Team Colibri

Da er valg av ny farkost tatt, og "handpenning", som svenskene kaller depositumet, overført. Jeg har aldri vært på blind date før, men nå tror jeg at jeg vet hvordan det føles.

Loddet er kastet, og valget ble:

Starweld Fusion 16DC

Starweld Fusion 16DC, levert av Borgs Motor AB. De holder til i Kumla, litt syd for Örebro i Sverige, så det blir en drøy kjøretur for å hente båten når veiene tørker opp utpå vårparten i 2018. Men hva gjør vel det når man har noe så fint å glede seg til? Rent praktisk leveres båten fra USA i januar en gang, men jeg har ikke lyst til å dra den gjennom 9 timer eller så med saltlake så den får stå pent hos Daniel/ Borgs Motor til veiene tørker opp litt.

Med bredsiden til.

Som nevnt i DENNE artikkelen har Starweld flere modeller som kunne vært aktuelle for meg denne gangen, men det avgjørende ble (som vanlig) budsjett, vekt og antall gode sitteplasser. Jeg må innrømme at jeg falt litt for Fusion 16DC sin kombinerte aktersofa og kastedekk, hvor sofaen vippes opp eller ned etter behov og du med sofaen nede får et stooort kastedekk bak. Det hjalp også betydelig på beslutningsangsten at Daniel hos Borgs Motor har vært både informativ og imøtekommende i hele prosessen, meget bra kundebehandling der så langt. Jeg vet jeg er sær, som skal ha båt uten motor, full kalesje og spør om ting som sikkert den "vanlige" båtkjøperen aldri har tenkt på. Da er det desto mer imponerende når svarene som kommer både er gode og hyggelige i tonen.

Sofa nede - myyyye plass.

Sofa oppe - godt å sitte for hele familien.

På bildet over er begge delene av sofaen vippet opp, men man kan også ha en mellomløsning der bare halvparten er vippet opp. En annen ting som er godt synlig på bildene over, er at Starwelden har et litt høyere akterspeil enn mange andre amerikanske fiskebåter. Bortsett fra at dette gjør det enkelt å sette på en liten kicker eller elmotor bak, gjør det at båten ikke er så åpen bak så det skal mer til at det skvetter inn vann når man bakker eller driver med akterenden mot bølgene. Dette, kombinert med 60 centimeters høyde på fribordet, bør tilsi en båt som egner seg også når vind og bølger ellers kunne gjort livet ombord vått og kjipt.

Siden jeg ofte fisker med en matros, blir det i praksis gjerne slik at jeg fisker bak i båten, og matrosen foran. Sånn må det nesten bli, men ulempen med det for min del er at det som vanligvis er den beste fiskeplassen brukes av matrosen og ikke meg. Men med Fusion 16DC vil også jeg ha masse boltreplass ved spinnfiske, og med fjernstyring til den frontmonterte elmotoren har jeg uansett full kontroll under fisket.

Starwelden har masse lagringsplass, så nå vil en lett distre kaptein (les; meg) sannsynligvis forlegge mer utstyr enn noen sinne. Med doble rom i kastedekket bak, doble rom (med luker) i relingen bak konsollene, og et stort rom i kastedekket foran bør det bli enkelt å få unna alt fra batterier til posen med sjokoladeboller.

En ting jeg har savnet litt i Evadaen er skikkelige koppholdere. Ikke bare er sjokoladeboller obligatorisk på tur for undertegnede, men kaffekoppen må også med. I Fusion 16DC er det koppholdere som tåler en trøkk, og en oversiktlig førerplass med plass til å felle inn en mindre multifunksjonsskjerm. Min tanke er å felle inn en skjerm for NMEA-data, enten et rent motorinstrument eller noe ala en Simrad GO 7 med motor-interface. Skjermene jeg bruker under fisket for ekkolodd og kart vil jeg ikke felle inn. Delvis fordi de er såpass store at innfelling ikke er mulig, og delvis fordi jeg fortsatt vil bruke skjermene også i den minste båten min så de må kunne flyttes mellom båtene enkelt. Her blir det sannsynligvis diverse RAM-løsninger ala det jeg har brukt i mine tidligere båter.

Plassen under transport.

Førerplassen

Selv om min fiskeplass blir bra, lider neppe matrosen foran noen nød heller. Kastedekket foran er stort, og strekker seg helt fra konsollene og frem. Her er det to luker, en til en live-well på hele 96 liter:

Fiske-badebasseng

Akkurat agnbøtta til venstre i bildet over vil nok bli permanent lagret i garasjen, da fiske med levende agn ikke er lov i Norge. Men det betyr bare at eventuelle fisk som får seg en pustepause i båtens innendørs badebasseng får desto bedre plass. Live-wellens pumpesystem betjenes naturligvis fra dashen ved førerplass.

Foran live-wellen er det en luke til, og her er båtens største rom:

Fremre luke

Her har Starwelds designere tenkt at batteriene til den frontmonterte elmotoren kan være, pluss litt annet. Jeg må nok prøve meg litt frem med tanke på batteriene, det er også mulig å plassere disse andre steder i båten. Men siden jeg har en plan om overgang til LiFePo for elmotoren, kan det godt tenkes at jeg ender opp slik Starweld har tenkt. Jeg må rett og slett prøve meg litt frem her, og se hva som gir best vektbalanse i båten. Uansett er luken stor, så selv om det står ett eller to batterier der, vil matrosen fortsatt ha godt med lagringsrom. Det er også et mindre åpent rom under baugplaten, dvs rett under elmotoren. dette rommet er tiltenkt fortøyningstau.

Jeg har bestilt båten med Starwelds transporttrekk, så jeg holder diverse sprut og møkk fra veien unna båtens interiør under transport. Men jeg har også bestilt komplett kalesje, som går fra vindruten og bakover, for de dagene man kanskje helst skulle blitt hjemme. Jeg regner med at jeg vil installere en Eberspacher her etterhvert som økonomien tillater det, så jeg ikke bare har det tørt og lunt, men også varmt. Varme i båten gjør det veldig mye triveligere å strekke sesongen utover de to månedene båtlivet ellers er behagelig i Norge, og er en luksus jeg ønsker å ha også i ny båt.

Eksempelbildet - Starweld med kalesje.

Starwelds kalesje er dyr, faktiske en av de dyreste jeg har sett på en 5-meters båt. Men utifra det lille jeg har sett av den på nett er den også vel gjennomtenkt, med tilnærmet ståhøyde under. En bonus er at front-, side- og bakvegger kan tas av, så man sitter igjen med en bimini (soltak) som hindrer at man blir kokt på de få dagene i året hvor solen faktisk skinner. Kalesjen er en av de tingene jeg er mest spent på, etter mange år med glassfibertak.

Borgs Motor forhandler også Berts Custom Tackle, og det ligger i kortene at jeg kommer til å bruke en anseelig sum penger på det utstyret. Prinsippet med en skinne på relingen, som man så monterer øvrig utstyr på, er helt vanlig på amerikanske båter, selv om utførelsen varier litt. Med Starweldens brede reling egner den seg selvfølgelig svært godt for skinner som monteres oppe på relingen, kontra endel andre varianter som enten er integrert i relingen eller monteres på innsiden.

Alt vil gå på skinner.

Utstyret på skinnene kan dras frem og tilbake, og fjernes helt. Tanken min er fire slike skinner, to lengre bak konsollene og to litt kortere foran konsollene. På den måten kan jeg enkelt og smidig montere av og på trollingutstyr som dyprigger og stangholdere etter behov. Jeg kommer nok til å montere noen permanente stangholdere for bruk under transport også, selv om båten har lagring for fiskestenger i siderommene bak konsollen. Hva jeg gjør med tanke på planerboard har jeg ikke bestemt meg for enda, men en variant av mast i front vil være naturlig på denne typen båt. For å holde transporthøyden lav (så båten passer i garasjer og under lave broer) ønsker jeg ikke tradisjonell targa på tvers av båten, men en avtagbar planerboardmast vil gjøre jobben.

En ting jeg ikke er sikker på, er hva som skal gjøres med tanke på skjermer for ekkolodd og kartplotter i Starwelden. Det blir høyest sannsynlig HDS-serien til Lowrance som dominerer, men hvor mange, hvor store og hvor de skal plasseres i båten er jeg mer usikker på. Det kommer delvis an på hva som selges med dagens båt, og ikke så rent lite an på hvordan status for lommeboken min er når jeg kommer så langt. At jeg må ha en større skjerm ved førerplass, og en skjerm foran er naturlig, men hva med matrosens dashbord og skal jeg ha en skjerm helt bakerst slik jeg hadde på Evadaen?

I neste artikkel skal vi se nærmere på motorisering av Starwelden. Starweldens 474 kg kombinert med skrogkonstruksjonen og CE-godkjenning opp til 90HK gir noen spennende alternativer for båtens hovedmotor.

For ordens skyld:
Alle bilder i artikkelen er hentet fra nettsidene til Borgs Motor.

Høsten er her, og med den tiden for å planlegge innkjøp av elektronikk for neste sesong. Her tar vi en kikk på en dings få har, men som mange kanskje burde hatt?

De fleste begynner nok å få med seg hva et godt dybdekart kan bety for fisket. Du sparer mye tid på leting etter "den rette plassen" og mye utstyr ved å kunne holde fiskeutstyret ditt på riktig dybde. Men for maksimalt utbytte av dybdekartet, er det en liten detalj som må på plass, den detaljen er en retningssensor.

I litt større båter med radar og/ eller autopilot er det ofte en retningssensor allerede, siden denne er en nødvendighet for å legge radarbildet over kartbildet, eller for maksimal presisjon på autopiloten i lav hastighet. I disse tilfellene er det bare et spørsmål om å gå inn på kartplotterens innstillinger, og sørge for at den viser kurs basert på kompasset og ikke GPSen. Men i mindre båter, typisk brukt til spinn- eller vertikalfiske, er retningssensoren ofte fraværende.

Tre merker - samme innmat.

Alle kartplottere kan vise retning, men det er ikke det samme som det du oppnår med en retningssensor. Uten en slik sensor vil kartplotteren din kalkulere retningen basert på GPS-mottageren sin, og den kalkulasjonen har store svakheter. Det plotteren gjør, er å ta posisjonen din den ene øyeblikket, og så ta den igjen i neste øyeblikk. Så ser den på hvilken vei båten flyttet seg mellom de to posisjonene, og antar at det er den veien baugen på båten peker, og at det er den retningen båten fortsetter å bevege seg i. Men det er to antagelser som har store feilmarginer.

Når båten forflytter seg sakte, feks i lav dorgehastighet eller når du kjører sakte med elmotoren, kan båtens avdrift være like stor eller større enn farten i den retningen du har tenkt deg. Da vises båtsymbolet på kartplotteren i feil retning, og i værste fall snurrer symbolet fra side til side, avhengig av hvilken retning båten beveger seg i der og da. Bruker du "kurs opp" i en slik situasjon, snurrer hele kartbildet rundt, og blir mildt sagt vanskelig å forholde seg til.

Ved spinn- eller vertikalfiske hvor båten driver, ender ofte båten med å drive med langsiden først, den driver på tvers. Dermed viser båtsymbolet på kartplotteren at båten peker 90 grader feil i forhold til den veien båten egentlig peker.

Garmin Steady-Cast.

Løsningen på dette er en retningssensor. Da forsvinner behovet for kalkulasjon av retning, og vi kan forholde oss til kompasskurs. Retningssensoren er i praksis et elektronisk kompass, som regel basert på en liten gyro. Prinsippet er ganske enkelt, men elektroniske kompass med maksimal nøyaktighet er alt annet enn enkle, og ofte svært kostbare. Heldigvis trenger vi ikke de aller mest presise versjonene til det vi skal se på nå. Modeller som Lowrance Point-1, søstermerkets Simrads identiske GS25 og Garmins Steady-Cast er alle eksempler på modeller som ikke knuser hele familiebudsjettet, men som er mer enn gode nok for sportsfiske.

Montering.

Ved monteringen er det viktig å tenke på at disse produktene ikke skal i nærheten av ting som avgir magnetisme. En enkel måte å sjekke dette på er ved å bruke et håndholdt kompass. Skal du montere i nærheten av en motor (uansett om den er bensin eller elektrisk) må du kontrollere for magnetisme både når motoren er av, og når den går på fult turtall. Du kan også prøve deg frem ved å bruke dobbeltsidig tape for en "testmontering" før du borrer hull for skruer og kabel.

Viktig å este skikkelig før montering

Når du er sikker på at du monterer på riktig sted, er neste ting å huske på å montere riktig vei. Alle de tre eksemplene mine kan kalibreres, men ting blir mye enklere hvis du sørger for at pilen peker i båtens fartsretning. Her er det fort gjort å bli lurt, fordi øyet vår mener båtens front er fartsretningen. Men monterer du feks ute på siden av akterspeilet, skal ikke pilen peke mot baugens fremste punkt, den skal peke rett fremover. Legg noe langt og rett over pilen, og bruk det til å sikte med.

Når du er fornøyd med plasseringen og retningen, og har testet det hele ute på vannet, er det på tide å finne frem drill eller fres og få unna selve monteringen.

Hull til NMEA2000-dropkabel

Bildene over er fra monteringen av min egen Point-1, denne har en gummipakning under så det blir tett mot underlaget. Ingen risiko for lekkasje ned i hullene du borrer for skruer og kabel.

Gummipakning.

Eksemplene jeg nevner over her er basert på NMEA2000-nettverk, men det finnes også varianter for NMEA0183. Kan du bruke NMEA2000 så anbefaler jeg det, rett og slett fordi et NMEA2000-nettverk er enklere å modifisere og bygge ut enn det eldre NMEA0183. Dog krever NMEA2000 strøm, så du må ha et "NMEA2000 starter kit" hvis du ikke allerede har et eksisterende nettverk ombord. Med et slikt startsett og en av de tre eksemplene over, har du alt du trenger.

Fiks ferdig montert.

Det fine med NMEA er at det er en standard. Riktignok en standard som tidvis utvannes litt med ulike kontakter og egne merke-spesifikke funksjoner, men basisfunksjonene er så standard de får blitt. Både retning og posisjon er 100% standardiserte setninger i NMEA-språket. Du kan derfor fint ha ett merke på kartplotteren din, ett annet på ditt "NMEA Starter Kit" og ett tredje på retningssensoren. Her kan du blande merker med god samvittighet.

I bruk.

Med retningssensoren montert og NMEA-nettverket på plass, må du fortelle kartplotteren din at den har fått en ny lekekamerat. Her varierer det litt med merke plotter og om du har brukt NMEA2000 eller NMEA0183, så du bør starte med en kikk i bruksanvisningen din.

Med alt aktivert vil nå båtikonet alltid stemme med båtens faktiske retning. dette er en stor fordel ved sakte trolling, for eksempel her ved gummidorging etter gjedde.

