Quantcast
Channel: Team Colibri
Viewing all 606 articles
Browse latest View live

Adapterkabler til Lowrance Hook2

$
0
0
Lowrance Hook2 er Lowrance sin innstegsmodell, nylansert og nydesignet fra bunnen og opp (pun intended). Modellene som sådan liker vi, men utvalget ekkoloddgivere har vært en begrensende faktor.

Du finner en dyptpløyende artikkel om Lowrance Hook2 fra lanseringen HER, og hvis du ser etter adaptere til andre Lowrance modeller så finner du en sak om de HER. Vår første, og foreløpig siste, testtur med Lowrance Hook2 finner du rapportert HER. I den rapporten kan du lese at vi forsåvidt får ekkoloddet til å lese dybden ned dit Lowrance har lovet, men ellers er det på 0-20 meter Hook2 gjør en bra jobb med Splittshot-giveren vi har fått låne.

Årsaken til dette er sannsynligvis den ekstreme konevinkelen, ved 200 kHz har alle giverne til Hook2-serien en konevinkel på over 40 grader. Det er sikkert fint for bass-fiskere som ser på alt dypere enn 5 meter som "deep water fishing", og det er høyst brukbart for de som bare fisker gjedde eller gjørs i grunne innsjøer på Østlandet, men for resten av oss er den konevinkelen for stor. Konsekvensen av ekstrem konevinkel er at det blir vanskelig å vurdere hvor fisk befinner seg i forhold til båten, og bunnvisningen blir upresis.

Her kommer så to nye adaptere inn i bildet. Siden Hook2 har en helt ny plugg for ekkoloddgiveren, kan ikke eksisterende ekkoloddgivere brukes uten adapter:
To ulike adaptere til Lowrance Hook2
Til venstre i bildet over er "Xsonic transducer adapter" (artikkel 000-14069-001) mens "7-pin transducer adapter" (artikkel 000-14068-001) ligger til høyre. Merk at disse IKKE kan brukes på Hook2 4, altså den minste og enkleste modellen i Hook2-serien. Årsaken er at Hook2 4 har kombinert plugg og kabel for ekkoloddgiver og strøm. Men 4 er uansett et såpass enkelt ekkolodd at det uansett ikke er noe jeg vil anbefale til sportsfiskere.

Til venstre i bildet over er adapteren du trenger hvis du vil bruke en ekkoloddgiver med den svarte kontakten, feks givere beregnet brukt i Lowrance Elite Ti eller Simrad GO. Typisk TotalScan eller HDI-giverne. Til høyre er adapteren du trenger hvis du skal bruke en ekkoloddgiver med den klassiske blå kontakten, feks givere beregnet brukt mot den eldre Hook-serien, HDS etc.

Siden "min" Hook2 5 (jeg har lånte den fra Navico) er beregnet på Splittshotgiveren med 2D og DownScan, er det den siste adapteren som er den aktuelle med mitt utvalg av ekkoloddgivere. Tanken er å teste 83/200/455/800-HDI og Airmar P66, men får jeg tid blir det en liten runde med HST-WSBL også.

Slik ser kontaktene på adapterkablene ut:
X-sonic til venstre, tradisjonell blå 7-pin til høyre.
Da ligger alt til rette for en ny testrunde med Hook2. På tide å børste støvet av minstejolla.





Bunnefjorden 14.04.18 - Minitest Hook2 del II

$
0
0
Forrige minitest med Hook2 var ikke veldig imponerende, men etter litt endringer var det på tide å se om skifte av ekkoloddgiver kunne gjøre et utslag.

For å gjøre en lang historie kort, hvis du vil ha Lowrance Hook2 og jevnlig fisker på dypere vann enn 20 meter så trenger du en annen ekkoloddgiver enn de som er laget for Hook2-serien. Forrige minitest tilbake i januar var med en av disse giverne, nærmere bestem Splittshot, som er Hook2-seriens svar på HDI-giverne vi kjenner fra før. Men i likhet med de to andre Hook2-giverne, har Splittshot en konevinkel på over 40 grader, mens HDI er tilgjengelig i to versjoner som begge har mye smalere konevinkel enn Splittshot. Rapporten fra testen i januar finner du HER, men jeg var som du skjønner ikke videre imponert med prestanda på dypere vann. Jeg mistenkte allerede da at problemet var den ekstreme konevinkelen. Jeg har hundrevis av timer med Airmar P66, brukt på mange modeller og merker ekkolodd, og den ekkoloddgiveren har også ekstrem konevinkel bare på 50 kHz. Erfaringen med den giveren i 50kHz er ganske lik erfaringen med Splittshot i høy chirp, bare at P66 i 50kHz fungerer greit noe dypere på grunn av lavere frekvens og større effekt.

Så kom det en pakke i posten, og i den pakken lå det to adaptere:
Adaptere til Hook2.
Hva de gjør med hvilke givere kan du lese om HER. Men hvis jeg igjen skal oppsummere så bruker du adapteren til høyre hvis du har en ekkoloddgiver med blå plugg, og adapteren til venstre hvis du har en ekkoloddgiver med sort plugg.

Med adaptere i hånden fikk jeg veldig lyst til å ta en ny tur med Hook2, og da anledningen bød seg noen timer på formiddagen var det bare å komme seg avgårde.
Klar til å legge fra.
Det blåste dessverre endel i dag, rundt 4-5 sekundmeter i følge YR. Vind og ekkoloddtesting går ikke godt sammen, fordi båtens bevegelse blir enda et parameter som gir usikkerhet. Etter regn og snøsmelting er dessverre også vannkvaliteten i Oslofjorden omtrent som betasuppe. Omtrent null sikt, masse ferskvann og mye rart som flyter rundt. Skulle jeg få gode resultater med Hook2 i dag, taler det definitivt til dens fordel.

Under ser du adapter 000-14067-001, som gjør at du kan bruke en ekkoloddgiver med den blå 7-pins pluggen på en Hook2 i størrelsene 5-12. (Hook2 4 kan du ikke bruke annen giver på, for på den modellen er giver og strøm kombinert i en plugg.) Her har jeg plugget adapteren i den blå kontakten til en Lowrance HST-WSBL.
Adapter 000-14067-001 klar til bruk.
Vel på vannet så jeg forskjell på HST-WSBL og den originale Splittshot nesten umiddelbart. Allerede ved 10-15 meters dybde og sterkt hellende bunn tegner HST-WSBL en mye bedre bunnlinje enn Splittshot, og desto dypere det blir desto større blir forskjellen. Under ser du et skjermbilde tatt midt i Bunnfjorden på 484 fots dybde, eller 161 meter om du vil. (Min demomodell av Hook2 har ikke metriske enheter, men det har du selvfølgelig på de modellene som selges i norske butikker.)
Hook2 med HST-WSBL på dypt vann.

Bildet over er tatt med alt av innstillinger på auto. jeg tester Hook2 med alt på auto fordi jeg antar at det er hva brukerne typisk vil gjøre. Poenget her er å se hva Hook2 kan levere til sin antatte kjøpergruppe, ikke nødvendigvis hva den kan gjøre for nerder som meg selv som sannsynligvis aldri hadde kjøpt en Hook2 uansett. Som du ser er bunnlinjen klar, noe som er naturlig siden dypfuren i Bunnefjorden er ganske jevn, og den tegnes med hard farge (ikke blått eller svart, og ikke slørete eller uklar). På bildet over har vi tydeligvis et hardt treff, til tross for at vi kjører høy chirp med en billig ekkoloddgiver på en innstegsmodell og med alt på auto. Det er absolutt "innafor" og som forventet. Skal jeg kritisere litt så er det i overkant mye støy på 0-70 fot, men det kan ha sammenheng med dagens elendige vannkvalitet.

Forrige gang jeg var ute brukte jeg Splittshot og da så det mer ut som på skjermbildet under som er fra den turen. Elendig gjengivelse av bunnlinjen. (Men mye mindre overflatestøy - dog også på en dag med 5 meter sikt i vannet.) Innstillingene er fortsatt med alt på auto, og softwaren er den samme:
Hook2 med Splittshot på dypt vann.

Men Hook2 ER en innstegsmodell, med lavere utgangseffekt (RMS) enn Elite Ti og HDS. Den er ment for nybegynnere og er absolutt ikke ment å brukes på 100+ meters dyp. Så etter å ha rotet rundt på dypet en stund snudde jeg baugen inn mot land og dybder Hook2 er mer egnet for hvis målet er å se fisk. Husk på at jeg fortsatt bruker HST-WSBL her, som også er en ekkoloddgiver for grunt vann, typisk egnet for sjøørrett, abbor, gjedde og gjørs. Skjermbildet under viser at overflatestøyen er sterk.
Mye overflatestøy, sannsynligvis fra møkkete vann.

Med dagens mål (sjekke om Hook2 får bedre prestanda på dypere vann hvis den brukes med en ekkoloddgiver med smalere konevinkel) i boks kunne jeg kruse rundt og se etter fisk. Jeg hadde med en vertikalstang og noen jigger, så kanskje det kunne bli torsk til middag?
Fin kombo til grunt vertikalfiske.

Denne så fin ut men jeg fant den ikke igjen da jeg bakket opp igjen mot vinden for å slippe jiggen på den. Det er egentlig vanligere enn man kanskje skulle tro, fisk flytter gjerne på seg så det er absolutt ikke gitt at man finner igjen og får fisket på den fisken man ser.
Fin bue men jeg fikk ikke fisket på den.

Men jeg fant da 3-4 andre ekko jeg kunne slippe jiggen på, dessverre uten hell. Det ble mest som på bildet under:
Ikke det nei
Det som bør testes med Hook2, men som jeg ikke har fått gjort enda, er å bruke 50/200/455/800-HDI så man får sett hvordan enda smalere konevinkel på 2D-ekkoloddet blir, og ikke minst ser hvordan downscan fungerer via adapteren. Jeg burde også teste TotalScan med den andre adapteren (x-sonic versjonen for sorte 9-pins kontakter) men jeg har ikke en Hook2 for Tripleshot-giver tilgjengelig så den jobben har jeg tenkt til å overlate til noen andre.

Jeg hadde ganske begrenset tid tilgjengelig i dag, så i 11-draget måtte jeg på land igjen. Det er forresten siste gang jeg sjøsetter på denne plassen. Selv om min Alumarine 10 er lett, er denne kneika opp til bilen hakket brattere enn godt er:
Det var det året det var så bratt.
Nå blir det ikke mer testing fra min side på en stund. Kalenderen er smekk full til langt uti mai, og da dukker også den nye båten min opp og der må jeg legge ned en haug med timer for å få den sesongklar. Min Starweld Fusion 16DC står hos Borgs motor og venter på meg, men bimini-toppen har ikke kommet enda så derfor har jeg utsatt hentingen til alt er på plass. Mercury-motoren som skal på den står for øyeblikket på lageret hos Mjøsservice og blomstrer, så alt er egentlig klart til å rigge båt når bare amerikanerne får ut fingeren og får sendt bimini og kalesje. De tingene skal komme 7. mai, så med litt flaks får jeg hentet båten mellom 7. og 17. mai.


