteren også er det vanligste å la båten hvile noen uker i vinterhalvåret. Her ser vi på hva du bør gjøre i den forbindelse.

Det finnes mange guider på nett om "vinterkonservering" av båt og motor. Felles for de fleste av disse er at de er skrevet for båteiere flest, og rent statistisk sett er det en båteier som bruker båten lite og kun med solbrillene på. Siden vi sportsfiskere ofte har vesentlig mer bruk av båten enn det, og ikke minst strekker sesongen så langt vi kan i begge ender, er det ikke gitt at slike guider er like relevante for oss. Vi må være nøyere med noen ting, mens vi kan se bort i fra andre aspekter.

Litt is er ingen hindring, men ofte må båten få en liten pause på land.

1. Planlegg.

Siden dette skrives i november er dette punktet delvis kjørt allerede.... Det er uansett greit å ha en liten plan for hva som skal gjøres av hvem (deg eller et verksted/ marina), hvor det skal gjøres og hvor lang tid det tar. Sist men ikke minst må man ha en plan for hvor båten skal lagres. Personlig bruker jeg rundt 6 timer på min variant av "vinterkonservering", men hvis du planlegger å gjøre alt selv for første gang bør du sette av en hel dag.

2. Vedlikehold av motor.

Her kommer det første punktet som gjerne avviker litt mellom oss som er "ivrig sportsfisker" og de som ser på båten som en badeplattform. 

Vedlikehold av motor kan du fint gjøre selv.

Vi sportsfiskere drar på oss langt flere brukstimer enn snittet, samtidig som vår motor ikke står i ro så lenge under vinterhalvåret. I diverse guider kan du lese om at motor og slanger må tømmes for bensin, tanken skal enten være helt full eller helt tom (det siste er i praksis umulig hvis man har innebygget tank), forgasser skal renses, tennplugger skiftes etc. For oss som er ivrige båtbrukere og fyller bensin i Norge, er mye av dette fullstendig unødvendig, rett og slett fordi båten ikke skal stå lagret så lenge og etanolnivået i bensinen her er fortsatt ganske lavt. For min egen del er båten sjelden stillestående på land mer enn 6-8 uker i løpet av vinteren. Bensinen rekker ikke å bli gammel på den tiden, en eventuell forgasser rekker ikke få kokslag, slanger og pakninger rekker ikke å forvitres. 

Det finnes mange ulike tilsetningsstoffer for bensin på markedet. Dog er det et faktum at med den bensinen som selges i Norge i dag så finnes det ikke en eneste uavhengig undersøkelse som viser at slike tilsetningsstoffer har noen reell effekt med så kort lagringstid som vi snakker om i denne artikkelen. (Bensin degraderes som hovedregel gradvis fra tre måneder.) Bensin som har blitt "dårlig" merker du nesten umiddelbart etter at du har startet motoren din, i form av ujevnt turtall på tomgang eller at motoren dør. Opplever du dette bør du for all del skifte bensinen på tanken, men du vil ikke oppleve dette så lenge bensinen var bra da du fylte den og båten lagres kortere enn 3-6 måneder. I land som bruker høyere mengde etanol i bensinen selges det midler som skal hindre etanolen i å binde seg til vann, men heller ikke for det finnes det noe som helst uavhengig dokumentasjon på effekten i motoren din så lenge den er produsert de siste ti årene. Per i dag er slike midler unødvendige og uten dokumentert effekt på en moderne motor. Dog gir de sikkert endel meromsetning hos diverse forhandlere..... (Les mer om temaet i DENNE artikkelen.)

Derimot bør du inspisere bensinfilteret ditt. Det varierer hvor mange filtre man har, i min båt er det ett filter i båten og ett i motoren. Se etter vann og møkk, skift om nødvendig.

Neste punkt i disse guidene er gjerne skifte av tennplugger, filtre etc i motoren. Igjen er dette ofte helt unødvendig som høst-aktivitet for oss som bruker båten mye. Vi skal følge serviceintervallene, de finner du i manualen til motoren din. 

Logg av vedlikehold i Vesselview Mobile.

Tenk deg at du skal reise bort i noen uker, leverer du bilen din på verksted for full service på grunn av den skal stå stille en måned eller to? Hvor ofte bytter du tennplugger i en moderne bil? Her henger det igjen endel oppfatninger i diverse guider fra den gang vi brukte totaktere som dessuten fikk for fet oljeblanding i bensinen sin store deler av driftstiden.

Serviceintervallene forteller deg hva som skal gjøres og hvor ofte. Disse skal du følge. Som et eksempel skal oljeskift i motor typisk gjøres hver 100. driftstime eller en gang i året (dersom du ikke når 100 timer på ett år). Dette kan du fint gjøre selv, og høsten er en perfekt tid å gjøre dette på så du slipper å bruke den første fine vårdagen på dette men kan fiske den dagen i steden. Vi har skrevet guider for skifte av olje:

Skifte av motorolje.

Skifte av girolje.

Hvis det er kaldt når du skal skifte olje, er det en stor fordel om motoren får gå seg varm før du skifter oljen. Da renner den gamle oljen båder raskere og bedre ut enn dersom den er kald. 10-ish minutter med litt turtall holder lenge.