Alltid korrekt kurs

Ved spinnfiske med et skikkelig dybdekart på kartplotteren, er det en stor fordel at båtsymbolet peker den retningen båten faktisk peker. Da kan du bruke informasjonen på plotteren og legge kastene dine akkurat der du ser det er en spennende grunne eller kant, og treffe perfekt hver gang. Dette gjelder særlig ved pelagisk fiske langt fra land, hvor du ikke har visuelle hjelpemidler i form av å se detaljer i strandsonen.

Spinnfiske er enklere når du vet nøyaktig hvilken retning du skal kaste.

Fin torsk som stod akkurat der vi trodde.

For vertikalt fiske, uansett om man ankrer eller driver, gjør retningssensoren at det er enklere å "treffe" riktig sted. Båtsymbolets possisjonering i kartbildet blir jevnere når retningen bestemmes av kompass og ikke GPS-kalkulering, så du finner fortere akkurat DEN plassen du skal slippe pilken/ jiggen/ agnet. Hvis du driftfisker eller fisker med anker og tau som gir båten svai, vil også kartplotterbildet virke mer stabilt (svirre mindre).

Liten fisk, men smiler bredt for retningen på plotteren stemmer!

På de fleste moderne kartplottere kan du slå på en funksjon som gjerne kalles "avstandsringer". Funksjonen lager sirkler rundt båtikonet ditt med valgfri avstand (ofte styrt av zoomnivået du bruker). Dette er en meget god funksjon i kombinasjon med retningssensor, men også uten. Poenget er å lettest mulig se avstanden fra din båt til ting i kartet.

Avstandsringer.

På bildet over er det 100 meter fra båtikonet og ut til den første ringen (100 meters radius i sirkelen). Dette bruker jeg ofte ved trolling, siden det gjør det veldig enkelt å vurdere båtens avstand til alt fra strandlinje til dypkanter. Men også ved spinnfiske på frittliggende grunner er dette en lur måte å alltid legge seg på perfekt kastehold fra grunnen, men da med kortere avstand i sirkelen. 25-50 meter er en bra avstand i sirkelen ved spinnfiske.

To andre artikler om retningssensorer:

Eldre artikkel om Point-1.

Artikkel om Garmin Steady-Cast.

Eksterne artikler verdt å lese:

Team Predator om Point-1

I disse tider snakkes det stadig mer om "downsizing" når det gjelder gjeddefiske. Fordelene er mange, og når man snakker om stang/snelle er vekt og følelse gjerne det første man legger merke til.

Vi i Team Colibri har i år fått låne en Daiwa Prorex XR haspelkombo til dette fisket. Stanga er 8 fot lang, og klasset 20 - 60 gram. Snella er i klasse/størrelse 3000, men en god del tøffere og tyngre enn standard sneller i denne klassen. Det er nok mer hensiktsmessig å sammenlikne med for eksempel Shimano 4000.

Prorex kjører på med friske farger!

XR-serien generelt ble gått gjennom i en tidligere artikkel, som du gjerne kan lese her. Stanga, XR 240cm 20-60 gram har vi fått paret med en Daiwa Prorex XR 3020 PEA med sine solide 320 gram. Dette er ei beintøff snelle som er laget for å tåle slitasjen den blir utsatt for ved gjeddefiske og lett sjøfiske. Moderne gjeddefiske i Norge har stort sett vært synonymt med multisneller og grove stenger, men ser man nedover i Europa er haspel det foretrukne. Det er muligens der noe av inspirasjonen til downsizing kommer fra da de gjerne fisker med litt mindre og lettere agn. Denne komboen har så langt fått kjenne på gjedder opptil drøye 4 kilo, samt makrell i sjøen. Man merker tidlig at det er en viss vekt i både stang og snelle men det er noe av tankegangen bak Prorex, det er bygd for å være tøffere enn vanlig utstyr i samme klasse!

XR-navnet er synlig på stagnemnet. Legg forøvrig merke til den smarte krokholderen.

Snella er som nevnt en XR-modell og har dermed de samme finessene som sin "lillebror" omtalt her. Jeg går ikke gjennom de tekniske finessene en gang til, men vil påpeke at snella er stor om man sammenlikner med andre sneller med samme klassifisering. vekta på 320 gram er definitivt noe man merker, og som nok taler for at denne er dedikert gjedde- eller kystsnelle. Daiwa har gjerne en litt annen benevning enn for eksempel Shimano, men slik jeg tolker dette er denne snella en 3000-størrelse, men vekta på denne ligger alt fra 50 til 100 gram over tilsvarende sneller av annet fabrikat i 4000-størrelse. Dette er ikke nødvendigvis negativt om man ser på en viktig detalj som aluminium-kropp. Det forteller at denne snella er solid, tåler vridninger eller vrir seg lite ved påkjenning. Dette er ikke den første snella som kneler etter et par års gjeddefiske. Legg til en solid brems, og du har en snelle du kan bruke i mange sesonger!

Stanga var jeg meget spent på. Jeg har stort sett fisket med triggerstenger beregnet for litt tyngre fiske. Forventningene var ganske store da jeg ser mange fordeler med både å gå over til haspel, samt fiske lettere agn. De tekniske spesifikasjonene ved stanga er de samme som i lillebroren jeg har linket til tidligere. I denne artikkelen går jeg gjennom alle begrepene som nevnes sammen med Daiwa XR sine stenger. Jeg vil likevel trekke frem ett punkt, nemlig X45 Bias. Jeg låner litt tekst fra artikkelen til teamkompis Dag som har beskrevet funksjonen og formålet med X45 godt i sin artikkel om lett multikombo. Artikkelen i sin helhet kan du lese her.

Her kan man skimte betegnelsen X45 som er brukt i Prorex XR.

X45 Bias er en betegnelse for sammenfletting av fibrene i stangemnet. I Prorex XR er materialet kalt HVF Nano Plus som står for High volume fiber. Kort fortalt betyr dette at man har brukt mindre bindemiddel mellom fibrene, kalt resin, enn tradisjonelt. Nano plus er videre måten man har bundet sammen fibrene med bindemiddel. At Daiwa har brukt X45 for fletting av fibrene betyr at de ligger 90 grader på hverandre samtidig som de ligger 45 grader på hverandre. Dette skal gi økt styrke, spenst og vridningsstivhet i stangemnet. Det gir en meget god følelse med lina og det som henger i enden. Stor følsomhet i stanga er et stort pluss, og ikke noe alle gjeddestenger kan skryte av. Etter å ha testet Prorex i både abbor- og gjeddeklassen har jeg og teamkollega Dag kommet til en slags enighet om at denne teknologien viser seg fra sin beste side i de litt tøffere stengene beregnet for gjeddefiske. De har sikkert noe for seg på lettere stenger også, men det vi har sett av gjeddestengene viser at dette definitivt er gode stangemner for den typen av fiske!

Gjeddefiske i små vann betyr mange sniper i båten, men en og annen grov fisk er også mulig :)

Vektmessig er stanga 161 gram tung. Det finnes en versjon som også er 8 fot klasset 20 gram høyere som veier 9 gram mer. her skiller det lite, så man må kjenne på aksjonen ved belastning for å finne ut hvem man favoriserer. Uansett er ikke dette mye vekt sammenliknet med de såkalte "kjeppene" man gjerne forbinder med moderne norsk gjeddefiske. Disse ligger som regel drøye 100 gram høyere. Så kan man argumentere med at en lettere haspelstang begrenser bruksområde noe men det er fortsatt et hav av baits man kan kaste uten å anstrenge seg det minste sammenliknet med et gummidyr på 200 gram.

Prorex XR i aksjon. Legg merke til aksjonen.

Jeg vil si at stanga har en relativt rask aksjon, men føles ikke spesielt stiv. Den er ganske tilgivende og myk ved kasting, men flexer ikke mer enn 1/3 av veien. Ved kjøring av fisk er det mye rygg å ta av, og kombinert med en responsiv tupp er det ikke noe problem å håndtere hissige gjeddeutras. Stanga vi har fått låne er klassifisert opp til 60 gram. Den trives definitivt best i dette området med tanke på kastevekt, men ved dorging har jeg lempet ut wobblere rundt 100 gram uten problem. For moro skyld har jeg også prøvd å spinnfiske med tyngre baits for å se om det er innenfor hva stanga takler. Man kan konkludere med at klassifiseringen ganske "spot on", men ved forsiktig kasting kan man få ut betydelig tyngre agn.

Stanga har gode komponenter fra Fuji i både snellefeste og stangringer. Snellefestet fungerer veldig bra, med stramming i bakkant. For de av oss som har en tendens til å skru løs snellene med fingrene er dette bare positivt. Ellers er håndtakene i EVA-foam som gir godt grep i våte forhold, samt at det er behagelig å holde på selv på denne tida av året. Som nevnt i en tidligere artikkel er snellefestet utformet med en slags v-form for optimalt grep. Dette blir en smakssak, men håndtakene til Prorex oppleves som gode og komfortable.

Solid skrufeste i bakkant av merke Fuji.

Hvis 2018 skal bli sesongen DU satser på downsizing, eller kanskje du bare trenger en ekstra kombo for gjester kan vi anbefale omtalte kombo. Stanga har vi sett i norsk butikk rett i underkant av 1500,- NOK. Snella er noe dyrere og ligger rundt 2000,- NOK. Som en kombo mener jeg den er prisverdig, solid og brukervennlig.

Tidligere har vi vært negative til utvalget av lekre multiplikatorsneller i lavprofilklassen. I USA og Japan har det nærmest flommet over av små, lekre sneller til det letteste fisket, mens de norske leverandørene har vegret seg for å ta hjem de kuleste modellene. I det siste har imidlertid tåka lettet, og flere skandinaviske leverandører har våknet. En av disse er Abu Garcia, og de første virkelig kule snellene vi fikk klemme på var Mgxtreme og Mgx. De satte standarden for hva som var å anse som lett. Jeg har tidligere testet Mgxtreme Gen 1. Den imponerte meg, og artikkelen finner du her. Lillebroren, Mgx, var litt tyngre og litt billigere, men såpass lik at mange valgte den. Videreutviklede utgaver av disse lettvekterne har senere blitt lansert i Generasjon 2, og i tillegg lanserte Abu Garcia ALX, en helt ny snelle som skulle tåle litt tøffere oppgaver enn sine småbrødre.

Jeg fikk med meg presentasjonen av snella på ICast-messa i 2016, og gledet meg til å se den når den kom til Norge. Nå har jeg fått lov til å teste den gjennom sommeren og høsten, og føler jeg har fått utsatt den for de påkjenningene som skal til for å uttale meg om denne snella. Nederst i artikkelen finner du en liten film fra noen av opplevelsene med denne snella.

Hva ligger så i "litt tøffere"?

Først og fremst; dette er ikke en gjeddesnelle! Å kaste gjeddebaits på 100 gram krever en skikkelig grov snelle. Da snakker vi om litt tyngre sneller som for eksempel Revo Toro Beast, Toro S, Max Toro og Revo Beast. Når amerikanere snakker om litt tøffere fiske etter bass snakkes det om litt tyngre jiggfiske enn det vi normalt bruker til abbor, men ikke mer enn rundt 50 gram, og fiske med litt større wobblere eller crankbaits. Derfor har jeg testet den med noen litt større baits enn jeg normalt bruker til abbor. Bonusen er at jeg også da har fått en del gjedde på kjøpet, og det har gitt meg fin erfaring med hva den takler når det kommer til kjøring av fisk.
Markedet flommer over av kule baits, og det må ikke nødvendigvis veie 100 gram for å fungere til gjeddefiske. Et eksempel på det er den nye Mc Mio Jr på 22 gram. Den er identisk med storebroren, og er en artig måte å teste moderne gjeddefiske med litt lettere utstyr.

Stativ i aluminium

Den største konstruksjonsmessige forskjellen på ALX og de andre småtassene i Revo-serien er at denne har stativ i aluminium. Stativet er selve kjernen i snella, og holder alle komponentene på rett plass,. Det er liten vits i å ha dyre lagre eller enorm bremsekraft hvis ikke komponentene holdes på riktig plass. At stativet er frest ut av ett stykke gjør at det ikke er noen klinket overgang til snellefoten. De som har lest andre artikler jeg har skrevet vet at jeg er positiv til aluminium, rett og slett fordi det er veldig solid. For ordens skyld; jeg er også svak for komposittstativer fordi de er innovative og har svært lav vekt. Lite slår følelsen av en snelle som veier nesten ingenting på en superlett abborstang. Denne snella skal være litt tøffere, og da er et aluminiumsstativ på sin plass. Vektmessig er ALX oppgitt til 155 gram, mens 2.generasjon Mgxtreme og MGX veier henholdsvis 128 og 142 gram.

9 kulelagre...

Det jeg liker spesielt godt med denne snella er at den ikke står noe tilbake for de mindre snellene til Abu Garcia når det kommer til lave kastevekter. Med 8 HPCR-kulelagre får man svært liten motstand, og når man kaster får man den hese plystrelyden som kjennetegner lav friksjon. HPCR står for High Performance Corrosion Resistant, og vitner om at dette er gode lagre, som er laget for å holde lenge. I tillegg til de åtte lagrene finnes det også ett IAR-lager. IAR står for Instant Anti Reverse og gjør at sveiva stopper med èn gang man forsøker å vri motsatt vei, og sørger for å la bremsen ta over kreftene, i tillegg til å gi et solid inntrykk.

Vi får stadig spørsmål om denne typen sneller egner seg til bruk i saltvann. Jeg tror ikke de hører hjemme i det kystmiljøet vi har i Norge, men med tilstrekkelig hyppig vedlikehold, skylling i ferskvann og smøring, egner de seg nok godt til brakkvann i Østersjøen.

Utvendig justering av kastebrems

ALX har Abu's velkjente MagTrax kastebrems. Som navnet sier er bremsen magnetbasert. Det er derfor ingen mekanisk friksjon ved kast, og bremsen justeres fra utsiden av gavlen. Til forskjell fra andre produsenter finnes det her ingen skala med tallverdier, men hjulet vris trinnvis fra minimum til maximum. Når man vrir på hjulet justeres avstanden fra magnetene til spolen, slik at magnetpåvirkningen på spolen endres. Kastebremsen fungerer svært godt. Jeg har kastet en del med lette wobblere og crankbaits, og med den høye luftmotstanden slike baits har er det fort gjort å få fuglereder når man drar til litt. Med MagTrax er det er fullt mulig å oppnå lange kast uten å måtte bremse spolen med tommelen i det hele tatt i løpet av kastet.

Kastebremsen innstilt på minimum

Kastebremsen innstilt på maximum

Snella kommer med to forskjellige utvekslinger; 8,0:1 og 6,4:1. Testsnella har den laveste utvekslingen. I tillegg dukket det opp en innpakket ALX med høy utveksling fra fruen ved en hyggelig anledning, og jeg har derfor hatt mulighet til å teste begge.