Ny båt, endelig. Del I.

$
0
0
Etter en altfor lang vinter var dagen endelig kommet, båten var klar for leveranse - og turen til Borgs Motor i Kumla stod for tur.

Turen startet klokken 09.00 om morgenen, og i god stil var ikke min respektive kompanjong og jeg avgårde før en stund etter. Etter en rask frokost på Statoil så spoler vi 5 timer frem i varierende vær, til der damen i Google Maps sa sving til venstre om 200 meter, og du vil se målet på høyre side.
Vårt Mekka ligger i Kumla, Sverige.
Været var ikke det fineste, her regnet det mye, men inne i lokalene stod det myyye spennede og skinte. Vi trodde egentlig at bygget til Borgs Motor skulle være større, men det var et bra antall båter i showrommet. Uheldigvis så ble vi for oppslukt av vår egen båt, så bilder av showrommet ble det lite av.

Bilder sier mer enn tusen ord, så her kommer det et par:

Kastedekk i front.

Cockpit.

Nedfellbar sofa bak.

Ledlys og høyttaler under styrbord dash.

Fest for frontlanterne og horn.

Transporttrekket er helt topp!
Båten hadde flust av ekstrautstyr som følger med som standard. Blant annet Bluetooth stereo, seter som du kan skyve frem eller tilbake, alt ettersom du er lang- eller kortbent. Tiltbart ratt, blått lys ved bena og et gult fremme i baugen. Stangholdere foran og bak, utfellbart steg i akter for å komme i båten (fra land eller vann), hull i aktergulvet for vannskistang hvis dette skal være et tema. Daniel ble også overrasket over alt utstyret som fulgte med som standardpakke. 

Klar for hjemreise.
Det var utrolig godt å få båten over på egen henger. Men etter innjusteringen av henger til båt, så ser vi at fremre kjølhjul må heves. Dette var dog ikke mulig med festene som er der i dag, så hvis noen vet om en dyktig sveiser så send meg gjerne en melding på det.

Uheldigvis for bankkortet, så lå Sporting sin butikk bare 3 steinkast unna - så vi måtte selvfølgelig en tur dit. Er du en ivrig predatorfisker så anbefales den butikken på det aller sterkeste. Utvalget er enormt. Her får du alt fra agn til karpefiske til håndlagde gjeddebaits. Betjeningen er utrolig hyggelig og ikke minst kunnskapsrik!

Og etter Mekka kommer Nirvana.

Her inne er det fort gjort å handle såpass at man må leve nudler en god stund, så det lønner seg å ha tunga rett i munnen samt legge igjen bankkortet hjemme. Det ble litt handling, men vi klarte å begrense oss slik at vi hadde nok penger igjen til å momse inn båten.


Gjeddemums.
Det ble noen baits fra Eastfield og Wolfcreek. Disse skal bli spennende å teste ut, finishen er upåklagelig. Men man kan vel ikke være hos Sporting uten å handle noen Bulldawgs og Jeff Boggs Big Boy?

Gummidyr 1.
Gummidyr 2.

Siste innkjøp ble av nyheten til Rapala, nemlig X-Rap Peto 20cm. Helt vanvittig finish på disse, og det følger med et ekstra, utskiftbart bakstykke.

Just add water.
Litt flere stemningsbilder fra en fantastisk butikk som absolutt er verdt å besøke hvis du driver med predatorfiske!

Så mye godis!

Gummi i mengder.

Det er sikkert mer gummi her enn i alle norske butikker - til sammen.

Keen på litt flash?

Tailbaits.

Gummidyrveggen er drøy.

Kan ikke la den henge igjen vel?

Hardbaits.

Litt Strikepro.

Så vanvittig mye.

Mye kule bilder og historie i veggene.
Turen til grensa gikk heldigvis smertefritt, og fortollingen gikk bra. Siden været var slik som det var så måtte det en liten vask til av skrog for vi pakket henne inn i presenning etter hjemkomst.

Mye leketøy som skal monteres.
Neste innlegg vil omhandle montering av utstyr og elektronikk som så klart er en selvfølge på denne bloggen :D En del gikk smertefritt, og noe var ikke fullt så enkelt. Men dette kommer vi tilbake til når alt er ferdig..

Evadaen er solgt

$
0
0
Litt rart å se henne på vei ut av våre liv, og vemodig med en tom henger i hagen.

Håper jeg snart får en ny båt på denne.
Jeg har hatt noen uker å forberede meg på, så det var mest av alt morsomt å se en far og en sønn ta over en båt mens begge gliste omtrent like mye som jeg gjorde en gang. Båten ble solgt samme uken som jeg la den ut med DENNE salgsannonsen. For de som måtte lure, gikk hun for det jeg forlangte, men med en Lowrance HDS 8 Gen 2 og takstativet på kjøpet. Jeg skal innrømme at jeg ga meg veldig fort der, mye fordi det er ting jeg ikke har tenkt å gjenbruke i Starwelden.

Før nøklene ble overlatt, hadde vi felles prøvekjøring i Oslofjorden, etterfulgt av skifte av gir- og motorolje på begge påhengerne så alle innvolverte kunne se at det ikke lå noen skjulte bomber der.  

Utstyrstips: Giroljepumpe

$
0
0
Oljeskift er unektelig ensbetydende med litt søl og klin, men det finnes hjelpemidler der ute som kan hjelpe deg og som dessuten gjør det for en billig penge.

Tidligere har jeg hatt en pumpe i metall, med ymse overganger til ulike motorer. Kjøpt på nett fra USA for endel år siden. Den pumpa har vært helt topp den, helt til den forsvant på mystisk vis i våres. Jeg kjøpte derfor en enkel pumpe på Biltema som reserve, mest i påvente av at jeg skulle rydde opp nok i egen bod til å finne igjen den dyre pumpa.
Biltemas giroljepumpe (foto: Biltema.no)


Artikkelnummer 25776 "Pumpe for giroljeskift" er neppe noe for proffbrukeren, men noe annet kan man ikke forvente til 69 kroner heller. Siden alt er i plast må man legge litt bånd på supermannkreftene under pumpingen, og sørge for at oljen holder en temperatur som gjør den lett håndterlig. Men det siste bør man alltid sørge for uansett, rett og slett fordi man da er sikker på at den renner inn i alle kroker og hulrom der den skal under påfylling. Romtemperatur er et bra utgangspunkt.

Plastdysen passet i min Suzuki 80HK, mens metalladapteren passet i dorgemotoren, en Tohatsu 6HK. Full klaff på begge motorene på første forsøk.

Gjengene i pumpehodet passer rett på flasken med Biltemas API GL-4 girolje, mens den ikke passer på samme i API GL-5. (Som Suzukien skal ha). Det siste var dog ikke noe stort problem, for med forlengeren på pumpen gikk det fint å holde pumpen i oljeflasken med den store åpningen også.
Ferdig!
Tomme malingsspann er forresten fine til spilloljen, merk med spillolje og lever som farlig avfall på gjenvinningsstasjonen.

For de som ikke liker Biltema, har Quicksilver en variant som er tilnærmet identisk. Fordelen med Quicksilver-varianten er at forlengeren av pumpen er teleskopisk, så det er ikke et løst rør der du kommer til å rote vekk slik det er på Biltemas variant.
Quicksilver gear lube oil pump.

Testet: TK STAR TK905 GPS Tracker

$
0
0
Verden er dessverre full av kjeltringer og pakk, og som båteier bør man ta alle mulige forholdsregler for å unngå at kjeltringene forsyner seg.

Litt enkelt sagt finnes det to varianter av tyverisikring. Varianter som hindrer tyven i å ta med seg ting (preventivt) og varianter som skal gjøre livet surt for tyven etter at han har gjort sin ugjerning. Kjetting og lås er definitivt preventivt, Securmark og tilsvarende er midt i mellom da det merkes tydelig, og så har man skjulte sporingsprodukter som ikke er merket som en "siste utvei". Poenget er å vite hvor det man eier befinner seg, slik at man kan finne det igjen dersom noen flytter på det.
Ikke en rar hockeypuck, men en sporingspuck.

Det finnes mange varianter av sporing på markedet, men de beste har to fellesnevnere, SIM-kort og innebygget GPS-mottager. Med SIM-kort og tilhørende mobilabonnement kan sporingsenheten sende diverse informasjon til deg uten å være avhengig av nettilgang via kabel eller WIFI, og med innebygget GPS-mottager er posisjonen du mottar nøyaktig nok til vår bruk.

Jeg har tidligere benyttet to typer sporing. En enkel variant som baserer seg på WIFI, som i praksis betyr at jeg får beskjed dersom sporingsenheten flyttes ut av WIFI-sonen. Fordelen med denne er at man ikke trenger SIM, så det er ingen løpende kostnader i det hele tatt. Ulempen er opplagt, etter at sporingsenheten først har forlatt WIFI-sonen den er koblet til har du ingen sporing lengre. Med andre ord vet du at gjenstanden din er stjålet, men har ingen mulighet til å finne den igjen.

Den andre varianten var en av løsningene som selges i Norge, med SIM og løpende abonnement. Varianten jeg hadde ga oppdateringer av posisjon som basis, men kunne også gi informasjon om batterispenning og status på for eksempel en elektrisk lensepumpe. Unektelig en helt topp tjeneste, men med en startkostnad på flere tusen kroner og et løpende abonnement til noen hundre kroner i måneden i tillegg. Bra, men også kostbart.

Jeg droppet sistnevnte løsning da jeg gikk over til å ha båten min i hagen. Her står den innenfor husets WIFI-sone og dermed kunne den overvåkes uten løpende kostnader med både sporing og kamera. Siden jeg nå kjøper ny båt og ny påhenger, og nytt er mer tyveriutsatt enn gammelt, vil jeg igjen ha sporing også utenfor WIFI-sonen. Men som den gjerrigknarken jeg er vil jeg ikke betale et alarmselskap og en mobiloperatør flere hundre kroner i måneden for noe som ikke koster de en krone å drifte. Skulle trackeren vise at det er tjuvradder på ferde klarer jeg fint å ringe politiet selv, og skulle politiet ikke være i stand til å ta affære er jeg over middels løsningsorientert...