Klar for oljeskift.

Oljeskift er ikke bare viktig vedlikehold, det gir deg en pekepinn om potensielle problemer. Igjen er det en fordel å få den pekepinnen på høsten, da har du god tid til utbedringer før ny sesong. Typisk ser du etter tegn på vann i oljen (både fra motor og girhus). Risikoen for at vann i oljen skal gi frostspreng er dog minimal, det skal være veldig mye vann (eller tilsvarende lite olje) for å få frostspreng i motor eller girhus siden oljen som er der sørger for at vannet som eventuelt er der ikke fryser skikkelig. Du skal med andre ord være ekstremt uheldig om manglende oljeskift på høsten skader motoren din.

Å skifte tennplugger hver høst på en motor som går 20-300 timer hvert år er helt undøvendig for de aller fleste. Unntak kan være på eldre motorer som ikke brenner rent nok, du kan bokstavelig talt se på en tennplugg når den bør skiftes. Ser den ny ut behøver du ikke å skifte den, enkelt og greit.

Noe jeg derimot anbefaler på det sterkeste, er at motorer som brukes i saltvann ferskvannskjøres skikkelig før lagring. Salt er og blir det som tar livet av flest båtmotorer her i Norge. Du trenger ikke å tilsette noe som helst til vannet, rent ferskvann er alt som skal til. Etter ferskvannskjøringen tilter du motoren opp og ned noen ganger så alt kjølevannet renner ut, og så lar du den stå nede. Uansett om motoren skal stå noen timer eller i flere måneder, den skal alltid stå nede hvis det er fare for frost. (Selv om båten ligger på vannet.)

Du kan utføre alt av service og vedlikehold på motoren din selv, så lenge du har kompetanse til å gjøre det og dokumenterer hva du gjør. Dette påvirker IKKE garantier eller reklamasjonsrett, en forhandler kan IKKE kreve at service skal utføres noe spesielt sted, bare at det skal utføres. 

3. Få det tørt, men enda viktigere; hold det tørt.

Norge er et vått land. Båtene våre blir våte, og det er en fordel å få bort så mye av den innvendige fuktigheten som mulig. Det er VELDIG viktig at det ikke står vann noe sted som kan gi frostspreng, for eksempel i live-well, i pumper eller i kjølsvinnet. Frem med klut og svamp og få ut så mye vann som mulig, tørrkjør pumper noen sekunder så du er sikker på at alt vann er ute, og vurder å helle litt frostveske i live-wellens sluk så du er helt sikker. 

Tøm båten for ting som kan holde på fuktighet, desto mer du tar ut desto bedre. Alt av puter, redningsvester og slikt MÅ ut av båten og lagres innendørs om mulig. Desto mindre du har liggende i båten, desto mindre overflate er det for fuktigheten å sette seg på, og desto tørrere blir båten. Åpne alle luker og la de stå åpne.

Sørg for at det som eventuelt skal være igjen ligger luftig, og åpne lukene.

Rengjør gjerne båten både innvendig og utvendig. Finn frem støvsugeren og støvsug innvendig, vask bort flekker og da spesielt flekker/ rester av mat/ drikke. Slike rester er en invitasjon til mus, og mus i en båt kan gnage på ledninger og slanger. Skal båten lagres utendørs er det umulig å unngå at en mus eller to finner veien innom båten din, men du skal sørge for at de ikke har noen grunn til å flytte inn permanent. 

Støtt opp presenningen så snø og vann ikke samler seg.

Du må for all del IKKE tette rundt båten helt med presenningen eller trekket, da vil du få problemer med kondens som igjen gir deg mugg og råte inne i båten. Det må være GOD lufting i en båt som lagres, uansett om den stå inne eller ute. Vår guide til presenning på båt finner du HER. I den artikkelen finner du mange tips og råd som kan spare deg for både penger og irritasjon.

Har du tett trekk på båten, så sørg for åpninger.

4. Pass på batteriene dine.

Igjen et punkt hvor sportsfiskeren ofte avviker litt fra "sol og bad"-folket. I en sportsfiskebåt har vi gjerne flere batteribanker, og de har ulik kjemi. Men det betyr ikke at dette er vanskelig.

• Litiumsbatterier - disse skal IKKE fullades før lagring. Sjekke manualen men ofte skal spenningen ned rundt 70%. De skal typisk IKKE lagres i minusgrader så ta de ut av båten.
• Blybatterier - disse skal fullades før lagring, og kan gjerne stå igjen i båten. Står batteriet igjen i båten skal du fysisk koble fra ledningen på pluss-polen (rød). 
• Felles for begge batterityper er at de ikke trenger vedlikeholdslading på de 1-3 månedene vi sportsfiskere typisk lagrer båten. Vedlikeholdslading av batterier som er frakoblet elektrisk anlegg i minusgrader kan forkorte levetiden på batteriet så legg vekk laderen med god samvittighet. 

5. Ta en sjekk da vel.

Mye kabler på trange steder, men sjekk de uansett.

6. Etterse.