Å fiske med en snelle som tar inn 80cm line pr runde på sveiva krever litt tilvenning. Det er en stor fordel sommerstid når man fisker fort, men man må virkelig sveive sakte for å få hastigheten skikkelig ned. 6,4:1 er mer gjennomsnittlig for denne typen sneller. Jeg ble virkelig overrasket over hvor godt en høy utveksling fungerer til topwater. En halv runde på sveiva flytter popperen eller frosken ca 40 cm på vannet. Konsekvensen er at man ikke blir nødt til å piske så mye med stangtoppen. Testsnella kom sammen med en Veritas 2.0 -45g. Denne har jeg testet før, og da lot meg imponere over ryggen og aksjonen i stanga. Artikkelen finner du her. Denne gangen var hensikten topwater og litt tyngre baits, og da var en stang klasset for inntil 45 gram et godt valg. Denne stanga er et godt eksempel på at det ikke nødvendigvis er vektklassifiseringen på stanga som bestemmer hva den fungerer til. Jeg har i det siste eksperimentert med litt stivere stenger til topwater og wobblere, og synes jeg får mye mer kontakt og påvirkningsmulighet på det som befinner seg i andre enden av lina.

6 kg ren morro som virkelig satte bremsen på prøve

Bremsesystemet i snella er Abu's Carbon Matrix. Dette består av carbonfiber-lameller som ligger lagvis. Disse gir jevn og god friksjon ved kjøring av fisk. Bremsen justeres med klikk på stjernehjulet. Den største gjedda jeg har fått med denne snella var på drøye 6 kg. Det hører med til historien at den tok en abborjigg på en 7-20 grams stang. Da er det like viktig å kunne slakke bremsen litt for å la fisken få ta litt line fordi stanga mangler ryggen som skal til for å løfte den. Kontrollen på bremsen er bra, og man får en liten økning eller minking i brems for hvert klikk på stjernehjulet.

Kul detalj på strammehjulet til spolen

En annen komponent som utmerker seg sammen med en solid brems er hoveddrevet i aluminium. Sammen med aluminiumsstativet og gode lagre bidrar dette til å gi ekstra stabilitet ved belastning. Aluminium er mer holdbart enn plast, og den ekstra investeringen kan lønne seg over tid. Jeg noterer meg at Abu har valgt å bruke sveivarm i aluminium i steden for carbonfiber. Alu er tyngre enn kompositt, og vekta på snella kunne nok ha vært noen gram lavere hvis de hadde valgt den råeste armen. Abu har valgt sveivarm i kompositt på Ambassadur ZX3600 Mörrum. Dette er nok den runde snella som kommer nærmest ALX. Jeg mistenker at dette skyldes at komposittarm hadde dratt opp prisen ytterligere, samtidig som materialvalget nok vitner om at snella skal ha en gjennomført solid drivlinje. Fisker du etter større fisker blir belastningen større, men baits til dette fisket er også tyngre å dra gjennom vannet. Håndtakene er litt større, og laget av EVA-skum. Sveivarmen er 95 mm lang og gir litt ekstra moment ved innsveiving.

Den lille snella er faktisk ganske så tøff. At den er nesten 30 gram tyngre enn de aller letteste lever jeg helt fint med. Veiledende pris i butikk i Norge er satt til ca 3500kr. Dette er selvfølgelig en stiv pris, men veldig representativt for sneller på dette nivået. Da får man mulighet til å spisse ønskene sine maksimalt. I mine øyne er Abu Garcia ALX en god hybrid. Den holder følge med de aller letteste, men imponerer også med solide og holdbare materialvalg. Det er kanskje ikke noen overraskelse at snelleparken min har fått et nytt medlem...

Det kommer en større sak om Hooked2 snart, men her er en liten sniktitt.

Hook2 5 - swimming with the fishes.

Et reisebrev fra sør-England.

Til tross for at min korte reise i England medførte at jeg passerte både Emirates Stadium, White Hart Lane og Wembley kan jeg berolige dere med at dette skal handle særdeles lite om fotball. Det finnes ganske mange som mer enn gjerne reiser på weekendtur til England, og London spesielt for å se fotball. Jeg personlig kunne gjerne reist på en slik tur, men har etter hvert skjønt at landet har mye mer å by på!

Finvær oppe i høyden!

Målet for turen var byen Milton Keynes som jeg visste lite om på forhånd med unntak av at gutta i Top Gear har grisekjørt gjennom sentrum ved et par anledninger. Utover det har jeg ikke hverken sett eller hørt noe om byen. Det viste seg dog at denne ukjente og relativt beskjedne byen målt i Europeisk målestokk er på størrelse med en stor norsk by om man teller innbyggere. Selve sentrum var jeg aldri innom, men skjønte fort at dette var en by spredd utover et stort geografisk område. Ettersom byen er plassert i relativ nærhet til en metropol som London ble det etter hvert tydelig at byen har mange gjennomreisende.

Herfra kommer man seg helt til høylandet i Skottland, om man ønsker det...

Som ved et hvert besøk på et nytt sted er det nærmest blitt obligatorisk å besøke en lokal fiskesjappe. Ettersom England er et meitemekka kan det være vanskelig å finne en butikk med stort utvalg spinnfiskeutstyr. Jeg fant noe spennende, men det ble ingen storfangst denne gang. Det mest spennende var nok utvalget i ferskvaredisken.

Maggot i ymse fasonger og stadier.

Planen med turen var å bli med en utflyttet nordmann, Vidar, som har funnet seg godt til rette i Milton Keynes og har meget god kjennskap til predatorfisket sør i England. Planen var lagt på forhånd, og dagen etter ankomst skulle Grafham Waters besøkes. Kort fortalt er alle store vann i denne delen av England oppdemte elveløp som dermed fungerer som vannmagasin for distriktene rundt. Dagen jeg ankom Milton Keynes hadde Vidar konkurrert i en "street fishing event", i en utslagsrunde hvor han plasserte seg godt innfor finale senere i vinter. I motsetning til her på Østlandet er det fullt mulig å drive spinnfiske hele året, noe jeg glatt innrømmer at jeg misunner de. Kanalfiske, som jeg ikke testet denne gangen er noe jeg har lyst til å teste ut neste gang!

Et annerledes hotell!

Ettermiddagen ble brukt til å utforske områdene rundt hotellet, en tidligere mølle strategisk plassert ved veien som leder til Grafham Waters. Her plukket Vidar meg opp etter endt konkurranse, og kvelden handlet deretter om fiskesnakk og en sinnsyk samling av sneller og stenger Vidar har opparbeidet seg gjennom årene.

Daiwa SV snelle som er kamuflert for å skjule det Vidar mente var en kjedelig gråfarge.

Det er veldig fascinerende å se hva noen klarer å få til når det gjelder fiskeutstyr. I fiskerommet til Vidar var det japansk import så langt øye kunne se. På bildet over mener jeg å huske vi ser en Daiwa SV på en Evergreen eller Megabass. Uansett, dette er noe vi aldri kommer til å se i Norge med mindre man velger å importere privat!

Daiwa snelle med custom håndtak.

For en som er vant med norsk utvalg var det nesten overveldende å få se, og kjenne på sneller og stenger av denne kvaliteten. Dette er rett og slett smykker og det å samle på slikt utstyr blir nærmest en egen hobby. Jeg må også legge til at dette ikke bare er pynt, men faktisk brukes.

Neste morgen ble jeg plukket opp grytidlig utenfor hotellet og vi satte kursen mot Grafham. Alle disse reservoarene har forbud mot egen båt, derfor var det viktig å være tidlig ute for å sikre at vi fikk rett type båt, i følge Vidar. Jeg tenkte først at det var litt overdrevet ettersom det var mandag morgen klokka 8, men det dannet seg faktisk en kø av ivrige fiskere som alle skulle ut på vannet denne dagen.

Ikke det dårligste utvalget av utleiebåter kanskje?!

Å leie båt er relativt rimelig. Vi betalte drøye 600 norske kroner for båt en hel dag, samt fiskekort for to mann. Det er klart dyrere enn å bruke egen båt, men siden dette ikke er mulig blir alternativet å fiske fra land. Sammenliknet med å leie båt et sted i Norge kommer man nok helt greit ut i England. Grunnen til at man må leie båt er forklart med såkalte invasive species. Sebramusling og ferskvannsreker fra fastlands-Europa har inntatt flere av disse vannene, og dette er arter man definitivt ikke vil eller bør spre videre.

Grafham fremstår som et ganske stort vann med tanke på at det er formet nærmest som en stor bolle.

Vind er en viktig faktor ved fiske, og noe jeg personlig legger stor vekt på ved mitt fiske. For en gangs skyld var mitt hat mot vind var lagt igjen i Norge, siden jeg forventet ganske annerledes forhold i flate England. Som forventet var det veldig vindutsatt, men alt i alt kom vi godt ut av det værmessig. Vi hadde varierende forhold hele dagen, men med tanke på at vi var kommet et stykke ut i oktober var det mange hakk bedre enn Norge.

Dessverre hadde mannen med nøklene til båtbrygga lagt igjen disse hjemme slik at avreise fra brygga ble utsatt en drøy halvtime. Det virket rett og slett som at det var nok til å miste den første huggperioden. Vi hadde på forhånd sett oss ut et lite område vi skulle avfiske, og dette ga kontakt med abbor direkte. Vidar mistet flere på dropshot og tradisjonelt jiggfiske, mens jeg hadde kontakter og mistet fisk på min standard rigget shad.

Dagens favorittstang med godplassen i bakgrunnen.

Det er nok en dårlig bevart hemmelighet at "aerator"-tårnene i disse vannene er hotspots. Disse tårnene er ment å gi oksygen til vannet ved å pumpe ut vann. det betyr at noen har bygd et tårn på en ellers ganske så slett flate. Det gir struktur. Videre må det nødvendigvis gå rør til slike tårn som også skaper struktur å fiske. Stanga på bildet er av merke Shimano, men også Jackall. Jackall er japansk, og den franske "datteren" Illex er nok mer kjent. Jeg har skrevet om flere av deres baits her og her. Deres samarbeid med Shimano har ført til stenger i flere serier, og den jeg fikk prøve er en del av Poison Adrena-serien. En stang jeg likte så godt at jeg var farlig nærme å bestille fra Japan etter at jeg kom tilbake til Norge. Mulig en slik havner i mine hender en vakker dag.

Godt tilrettelagt for vannsport og fiske.

Noen kan kanskje finne på å mene at fisket i slike vann er juks, og at all fisk er utsatt. Det stemmer heldigvis ikke. Disse vannene som tidligere nevnt oppdemte elveløp, og deretter har man satt ut ørret og åpnet for sportsfiske. For oss som er glade i predatorer er sannheten noe helt annet. All hvitfisk er nemlig kommet helt naturlig. Det pumpes vann inn fra tilhørende elver, og opp gjennom årene resulterer dette i fantastiske bestander av hvitfisk. For predatorene er slike vann et mekka da det er vanvittige mengder agn som mort, brasme, ferskvannsreker og ikke minst ørret. Ørreten er mye av grunnen til at slike vann produserer noen gigantiske gjedder, og gjedder med kondisjon vi bare kan drømme om i Norge. Vi var heldige og traff på et par slike i løpet av dagen.

Drøy kondisjon!

Gjeddene ble tatt på lett utstyr ment for abbor og gjørs rundt struktur. Gjeddene er kjent for å være pelagiske og jager ofte etter ørreten. At de dukker opp til tider er en ren bonus, men ikke helt tilfeldig da det samler seg mye hvitfisk rundt de nevnte tårnene. Jiggene som ble brukt var følgelig små, men en passe snack for ei forbipasserende gjedde. Abborjiggene blir forbausende små i kjeften på slike fine fisker. Til tross for at de nærmest er bredere enn de er lange fighter de meget bra, og ved release forsvinner de med kraftige tak.

Vidar sin største for dagen.

På Grafham er det kun spinnfiske eller meite som tillates. Man kan fiske i drift, men all form for trolling er forbudt. Med tanke på trafikken som nok forekommer i helgene høres det veldig fornuftig ut. For fisketrykkets del er det heller ingen ulempe. Predatorsesongen starter først i september, og varer til januar. Da jeg besøkte vannet i oktober ble det tidlig klart at fisketrykket hadde påvirket hotspottene negativt allerede. Fisken virket å være mer på farten enn den er tidligere i sesongen og vi ble nødt til å prøve noen flere plasser. Likevel var det et bestemt område som leverte mest kontakter og fisk. Etter hvert ble også jeg belønnet med en oktobergris. Denne ble tatt på vertikalfiske med en ti centimeter lang gul shad.

En lettere sjokkskadet nordmann der ja..

Gjeddene kjemper meget bra, og er rett og slett blytunge å heise opp til båten. Når de først dukker opp i overflaten er det et mektig syn som møter en, et lite hode og en unormalt stor kropp.

Stor håv, stor fisk.

Utpå ettermiddagen var det tid for å prøve et fiske jeg kun har testet en gang tidligere, nemlig vertikalfiske etter gjørs. Med båtene, og motorene tilgjengelig på dette vannet var det ikke gjennomførbart å drive såkalt pelagisk vertikalfiske på store ekko. Vi holdt oss til det tradisjonelle vertikalfiske og satset på kjente områder. Vannet har levert stor fisk, så muligheten er alltid til stede for storfangst.

Det sto ikke på utstyret denne dagen. Westin W8 vertical paret med Daiwa SV.

Vertikalfiske er spennende, og selv om det ikke leverte gjørs denne dagen er det en metode jeg sikkert skal prøve igjen senere. Vi fant uansett noe fisk, selv om disse var feil art enn vi hadde håpet på. Vi håpet i det lengste at det var gjørs vi hadde funnet da vertikaljiggene vi brukte var fra 20cm og oppover. Abboren sier ikke nei takk til en stor matbit den heller.

Vertikalfiske fungerer absolutt på abbor.

Som bildet over antyder begynte dagen å gå mot slutten. Abborstimen vi fant da vi vertikalfisket representerte det siste av fisk på denne turen. En tur som var vellykket på alle måter, med ålreit vær, godt selskap og fine fisker!

Kvelden ble brukt til avslapning og middag. Det ble sene kvelder og tidlige morgener i løpet av denne turen. Man kan ikke regne med mye søvn om man skal rekke slikt med minimalt uttak av fridager. Det frister uansett til gjentagelse, og jeg har fått hint om at jeg er velkommen tilbake i 2018!

Noe av det siste jeg så av landsbygda i England denne turen.

Motorguide er sammen med Minn Kota dominerende innen elektriske båtmotorer. Nå utvider de modellserien Xi5 med en modell med lengre skaft.

Motorguide Xi5 FW

Motorguide Xi5 er en frontmontert elmotor med innebygget GPS-mottager og elektronisk kompass. GPS og kompass gir muligheter for flere autopilot-funksjoner, slik som ankring, følge ruter, automatiske svingmønstre etc. Sammen med Minn Kotas tilsvarende modeller er disse populære blandt alle som fisker fra båt, men Xi5 har hatt en begrensning som har vært særlig merkbar i Skandinavia.