Dinside.no har en test fra 2016 som er verdt å lese, den finner du HER. To år senere har det tilsynelatende ikke skjedd veldig mye på denne fronten. Jeg Googlet litt rundt og fant ut at jeg skulle prøve ebay-varianten TK905, som nettopp har GPS-mottager og krever SIM-kort men hvor jeg kan velge fritt hvilket abonnement jeg skal ha på SIM-kortet.
Alt du trenger - bortsett fra SIM.
Bildet over viser hva som var i pakken. For snaue 400 kroner får man selve enheten, pose å ha den i, ladekabel (USB), EU-plugg og SIM-adaptere. Jeg bestilte så et kontantkort fra CHESS av typen CHESSkontant. Jeg var ute etter et kontantkort uten startkostnad, med lav SMS-kostnad (siden trackeren sender SMS) og med lavest mulig årlig minstepris.

Litt om valg av abonnement.

Ja, selv kontantkort har nemlig en årlig minstepris. Her må du ta en kikk i den lille skriften men i praksis stenges abonnementet som regel etter et år eller to dersom det ikke er brukt (og dermed betalt inn) et minstebeløp i perioden. For dette abonnementet er det minstebeløpet 50 kroner per 12 måneder. Med en SMS-pris på 29 øre gir det 172 SMS i året, eller 14 SMS i måneden. Hvor mange SMS som skal sendes er opp til deg, du kan motta SMS basert på følgende:

  • Fart - hvis trackeren flytter seg raskere enn en viss hastighet.
  • Vibrasjon - hvis trackeren ristes på.
  • Forflytning - hvis trackeren beveger seg mer enn et gitt antall meter (geofence)
  • Driftsstatus - hvis trackeren mister GPS-lås, lavt batteri etc
  • Løpende posisjonsoppdatering (tracking)
I en båt vil det typisk være forflytning og driftsstatus du bruker. Forflytning sier seg selv, driftsstatus er et poeng for å få varsel om lavt batteri, men i praksis også for varsel om mulig tukling med trackeren. En tjuvradd med litt vett i skallen kan finne på å slå av trackeren, bryte signalet med en jammer eller putte trackeren i en metalleske. Da er det kjekt å få et varsel om mulig tukling så du kan hive deg avgårde og sjekke hva som skjer.

Det denne trackeren IKKE har, er toveis kontroll av driftsstatus. I en ideell verden burde trackeren si i fra om sin status per et gitt intervall, og så bør appen man styrer den med gi en alarm dersom driftsstatusen uteblir. Da vil du få varsel hvis trackeren kobles helt ut, men slik er det altså ikke i denne modellen. Ulempen med en slik funksjon er kostnaden, for at funksjonen skal ha en nytte må driftsstatus utveksles mellom tracker og app ofte, og dermed blir det mange SMSer å betale for.

De fleste SIM-kort kommer med en gitt PIN-kode. Den byr på problemer her, siden du selvfølgelig ikke får angitt noen PIN i trackeren. Du må enten ha en mobiltelefon eller nettbrett du kan putte SIM-kortet i, og så slå av PIN via innstillingene der, eller et SIM-kort uten PIN til å begynne med. Sistnevnte kalles gjerne M2M, maskin til maskin, og er beregnet på nettopp vår bruk. Ulempen med M2M er at de bare finnes med mye dyrere abonnementsordninger enn enkle kontantkort.

Jeg valgte altså et vanlig kontantkort (med SIM-kode), fant frem en gammel mobil som tar det store SIM-kortet, og brukte den mobilen til å deaktivere SIM-koden på kontantkortet. Så satte jeg SIM-kortet i trackeren, sendt de nødvendige kommandoene for oppstart, og 5 minutter senere var alt i drift og jeg fikk den første meldingen med posisjon:
Slik ser tekstmeldingen med posisjonsvarsel ut.

Før du kan starte å bruke appen (mer om den lengre ned) må du tillate at trackeren bruker GPRS. General Packet Radio Service er et litt fancy uttrykk for datatrafikk via mobilnettet. Appen bruker med andre ord mobildata, ikke SMS i sin kommunikasjon med trackeren.

La meg avklare en ting: Hvis du er av typen som har ti tekniske tommeltotter så er neppe dette et produkt for deg. Det er litt fiklete å sette opp trackeren riktig med diverse SMS-kommandoer hvor du må passe på små og store bokstaver, mellomrom på riktig sted og en bruksanvisning som er grei nok men på engelsk og skrevet av/ for de med god konsentrasjonsevne.  Hvis du betviler egne evner på dette området kan du like gjerne belage deg på at du trenger hjelp med en gang, eller på å kjøpe en av de norske variantene (dog med en litt annen prislapp).

Fysiske mål.

Tilbake til selve trackeren så har den et feste i den ene enden, og ladeport og SIMport i den andre. Portene er beskyttet med et gummideksel.
Feste og porter.
Trackeren har en magnet på undersiden så den kan enkelt "monteres" på steder der magneten kan brukes. Men der dette ikke fungerer, og det er i praksis ganske mange steder for moderne båter og båtmotorer har så mye plastdeler at det er begrenset hvor du får brukt en magnet, så er festet og en snor et greit alternativ. Jeg hadde gjerne sett at det fulgte med borrelås på klistrelapper i pakken, men det er uansett lett å få tak i ellers. 

Trackeren i seg selv er 9,5 cm lang, 7,5 cm bred og 2,5 cm tykk ved min kontrollmåling. Dette er noen ekstra millimeter kontra oppgitte mål fra selger. Oppgitt vekt på 168 gram har jeg ikke sjekket. Den er uansett liten nok til at den er enkel å plassere, samtidig som oppgitt batteritid (90 dager standby) er helt ok. Det er verdt å merke seg at batteritiden faller for hver SMS, så hvis lang standby er et poeng for deg bør du sette den opp så den ikke sender flere SMS til deg enn strengt nødvendig. Dog er batteritiden i praksis ikke et veldig stort problem, du skal være særdeles lite interessert i å etterse båten din for å få et problem med batteritiden her. Når båten brukes setter du trackeren til lading, og i vinterhalvåret kommer du langt med en powerpack ala det du ellers bruker på mobiltelefoner.

Trackeren er klassifisert som IP66 somk betyr "støvtett og spylesikker". Det betyr i praksis at den tåler ganske mye vann, men at den ikke skal ligge i vann.

Litt om GPS versus LBS.

De fleste har fått med seg at Global Positioning System (GPS) er basert på en håndfull satelitter som sender ut et signal til din dings med en GPS-mottager, og så triangulerer dingsen din sin posisjon basert på dette og en klokke. Systemet fungerer bra og er mer enn nøyaktig nok for vår bruk. Men TK905 GPS Tracker bruker også LBS der den av en eller annen grunn måtte miste GPS-signalet. Location Based Service (LBS) er en samlebetegnelse på forskjellige software-baserte måter å anslå posisjon, som sådan er GPS et eksempel på LBS. Men LBS kan gi posisjon basert på andre kilder enn GPS og begrepet brukes i praksis om posisjon via triangulering av mobiltelefonsignal eller WIFI og internett. TK905 kan bruke både GPS og LBS basert på triangulering av mobilmaster. Dette er det samme prinsippet som de fleste moderne mobiltelefoner, kombinasjonen av GPS og LBS gir høyere nøyaktighet enn bare en kilde, og ikke minst har du et alternativ å falle tilbake på dersom den ene kilden feiler. (Feks fordi noen bruker en jammer.)

GPS alene er klart bedre enn LBS alene, i praksis ender du fort på noen hundre meters feilmargin uten GPS.


Appen.

Selvfølgelig finnes det en app, du får snart ikke kjøpt skolisser engang uten at de knytes med en app... 
TK STAR app
Du må ikke ha appen for å bruke trackeren, den kan styres helt og holdent via SMS og i SMSen er det link til posisjonen dens i Google maps. Du må med andre ord ha en smarttelefon med internett, men du må ikke ha appen.

Jeg har testet å styre Trackeren både via SMS og via app, og det er klart enklest med app. Merk deg det vi skrev om GPRS under avsnittet om valg av abonnement, du må aktivere GPRS i trackeren selv om SIM-kortet ditt uansett er klargjort for dette fra leverabndøren. (Det er så godt som alt av nyere SIM.)

Via "Issue command"-menyen kan du slå av eller på ulike funksjoner.
Hovedmeny
På skjermbildet over kan du også se at trackeren bare har 10% strøm, noe jeg også fikk en alarm om. Man kan dessverre ikke begrense alarmen om lav strøm i form av antall varslinger, så når den alarmen først går må man inn i menyen under og slå av den varslingen. Hvis ikke får du en ny varsling hvert tredje minutt til kontantkortet er tomt, trackeren er tom for strøm, eller du har koblet til en lader.
Commando-menyen

I appen har du også funksjonen man helst håper man aldri vil bruke, "Real time tracking". Hvis du for eksempel har satt opp geofence-kommandoen, slik at du får et varsel hvis trackeren beveger seg utenfor en gitt sone, vil du få et varsel dersom den gjør det. Så kan du slå av geofence (for å unngå ørten varsler til) og heller slå på real time tracking så du kan spore posisjonen løpende.
Grønn er trackeren - blå er meg
Bildet over viser denne funksjonen. Det blå symbolet er meg, for anledningen på jobb i Bjørvika i Oslo. Det grønne symbolet er trackeren, for anledningen i et bygg på Høvik. I bildet over vises kartbildet, men du kan også velge satellittbildevisning om du ønsker det.
Trackeren i satelittbilde
Med denne funksjonen aktiv, sender trackeren sin posisjon til deg hvert 15. sekund, så skal du bruke denne funksjonen over tid er det greit å ha litt penger på kontantkortet. Funksjonen ellers fungerer som den skal, og med en hyggelige tilleggsopplysning som ikke stod i spesifikasjonene. Appen beregner avstand (i luftlinje) fra deg og til trackeren. Som du ser på bildet over sier også trackeren i fra om den står i ro eller beveger seg, og hvilken retning den sist beveget seg i.

Appens real time tracking har en svakhet kontra posisjon mottatt som SMS, og det er mangelen på kjøreanvisninger. Siden SMSen inneholder en link til trackerens posisjon vist i Google Maps, er du to tastetrykk unna kjøreanvisning etter å ha åpnet linken. Men bruker du appen må du finne ut av kjøringen selv. Det er heller ingen "klipp og lim" mulighet for posisjon fra appen og til Google Maps.


Oppsummert.

TK905 GPS Tracker gjør jobben, og det til en billig penge. Den kunne vært enklere å sette opp, og batteritiden er i praksis 1/3-av hva produsenten gir inntrykk av (rundt 3-4 uker i praksis). Men det er rent småplukk sammenliknet med nytteverdien.