Xi5 tåler norske forhold som kulde og is.

Her bruker vi ofte båter som er ganske høye i baugen (fronten), og frem til nå har Xi5 kun kommet med 48-, 54- og 60-tommers skaft. Særlig saltvannsgutta har ønsket seg en Xi5 med lengre skaft, og nå ser det ut til at de får det som de vil. Nå kommer det en modell med skaft på 72 tommer også. 72 tommer tilsvarer 180 centimeter, og bør være nok for de fleste.

Foreløpig må saltvannsfiskeren opp på utgaven for 36 volt (105 LBS) for det lange skaftet nå i første omgang, men vi antar at også 24 volt (80 LBS) vil komme som SW-utgave etterhvert. Ferskvannsfiskeren har valget mellom både 36 volt og 24 volt (80 LBS) som 72-versjon.

Med lengre skaft blir montering på større båter enklere.

Med NMEA2000 kan selvfølgelig også modellene med det lange skaftet kobles sammen med Lowrance sine modeller Elite Ti, HDS Gen 2, HDS Gen 2 Touch, HDS Gen 3 og HDS Carbon slik at motoren kan styres via kartplotteren.

Gateway-kit

Styring av Xi5 via en Lowrance HDS 5 Gen 2.

Her i Norge er det Mjøsservice som distribuerer Motorguide, mens Thermoprodukter distribuerer i Sverige.

METSTRADE er ulik de fleste andre messer, og ganske unik i sin tilnærming. Vi har vært der og rapporterer tilbake. I denne artikkelen ser vi nærmere på Lowrance sin store nyhet for 2018.

Denne messen er ulik de båtmessene du kanskje kjenner. For det første handler den kun om båtutstyr, ikke båter eller fiskeutstyr. For det andre er det en bransjemesse, den er med andre ord ikke åpen for publikum. Men den er til gjengjeld enorm, med hundrevis av utstillere fordel over flere haller. Her er det konferanser om NMEA-data, påhengere du aldri har hørt om, arbeidsgrupper om radar, frokostbrifinger og rene nettverkingsmøter hvor man møter kolleger og konkurrenter. Messen deler ut en egen pris (DAME Awards) og det er hyppige lanseringseventer både innenfor messehallene og i ymse lokaler rundt. Kort sagt en båtnerds våte drøm, i det minste så våt den kan bli på land.

Utstyrsnerdens svar på Perleporten.

Hooked.no var spesielt invitert til en av disse lanseringene, en lansering litt utenom det vanlige. Ikke bare fordi invitasjonen kom fra en av verdens største innen marin elektronikk, men også fordi de lovte å vise frem noe helt spesielt, noe de hadde jobbet med i nesten to år.

Pressekort og greier - ikke noe press her nei.

Kvelden før åpningen av messen trommet man inn til en "pressemiddag". For de som ikke vet hva det er, jeg var en av de frem til jeg møtte opp, så er en pressemiddag en pressekonferanse med stående buffe hvor diverse mat serveres i små pappbeger. Så mye for glamouren, men innholdet var det ikke noe å si på. Vi skal hoppe over diskusjonene rundt konstruksjoner av seilbåtskrog og ulike epoxyblandingers betydning for utviklingen innen amerikansk motorbåtracing, og begi oss rett inn på indrefileen.

Fra en sportsfiskers synsvinkel var kveldens indrefile lanseringen av Lowrance Hook2. Lowrance er en av de største aktørene innen marin elektronikk for sportsfiske, og når de lanserer en helt ny serie innstegsmodeller er det spennende. VI har tidligere testet og skrevet om noen av forgjengerne til Hook2, vi testet Elite HDI HER og Elite CHIRP HER. Mellom disse og helt nye Hook2 kom Hook, men siden Hook bare handlet om hamskifte på kjent hardvare og softvare hoppet vi over den selv.

Undertegnede og Jeremiah Clark fra Navico (foto: MAA)

Hook2 er derimot helt ny, designet på nytt fra strømkabelen via ekkoloddgiverne og til menyene. Målet var å lage en serie innstegsmodeller så enkle i bruk at alle kan bruke de, alle kan montere de, og alle skal ha råd til de. Eller "The world`s EASIEST fishfinder" som Lowrance selv sier i videoen sin:

Etter noen timers tasting og trykking på Hook2, og en inngående prat (eller "forhør" om du vil) med Lowrance sin Product Manager, ser vi frem til å teste Hook2 ute på vannet i 2018. Men foreløpig får vi nøye oss med en mer teoretisk gjennomgang, da Hook2 først kommer til oss her på berget over nyttår.

Minstemann i serien er Hook2 4x som begynner på 1.230,- inkludert ekkoloddgiver. Som navnet antyder har denne en skjerm på 4 tommer, men i motsetning til sine forgjengere er denne skjermen nå i widescreen-format. Det er ingen hemmelighet at undertegnede ikke er særlig glad i widescreen på små skjermer, men det er bare å innse at jeg tydeligvis er i mindretall, for Lowrance egne brukerundersøkelser etterlater ingen tvil. Derfor kommer både 4 og 5 nå som widescreen, slik de større skjermene gjør.

Lowrance Hook2 4x (foto: Lowrance)

Overgangen til liggende skjermformat var i høyeste grad ventet, de fleste konkurrentene har gjort dette ved tidligere generasjonsskifter. Om det ble gjort for å sukre pillen for undertegnede er vel heller tvilsomt, men Lowrance endrer på knappene kontra tidligere modeller, og har endelig kommet med en Exit-knapp. (Som vi har etterlyst i tidligere tester.)

4 og 5 får også nye festebraketter, og her har Lowrance sendt en gavepakke til RAM-Mounts. Den nye braketten kan nemlig ikke vris. Skjermen kan for all del vinkles opp og ned, men altså ikke vris sideveis slik den kunne før. Nå har aldri 9/12- størrelsene av noen Lowrance-modell kunnet vris, og vi har levd ganske godt med det, men særlig for små skjermer er optimal plassering viktig for å få med seg det som vises. Heldigvis har RAM-Mounts allerede en brakett klar:

Klikk, vri, vinkle og vend så mye du vil med RAM på Hook2 4 og 5.

7, 9 og 12 har det samme skjermformatet og samme knappe-oppsett som 4 og 5. Også her kan du med RAM montere stort sett akkurat slik det passer deg om ikke medfølgende brakett gir deg det du ønsker.

Som for de fleste ekkolodd, med RAM kan de monteres nær sagt hvor som helst.

Muligheter for variert montering er spesielt viktig i denne prisklassen, rett og slett fordi de typisk monteres i mindre båter hvor designeren sjelden har tenkt nøye igjennom plassering av elektronikk. 4 og 5 er kanskje nettopp noe for båter med tiller-styring (håndstyring, kontra ratt og konsoll) hvor montering på eller rett under rekka er et stort poeng.

Den kanskje største yttre endringen er dog hverken skjermformat eller Exit-knapp, det er nye koblinger. De klassiske blå, røde og gule skrukontaktene vi kjenner erstattes av trykk-kontakter. Jeg skal ærlig innrømme at når jeg hørte det for første gang, gikk det et lite grøss nedover ryggen til denne elektronikknerden. Et grøss fra gamle dager, hvor nettopp glipping i dårlige kontaktpunkter medførte mye irritasjon, og ikke minst risiko for vann på steder man absolutt ikke skal ha vann. Min bekymring ble dog glatt knust ved å plassere en Hook2 5 nede i et akvarium:

Hook2 - swimming with the fishes.

Ser vi nærmere på de nye koblingene, så har de spor som sikrer de, og en gummipakning som sørger for at de holder tett. Fordelen er at de nye kontaktene er fysisk mindre enn de gamle (og dermed lettere å tre gjennom ymse steder i båten) og tar mindre tid å koble til/ fra. For den minste størrelsen er det nå bare en kobling, siden kabel fra ekkoloddgiver og kabel for strøm er en del. Fra 5 og oppover er det fortsatt er to koblinger, en for ekkoloddgiver og en for strøm.

Plug me in.

En annen yttre endring er ekkoloddgiverne. Her kommer Lowrance for første gang på mange år med ett helt nytt kjeramisk element inne i ekkoloddgiverne, et element som så går igjen i de tre ekkoloddgiverne til Hook2-serien.

I likhet med eksisterende modeller som HDS og Elite Ti er disse tilpasset Broadband-ekkoloddet Lowrance har operert med i snart ti år, men med ny konevinkel. Mens dagens givere som HDI, HST-WSBL og Totalscan tar utgangspunkt i en konevinkel på 20/22-grader ved 200 kHz, har de nye giverne drøye 40 graders konevinkel. Det er svært mye, og vi ser et aldri så lite friere til de som fisker på grunt vann her. Hvordan dette så vil fungere under klassisk norsk saltvannsfiske gjenstår å se, det er en av tingene vi ønsker å teste i 2018.

De tre giverne følger sine respektive Hook2-modeller i pakker, og dette gir oss hele 12 varianter av Hook2. Oppsummert oversikt over Hook2:

Hook2 skjematisk

Merk at den enkleste 4x (med Bullet-ekkoloddgiver) kun har ekkolodd og kun 200 kHz. Allerede Hook 4X (GPS) har innebygget GPS også, så du kan markere veipunkter og se hvor du har kjørt (slepespor), men denne kan ikke bruke kart. Fra 5x har man mulighet til downscan (med Splittshot-giveren) sammen med det tradisjonelle ekkoloddet (som da også får høy chirp i tillegg til 200 kHz) og fra 5 Combo kommer sidescan (da med Tripleshot-ekkoloddgiveren). Den rimeligste "Alt i ett"-modellen er dermed Hook2 5 Combo. Her får du skikkelig kartplotter og fulle ekkoloddfunksjoner til veiledende pris på 7.290,-

Vi tror mange sportsfiskere kommer til å avveie nøye om det er 5 eller 7 som gir mest for pengene her. Etter overgangen til widescreen-format på skjermene er på mange måter "7 det nye 5" for mange. Med 7 får man fin høyde på skjermen for tradisjonelt ekkolodd, samtidig som bredden er den minste jeg i praksis anbefaler for sidescan. Til 8.990,- for Hook2 7 Combo med Tripleshot-giveren gir denne deg som fisker mest grunnere enn 40-50 meter eller så svært mye for pengene, ikke minst med tanke på at dette tross alt er veiledende priser. Og her ligger litt av utfordringen for kjøperen....

Over Hook2-serien finner vi Elite Ti (og over den HDS). På grunn av konkurransen i markedet har vi jevnlig sett Elite 7 Ti med TotalScan-giveren ned mot Hook2 7 Combo sin veiledende pris. Mellomklassen (Elite Ti) er tidvis såpass prispresset at dersom du først ser på en 7"-skjerm, kan du veldig fort ende ett steg opp og inn på Elite Ti.

Øverst på tronen finner vi Hook2 12 Combo som med en 12,1" skjerm og Tripleshot-giveren ligger på 16.990,- Det er MYE skjerm for pengene.

Kongen av innstegsmodellene - Hook2 12 Combo

Hva med innsiden da?

Det er fordeler og ulemper med det meste, og innstilling av ekkolodd er intet unntak. Mens noen av oss knapt kan tenke oss noe mer morsomt enn å justere opp, ned, bort og vekk, anser andre at det kun er en knapp på ekkoloddet som skal brukes til hverdags og det er PÅ-knappen. Hook2 er som skapt for sistnevnte gruppe. Hook2 sitt ekkolodd er som nevnt basert på Broadband-ekkoloddet du også finner i toppmodellene, men auto-konfigureringene er vesentlig endret. Nøyaktig hva det betyr i praksis finner vi først ut av når vi har fått testet Hook2 skikkelig en gang i 2018, men vi mistenker at Lowrance nok har skjult mer enn bare litt over på Raymarines Dragonfly-serie her, en modellserie som nettopp har usedvanlig gode auto-funksjoner.

Ellers er ekkolodd-prosesseringen selvfølgelig rettet mot de nye giverne med svært vid konevinkel, så selv om det vil finnes adaptere som gjør at eldre givere kan brukes vil dette mest være en nødløsning. Hook2 vil sannsynligvis bare fungere optimalt med ekkoloddgiverne designet for og med serien.

At Hook2 skal være enkelt i bruk går igjen i hele meny-oppsettet (interfacen). Ikon-baserte menyer ala smarttelefon, og ikonene er så store og tydelige at de egentlig kunne droppet teksten ved ikonet. Menystyringen er i mine øyne så enkel som det er mulig å få det til på en modell uten berøringsskjerm.

Hva er IKKE Hook2?

Dette er et nesten like viktig spørsmål som hva Hook2 er, når det kommer til å avgjøre om denne modellserien passer akkurat deg og ditt bruk. Hook2 er mye mer rendyrket som innstegsmodeller enn sine forgjengere. Dette er "plug and play", ikke "tilpass etter alle ønsker". Sannsynligvis er dette lurt, og vi tviler ikke et sekund på at en stor del av brukerne vil trives svært godt med dette.

Aberet er nettopp at du ikke kan bygge på en Hook2. Skulle det vise seg at ditt nye Hook2 øker din interesse for ekkolodd såpass at du nettopp vil endre på mer avanserte ekkoloddinnstillinger, eller oppgradere ekkoloddgiveren, da må du også skifte ut din Hook2.

Hook2 har et absolutt fravær av alt som kan kalles nettverk. Her får du IKKE gitt NMEA-data til en VHF, du kan IKKE få inn AIS og du kan ikke sette flere skjermer i nettverk. Hook2 har heller ikke WIFI, så du kan ikke speile skjermen til et nettbrett eller sitte i stua hjemme med nettbrettet og planlegge ruter og legge veipunkter for så å overføre de trådløst til plotteren din.

Denne artikkelen er tidligere publisert på Hooked.no men er her revidert med mindre endringer.

Starweld Fusion 16 DC er undertegnedes nye leketøy fra 2018, og nå har Starweld nettopp kommet med nye bilder av båten.

Jeg gikk grundig igjennom hvorfor/ hvordan/ hvorfra etc det ble akkurat denne båten i DENNE artikkelen. Siden modellen er "ny" for 2018 har jeg sittet på nåler og ventet på flere bilder av båten. Jeg setter "ny" i klammetegn, for det er mer snakk om en facelift enn en helt ny båt, Fusion 16 DC er basert på tidligere 1600 DC. Jeg har plukket ut endel av de nye bildene som jeg synes var spesielt interessante og de følger her. Sikle, sikle....

Bildene viste meg minst en ting jeg ikke hadde tenkt på, så jeg må endre litt på planene rundt stangholdere i båten. Jeg kjenner at det kribler alvorlig i kroppen etter å få båten på min egen båthenger nå, så jeg kan starte rigging og slikt.

Men snille Starweld, dere kunne med fordel brukt bedre oppløsning på bildene på nettsiden deres. Jeg er neppe den eneste som sitter og zoomer inn på detaljer og ender opp med å se på enkeltpiksler i en uforståelig grøt. Spesifiser også om bildet er av 16DC eller 16DC Pro, så blir det mindre sjangs for misforståelser.

Det er ikke bare dette med amerikansk sportsfiskebåt som blir nytt for undertegnede, jeg har også tenkt til å montere noe jeg aldri har brukt før. Jeg har tidligere studert diverse skinnesystemer for montering av utstyr, men siden variantene som finnes ikke har virket særlig passende på mine tidligere båter har VISA-kortet forblitt urørt. Det endres nå, her blir det skinner av typen Bert`s Custom Tackle, og diverse utstyr til å montere på skinnene.

6 forskjellige lengder.

Jeg fisker variert. Den ene dagen er det trolling med dyprigger, planerboard og ti stenger, neste dag er det vertikalfiske etter gjørs, neste dag er det spinnfiske etter gjedde før jeg slår over til vertikalfiske etter torsk. Saltvann, ferskvann, store flater, små flater, solg & bad med vannski, ulike teknikker, ulike personer i båten - og dermed ulikt utstyr. Det å være versatil er noe av det jeg liker aller best innen sportsfiske, variasjon er både morsomt og lærerikt. Utfordringen er at alt utstyret koster penger, og skal kunne monteres rent praktisk. Da er det en fordel om båtens grunnutstyr er like versatilt som eierens fiske. Båten må enkelt kunne ribbes helt for alt som ikke er skrudd og limt fast, rett og slett fordi den tidvis blir stående på steder hvor uærlige sjeler kan finne på dumheter. Siden jeg skal ha transporttrekk på båten ved trailing er dette ekstra aktuelt, for trekket begrenser hva som kan være fastmontert.

Bert`s Custom Tackle sammarbeider med flere båtmerker, inkludert Starweld. Bert`s eies igjen av Tecla Marine, som kjøpte selskapet i 2001. Tecla har holdt det gående siden 1897 mot Bert`s start i 1989. Dette er med andre ord folk som har laaaang erfaring med marine aplikasjoner av ymse sort, og her tas det få eller ingen snarveier. Så får vi se om dette betyr at produktene også tåler en klønete nordmann....

Handlelisten ser slik ut:

2 Rod Holder Ratchet
1 Net Holder
2 Tranceducer Mounting Board 30 cm
2 Fixed mount downrigger base 10 cm
2 Single track korte
2 Single track lange
2 MF2974 Adapterplate
2 MF3492 Triple Tree (?)

Single Track er selve skinnene for montering på toppen av Starweldens reling (sidevegger). Fra vindskjermen og bakover er denne bred øverst, og Bert`s skinner passer på. Siden særlig dypriggene krever solid innfestning, må jeg også finne en måte å forsterke denne relingen fra undersiden, men det får jeg se nærmere på når jeg har fått båten og får tatt mål under selve relingen. Jeg må ha to skinner på hver side, siden festet for kalesjens ene støtteben kommer omtrent midt på. Det blir totalt fire skinner, to på hver side, med feste for kalesjens støtteben i mellom. Det er også en koppholder på relingen som jeg må ta hensyn til. Nøyaktig lengde på skinnene må derfor avvente til jeg har skikkelige mål å gå etter. Men tanken er å ha så lange skinner som mulig.

Triple Tree.

En annen ting på listen som jeg må se an, er Triple Tre stangholderne. Både fordi de koster 2.500,- per stykk, og fordi de havner litt lengre bak enn jeg ideelt ville hatt de. Jeg har kjøpt en Bios Trollingmast som jeg vil montere i front av båten, og det er et poeng at stengene ikke havner lengre bak enn klypene på planerboardlinene, helst skal de litt foran. Dette for å unngå slakk line når klypene løser ut, slakk line er det samme som å miste fisk. Alternativet til Tripple Tree er i praksis rørholdere montert langs relingen ved det fremre kastedekket, noe som kanskje ikke er så dumt med tanke på transport ved vertikal- og spinnfiske også. Konklusjonen er at dette må jeg avgjøre når jeg henter båten, og får litt mer følelse av hvordan ting vil fungere ute på vannet. Per nå aner det meg at det ikke blir Triple Tree.

Rod Holder ratchet

Slik reglene er på de to vannene jeg stort sett troller på (Randsfjorden og Tyrifjorden) blir nok stangparavaner vel så mye brukt som planerboards. Med begrensinger på 4-5 stenger, og to av de på dypriggene, ender jeg ofte med en i propellstrømmen og bare to ut på hver sin side. Da forsvinner noe av poenget med planerboard, gode stangparavaner som drar de to på siden skikkelig ut fungerer bra. Tanken er å ha en dyprigg på hver sin side, montert med Fixed mount downrigger base på skinnene, og så en Rod Holder ratchet ved hver dyprigg. Da kan jeg bruke stangholderen på dypriggen og ratchet-holderen i kombinasjon på riggene ved stacking (mer enn en stang på samme rigg), eller ha en stang på riggen og en med stangparavan. Litt avhengig av hvordan jeg løser det med stangholdere for bruk med planerboard, kan enten holderne foran brukes med stangparavaner (det er en fordel å få stengene med paravaner litt frem, da er de lettere å holde øye med) eller så kan det hende at det blir et par Fixed Rod holder etterhvert:

Fixed Rod holder.

Her må jeg bare prøve meg litt frem. Ved flatlinedorging er det en fordel å kunne vinkle stangholderne ut, med planerboard og stangparavaner er det en fordel om de står mer eller mindre rett opp. Uansett blir det en drøss med stangholdere, men hvilke og hvordan må tiden vise. Det er uansett en fordel med skinnene.

Adapterplater.

Jeg kjøper også noen adapterplater. Med disse har jeg en base som passer i skinnene, og som jeg kan montere andre ting på. For eksempel tester jeg endel ekkoloddgivere, og med en slik adapterplate kan jeg lage meg et stativ for å sidemontere disse. Et annet eksempel er å lage et stativ for grill og primus, så matlaging kan skje utenfor rekka mens det fiskes.

Håvholder

Håvholder mistenker jeg at kan bli unødvendig i denne båten, siden det er så store flater å legge håven på. Men jeg har ønsket meg håvholder på de to siste båtene mine, så nå skal endelig ønsket oppfylles. Så får vi se om den er så praktisk som jeg håper, eller om den havner på Finn.no.

Siste punkt på handlelisten hos Borgs Motor er plater for å feste ekkoloddgivere på. Disse kommer som 15 eller 30 cm lange versjoner, og jeg kjøper to på 30 cm. Tanken er å ha en på hver side av akterspeilet, det blir rett og slett litt trangt med alt jeg vanligvis har fastmontert av ekkoloddgivere med bare en. Jeg har allerede en Airmar TM150M, en Airmar P66 og en Lowrance Structurescan 3D liggende for montering, og hvis økonomien tillater det blir TM150M erstattet med en TM185HW på litt sikt. Da må basen ekkoloddgiverne festes på sitte skikkelig, for særlig TM185 er en stor klump av en ekkoloddgiver og ikke noe jeg vil montere på en justerbar brakett.

En ting som vil kreve fortsatt grubling, er feste av ekkoloddgiver ved vertikalfiske. Denne skal selvfølgelig festes på en hev- og senkbar stang på siden av båten, og den må festes såpass langt frem at det er behagelig å sitte ved konsollen med jiggen rett under giveren. Det finnes en variant fra Z-Bait som hadde vært helt topp og som passer i skinnene, men den vil havne for langt bak for meg. Her må de små grå settes i arbeid for å finne en god løsning.

For ordens skyld:
Alle bildene av båten er fra Stawelds nettsider og kan sees som originaler DER. Det ligger også endel informasjon om båten på Borg Motors nettside og på Starwelds egen side om 16 DC. Noen bilder av Bert`s-utstyret er fra Bert`s nettsider, mens øvrige er fra Borgs nettsider.

Victron bmv-700 har lenge vært batteribankens beste venn, og med det sportsfiskerens sikkerhetsline med tanke på godt stell av batterier. Men nå har det dukket opp en spennende utfordrer i Simarine Pico.

Simarine PICO+

Simarine er slovensk, og på mange måter et eksempel på den underskogen av gode ideer og entrepenørskap vi ser i kjølvannet til de store etablert merkene. De som jobber der er gode på software, gjennomsnittsalderen er lav og de tør å tenke nytt. Vi kom først borti Simarine i 2015, i form av en informasjonsmail fra Universitetet i Maribor om en "Venture startup" av nettopp Pico-serien. Simarine som sådan har eksistert siden 2013.

Siden den gang har Simarine kommet godt i gang, og har skaffet seg OEM-kontrakter flere steder. (OEM = Original Equipment Manufacturer, dvs standardutstyr i dette tilfellet, montert fiks ferdig i feks en båt.) I 2017 var de på Metstrade, og vi snakket litt med de. Dessverre hadde blitzen min tatt kvelden innen jeg kom til Simarine sin stand, så vi får leve med bilder fra deres egen nettside i denne artikkelen. Simarine ble også nominert til en DAME-pris under Metstrade, for sitt større strømpanel kalt Nereide. Neriede er defintivt spennende, men ment for større båter så den hopper vi over her.

Hva er vitsen med batteriovervåkning?

I DENNE artikkelen skrev vi litt om ulike batterityper, hva de er egnet for, hva de tåler av utladning og hvordan de skal vedlikeholdes. Uansett batteritype er det viktig å ha kontroll på dette, dersom du ønsker lengst mulig levetid på batteriene dine. Det spiller ingen rolle hvor mange tusenlapper du legger i batteribanken din, dersom du mishandler den så vil den måtte skiftes og det heller før enn siden.

PICOone

Dette er den enkleste modellen, og sannsynligvis den mest relevante for sportsfiskere. Med denne kan du overvåke en batteribank fullstendig, men samtidig få spenningsmåling på enda to batteribanker. For de med fast tank for drivstoff eller vann, kan den også vise fyllingsgrad for to slike. I den typiske sportsfiskebåten, betyr dette at du kan få full overvåkning av forbruksbatteribanken, og samtidig holde et øye med spenningen på startbatteriet.

Startbildet på PICOone

PICOone er bare kompatibel med en av Simarines sensorer, SC302T som er en kombinert sensor og shunt. En shunt er rett og slett noe som lar elektrisitet (strøm) passere gjennom et eller forbi et punkt. I sin enkleste form er det en bryter, når bryteren er på er den en shunt som tillater strømmen å passere gjennom bryteren og til hva det nå enn er du skal ha strøm til. Det er svært vanlig å bruke en shunt der man skal måle strøm i ampere, da brukes den sammen med et ammeter. Ammeter er igjen en forkortelse for amperemeter, det vi si en måling av ampere, eller forbruk av strøm om du vil. Hvis du vil fordype deg i temaet, er DENNE artikkelen på Wikipedia en bra start.

Ser du på bildet over, så ser du på startbildet på PICOone. Øverst til venstre ser du barometrisk trykk, en sensor som er innebygget i både PICOone og PICO+. Pilsymbolet ved siden av trykket viser trenden, med andre ord om trykket er på vei opp eller ned. Meget nyttig for sportsfiskere, og kanskje særlig for de som fisker etter abbor og gjørs.

Vi ser ellers klokke og dato, og nederst til venstre ser vi at det er tilkoblet lading (enten tradisjonelt via lader eller via en motor) og et anslag på hvor lang tid det vil ta før batteribanken er full, med den ladestrømmen som står på her og nå. (9 timer og 30 minutter i bildet). Den blå pilen ved siden av tidsanslaget viser at ladestrømmen er sterkere enn forbruket, med andre ord at batteriet faktisk lades. Dersom ladestrømmen hadde vært negativ hadde den blå pilen blitt rød og pekt nedover, symbolet som viser lading (lynet) hadde forsvunnet og timeantallet hadde vist tid igjen til batteribanken er tom. Smart automatisering fra Simarine der.

Det store prosenttallet (73%) sier at batteribanken er på 73% av sin kapasitet, eller "SOC - state of charge" som det egentlig heter. Hadde dette vært et blybasert startbatteri, betyr 73% at vi må se å få koblet til lading, for vi har snart ikke nok futt i batteriet til å starte motoren og vi er uansett inne på en SOC som skader batteriet på sikt.

Ikke lite informasjon for et startbilde, og sannsynligvis midt i blinken for de fleste. Displayet er 3,5" så det er begrenset hvor mye informasjon som kan presses inn i ett slikt oversiktsbilde før det hele blir uoversiktlig. Men så kan man selvfølgelig klikke seg videre, og få mer informasjon om barometrisk trykk eller tanknivå. Vi nøyer oss med å vise barometrisk trykk.

Skjermen er klassifisert til IP67, som betyr at den er støvtett og skal tåle kortere perioder nedsenket i vann ned til en meters dybde. Med andre ord er displayet mer enn godt nok til å brukes utendørs og i åpne båter.

Som nevnt er skjermen 3,5", og stiller størrelsesmessig omtrent der svært mange slike data-displayer ligger. Men PICO har to ting de fleste andre mangler. For det første er skjermen av IPS-standard (kontra TFT), som i praksis betyr at den er lesbar i direkte sollys, lesbar selv om du har polaroidbriller på nesen, og lesbar fra de fleste vinkler. Om 3,5" så gjør at du må frem med lesebrillene, noe som er lite trolig, så har PICO innebygget WIFI, så du kan hente opp bildet på både Android og IOS via gratis app. Via appen kan også softwaren i PICO oppdateres enkelt, men Simarine har tatt det hele enda et steg, og satt inn en toveis WIFI-router. Det betyr at via mobildata på din mobil, eller lokal WIFI der du har båten din, så kan data fra PICO lastes opp til Simarines skytjeneste. Kanskje ikke veldig aktuelt for mange, men det gir muligheter for å se på for eksempel batteribruk på sikt, noe man igjen kan bruke når batteribanken skal skiftes ut. Med dette kan du se om neste batteribank skal være større enn dagens, mindre eller tilsvarende. Her ligger PICO mange hestehoder foran konkurrentene, for dette er funksjonalitet du ellers finner i systemer med en 0 til på prislappen.

PICOone kombinert med SC302T (se lengre ned) operer fra 6-35V, som igjen gjør den svært aktuell mot batteribanker for frontmontert elektrisk motor med 12 eller 24V. Forbruket til PICO-systemene varierer mellom 5 og 90 mA, og det er høyst akseptabelt. Det laveste forbruket har du med PICOone slått av, men fortsatt med logging av data på. Systemet er dimmensjonert opp til 300A, som bør holde i de fleste sportsfiskebåter, men i større båter med forbruksbanker for drift av kjøleskap, stekovn etc må man opp en klasse til Pico eller Pico+ som er kompatible med shunter over 300A.

PICOone i pakke med SC302T koster 279 EUR pluss porto og norsk MVA via deres nettside, eller 3.290 NOK fra Ramotech i Norge.