Om å importere båt fra Sverige

$
0
0
Merverdiavgift, toll, frakt, forsikring. Disse stikkordene skal du ha kontroll på hvis du skal handle båt noe annet sted enn i Norge. Handler du utenfor EU skal du også ha kontroll på CE-merkingen. 
Ny båt - men hva gjør man så?


Forskjellen på merverdiavgift og toll. 

Nesten alle varer som skal selges i Norge eller importeres til Norge skal det betales merverdiavgift (moms/ MVA) på, inkludert båt og båtmotor. Det finnes flere merverdiavgiftsklasser, men den relevante i dette tilfellet er 25%. Du skal med andre ord betale 25% i avgift på det du tar inn til Norge, og det gjelder uansett om du kjøper nytt eller brukt. Kjøper du brukt kan du naturligvis ikke få refundert svensk avgift, og du får i praksis en 25%-merkostnad på ditt båtkjøp. Men handler du nytt, kan du få refundert svensk avgift etter import til Norge, og siden den svenske avgiften også er 25% blir det omtrent et nullspill. (Det går ikke helt i null, da du må betale et behandlingsgebyr og det er valuttaforskjell på den norske og svenske avgiften, men det er småpenger i denne sammenhengen.)

Vær obs på at du betaler merverdiavgift også på transportkostnaden. Det gjelder uavhengig av om du henter båten selv, eller bruker en speditør. Henter du selv beregner tollbetjenten en kostand basert på hvor langt du har kjørt, og så betaler du MVA av den kostnaden.

Toll er en egen særavgift, og altså ikke noe som gjelder alle varer og heldigvis hverken båt eller båtmotor fra EU-land. Du kan få toll hvis du handler fra et land utenfra EU, du kan lese mer om toll HER, men det er altså IKKE relevant i denne omgangen.

Det er egentlig ganske enkelt å privatimportere båt til Norge, men du må ha litt kontroll på papirarbeidet og være forberedt på at du får noen dager der du har lagt ut både svensk og norsk moms, før du får refundert den svenske momsen. Det bør ikke ta mer enn 2-3 dager fra du har lagt ut norsk moms før svensk forhandler kan returnere svensk moms til din bankkonto, men du må altså ha penger nok på din konto til å dekke begge deler en liten stund.

Hva er det du kjøper?

Dette virker kanskje som et dumt spørsmål, men du må kunne dokumentere hva du har kjøpt, hva du har betalt for det, samt hva som er netto pris og hva som er prisen inkludert svensk moms. Vanligvis vil dette fremgå klart og tydelig av din kvittering (ditt kjøpsbevis eller din kontrakt) fra svensk forhandler, men hvis det ikke gjør det må du be om at forhandler skriver ut et kjøpsbevis hvor disse opplysningene står klart og tydelig. I verste fall kan du risikere at Tollmyndigheten ved grenseovergangen krever deg for norsk moms av HELE beløpet du har betalt i Sverige, altså også den svenske momsen. Nå er det mulig å få ryddet opp i det i ettertid, men alt blir mye enklere hvis papirene er i orden fra starten. Ikke minst blir utlegget ditt vesentlig lavere der og da.

Vær obs på at svensk forhandler ikke er pliktig å refundere deg svensk moms. Du må med andre ord sørge for at forhandler er klar over hva du skal gjøre, og helst få det med i kjøpekontrakten din slik at du kan dokumentere at en forutsetning for ditt kjøp var refusjon av svensk moms. Da kan du i verste fall heve hele kjøpet hvis forhandleren plutselig setter seg på bakbeina og nekter å refundere den svenske momsen. Igjen er stikkordet dokumentasjon, ha papirene og avtalen i orden, så går alt så mye bedre. Som et minimum skal kjøpsbeviset inneholde:
  • Dato for kjøp
  • Totalbeløp/ bruttobeløp
  • Nettobeløp/ beløp uten svensk MVA
  • Beskrivelse av varen(e)
  • Selgers kontaktopplysninger og firmanavn

Hva er CE-godkjenning og hva betyr det ved import?

CE, eller Communaute Europeenne, er en EU-regulert sertifisering av produkter. Via EØS-avtalen er Norge bundet opp mot dette regelverket, og det er akkurat så tungt og byråkratisk som bare EU-byråkrater kan få til. CE er rett og slett en bekreftelse (deklarasjon) fra produsenten om at produktet oppfyller de kravene EU stiller til det spesifikke produktet. Det er med andre ord ingen reell testing eller kontroll fra EUs side her, det er en ren papirmølle. Legg til at CE-merkingen går på helse, miljø og sikkerhet, ikke nødvendigvis produktets kvalitet for deg som forbruker, og du sitter igjen med en godkjenningsordning som egentlig har svært liten verdi for deg og meg som båteier. Min ublue påstand er at CE handler mer om at produsent, selger og forsikringsselskap skal kunne fraskrive seg ansvar, enn å beskytte oss båteiere. Men vi båteiere må uansett ta hensyn til CE-reglene.

Alle båter som selges i EU skal være CE-godkjent, og merket deretter. Det er unntak for båter eldre enn en viss alder (relevant ved kjøp av bruktbåt eldre enn 1998) og for båter laget på spesialbestilling, men disse er såpass sære og uvanlige at vi hopper over de i denne omgangen.

Kjøper du båt utenfor EU er det ditt ansvar som importør å få den CE-godkjent. Hvis du for eksempel importerer en båt fra USA, fungerer du som produsentens agent og har ansvaret for CE-godkjenningen etter import. Som privatperson har du lov til å importere og bruke en båt som ikke er CE-godkjent, men vi vil på det sterkeste fraråde dette. Hvis noe går galt risikerer du en solid regning i ettertid, du vil slite med å forsikre båten og skulle du påføre andre skade under bruk av båten kan du få en skikkelig baksmell. Du har heller ikke lov til å selge båten videre innenfor EU, så du sitter i praksis med en båt som er verdt 0,- kroner etter import. 

Tidligere var det ganske enkelt å få en båt CE-godkjent ved privatimport, så lenge man hadde en sammarbeidsvillig produsent. Siden godkjenningen er en ren papirprosess, kunne man be produsenten om å fremskaffe de nødvendige tekniske dokumentene, og så la båten stå på tollageret til disse var godkjent og båten CE-merket. Men reglene rundt slik godkjenning har blitt innskjerpet og i dag er det i praksis bare folk med inngående kjennskap til CE-merking som kan gjøre dette. Det finnes flere selskaper som kan hjelpe deg med dette om nødvendig, men sørg for å ha kontroll på dette før du bestiller båt. Det koster penger å ha en båt stående på tollager, så når den først er ankommet landet bør ting gå radig.

Vi gjentar vår anbefaling: Sørg for at båten er CE-godkjent FØR du kjøper den. Kjøper du ny båt innen EU er dette i praksis ikke noe problem.

Kjøpe alt i Sverige, eller noe der og noe her?

I de fleste tilfeller kjøper man ny båt og motor som en pakkeløsning. Dette har ingen betydning for din privatimport, men det kan uansett være lurt å ha et bevisst forhold til om du skal kjøpe en slik pakke, eller bare båt. Det er forskjeller på norsk og svensk kjøpslov, og i all ærlighets navn er du som forbruker bedre beskyttet med norsk kjøpslov enn svensk. Hvis vi skal generalisere litt, er det lite sannsynlig at du får problemer med båten din og må reklamere på den, men det er noe mer sannsynlig at du må reklamere på motoren. Selv om det som skjer ikke er en reklamasjon, men et rent service-spørsmål, kan det tenkes at det er lurt å ha forhandler av motor innenfor en viss geografisk nærhet. Særlig hvis du ikke er særlig bevandret i service på båtmotorer, vil du ofte få serviceavtaler og i det minste "goodwill" hvis motoren er kjøpt på det samme stedet som du planlegger å legge servicen til. Du bør i i hvertfall se på muligheten her, men vær obs på at du ofte får bedre pris på båt og motor som pakke, enn hvis de kjøpes hver for seg.

Heldigvis er det liten prisforskjell på båtmotorer i Norge og Sverige, ofte er prisen i Norge litt lavere enn i Sverige. Den særnorske HK-avgiften er for lengst historie, så hvis du kjøper motor i Sverige er det bare merverdiavgift som skal betales ved import, ingen andre avgifter.

Det samme gjelder selvfølgelig alt annet av utstyr på båten. Alt skal du betale merverdiavgift på, og alt må stå på ditt kjøpsbevis. Alt fra elektronikk til fendere og fortøyningstau.

Tilhenger - tenk deg godt om nå!

Mitt generelle råd er at du IKKE kjøper tilhenger i Sverige, men kjøper denne i Norge og så tar du den selvfølgelig med til Sverige når du henter båten. Båthengere skal inn i kjøretøyregisteret i Norge, du har IKKE lov til å kjøre en svenskregistrert henger i Norge.

Så lenge det selges identisk henger i Norge, er omregistreringen grei nok, og du kjører med tollskilter på hengeren fra grensen og til Trafikkstasjonen for omregistrering. Men hvis hengeren IKKE selges i Norge kan du fort gå deg fast i kravene til dokumentasjon for norsk registrering. Hvis du tenker deg å kjøpe henger i Sverige, så kontakt nærmeste Trafikkstasjon i god tid før kjøpet, så du finner ut av om det du tenker deg i det hele tatt er mulig. I verste fall ender du opp med en henger du ikke får registrert i Norge, og som derfor ikke kan brukes på offentlig vei. (En såkalt opplagshenger.)

Husk å ta med verktøy så du får justert hengeren din på stedet, og husk for all del på å ha med vognkortet for hengeren slik du alltid skal når hengeren brukes.

Hvordan gjøres det?

Dette kan dessverre ikke gjøres på nett, du må fysisk møte opp på et tollkontor, og da er det enklest å velge en grenseovergang med tollkontor.
Ørje Tollsted
Siden du har gjort hjemmeleksen din og har dokumentasjonen i orden, er den praktiske øvelsen enkel nok. Når du skal tilbake til Norge med det nye flaggskipet på hengeren din sørger du for å passere en betjent grenseovergang. (Husk å sjekke åpningstider, de ligger på nett.) Her kjører du på rødt, og så tar du med deg papirbunken din inn for fortolling. Tollbetjenten bak disken ser over kjøpsbeviset ditt, og beregner norsk merverdiavgift, som du betaler på stedet med kort. Du får kvittering på dette der og da, denne må du sørge for å ta vare på.
Du skal inn til Ekspedisjonen

Inn til tollbetjenten har du din svenske kvittering, CE-papirene og hvis båten er produsert utenfor EU: "Proof of origin". Alle disse tre dokumentene skaffer den svenske forhandleren deg, siden svenskene har mer eller mindre identiske regler de forholder seg til ved import til Sverige. Du kan betale med kort, også kredittkort.
Beviset på at alt er i orden.