PICO+

Kontra PICOone kan denne fullstendig overvåke 6 batteribanker, gi spenning fra ytterligere seks batterier, måle fyllingsgrad i 14 tanker og lese av forbruk på 20 strømforbrukere. Sannsynligvis overkill så det holder for de fleste, så vi skal ikke gå i dybden på dette. Men er du på dette utstyrsnivået, så finner du Simarines produktinformasjon HER. Prisforskjellen kontra PICOone er dog minimal for selve displayenheten (259 EUR kontra 219 EUR), det er når du også skal ha alle sensorene at prisforskjellen kommer for alvor. PICO+ er kompatibel med alle Simarines sensorer, så her kan du virkelig slå deg løs.

SC302T

Mens PICO+ kan bruke flere ulike shunter/ sensorer, er PICOone begrenset til denne.

SC302T med tilbehør.

SC302T Active Digital Shunt er "hender, ører og øyne" for PICO-displayet. Denne kobles inn på - kabelen mellom batteriet og hva det nå enn er som bruker strøm, for eksempel mellom batteriet og elmotoren eller mellom batteriet og sikringspanelet i båten. Dermed får man målt både spenning (volt) og strøm (ampere) på dette batteriet eller batteribanken. Så kan man også koble medfølgende temperatursensor mellom SC302T og batteriet for den mest presise beregningen av gjenværende kapasitet, siden batterikapasitet er avhengig av batteriets temperatur. Ønsker man å overvåke spenning på enda et batteri, kobles dette til, og det samme dersom man ønsker tanknivå. Dette høres kanskje litt komplisert ut, men i praksis er det ganske enkelt å gjennomføre, og vips så har du det meste du ønsker å overvåke inne på PICO-skjermen.

Hva savner vi på PICO?

Egentlig ingenting, og det skjer ikke ofte. Skal vi virkelig flisespikke ønsker vi oss støtte for NMEA2000, men det er allerede på vei. Siden PICO-displayet typisk vil bli montert ved konsollen, hadde en mulighet til å dele batteristatus til den skjermen man har der man står og fisker vært helt topp. For de aller fleste sportsfiskere har PICOone alt man trenger og mer til allerede, og med NMEA2000-støtte på vei bør alles ønsker være oppfylt. Klarer du å komme på noe annet?

Mer om temaet:

Team Colibri tester CTEK Battery Sense.
Team Colibri generelt om batterier.
Team Predator om Victron bmv
Panbo om Simarine Pico

Denne artikkelenm ble første gang publisert på Hooked.no.

Kartverket har gradvis åpnet opp mer og mer for innsyn fra oss forbrukere, og tilrettelagt for hurtige oppdateringer ut mot alle sine kunder. De merkene vi igjen kjøper kart til våre kartplottere fra er blant de kundene.

I går (29.11.17) kom Kartverket med en oppdatert liste over hvilke kartdistributører som hyppigst oppdaterer sine databaser med grunndata fra Kartverket, og her var det en distributør som ga meg bakoversveis.

Var dette noe å rope hurra for?

Du kan lese artikkelen fra Kartverket HER. De tre jeg har ringet rundt er de tre dominerende for fritidsbåtmarkedet. Er du fornøyd med det du ser?

Dyrt fiskeutstyr er som oftest bra, og når det er tilpasset til det fisket man driver med blir man som regel fornøyd. Men det er ikke alltid comboen til en halv månedslønn er like aktuell.

I 2017 har jeg hatt matrostjeneste flere ganger, det vil si vært med i andres båter. Typisk transport for min del på slike turer er tog og buss, og da er one-pice stenger (stenger som ikke kan deles) til mange tusen kroner litt vel optimistisk å dra med seg. Helt siden i våres har jeg derfor fulgt med litt for å se om jeg kunne finne meg en abborkombinasjon som både skulle være billig, og lettere å transportere.

Jeg digger min ABU Veritas 2.0 6,6 (opp til 30g kastevekt) med en Kastking multiplikatorsnelle. Til vanlig jiggfiske og dropshot er den en drøm. Men den er ganske dyr rundt 1.500,- og den er one-piece:

Fra før av har jeg en firedelt haspelstang som er fin til lett fiske på reise (se link lengre ned), men jeg ville ha en litt stivere stang for multiplikator som supplement til haspelstangen. Ofte bruker jeg haspelstangen på små woblere og lett texas-rigg, mens jeg liker multiplikator bedre ved dropshot og klassisk jiggfiske. En stor fordel ved å ha to stenger er dessuten at man fort skifter mellom ulike teknikker i båten under fisket, så jeg liker å ha 2-3 stenger ferdig rigget i båten.

Steg en var en snelle. Jeg har allerede flere KastKing multiplikatorer i arsenalet. De har ikke helt den samme eksklusive "gefühlen" som de dyrere variantene fra Abu, Daiwa og Shimano, men til en brøkdel av prisen kan jeg leve med det. En KastKing Royale Legend RS1000HL fant derfor veien til postkassen min. Til 290,- på eBay er den uansett et røverkjøp.

KastKing Royale Legend

Ebay, Wish, Aliexpress etc flommer over av lavprofil multiplikatorsneller i alle prisklasser. Mange av de er "no-name". Enten identiske med sneller med merkelapp på, eller mer/ mindre gode kopier. En utfordring ved kjøp av sneller generelt på disse nettstedene er at du ikke aner hva du får. Det er ikke helt uvanlig at merkelappen på snella er klistret på av selger, og ikke har noe som helst med snella som sådan å gjøre. Man skal derfor passe seg litt, og ALDRI handle fra selgere med lavere score enn 97-98%.

KastKing er et stort asiatisk merke fiskeutstyr, og deres produkter selges verden over. Både med deres eget merke på, og med andre merker som kanskje er mer kjent her i Skandinavia. Du kan fint betale 3-4 ganger mer for denne snella med et "anerkjent" merke på den om du vil det... Jeg er ikke helt sikker, men etter å ha sammenliknet innmaten i snellene mine med informasjon på internett er jeg ganske sikker på at det er Trulinoya som faktisk produserer snellene. (Vær obs på at det er en ren antagelse, jeg vet ikke.) Trulinoya selges også med eget merke på, ikke minst modellen TS1200 som jeg har to stykker av i forskjellige generasjoner. Det er verdt å nevne at disse snellene har kompositthus (les; plast) og at jeg på ingen måte går god for de til bruk i saltvann. Dog har mine TS1200 klart seg godt også i saltvann, men skylles godt i ferskvann etter bruk.

Siden jeg har brukt Trulinoya/ KastKings modeller i flere år kjenner jeg det ganske godt etterhvert. Som nevnt er de ikke på nivå med værstingmodellene, men de gjør jobben.

Sprengskisse.

Oppbygging av bremselameller.

At snella skal ha 17,5LB brems er en sannhet med modifikasjoner, min erfaring tilsier rundt halvparten. men til skandinavisk fiske er det uansett mer enn nok.

Snella finnes også med høyresveiv for de som foretrekker det, og som en high-speed versjon:

Fritt valg av høyre/ venstre og utveksling.

Så stoppet det litt opp, snella ble liggende i esken sin i kjellerboden mens jeg jaktet på en passende stang. En stang jeg kjente på i butikk og som virket passende var lillebroren til min Veritas 2.0. Berkley Pulse EVX 6,6 med 7-30g kastevekt er riktignok bare todelt, men siden stangen er så kort til å begynne med spiller det mindre rolle.

Berkley Pulse EVX 6,6

Det var bare ett problem, prisen. Til 1.099,- er stangen utvilsomt bra for sin prisklasse, men den lå godt over min målsetning om billigsett. Men så kom høsten, og vipps kjørte Skitt Fiske 70% på noen få varer, blant annet denne stangen. Dermed var jeg innenfor budsjett og klinte til.

Siden plussgradene stadig taper for minsugradene om dagen drøyer det nok før det kommer en skikkelig test av komboen, men ett delmål her er nettopp å sammenlikne Pulse med storebror Veritas. Er Veritas verdt en halv tusenlapp mer? Det får tiden vise, så får vi se om stangen overlever nok buss- og togtransport til at jeg får testet den skikkelig. ;)

Andre billige greier vi har testet før:
Kinastang I - bomkjøpet som ble vellykket.
Kinastang II - bomkjøp.

Kort, men ikke godt. Eller, det er egentlig alltid godt å komme ut og denge litt.

Jeg har kjøpt en ny stang- og snellekombinasjon, og har ikke minst gjenfunnet en fascinasjon for texas-rigging av jigger. Da passet det fint å ta med jentungen ut en tur et par timer søndag morgen og se om vi kunne finne en sjøørret.

Erica denger (forbausende) tålmodig i tåken.

En håndfull minusgrader skiftet over til rundt null mens vi holdt på, og tåken skapte en vakker trolsk stemning. Men bortsett fra stemningen var det lite i hente i Oslofjorden denne gangen. Ikke så mye som en følgefisk.

Texas ribster

Texas Strike Pro Piglet Shad

Men jeg fikk da testet den nye stangkombinasjonen litt, og så langt er jeg happy med den:

Berkley Pulse EVX 6,6

Diverse varianter av jigg på texas ble testet, sånn omtrent halvparten gikk fint og resten blir kassert. Så da ligger det an til nye runder med rigging og testing fremover så jeg har et nytt arsenal klart til neste sjøørrettur. Da kan det hende at det blir med en Lowrance FishHunter også, siden det visstnok er en slik på vei i posten for testing.

Lars var ute på isen i helgen, her ser du resultatet av det.

Hvis du ikke ser videoen over, så prøv denne direktelinken: https://youtu.be/_SXBUTza7bU

Det er få aktører innen marin elektronikk som har brukt mer penger på oppkjøp enn Garmin de siste årene, så når Garmin lanserer nyheter er det lurt å følge med i timen. Rett før Metstrade-messen, lanserte Garmin en nyhet, og to oppgraderte modellserier.

Nyheten er appen ActiveCaptain, og oppgraderingene er mellomklasseserien EchoMap og innstegsserien Striker. Her ser vi nærmere på alle tre.

Garmin Striker Plus

Striker-serien ble introdusert høsten 2015, og den første generasjonen kan du lese mer om HER. Da erstattet Striker de enklere Echo-modellene. Da var Striker basert på 3 skjermstørrelser; 4 (som egentlig var 3,5), 5 og 7. Oppgraderingen fra Echo bestod i widescreen på 5 og 7, mulighet til å bruke de nye chirp-giverne på 7 og en enkel GPS-del kontra Echo som var rene ekkolodd. Med GPS-delen kunne man se hvor man hadde kjørt i form av et tradisjonelt slepespor og markere veipunkter (waypoints) men ikke bruke dybde- eller sjøkart. GPS-delen kunne heller ikke bruke QuickDraw, Garmins system for dybdekart som tegnes opp på kartplotteren live mens båten kjøres. (Ekkoloddgiverne og QuickDraw kan du lese mer om HER.)

Garmin Striker Plus 5cv

Med Striker ga unektelig Garmin merverdi til de som ellers hadde kjøpt en ren ekkoloddmodell. Samtidig var det nok mange som savnet Quickdraw, hvis vi skal dømme utifra kommentarer og spørsmål på Facebook og ymse forumsider. Det savnet har Garmin bøtet på nå, men la oss først se på skjermstørrelser og oppløsning:

Striker Plus, skjermstørrelse og oppløsning

Striker-serien får en ny skjermstørrelse i form av en 9-tommer, og alle de tre widescreen-skjermene (5/7/9) får den samme oppløsningen på 800X480 som nærmest er en bransjestandard i prisklassen. Samtidig får den minste størrelsen et løft med større skjerm, og legger seg dermed opp på samme nivå som konkurrentenes tilsvarende modeller. Den minste er i likhet med minstemann i EchoMap-serien fortsatt ikke widescreen, noe som i seg selv er nok til å gi den en tommel opp i mine øyne.

De to største skiller seg fra de to minste på mer enn bare skjermstørrelsen. 7 og 9 har innebygget WIFI, og er kompatible med Garmins skannende ekkolodd som ser til siden. SideVü tilsvarer konkurrentenes SideScan/ SideImaging/ SideVision, og er ofte en vel så nyttig funksjon som skannende ekkolodd som ser ned. (Varianten som ser ned kaller Garmin Clearvü etter at begrepet DownVü forsvant ut.) Men for å få skikkelig utbytte av teknologien må du i praksis litt opp i skjermstørrelse så det er fornuftig at dette først er tilgjengelig fra 7 tommer.

Lillebror Striker Plus 4 vil bli solgt med CV20-TM som ekkoloddgiver (tidligere kjent som GT20), som gir tradisjonelt ekkolodd med en smak av chirp rundt de tradisjonelle frekvensene 200/77 kHz, og ClearVü. Men den virkelige volumselgeren blir nok i en pakke med en enda enklere ekkoloddgiver som bare gir 2D-ekkolodd.

Striker 5 vil som før selges med CV20-TM, mens Striker 7 vil selges både med CV20 og mer avanserte ekkoloddgivere. Og det er her det morsomme begynner med tanke på ekkoloddgivere, altså fra 7 tommer og oppover. Garmin har de senere årene lanserte flere gode chirp-ekkoloddgivere, som gir svært gode resultater i forhold til prisklassen. CV52HW, som passer til både Striker 7 og 9, er på mange måter perfekt for deg som jakter på abbor, gjedde og gjørs eller andre arter på relativt grunt vann. Men det unike med Striker i forhold til konkurrentene, er at du også kan bruke ekkoloddgivere som gir god prestanda på dypere vann. Givere som CV51M eller CV23M.

En annen ting som skiller Striker Plus fra konkurrentene er utvilsomt QuickDraw som du har på alle modeller i serien. Her tegnes dybdekonturene opp etterhvert som du kjører, og du sitter igjen med et svært godt dybdekart. Striker kan fortsatt ikke bruke "skikkelige" sjøkart med navigasjonshjelpemidler, men for svært mange brukere er nok Quickdraw akkurat det de trenger. For Striker 7 og 9 vil dette dessuten kunne deles via Garmin Connect over WIFI. Med Garmin Connect kan du dele dine QuickDraw-logger med andre Garmin-brukere, via en base som gir deg tilgang på dybdekart alle steder hvor noen har tatt seg bryet med å logge og dele.

WIFI har lenge vært et "buzzword" i marin elektronikk, og nå finnes dette altså på Striker Plus 7/9. Her har Garmin plukket det beste fra konkurrentene Lowrance (WIFI) og Humminbird (Bluetooth) for å sikre samarbeid mellom enheten i båten og enheten i bukselommen. Sammenkoblingen gjør at informasjon fra mobiltelefonen som tekstmeldinger og andre varsler kan vises på din EchoMap, og med appen ActiveCaptain strømmer det på med muligheter.

Garmin Striker Plus har opplagt en tøff konkurrent i Lowrance Hook2, som vi skrev om HER. Likheten mellom de to er slående, særlig på de minste modellene, og det er tydelig at de to merkene kikker hverandre nøye i kortene. Dersom du føler for litt mer avanserte modeller enn Striker Plus, er neste steg opp i modellhierarkiet EchoMap. Også den fornyes nå.

Garmin EchoMap Plus

Garmin EchoMap Plus sine største konkurrenter er Simrad GO, Lowrance Elite Ti og Humminbird Helix. Forrige generasjon EchoMap (EchoMap CHIRP) hang litt etter Simrad og Lowrance med mangel på touchskjerm og WIFI, mens Humminbird var bedre enn de på nettverk. Til gjengjeld var EchoMap bedre enn alle de andre på utvalg av ekkoloddgivere for nær sagt enhver bruk og lommebok. Har Garmin nå jekket opp EchoMap Plus såpass at den feier gulvet med alt og alle?

EchoMap Plus

Serien består av:

42cv
62cv
72sv/ 72cv
92sv

Som for Striker Plus referer 4/6/7/9 til skjermstørrelsen i tommer, med unntak av 42cv som er 4,2 tommer og ikke 4. Med unntak av 42cv er alle skjermene i widescreenformat, dvs de er bredere enn de er høye.

Unntaket - EchoMap Plus 42cv

Sammenlikning skjermstørrelse/ oppløsning minner svært mye om tilsvarende Striker Plus.

EchoMap Plus, skjermstørrelse og oppløsning

62cv er en helt ny størrelse og erstatter tidligere 52dv. Størrelsen øker med en tomme, og skjermformatet endres til widescreen. Steget opp fra 5 til 6 fremstår som særdeles vellykket kombinert med endringen av skjermformat, 5 tommer er rett og slett for lite for widescreen og mine øyne, mens 6 tommer er til å leve med også uten at lesebrillene må frem.

EchoMap 62cv med Panotix FrontVü

Det er en liten prisoppgang fra tidligere 52 til nye 62, som følger av den større skjermen, men den er minimal sammenliknet med hoppet opp til 72cv og fremstår som verdt de hundrelappene. 62cv er kompatibel med NMEA2000 for å vise for eksempel motordata eller bruke ekstern antenne for GPS, men den har ikke ethernetport slik storebrødrene 7 og 9 har.

Som for Striker Plus skiller 7 og 9 seg funksjonsmessig endel fra 4 og 6. De er kompatible med Garmins variant av MBS (Multi Beam Sonar) kalt Panoptix og får dessuten touchskjerm, slik at du har mulighet til å velge selv om du vil bruke touch eller knapper. Garmin lover også at 7 og 9 vil få en softwareoppdatering i 2018 som muliggjør deling av bruker- og ekkoloddata mellom flere EchoMap, med andre ord nettverksmuligheter vi ellers forbinder med de dyrere GPSMAP-seriene. Dermed bringer de EchoMap opp på samme nettverksnivå som Humminbirds Helix G2N i samme størrelse, men med vesentlig bedre ekkoloddgivere tilgjengelig enn det Humminbird klarer på samme prisnivå.

WIFI finnes på EchoMap 6/7/9, og da passer det godt å ta en kikk på hva den muligheten kan brukes til.

Garmin ActiveCaptain.

ActiveCaptain er Garmins nye app-flaggskip, en teknologisk sentralbanestasjon av muligheter ut mot Internett eller bare mot din mobil, avhengig av hva du selv ønsker. Igjen er det tydelig at Garmin har sett nøye på konkurrentene, og så bestemt seg for å legge seg ett hakk over. Den tidligere Helm-appen er gravlagt for godt, men all funksjonalitet fra den appen er bakt inn i ActiveCaptain. Den nye appen er også kompatibel med kombienheter bakover i modellrekkene, men du må i de fleste tilfeller kjøre en softwareoppdatering for å bruke den på eldre modeller med WIFI. Slike oppdateringer finner du HER.

ActiveCaptain i App Store.

Med appen kan du sitte hjemme med mobil eller nettbrett og se på kart, planlegge fisketuren med ruter eller veipunkter, og så synkronisere kartplotteren med det du har gjort. Du kan selvfølgelig kjøpe eller oppdatere Garmins kart, og du kan kjøre softwareoppdateringer. Men Garmin har også sett nøye på Navionics Boating appen, og lagt inn "fellesskapsfunksjoner" som gjør at du kan legge inn informasjon om alt fra umerkede grunner til lokale bensinstasjoner i appen, og dele med øvrige brukere.

Vil du lese mer om Activecaptain så har amerikanske PANBO en fin artikkel om den, Garmins egen informasjon kan du lese HER.

Nesten alt du nettopp leste om kan brukes sammen med Garmin Connect. Connect er Garmins skytjeneste og kan bland annet brukes til å dele QuickDraw. Connect er Garmins svar på Lowrance/ Simrad GoFree.

Oppsummert.

Garmins nyheter handler mer om evolusjon enn revolusjon, de tilpasser seg enkelt og greit markedssituasjonen, men det gjør de til gjengjeld godt.

Garmin Striker Plus kommer til å få tøff konkurranse i Lowrance Hook2, mens EchoMap Plus er blandt markedets beste mellomklassemodeller, særlig for 7- og 9-tommerne men også 6 er et sterkt kort. Her kommer konkurrentene til kort, ved mindre du skal koble sammen med frontmontert elmotor. Så får vi se hva hovedkonkurrentene Lowrance og Simrad gjør med det, når deres Elite Ti og GO ligger an til fornyelse. For akkurat nå trenger de fornyelse for å henge med, i hvertfall på 7 og 9.

Vi er fortsatt ikke helt fornøyd med Garmins Apple-liknende strategi der alt som lukter konkurranse stenges ute eller kjøpes opp. Vi er spent på hva Garmins kjøp av sin største kartkonkurrent Navionics vil bety i praksis, og det er på høy tid at Garmin får til et samarbeid med en leverandør av frontmonterte elektriske motorer. Men bortsett fra det er det bare å gratulere Garmin med produktene over, de vil bli svært tøffe å slå på innstegsmodeller og mellomklassemodeller i 2018.

Denne artikkelen er tidligere publisert på Hooked.no.

For et par uker siden plukket jeg opp en Deeper Winter Smartphone Case hos Villmarksbutikken på Jessheim. Dette er enkelt forklart en litt stor mappe ment for oppbevaring og beskyttelse av telefon og powerbank.

Jeg har brukt Deepers ekkolodd veldig mye i løpet av 2017, og den har vært en trofast tjener på alle kajakkturer jeg har hatt siden april. En utfordring med bruken av Deeper er batterikapasitet, og da ikke til selve Deeperen, men heller telefonen. Der hvor Deeper holder 5-6 timer mens jeg er ute og padler kajakk streiker telefonen etter 2-3 timer avhengig av hvor forsiktig jeg er med bruken. For å forlenge levetiden har jeg derfor brukt powerbank. Bruk av powerbank og lading av telefon i åpen kajakk er ikke noe jeg er stor fan av og der skal Deeper case komme til sin rett neste sesong. Dette er forøvrig den samme erfaringen jeg har gjort meg på isen. Deeper winter case er vanntett og jeg har sett at lading med powerbank fungerer utmerket både i kulde og mildere temperaturer. Kombiner dette med solskjerming, og touchskjerm så har jeg plutselig fått en veldig solid enhet å ha med meg året rundt!

Deeper i hullet med winter case i bakgrunn. Min powerbank kan skimtes i det ytterste rommet der telefonen vanligvis ligger

Deeper Winter Smartphone Case har myk plastikkfilm i front som virker å fungere bra med touch ved betjening av telefon. Tanken er at man skal la telefonen ligge i den ytterste lommen slik at man kan lese av Deeper mens man isfisker. Videre er Deeper Winter Smartphone Case, eller mappa, delt opp med to isolerende "foam-innlegg" ganske likt diverse sitteplater man gjerne kjøper til turbruk. Jeg har brukt å ha det ene innlegget helt i bakkant av mappa da jeg regner med en del varmetap mot den enden som gjerne ligger på isen eller i snø. Deretter følger powerbank med ledning før neste innlegg som da er stroppet fast i den halvdelen som danner fremre halvdel med vindu. Telefonen ligger selvfølgelig inntil vinduet slik at man kan betjene telefonen fra utsiden.

Deeper winter case gir enkel betjening av telefonen gjennom sitt vindu av myk plast

Telefonen sikres i den ytterste lomma ved hjelp av stropper som jeg fester på baksiden av det ene foam-innlegget. dette innlegget presser dermed telefonen mot vinduet. Deeper winter case åpnes på midten. På baksiden av mappa har man plassert et utfellbart støtteben som gjør at man får en viss vinkel på mappa. På bildet over ser man at dette gir en god vinkel ved plassering på isen. Alternativet er å legge det helt flatt.

Winter case med de to innleggene som følger med. Legg merke til stroppene på ene halvdelen som sikrer at telefonen ligger inntil vinduet

Innsiden av mappa er foret i bakkant, men jeg foretrekker å legge det ene innlegget bakerst etterfulgt av powerbank og eventuelle varmekilder.

Her ligger Powerbank løst i bakre halvdel på et av foam-innleggene som isolasjon

Når telefon er sikret i den andre halvdelen stroppes det fast slik at den ikke ramler ut når man åpner mappa. På den måten kan man åpne for å plugge i ladekabelen ved behov. Legg merke til "hakkene" i foam-innleggene som er ment for å føre kabler mellom de ulike rommene man lager.

Det er ulik tykkelse på innleggene. Her må man bare velge det som passer best

Jeg har foretatt en uoffisiell test av hvordan mappa holder på varme. Litt av poenget med unntak av å holde ting tørt, og at man faktisk har et egnet sted å samle telefon og powerbank, er jo nettopp at man skal ta bedre vare på batterikapasiteten. Det betyr at man ønsker å holde telefon og powerbank unna vind, kald nedbør og gjerne noen grader varmere enn det man opplever vinterstid i Norge.

Den første testen jeg gjorde var veldig enkel. Powerbanken lå allerede i mappa, og i tillegg la jeg inn et enkelt termometer. Alt utstyret hadde da romtemperatur på 20 grader ved testens start. Dette ble så satt utendørs i 10 minusgrader. Det er verdt å merke seg at der testen ble gjennomført ble ikke utstyret påvirket noe særlig av vind. Litt trekk vil det alltid være, men ute på isen opplever man gjerne litt mer vind, som igjen påvirker utstyret mer enn vi får til ved en slik test. Dette er likevel en fin test da vi får tallfestet hvordan varmetapet i Deeper case faktisk er. Resultatet av test 1 var at det tok rett rundt to timer før temperaturen var utlignet. Det er verdt å merke seg at det ikke er et spørsmål om hvorvidt temperaturen inne i mappa blir som utenfor, men heller når. At det tar to timer er vanskelig å klassifisere, men vi kan påpeke at det vil ta kortere tid, jo lavere temperatur utstyret holder i forkant av turen ut i kulda.

Winter case klar for test

Når jeg er ute på isen innebærer det som oftest litt kjøring i forkant. Telefonen har jeg stort sett i nærheten for å sjekke kart eller liknende mens powerbanken oppbevares i Deeper case som igjen ligger i sekken et sted i bilen. Man kan anta at temperaturen er noe lavere enn den ville vært hjemme i stua. Legg til at det er sjelden jeg kan gå ut av bilen og rett ut på isen og jeg vil i mange tilfeller ha utlignet temperaturen når jeg har fått somlet meg til å bore første hullet og kan starte fiskingen. Da kan man spørre seg hva fordelen er når man snakker om temperatur og batteriets levetid. Jeg mener det er litt avhengig av været, da det er rimelig å anta at Deeper case er til god hjelp på dager hvor det er vind. Telefon og powerbank vil dermed ikke være direkte påvirket, men heller litt beskyttet. Mappa beskytter også mot elementene i den forstand at man har et isolerende lag mellom hardware og kald snø/is. Vi skal ikke gå inn på noen teori rundt temperatur og direkte påvirkning vinden har på den, men det vi kan si er at vind og evt. snø som utstyret må utsettes for uten en oppbevaringsmappe vil gjøre at det tar kortere tid før utstyret kjøles ned. På den måten kan vi konkludere med at det hjelper å dekke til telefon og powerbank i for eksempel Deeper winter case.

Temperaturen kryper sakte men sikkert nedover, også i Deeper winter case

For å hjelpe til med å holde hardware innenfor trivselstemperatur lanserer vi en ide som ser ut til å fungere veldig bra. Vi mennesker er ikke spesielt glade i å fryse, og selv om jeg ikke er flink til å bruke håndvarmere eller fotvarmere har jeg skjønt at det er en billig måte å unngå å miste både tær og fingre.

Håndvarmere kan varme mer enn hender

Vi mener også at det kan hjelpe deg med å holde temperaturen noen grader over "ute-temperaturen" inne i mappa. En enkel test med håndvarmer beregnet for å holde 12 timer viste seg å utgjøre en forskjell. Etter to timer med en enkelt håndvarmer var temperaturen minus 2 kontra de 8 blå som var utenfor mappa. For 29 kroner hos Villmarksbutikken kan det være en grei investering på de kaldeste dagene. Man får to stk håndvarmere i en pakke og disse holder en viss varme i opptil 12 timer. Det finnes alternativer som gir mer varme på kortere sikt, men disse vi har testet her vil uansett hjelpe om målet er å øke temperaturen noen grader. Da vil både telefon og powerbank trives bedre. Så fort man kobler powerbank til telefon vil også dette avgi varme som helt klart vil bidra til økt varmeproduksjon inne i mappa, men er ikke nødvendigvis nok til å gi økt temperatur.

Det er god plass til både powerbank og håndvarmer i det midterste rommet. Håndvarmere kan også plasseres sammen med telefon eller for seg selv under powerbanken og det bakerste foam-innlegget

Test nummer tre var å putte begge håndvarmerne inn i mappa. For å prøve å få bukt med litt kondens som dannet seg med en enkelt håndvarmer i forrige test lot jeg glidelåsen være litt åpen fra starten av under denne siste testen. Da sank temperaturen rett under nullpunktet etter 15 - 20 minutter fra 20 varme innendørs. Men ved å lukke igjen glidelåsen økte temperaturen overraskende nok til 4 varmegrader i løpet av de neste 20 minuttene. Det forteller oss at håndvarmere fungerer, men også at mappa er veldig isolerende. Disse håndvarmerne er luftaktiverte og gjorde nok jobben godt i starten når de hadde fått tilført mye luft. Videre taper den seg selvfølgelig etter en stund, da effekten av slike varmere er avtagende med tid. Det er verdt å merke seg at kondensen kom tilbake da jeg lukket igjen mappa. Denne kondensen var nesten fraværende en time senere, samt at temperaturen da var 1 plussgrad. Temperaturen hadde nå sunket tre grader, men var fortsatt langt unna de 8 kuldegradene som var utenfor mappa. Etter to timer lå temperaturen inne i mappa på ca 2 kuldegrader. Selv om dette er samme temperatur som jeg hadde etter to timer med en enkelt håndvarmer må jeg påpeke at utgangspunktet to timer tidligere i denne testen var minus 1, og ikke 20 varmegrader. Begge håndvarmerne hadde nå tapt seg veldig, og ga ikke fra seg mye varme lenger. De varmet seg derimot opp igjen når jeg åpnet mappa og la de på kjøkkenbenken. Disse luftaktiverte varmerne må derfor sies å være et middels alternativ som varmekilde i Deeper winter case. De fungerer, men med en bedre varmekilde vil man få mye mer ut av et slikt system. Vi registrerer at man nå får kjøpt powerbanker med slike håndvarmer-elementer, og det kan nok være et godt alternativ. Mer om dette ved en senere anledning.