Så sender du kvitteringen på betalt norsk moms til den svenske forhandleren, og denne refunderer så den svenske momsen til din bankkonto.


Forsikring.

Bruker du en speditør, vil ofte de ha en forsikring av det de frakter, men dette bør du sjekke med speditøren. Skrekken er en båt med transportskader, og ingen du kan sende regningen til. Bruker du en speditør, er det EKSTREMT VIKTIG at du ser over båten veldig nøye før du signerer på at du har mottatt den. Enhver merknad, alt fra avfarging på skroget fra emballering til mindre riper og oppover til synlige skader, må gjøres skriftlig før du signerer. Hvis ikke er det en betydelig risiko for at speditøren og dennes forsikringsselskap vil si at eventuelle skader på båten har oppstått etter at den ble ditt ansvar, og du har dermed fått det berømmelig skjegget i postkassen. Det finnes dessverre minst ett skikkelig kjedelig eksempel på dette i norsk rettspraksis, så her må du være veldig nøye!

Henter du båten selv, bør du ha en forsikring på båten klar før du reiser. Dette er ikke noe spesielt for import av båt, men gjelder egentlig uansett om du bare skal rulle noen meter bort i gaten fra deg og til båtforhandleren. I det øyeblikk båten befinner seg på din båthenger, er den å anse som levert av forhandler og er ditt ansvar. Da er det lurt å ha forsikringen klar på forhånd, i tilfelle noe går galt på hjemveien. Som et minimum bør din båt være forsikret for tyveri og transport, siden det typisk er her du får problemer. Husk å sjekke at forsikringen din er gyldig helt fra forhandler og hjem, så det ikke er skrevet noe med liten skrift nederst på bakerste side i vilkårene om at den kun er gyldig i Norge. Kjøper du en mindre båt bør du også sjekke at ikke forsikringsselskapet krever at båtens motor skal tas av ved lagring, det er dessverre noen selskaper som har begynt med dette tullet. Selv en 20HK veier i dag over 50 kilo, så det er selvfølgelig helt urimelig at du skal ta av motoren når båten lagres, men vi har sett eksempler på at dette har vært et krav. Har selskapet et slikt krav, så bytter du forsikringsselskap for dette kravet vil du neppe kunne etterleve på sikt.


Eksterne artikler verdt å lese:
Tolletaten om import av fritidsbåt.
Team Predator om kjøp av båt i Sverige.

Lars rapporterer fra NSFL stage 1 (video)

$
0
0
Team Colibri ved Lars og DagR vant som kjent første runde av Norwegian SpinFishing League og her oppsummerer Lars dagen med vekt på strategi og utstyrsvalg.

Vi advarer mot en hel del nerding her, men akkurat det er neppe noe nytt for våre faste lesere/ seere.


Hvis du ikke ser filmen over kan du bruke denne direktelinken:
https://youtu.be/4DWH7ESYPAc

Vi satser på å delta videre i konkurransen som vi anser som den tøffeste spinnfiskekonkurransen i Norge pt. Du kan lese mer on NSFL i DENNE artikkelen.

Norwegian Spin Fishing League del 1 - Hemnessjøen

$
0
0
Søndag 13. mai var det duket for første konkurranse i Norwegian Spin fishing League, NSFL, som er inne i sitt andre år. Her følger vår beretning fra "Stage 1" med to filmer helt nederst for de som heller vil se levende bilder.

Fjorårets utgave har i år blitt fulgt opp med litt strammere regler, og en litt annen poengfordeling i sammendraget. Vi synes, etter første konkurranse, at formatet fremstår meget ryddig takket være dyktige arrangører fra Gone Fishing Pro.
Morgenfuglene fra TC på plass 07:00
Halve Team Colibri, Dag R og Lars, stiller på årets utgave av NSFL. Vi har fisket lange dager sammen tidligere, og føler begge at vi fungerer bra sammen som team. Vi fisket godt under fjorårets NM i abborfiske fra samme båt, så noe forhåpninger hadde vi i dag også til tross for at målarten var gjedde.
Foto: Giedrius Nainys, gutta gjør seg klare til sjøsetting
Planen for dagen var å fiske østsiden av en øy med en del siv og bunnvegetasjon. Her hadde vi kontakter ved prøvefisket, og området så generelt ganske hett ut. Det er tilgang på dypere vann, samt at området er vindutsatt. Problemet denne dagen var at det var nesten total mangel på byttefisk i området, noe som resulterte i at vi ikke hadde et eneste hugg på denne plassen.
Foto: Giedrius Nainys. I bakgrunnen ser man området vi trodde skulle levere fisk på direkten..
Når første plass ikke leverte i det hele tatt flyttet vi oss til ei vik lenger sør hvor vi hadde bra fiske under prøvefisket. Her fantes det store stimer med byttefisk, og fine dypkanter. Under konkurransedagen fant vi både byttefisk og gjedde på loddet, men det resulterte dessverre ikke i fisk i båten. Midtveis under konkurransen hadde vi prøvd 4-5 områder som vi mente skulle holde fisk, med det resultatet at vi hadde kontakter og følgere uten foreløpig å ha målt en eneste fisk til konkurransen.

Før vi gikk inn til land for en kjapp pause fisket vi av et område som vi så ble fisket jevnt hele morgenen. Her visste vi takket være kartet fra dybdekart, at det gikk en fin og kupert kant utenfor en langgrunn vik.
Foto: Giedrius Nainys, et populært område hele konkurransedagen
Dette området er nok ganske hardt fisket til vanlig siden det var så populært under konkurransen. Vi så at flere av båtene fisket rett på kantene, selv uten noen form for kart eller ekkolodd. Dette viser at gutta har grei kontroll på Hemnessjøen. For vår del leverte heller ikke dette området fisk, selv om vi hadde følgere og kontakter som vi mistet halvveis inn mot båten. Likevel skulle det vise seg at lykken var i ferd med å snu og at vi nå hadde kommet inn på riktig spor.
Foto: Giedrius Nainys. Det var tydelig at noen lyktes på mer tradisjonelle gjeddeområder
Vi så at det ble tatt gjedder rundt oss, uten at det så ut til å være skikkelig fart i fisket denne dagen. Vi så selvfølgelig at noen klarte å lykkes der vi ikke hadde suksess, og skiftet derfor taktikk. Vi bestemte oss for å prøve dypere vann, og fiske av ei øy med bratte kanter og en del strøm.
Foto: Giedrius Nainys
Med dypt vann rett utenfor bergkanten var det bare å kaste så tett inntil land man kunne for å se om det var noe fisk i nærheten. For å vekke opp eventuelle predatorer fisket vi nå med såkalte "tailspinners", i dette tilfellet Illex Deracoup. Jeg var først ut til å få kjenning med fisk på plassen, og etter det skiftet også Dag til Deracoup, som ble sittende på hos oss begge frem til konkurranseslutt.
Min setup siste halvdel av dagen, Daiwa Prorex AGS haspel og Illex Deracoup 14 gram
Illex Deracoup og andre bladebaits er laget for å vibrerer kraftig ved innsveiving og jigging. Tanken med å bruke et slikt agn var for å vekke interessen eller nysgjerrigheten til predatorer som vi mente måtte holde til i nærheten. Vi fisket stort sett tett på bunnen, og ganske nære land med en ganske standard jiggteknikk hvor vi lot den lande på bunnen (ofte bak en stein slik at vi måtte gjøre flere titalls forflytinger i timen for å løsne agnet igjen), for så å jigge den oppover vannlaget. Den fisker bra på nedslipp også takket være skjea bak.
Foto: Giedrius Nainys. Blade baits var dagens medisin
På kast nummer to eller tre på den nye plassen hadde jeg fast fisk, som også virket å være en ganske tung fisk. Som alltid når man fisker med abborutstyr blir det en heftig kamp. Heldigvis måtte fisken gi tapt, og den første fisken i båten for dagen målte 91 cm. Gjedda hadde spist seg opp ganske bra, og vi kunne melde inn en solid første fisk til konkurransen.
Foto fra videoen som ble overlevert juryen, dagens første fisk
Etter dette var det mer eller mindre nonstop action frem til konkurranseslutt. Dag, som fisket med en lettere Deracoup var desidert hvassest i dag, og sto for de aller fleste gjeddene som vi klarte å få inn til båten. Vi hadde også et par fisker midtveis som garantert ville vært oppgraderinger for de to minste vi meldte inn til konkurransen. Lite ante vi at det ikke hadde noen som helst betydning.
Foto: Giedrius Nainys. All fisk over 55 cm kunne meldes inn, og måtte filmes fra man målte lengde til man slapp ut igjen
Konkurranseformatet med krav om å filme fra man måler fisken til man slipper ut ble tatt godt i mot av oss. I disse tider hvor det er mye fokus på at fisk, spesielt gjedde slås ihjel over en lav sko er det fint at man kan ha fokus på at man slipper fisken uskadet tilbake. De av oss som ser dette som en selvfølge vet at det gir en veldig god følelse når en stor fisk gir et sikkelig slag med halen og forsvinner tilbake igjen til dypet. Det blir rett og slett en verdig avslutning på fighten!
Foto: Giedrius Nainys. Happy campers!
Plassen vi nå hadde funnet leverte såpass bra at vi ikke gjorde annet enn små forflytninger rundt øya resten av tiden. Det kom stadig båter forbi, og de så alle at vi kjørte, og slapp ut igjen fisk ganske regelmessig på denne plassen. Heldigvis var det en 50 meters regel som tilsier at man ikke får fiske nærmere enn 50 meter fra et konkurrerende lag. Dette er en fornuftig regel som sikrer fair play, i våre øyne. De eneste som ikke hadde samme innsikten var de som brukte øya som rundingsbøye for vannski, men de får vel være unnskyldt, kanskje...
Foto: Giedrius Nainys. Arrangøren fra GF Pro var også innom området vi fisket til slutt. Heldigvis var vi først på plass
Klokka 15.00 var konkurransen over og alle lag hadde 10 minutter utover dette til å være på plass ved start/mål i nordenden av sjøen. Vi kom inn rundt 15:00 og var da blant de aller siste som kom inn. Vi tok dette som et godt tegn, men var ikke forberedt på resultatene som skulle komme. Jeg stilte meg opp i kø for å melde inn fiskene og dele videobevisene, og skjønte fort at de fleste hadde hatt en vanskelig dag. Det var flere lag som meldte inn 0 til 2 fisker, og det virket som vi foreløpig var eneste med fullt papir.
Foto: Giedrius Nainys
Da alle lagene hadde levert inn sine resultater var det dags for å offentliggjøre topp tre fra Hemnessjøen og Stage 1 av NSFL 2018. Forhåndsfavorittene fra Zander Club Team Predator var forventet å være helt der oppe, og det stemte godt. Det var nok derfor en stor overraskelse for alle, oss inkludert at de ikke havnet helt på toppen. Det var også litt overraskende at det skulle skille såpass som det gjorde i toppen.