Fortsatt minusgrader etter et par timer i kulda, men vesentlig mildere enn utenfor

Det jeg har lært etter disse enkle testene er flere ting. Den aller viktigste er ikke at håndvarmere fungerer, for det var forventet. Det viktigste var nok heller at Deeper case isolerer godt. Så fort glidelåsen ble åpnet sank temperaturen betraktelig, mens den økte når man lukket den helt igjen med et par håndvarmere inni. Har man ingen varmekilder inn i mappa vil ikke temperatur øke om man lukker igjen mappa, men den vil ikke synke like kjapt som med glidelåsen åpen. Temperaturen telefonen og powerbank opplever vil også være en god del mildere enn ved å ligge åpent ute på isen. Avslutningsvis vil jeg legge til at Deeper winter case finnes i to størrelser. Jeg har en Samsung S7 og valgte den største modellen. Denne oppleves ikke stor i det hele tatt, og den mindre utgaven ville vært altfor liten. Dette er verdt å merke seg også for dere med litt mindre telefoner, da det fort kan lønne seg å ta den største utgaven.

PS - CountryFisher har også skrevet og filmet litt om Winter Smartphone Case.

Kom dere ut på isen folkens, det er der det skjer!

De siste årene har jeg skrevet en kombinert årskavalkade og fremtidsvisjon. Her følger Team Colibris oppsummering av 2017, og tanker om 2018, sett med Eriks øyne.

Team Colibris julehilsen.

Fjorårets versjon av denne kan du lese HER. Som vanlig har jeg begynt å skrive denne artikkelen det døgnet solens gang bikker over og dagene blir lengre. Det er ikke helt tilfeldig, den dagen er på mange måter startskuddet for en ny sesong.

Bloggen

Bloggen og konseptet rundt Team Colibri har fungert bra også i 2017. Det dukket opp en ny skribent i form av Dag Christer (les hans intro HER), og ellers kjørte Dag (R), Lars og jeg videre i det vanlige sporet. På tampen av 2016 diskuterte vi hva som skulle være bloggens "røde tråd" i 2017, og endte på at det skulle handle om portable farkoster og mobilt fiske. Det føler vi at vi har levd godt opp til, med flere artikler om fiske med jolle, kajakk og kano og litt ekstra fokus på Deeper.

Deeper

Den observante leser har sikkert fått med seg at det er noen nye båter på vei inn i teamet i 2018, da både Dag Christer og jeg har kjøpt hver vår Starweld Fusion 16DC. Lars går også rundt med tanker om ny båt, så det kan fort ende med hele tre nye båter (av totalt fire) i teamet i 2018. Da sier det seg egentlig selv at temaet "ny båt" blir dominerende i 2018. Hvis alt går som planlagt blir det dypdykk i utstyr, montering av utstyr, tester og statistikk på forbruk og fart og alt annet som hører med når det er snakk om ny(e) båt(er).

Starweld Fusion 16DC

Lesertallene i 2017 startet svakt, sannsynligvis som en konsekvens av Facebook og Googles tiltak for å stanse spredning av Fake News. Faktum er at vi rundt februar 2017 opplevde en brems av trafikk fra begge disse, noe som er merkbart når de til sammen står for tilnærmet 100% av alle nye lesere. Nye lesere utgjør igjen cirka 40% av trafikken vår, og når de nye leserne i praksis aldri fikk noe fra oss inn i sin Facebookfeed falt trafikken vår drastisk. Også trafikken fra tidligere lesere falt, og vi hadde per mars lesertall på ganske nøyaktig halvparten av mars 2016. Til sammenlikning har vi hatt 30-40% økning i trafikken hvert år de siste årene.

Den trenden holdt seg gjennom hele våren og sommeren, vi kom godt ut på høsten før vi igjen begynte å se "normal" trafikk av lesere. Men vi ligger fortsatt under hva vi nok burde ha hatt av lesere, uten Google og Facebooks endringer i sine algoritmer. Det er ikke til å stikke under en stol at det er litt surt at lesertallene synker som en stein, særlig når man mener man gjør det kvalitativt like bra som før. Heldigvis tok det seg opp igjen på sensommeren og vi er nå nesten tilbake til samme nivå i 2016. og i november passerte vi 500.000 sidevisninger totalt.

Per i dag har vi 770 publiserte artikler på bloggen, en økning på 100 fra (omtrent) samme tid i fjor. Rent statistisk legger vi dermed ut noe to ganger i uken, men vi har også noe mer aktivitet på vår Facebookside der vi deler litt mer bilder utenom de vanlige artiklene, linker til andre etc.

Youtubekanalen vår har fått endel nye filmer i 2017, sist ute er DENNE filmen av Lars sin ismeitegjedde:

Vi fortsetter med levende bilder i 2018, og regner med å øke litt på i og med at jeg også har kjøpt kamera.

Team Colibri er fortsatt smale og sære, og det er akkurat det vi ønsker å være. Vi kommer sannsynligvis aldri til å levere stoff for bredden, hva nå enn det måtte være. Vi satser hardt på å fortsette på nogenlunde samme vei i 2018, så her er det bare å stålsette seg for fortsatt nerding innen alt og ingenting av det du kan forbinde med sportsfiske.

Fisket

Som ventet var 2017 fiskemessig en nedtur for undertegnede. 2017 føyer seg dermed pent inn bak 2016, som riktignok var et bra båtår med over 300 timer i Evadaen, men et like dårlig fiskeår. For 2017 logget jeg inn rett over 100 timer i egen båt, og en betydelig del av de timene kom i forbindelse med fadesen jeg hadde i Sverige i våres. Den turen knakk meg litt og jeg fant ikke igjen godfølelsen før sesongen var på hell. Det varmet veldig med kronerullingen sportsfiskermiljøet fyrte opp i etterkant av fadesen, men lysten fikk seg en knekk uansett.

Årsbeste på gjedde med 4,28 kg er begredelig

Det ble endel turer utover i 2017, ikke minst med min lille Alumarine 10 i nærområdet på vårparten. Sesongen begynte egentlig veldig bra med tanke på antall turer, jeg var ute omtrent annenhver helg med jolla. Jeg klokket inn flere turer i mars og april, men fiskemessig ga det ikke det helt store.

På vei til Østernvann.

Tyrifjorden har jeg lagt ned noen tusen timer på de siste 4-5 årene, men i år ble det bare en tur i april. Målet var ørret, men den uteble. For første gang på mange år har jeg ikke en eneste større ørret, ingen gjedder over 5 kilo og ingen store abbor å vise til.

Årets kanskje beste tur gikk til Øyern.

En ting teamet som helhet satset på i 2017 var abbor-NM på Hurdalsjøen. Det ble flere turer dit før konkurransen, særlig Lars og Dag R la ned endel tid for å logge og rekognosere. Det hadde utvilsomt en positiv effekt på resultatet deres også. Jeg rakk bare to turer dit, en med Evadaen og en med Alumarinen.

Strandhogg og pissepause i Hurdalsjøen.

Dag og Lars denger i Hurdal.

Rapporten fra selve konkurransen kan du lese HER, og det var en opplevelse jeg virkelig håper vi kan gjenoppleve i 2018. Da har undertegnede forhåpentligvis en farkost som er hakket mer egnet for raske forflytninger også. At Hurdalsjøen insisterer på å vise meg en kald skulder på hver tur dit får så være.

Startfeltet under NM.

På tampen av 2017 har det blitt noen turer langs Oslofjorden. Jeg har kommet meg ut en time eller to, og delvis sammen med jentungen. Fiskemessig ikke det store, men godt med frisk luft.

Erica i tåke,

Jeg går heldigvis 2018 i møte med betydelig optimisme. Minstemann i familien har blitt to år, og det begynner å bli enklere å forlate familien for å bedrive selvrealisering. Huset vi flyttet inn i sist vinter skriker fortsatt etter tid og penger, men det er i det minste kommet dit at det er beboelig. Med en båt som blir lettere å håndtere inn og ut av hagen, blir også terskelen for å dra på tur lavere. Dermed håper jeg på vesentlig mer fisketid i 2018. Det ser ut som det kan bli minst en skikkelig roadtrip hvor den ene blir til Nord-Norge. Jeg tviler på at det blir noen klassisk vårtur på meg i 2018, kalenderen tillater neppe det, men til gjengjeld kan det hende det blir en flerdagers-tur i august til et (foreløpig) hemmelig sted. Gjeddepersen min på spinnfiske er bare 7,2 kilo, og det burde jeg fått gjort noe med.

Mine mål for 2018 i prioritert rekkefølge:

Flere turer enn 2017
Få en havabbor igjen
Bedre spinnpersen på gjedde

Her er det bare en ting å oppsummere med: I 2018 må det fiskes både mer og bedre!

Utstyret

I likhet med de andre gutta har også jeg testet litt utstyr fra Daiwa i år, men det ble for lite tid med utstyret til at jeg vil skrive noe om det enda.

Trollingutstyr fra Daiwa for testing.

Derimot ble det en hel del tid med Deeper, og det resulterte i en skikkelig TEST. Så vidt jeg kan se er vi fortsatt de eneste som virkelig har testet Deeper, dvs sammenliknet skikkelig opp mot andre alternativer, og det er litt morsomt i seg selv. Per nå har vi også fått inn Lowrance FishHunter som vi (Lars og jeg) tester hardt.

FishHunter versus Deeper

Det er litt tidlig å publisere noe om den enda, ikke minst fordi vi fikk den såpass sent. Men her kommer det en artikkel så snart vi er nogenlunde fornøyd med egne konklusjoner.

Denne fra Berkley testes også om dagen.

Årets utstyrshøydepunkt for min del kom treffende nok ikke på vannet, men på land. Hooked.no sendte meg avgårde til Mets i Amsterdam, noe som resulterte i en aldri så liten serie av artikler der. Her ligger sannsynligvis også noe av årsaken til litt svake lesertall på bloggen i høst, artikler som ellers hadde dratt trafikk til bloggen har endt opp hos Hooked. I skrivende stund ser jeg frem til et besøk på Båtmässan i Gøteborg i februar 2018. Den messen er på mange måter min sesongstart, et besøk der har blitt en tradisjon jeg personlig setter høyere enn alle andre messer.

Som nevnt tidligere blir det nok vesentlig mer skriblerier om utstyr fra min side i 2018, rett og slett fordi jeg har tømt lommene og kjøpt ny båt. Det begynner allerede å tårne seg opp med utstyr i kjelleren som skal monteres i den nye båten, og da er det fortsatt fire måneder før båten skal hentes. Jeg gleder meg enormt til 2018, og det er rett og slett en skikkelig god følelse å ha etter et litt trøblete 2017.

God Jul og riktig Godt Nytt År ønskes fra Lars, Dag, Dag og Erik!

Starweld har fått laget videoer med gjennomgang av mange av deres modeller for 2018, inkludert den Dag Christer og Erik har bestilt.

Kan du ikke se videoen over? Prøv DENNE direktelinken til YouTube.

Skjermdump

Facebook kan man like eller mislike, men faktum er at Facebook er den dominerende formidleren av informasjon i svært mange menneskers hverdag.

Facebook formidler også denne bloggen, siden vi deler nye artikler og andre ting via vår Facebookside. Men vi får tilbakemeldinger om at selv om folk har "likt" siden vår så får de ikke opp oppdateringene våre i sin egen feed. Her får du to tips til å løse det.

Endre sortering i feed

Facebook styrer hva som vises i feeden din, og de styrer i utgangspunktet den slik at de skal tjene mest mulig penger. Med andre ord blir betalte delinger prioritert inn i din nyhetsoppdatering, eller feed om du vil. Vi betaler aldri, og blir derfor ikke prioritert. På bildet over ser du hvordan du manuelt kan overstyre den prioriteringen, og sørge for at du alltid vil se det hvis vi deler noe nytt. Klikk på "Følger", og så klikker du på "Se først".

Det andre alternativet er rett og slett å like innholdet vårt ofte. Facebook sorterer nemlig inn innhold Facebook tror du vil like, for å sørge for at du ofte klikker deg inn og sjekker din feed. (Igjen, noe de gjør for å tjene penger, siden annonsørene betaler for Facebooks evne til å trollbinde deg.) Hvis du ofte liker våre innlegg, vil Facebook vise nye innlegg til deg oftere enn dersom du sjelden liker nye innlegg fra oss.

Visste du at Dag Christer har en fortid som gjeddeguide for TV-serien Paul Padler Nabolaget?

Her er uansett episoden hvor Dag Christer guider Paul på gjeddefiske.

Dag Christers blide åsyn ser du fra ca 8 minutter ut i filmen. Kan du ikke se videoen? Prøv DENNE direktelinken?

Nytt flaggskip del II - Vinneren ble....

Retningssensor, trenger jeg det?

Montering.

I bruk.

To andre artikler om retningssensorer:

Eksterne artikler verdt å lese:

Testet: Haspelkombo fra Daiwa til gjeddefiske

Testet: Abu Garcia Revo ALX

Hva ligger så i "litt tøffere"?

Sniktitt - Lowrance Hooked 2 under vann

England, kjempers fødeland

Motorguide Xi5 - nå med lengre skaft

Nyheter fra Metstrade - Lowrance

Hva med innsiden da?

Hva er IKKE Hook2?

Starweld Fusion 16DC - flere bilder av båt og utstyr

Nyheter fra Metstrade - Simarine PICO

Hva er vitsen med batteriovervåkning?

PICOone

PICO+

SC302T

Hva savner vi på PICO?

Mer om temaet:

Kartverket offentliggjør hvem som har de mest oppdaterte kartene

Ny abborcombo type billigkrok

Oslofjorden 03.12.17 - snartur til bomtur

En liten ismeitefilm

Nyheter fra Metstrade - Garmin

Garmin Striker Plus

Garmin EchoMap Plus

Garmin ActiveCaptain.

Oppsummert.

Minitest av Deeper Winter Smartphone Case

Fortid, og litt mulig fremtid - hva med 2018?

Bloggen

Utstyret

Video av Starweld 2018

Ser du oss ikke?

Dag Christer som gjeddeguide