Foto: Giedrius Nainys. Pallen i NSFL Stage 1 2018
På tredjeplass havnet tremannslaget team Esox på 291 cm, etterfulgt av Zander Club Team Predator på 380,5 cm. På en overraskende klar førsteplass endte vi i Team Colibri med 434 cm gjedde fordelt på 6 innmeldte fisk. Overraskelsen var stor hos oss begge, og vi var først og fremst stolte av å ha fylt papiret på en vanskelig dag. Vi knakk til slutt koden som gjorde at vi hadde en reell sjanse til topplassering. At vi skulle toppe det med å vinne hele konkurransen føltes likevel ganske surrealistisk, ettersom vi kjempet mot mange gode lag og hadde minst lokalkunnskap. Vi lyktes rett og slett godt med vår taktikk til slutt, og det at vi som lag klarer å oppmuntre hverandre og holde ut lange dager var blant nøklene til vår suksess på Hemnessjøen.
Foto: Giedrius Nainys
Vi i Team Colibri takker for en godt gjennomført konkurranse på Hemnessjøen, og ser frem til fortsettelsen.

Arrangøren har lastet opp video fra konkurransen, og den finner du her:

Vår egen lille "ettersnakk", inspirert av svenskene kan du se her:











Kalesje på Starweld Fusion - og litt om utstyrsskinner

$
0
0
En av årsakene til at vi valgte denne båten, er kalesjeløsningen. Her følger diverse bilder av den for de som måtte være nyskjerrige.

Det er et faktum at vi bor i et land med 6 måneder vinter og 6 måneder dårlig skiføre. Så selv om jeg har lagt kabinbåt-fasen bak meg for denne gangen, var det en nødvendighet for min del med en skikkelig kalesjeløsning. Den skal ikke bare beskytte mot dårlig vær, den må også fungere på varme sommerdager for å gi skygge de få dagene i året hvor det faktisk er nødvendig. Kalesjen til Starweld er egentlig basert på det siste, en såkalt bimini-top, men med mulighet til å sette på flere deler. Kalesjen er gedigen, den er virkelig gjennomført med gode detaljer og skikkelig håndtverk i sømmer etc. Det gjenspeiler seg også i prisen som er ca 30.000 SEK for hele pakken. Du kan også kjøpe delene hver for seg, feks hvis du bare vil ha bimini-delen som sikkert er den det selges mest av på verdensbasis.

Biminien har allerede vært i bruk ved flere anledninger, som beskyttelse mot sol både under fiske og under mekking i båten(e) i hagen min.

Med bare bimini-delen oppe. God ståhøyde under for en på 185cm.

Bimini-delen lagt sammen - null problem å fiske eller kjøre båt med den slik. (Foto; Dag Christer Rathke)
Ser vi så på resten av delene så består de av:
  • To sidevegger
  • En bakvegg
  • En frontvegg/ vindu
  • En liten del som tetter hullet under døren i vindskjermen
  • En del som dekker kastedekket i front
Poenget med sistnevnte del er først og fremst som havnekalesje der båten ligger ute med resten av kalesjen oppe. Du kan ikke bruke det vanlige trekket i kombinasjon med kalesjen. 

Med sidevegger, bakvegg og "dørtetter" på ser det slik ut:
Godt utsyn og full ståhøyde.

Ingen mangel på vinduer i kalesjeveggene.
Kalesjen dekker ut til kanten, men ikke lenger.
Da været foreløpig har vært strålende, har vi ikke testet kalesjen i skikkelig regnvær enda. Men basert på bildet over, vil det komme noe vann inn langsmed relingen. Aluminiumskanten ytterst på relingen er høyere enn relingen, og vann som renner ned kalesjeveggen vil derfor renne tilbake under kalesjen og inn i båten. Man må med andre ord påregne at gulvet og bakre kastedekk blir vått inn mot båtens reling.

Derimot tetter kalesjen godt mot båtens motorbrønn og akterveggen på kalesjen er konstruert slik at en stor del av vannet fra tak og aktervegg vil renne ned i motorbrønnen. Motorbrønnen er igjen drenert ut så vann der forsvinner av seg selv.

Kalesjen er forresten ingen hindring for å montere utstyr på relingen. Enten må det monteres innenfor knappene til kalesjen, eller så må det være avtagbart. med skinnesystem får du til begge deler.
Cannon dyprigg med Berts deler til.

Samme sett bakfra.
På bildene over ser du en Cannon Uni-Troll 10 montert på Berts Custom Tackle skinne med en Rod Holder Ratchet stangholder på samme skinne. Dypriggen er montert på en pidestall av typen Fixed Mount Downrigger Base for å få den opp til en behagelig arbeidshøyde. Skinnen sitter permanent på båten, med en forsterkning av oljeimpregnert finerplate under relingen og 6mm gjennomgående bolter. Du må defintivt forsterke relingen hvis du skal feste dyprigger, det er ikke snakk om at den vil tåle presset uten det. Men med skinnesystem er det enkelt å ta alt av og på ettersom bruken tilsier det. 

Fra enkel alujolle til spinnfiskebåt

$
0
0
I løpet av vinteren 2017/2018 bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av ny båt. Det ble mange runder i tenkeboksen før jeg fant ut hva det var jeg egentlig hadde lyst på, og hva jeg trengte for å kunne fiske flere lokaliteter. Robåten jeg har fra før er relativt stedbunden, og fiskekajakken trives best i skogsvann og mindre sjøer. 

Jeg besluttet derfor å kjøpe en enkel aluminiumsbåt som jeg selv kunne utstyre med frontmontert elektrisk motor og en mindre 4-takters bensinmotor i hekken. I mitt hode ville jeg da være godt utrustet for turer på mellomstore sjøer på Østlandet, samt noen turer til Sverige. Båt og bensinmotor kjøpte jeg hos Bakken Motor i Drammen, og siden vi hadde en kort vinter og super vår i år så var det naturligvis strålende vær da jeg hentet riggen i mars...
Båtsesongen er herved åpnet
Som bildet antyder skulle det gå litt tid før båten kom på vannet. Det var ikke noe problem, selv om jeg naturligvis var mer enn klar for å sjøsette ettersom det på denne tida året før var flere muligheter til å få sjøsatt.

Båten jeg valgte er en Oceanrunner 14. Den er 14 fot og drøyt 160cm på det bredeste. Den er veldig enkel i design, og en typisk hyttebåt. Fordelen med dette er at det er enkelt å modifisere den til mitt bruk. Det vil si at jeg enkelt (med hjelp fra noen som faktisk er handy) kan fjerne f.eks tofter og lage kastedekk i èn konstruksjon. For ordens skyld kan jeg nevne at flyteelementene til denne båten sitter i alle tre toftene i form av noe som kjennes ut som isopor. Motoren på hekken er en 9,9 hk Mercury med elektrisk start. Båten er ikke kjøpt for å kunne kjøre fort på vannet, men heller for å være enkel å håndtere, samt kunne brukes til dorging de få gangene jeg driver med slikt. Båten er i første omgang tiltenkt spinnfiske etter abbor og gjedde, og foreløpig ser det ut til at den funker veldig bra til det formålet. Det var likevel mye som skulle gjøres med båten før den var klar for spinnfiske, og dette arbeidet kunne begynne selv om det fortsatt var en meter snø der det en gang fantes grønn plen.
Pappmal må til!
Båten er nå utstyrt med en Motorguide Xi5 fra Mjøsservice, i front. På bildet over har jeg startet arbeidet med å lage et dekk som motoren kan festes i. Som man kan se på bilder lengre ned kommer båten med en liten aluminiumstrekant i baugen, men dette er ikke på langt nær nok til å støtte en elektrisk motor. Planen var derfor å lage et lite dekk i aluminium som kunne støtte seg på fremre tofte. Jeg kunne også lagt en enkel aluminiumsplate på rekka uten støtte i tofta, men for ekstra stabilitet var det greit å gjøre en skikkelig jobb med en gang.
Et greit utgangspunkt for å bygge dekk til Motorguide
Den relativt store tofta i front var fin å bruke til støtte til motordekket. På bildet over ser man første del av arbeidet som var å plassere en aluvinkel på tofta. Denne er ikke skrudd fast i tofta, men skrudd i den vertikale delen av motordekket, som vises på neste bilde. Tanken er at motordekket har en 90 graders knekk med plate vertikalt ned på fremre tofte for støtte. Ved å skru fast en tjukkere aluvinkel vil man oppnå mer enn nok støtte til motor + evt. om man må gå via dekket for å komme i land.
Braketten til Motorguide får god plass
Som bildet viser er det plass til mer ved siden av Motorguide på det fremre dekket. Pappmalen ble brukt for å finne ytterkantene, samt buen på rekka mot baugen. Altmuligmann Dag R hadde gått til innkjøp av aluminiumen jeg skulle ha i front, og utgangspunktet var en firkant med 90 graders knekk lang nok til å nå ned på fremre tofte i rett avstand fra baugspissen.
Ferdig med tilpasning av vertikal del
Etter å ha målt opp hvor bredt det var der den vertikalen delen skulle begynne kappet Dag den slik at plata hviler på rekka, samt passer inn vertikalt mot fremre tofte. Neste steg var da å tilpasse den etter formen på baugen.
Kommer den til å passe?!
Vinkelsliperen ble flittig brukt denne dagen. Når vi hadde fått riktig form på aludekket skrudde vi på den tidligere nevnte aluvinkelen slik at den ga støtte ned mot fremre tofte. Deretter var det bare å sette den på plass. Et godt tips er å file kantene på aluen, da disse er veldig skarpe. Som bildet viser laget vi også et hull i den vertikale delen, og der oppbevarer jeg diverse utstyr som tau under fiske, mens jeg oppbevarer ledningene til Motorguide der under kjøring om batteriet er i bilen.
Passe stor luke, og et fint rom under det nye dekket
Selve dekket ble festet til båten med vognbolt gjennom rekka. Rekka på Oceanrunner er mer enn sterk nok til å feste utstyr i, så her var det bare å skru fast dekket. Vi festet også fremre del av motorbraketten i rekka via aluplata.
Det første av mange skruehull er målt opp!
Etter å ha strammet opp alle vognboltene med tilhørende låsemuttere var det på sin plass å bytte de ut i nye sett. Det fikk jeg selv erfare da jeg ganske så enkelt knakk en vognbolt ved etterstramming. Det første settet vi brukte ble derfor brukt til å stramme opp alt sammen, og så byttet vi til ubrukte bolter og muttere når alt skulle skrus sammen for siste gang. I tillegg til skruene som holder plata fast i båten smurte jeg på et lag med Tec7 mellom plate og rekke. Tec7 ble også brukt der den vertikale vinkelen møter tofte.
Motorguide på plass, og antydning til nytt prosjekt nederst til høyre...
Å sette sammen braketten til Motorguide var et kapittel for seg selv. Kort fortalt er braketten i to deler, hvor den ene delen skrus fast i båten og den andre festes til motoren. Jeg gikk for brakett i aluminium da denne er hakket mer solid enn brakett i kompositt. Ettersom braketten kommer i to deler kan man løsne motoren fra båten om det skulle være behov for det, uten å måtte skru løs brakett eller motor.
Motorguide i fokus, med altmuligmannen i bakgrunnen ;)
Det endelige resultatet ser bra ut, og fungerer fint på vannet. En transportstøtte fra Ram Mounts fra Mjøsservice ble plassert i passende avstand på rekka, og denne er veldig kjekk å ha til transportetappene for å fjerne unødvendig press på motoren.

Båten har i ettertid blitt prøvd ut flere ganger, og jeg er fornøyd med hvordan Motorguiden funker i praksis. Det jeg har erfart er at det er litt ugunstig med originalt gulv når man skal prøve å manøvrere seg fra bakre tofte og frem for å betjene Motorguide. Derfor la Dag R og jeg skumle planer for et midlertidig gulv, et gulv som skal få lov å bli sittende ut 2018 før vi tar videre vurderinger. Dag kunne skaffe kryssfinerplater til gulv og jeg skaffet treverk til rammen under.
Rammeverket begynner å ta form
Gulvet er relativt enkelt i design, med avstivere i bunn på hver side av de tverrgående spantene. På den måten holdes gulvet på plass og man har grei støtte under gulvplata over hele flaten.
Med håndtak går det lekende lett å ta ut gulvet for lufting
Både bakre og fremre gulv har fått påmontert håndtak på hver side. Det ble fire håndtak på den største plata, og to på den minste. Dette gjør jobben med å fjerne gulvene enklere. Gulvet er festet i lektene over hele bredden for å sikre at det sitter tett sammen over alt.
One down, one to go
Gulvene er også plassert litt under hver tofte for å gi en viss helhet. Etter montering har hvert gulv fått to strøk med Biltema sin 2-komponent polyuretanlakk for å beskytte mest mulig mot sol og det våte element. Det skal bli spennende å se hvor lenge det holder. (Her kan det være greit å minne om at man ALDRI må bruke trykkimpregnert treverk i en aluminiumsbåt.)

Før jeg går over på mine erfaringer med båten så langt vil jeg legge til et par bilder fra rigging av kabler til Motorguide.
Pakke fra Mjøsservice og ekstrautstyr fra Biltema
Motorguide leveres med enkle kabelsko i enden av ledningene. Disse erstattet jeg med det man ser i midten på bildet, batterikabelsko med hurtigkobling. Dette er veldig kjekt å ha, da man kan løfte opp plastikken for enkelt å ta av koblingen fra batteripolen. På + siden satte jeg også på en solid sikring, som er et absolutt "must" på slik utstyr.
Sikring og batterikobling koblet sammen
Pluss-siden fra Motorguide festes enkelt inn på Motorguide sin kretsbryter eller sikring, som igjen er koblet på en ekstra stump med kabel ned til batterikoblingen.

Tilsvarende jobb må også gjøres på bensinmotoren, hvor jeg har montert på en hovedbryter på plussiden. Det gjør det veldig enkelt å kutte strømmen for eksempel ved transport.

Hvilke erfaringer har jeg gjort meg så langt?


Båttur på Tyrifjorden
Når det gjelder hva båten skal brukes til og hva den takler så har jeg foreløpig prøvd den ut på tre store innsjøer og ei elv. To ganger har jeg sjøsatt nederst i Storelva ved Hønefoss litt oppstrøms Tyrifjorden. Herfra når man spennende områder i elva, samt kommer ut i Nordfjorden i Tyrifjorden hvor det kan være spennende fiske etter flere ulike arter tidlig på året. Båten har også vært på en lengre tur til Østfold hvor vi var et par stykker som spinnfisket abbor på en stor og dyp innsjø. Å være to som spinnfisker har vist seg å være helt ypperlig. Da vi fisket i Østfold hadde jeg ikke lagt i de nye gulvene, så vi fikk stå på det originale gulvet eller toftene og det fungerer helt fint. Fiskemakkeren sto også litt helt i baugen på fremre tofte uten å se ut til å ha problemer med balansen. Dette var et usikkerhetsmoment jeg nå fjerner fra lista. Bildet under er fra nevnte vann.
Nydelig dag på vannet
Værmessig har det vært gode forhold når jeg har vært utpå, med unntak av en god del vind da jeg prøvde meg på Tyrifjorden med start i Vikersund. Der fikk jeg og OC-14 vårt første møte med moderate bølger og solid sidevind. Det er klart at båten vrir seg lett i skikkelige vindkast, men så lenge man tenker seg litt om ser jeg ingen store utfordringer ved det. Ettersom vi bor i Norge bør hver tur forberedes som om man skal innom minst 3, kanskje alle 4 årstider på en og samme tur.

Sesongen 2018 har knapt begynt, og jeg er glad jeg allerede har en håndfull turer på vannet med båten. På den måten har jeg erfart hva som fungerer greit, og hva som kanskje må justeres på når sesongen er over. Alt i alt er jeg fornøyd, og ser frem til mange flere turer på vannet, bare det klarner opp litt mer etter vårflommen.
Lav vannstand er ingen hindring
Den soleklare fordelen med min rigg er den lave vekta. Den er enkel å håndtere alene, både å sjøsette, manøvrere på vannet og ta opp igjen. At den har lav vekt gjør at jeg har sjøsatt på steder som man helst ville ventet til vannet var en del høyere. Bildet over er fra rampa i Vikersund hvor det vanligvis er litt mer vann. Ved sjøsetting her dro jeg båten opp på land, monterte ferdig utstyr og løftet den på vannet igjen. Stort enklere blir det ikke med fullverdig spinnfiskerigg!
Storelva i kveldssol
Vi har satt sammen en film fra montering av Motorguide. Den finner du her:









Abbor-NM 2018: Dato er satt

$
0
0
Abbor-NM på Hurdalsjøen var et av høydepunktene for Team Colibri i 2017, nå gjentar Villmarksbutikken og Pikewallis Friluftsliv  suksessen.
Denne strakk ikke helt til i 2017 - vi satser på større i 2018.

Fulgte du bloggen i 2017 så du sikkert at vi satset litt opp mot NM. Akkurat det var det flere grunner til, ikke minst at det passet seg sånn rent praktisk. At NM så ble et fantastisk arrangement, trass i møkkavær og tregt fiske, var en kjempebonus for vår teaminnsats.
Snart start i 2017

Vi har derfor mast litt for å få informasjon om det blir NM i 2018, og nå har vi fått bekreftelsen:

Abbor-NM 2018
Hurdalsjøen 
Lørdag 08.09.2018

Sett av datoen, legg inn søknad i familierådet, hos arbeidsgiver og alle andre steder du måtte ønske å få disp, for dette vil du virkelig få med deg. Og legg for all del turen innom Villmarksbutikken (fysisk eller på nett) for å komplettere abborutstyret med godis fra Pikewallis Friluftsliv før NM. Vi kommer tilbake med mer informasjon så fort vi har den, og vi stiller selvfølgelig lag selv også.

Les gjerne vår rapport fra NM-2017 HER.

AutoChart LiveShare - AutoChart med delingsmulighet.

$
0
0
Vi har "alltid" ment at Humminbirds AutoChart Live har vært den beste løsningen for live-kartlegging rett på plotterskjermen, men svakheten har vært manglende mulighet for deling av data og et PC-program som er utdatert. Nå retter Humminbird på den ene av disse ulempene.

Allerede i 2016 skrev vi om at første generasjon Helix fikk bunnkomposisjon og vegetasjon som mulighet ved live-kartlegging. Med det ble Humminbird det første merket med den muligheten, og de er fortsatt det eneste merket med den muligheten. Det bygde videre på en allerede bra live-kartlegging hos Humminbird og plasserte de trygt på pallen som best i klassen på dette området, en pallplass de fortsatt besitter to år senere.

Aberet med Humminbirds løsning har vært manglende mulighet for deling av data med andre, en mangel de utvilsomt har merket bedre og bedre etterhvert som Lowrance/ Simrad/ B&G fikk stadig bedre dybdekart via C-Map Genesis, Navionics fikk stadig bedre dybdekart via Sonarcharts og til slutt Garmin med deres Garmin Connect som håndterer QuickDraw-logger.
LiveShare-syklusen
Så selv om dybdekart basert på brukerdata ikke kan kalles en nyhet for bransjen, så er det unektelig en KJEMPENYHET for alle Humminbirdbrukere. Her ser vi litt nærmere på den nyheten.

Jeg savnet endel informasjon rundt LiveShare etter å ha lest på Humminbirds egne nettsider, så jeg tok kontakt med Pelle Hjertman som er Produktspesialist marin elektronikk hos svenske Comstedt. (Comstedt er svensk importør av blandt annet Humminbird og Minn Kota.) Pelle er det nærmeste man kommer et vandrende orakel for alt relatert til Humminbird, og var rette mann å snakke med. Her ser du spørsmål og svar:

Hvilken prosessering er LiveShare basert på?
Allt som presenteras är realtidsrenderingar. Det finns filter som plockar bort ren skitdata och duplicater. Men eftersom det er AC-Live filer som laddas upp, där det bara är datapunkter, så finns det ingen ekolodsbild att kolla på. Men om användaren upptäcker fel i sin data så kan man både via hemsidan og via sin egen maskin ta bort datapunkter. Derimot så kan ingen annan gå inn och ta bort någon annans data från LiveShare.

Hva slags filformater er det snakk om?
Allt som man laddar ner är rådata, så det är ens egen maskin som styr hur det ska presenteras, precis som ett vanligt ACLive-lager. (.acu-filformatet)

Hvor stor interpolering?
Interpolation og extrapolering har som standard legat på 25m og 5m, men det har flyttas på dessa punkter från år til år så nu har jeg lite dålig koll på vad exakt de ligger på, men omring de värdena.

Hvor mye smoothing benyttes?
Såvitt jag vet så er det lite smoothing applicerad. Det måste man göra for at få en "snygg" bild på skärmen mellan datapunkter, annars blir det väldig yxigt och hackigt om det inte skulle appliceras.

Takk for informasjonen Pelle!

Som for AC Live i din egen Humminbird, bør du ha et Zeroline minnekort. Delvis fordi AC Live uten Zeroline stopper etter 8 timer, og delvis for å få ned-/opplastning til nettsiden til å fungere. Men bortsett fra kostnaden for minnekortet er tjenesten gratis og føyer seg dermed pent inn i rekken av liknende tjenester for Garmin (Garmin Connect) og Lowrance/ Simrad/ B&G (C-Map Genesis).

Humminbird har dog gitt en liten åpning for å motta andre data enn AC-Live filer også, i form av sporlogger i HT-formatet. Disse inneholder dybde og posisjon, og kan lastes opp uten Zeroline-minnekort. Ulempen er at du ikke får lastet ned noe annet enn AC-Live filer, så for å bruke kartet må din Humminbird være kompatibel med AC-Live.. Men du kan med andre ord bidra til kartene på LiveShare uten at du får lastet ned kart, feks hvis du sitter med en eldre Humminbird-modell og vil logge nå med tanke på senere oppdatering til kompatibel Humminbird. (Og for de med Reefmaster så åpner dette for en mulighet til å laste opp andre logger også, konvertert til HT-formatet i Reefmaster.) Andre formater som kan lastes opp er .acd (filer fra Autochart PC) og .gpx fra Solix/Onix-modellene.

Du kan som nevnt bruke LiveShare sammen med Autochart PC, men det forutsetter at du oppdaterer Autochart-programvaren. Den oppdateringen finner du HER.

Via LiveShare-siden kan du se selv hva som finnes av data i ditt området. I skrivende stund finnes det ingenting i Norge, men våre naboer i øst er allerede i gang:
 
Söta bror gir gass.

Zoomer man inn kan man se nærmere på dataene:
LiveShare-data tett på.
Med LiveShare har endelig Humminbird kastet seg inn i dansen rundt "community based mapping". Tjenesten minner veldig om Garmin Connect da den mangler den manuelle kvalitetskontrollen til C-Map Genesis og Navionics Sonarchart. Den mangelen har opplagt en sammenheng med kostnadssiden av en slik tjeneste, så gjesntår det å se hvordan kvaliteten på dybdekartene blir i praksis. Her er det egentlig bare brukerne selv som bestemmer, laster du opp skit vil kartene du laster ned også være skit.

For detaljert beskrivelse av hvordan du bruker LiveShare, sjekk DENNE informasjonen.




AutoChart LiveShare - første norske data er lastet opp

$
0
0
LiveShare er en stor nyhet for Humminbird-fansen, og her ser vi litt nærmere på hvordan den fungerer for en norsk bruker.

Hva LiveShare er kan du lese om i forrige artikkel, den finner du HER. Men kort oppsummert er det en gratis karttjeneste for Humminbird, basert på brukerdata.

Jeg konvertere noen av mine ekkoloddlogger tatt opp med mine Lowrance HDS, konverteringen ble gjort med Reefmaster. Poenget var å få de over til HT-filformatet som LiveShare godtar for opplasting. Jeg konverterte en håndfull logger for Oslofjorden (saltvann) og Tyrifjorden (ferskvann) og startet opplastingen med logger fra Oslofjorden. Poenget mitt var å teste om LiveShare tar hensyn til vårt særnorske regelverk som begrenser deling av dybdedata i saltvann.
LiveShare prosesserer mine loggfiler imponerende hurtig.
Etter at LiveShare hadde prosessert mine logger, noe som tok cirka 10 minutter, kom denne feilmeldingen:

LiveShare godtar IKKE data fra saltvann i Norge.
LiveShare er med andre ord sperret for bruk i norsk saltvann, skikkelig trist men juridisk helt riktig.

Så forsøkte jeg å laste opp logger fra Tyrifjorden, noe som gikk mye bedre enn for Oslofjorden.
Tyrifjorden via LiveShare.
Bildet over er zoomet langt ut, men du ser tydelig mine loggspor. Zoomer jeg helt inn kommer også konturene frem, og morsomt nok med dybde i meter.
Nord for Utøya på LiveShare.
Jeg har en Humminbird Helix G2 liggende, så hvis jeg får tid skal jeg følge opp med noen skjermbilder fra den som viser hvordan dette ser ut på plotteren også. Men hvis akkurat DU er Humminbirdbruker og fisker på Tyri- og Steinsfjorden, så kan det være verdt å huske på at mine logger er justert til vannstand lik 63 meter. Gør DU det samme før du laster opp dine logger blir kartet bra, laster du opp data som ikke er justert for vannstand blir kartet elendig. Her er utfordringen med dybdekart basert på brukerdata, det er brukerne som bestemmer kvaliteten.

Så må jeg nesten få lov til å komme med et liiiite spark til den norske importøren av Humminbird, Flak AS. Nå må dere våkne fra dvalen og gjøre noe aktivt med Humminbird i Norge. Det er rett og slett for dumt at Flak enda ikke har publisert noe som helst rundt LiveShare, og at de første norske loggene på LiveShare er tatt opp med utstyr fra hovedkonkurrenten Lowrance. Hvor har de norske prostafferne blitt av? Jada, de finnes men med ett unntak (Technotroll) er det nesten umulig å se at de er prostaff for Humminbird. Hvorfor har ikke Flak kjørt på med LiveShare på Facebooksiden sin? Jeg vet ikke hva Flaks markedsføringsstrategi for Humminbird er, men den feiler så det synger etter.

Navionics Boating - hvordan eksportere et spor?

$
0
0
Navionics Boating er en av mine favorittapper. Her skal vi se på hvordan man kan ta et spor man har kjørt ut fra appen og få det over på en PC.

Jeg bruker Navionics Boating HD på IPaden med alle "in app purchases", det vil si at jeg har kjøpt alt som kan kjøpes av kart og funksjoner i appen. På min IPhone har jeg også appen, men der har jeg ikke kjøpt noen kart eller andre funksjoner.

Via synkronisering kan du sørge for at appen oppdateres på tvers av dine mobile enheter, og mot din (kompatible) kartplotter i båten. Du kan for eksempel sitte på verandaen hjemme og legge opp ruten for kveldens fisketur, synkronisere mot kartplotteren og følge ruten i båten. Eller ta waypoints med de beste fiskeplassene dine med deg på mobil eller nettbrett når du er ute i andres båter. Finner dere en ny plass, lager du waypoint på mobilen og synkroniserer så med kartplotteren i båten din.

Hvordan eksportere?

Du kan enkelt eksportere et spor fra både mobil og nettbrett. Jeg bruker pussig nok sporfunksjonen mest på land, i dette eksempelet har jeg gått opp strandlinjen på Kadettangen i Sandvika for å se hvordan ny strandlinje etter utbygging har blitt kontra den gamle strandlinjen. Etter å ha lagret sporet, trykk på "Menu", og så "Tracks"øverst.
Trykk Menu for å komme til hovedmenyen, så Tracks.
Da kommer du inn på en liste over lagrede spor. Trykk på det du ønsker å se på eller eksportere.
Du får opp litt informasjon om sporet du har valgt, og helt øverst har du en knapp for eksport/ deling.
Symbolet øverst til høyre er for deling.

Så får du noen valg for hvordan du vil dele sporet.
Mail er enkelt for å få sporet over til PC.

Jeg sendte sporet på mail til meg selv, og fikk en mail med skjermbilde av sporet og en link for nedlastning. Enkelt og greit.
Klar for å sende sporet
Med Google Earth på PC kan man åpne og bruke KMZ-filen man laster ned via linken i mailen. Filen inneholder sporet man har kjørt, og to waypoints. Waypointsene markerer start og slutt på sporet. Man kan også se gjennomsnittsfart og toppfart, samt dato og tid.
Navionics-sporet i Google Earth
Funksjonen er enkel og grei, og gjør akkurat det man trenger for å få et spor over på en PC. Via linken i mailen kan du se sporet via Navionics nettsider også, hvis du for eksempel ikke har Google Earth på PCen. (Google Earth kan dog lastes ned gratis, og er en kartnerds beste venn, så her er det bare å laste ned programvaren først som sist.) Joda, det finnes en drøss med apper som kan gjøre dette, men som båtmenneske har jeg uansett Navionics-appen på alle mobile enheter.

Via Navionics.com kan man se alle spor man har kjørt med Sonarcharts Live etter at man logger seg inn. Her burde det også vært en eksportmulighet siden man ikke nødvendigvis alltid har nettbrettet/ smarttelefonen tilgjengelig og det hadde uansett vært en enklere måte å gjøre det på all den tid Navionics har alle nødvendige data på sine servere. En eksport som KML ala det vi så på over, og som GPX med dybder er ikke for mye forlangt?



Daiwa Prorex AGS og Daiwa Ballistic LT - haspelkombo til lett spinnfiske

$
0
0
Lars har testet litt nytt utstyr lånt oss fra Daiwa de siste par månedene, og her kommer en kort omtale av  Daiwa Prorex AGS haspelstang og snella Daiwa Ballistic LT.

Daiwa Prorex AGS er for meg et hakk opp fra fjorårssesongen hvor jeg fisket mange timer med Prorex XR. Som jeg skrev i omtalen av XR (som du kan lese her: http://teamcolibri.blogspot.com/…/testet-daiwa-prorex-lett-…), er Prorex-serien delt inn i tre hvor AGS er toppen, og den mest påkostede.
Samme logo, samme serie, men tre viktige bokstaver til slutt
Jeg var veldig fornøyd med XR, og mener den er en veldig god allround stang. Selv brukte jeg den mest til jiggfiske etter abbor. Prorex AGS har fått samme arbeidsområde, og overgår, etter min mening XR på alle måter, men til en høyere pris. Det er en mer gjennomført stang med litt bedre komponenter i alle ledd, og som jiggstang responderer den noe raskere. En forskjell på mer budsjettvennlige stenger er teknologien kalt 3DX, som står for "3D cross carbon fiber". Kort fortalt gjør denne måten å binde karbonfibrene i stangemnet at det styrker kompresjonen eller sammentrekningen, og gjør stanga raskere enn vanlig oppbygging med 2-dimensjonal struktur. Stangemnet er bygd på SVF Nanoplus, Super volume fiber blanks, som er ett steg opp i kvalitet fra HVF, som finnes i Prorex XR. 

Til tross for rask aksjon finnes det definitivt stivere jiggstenger på markedet, men dersom man ønsker å kombinere med blant annet wobblerfiske eller blade baits er AGS en super allrounder. Stanga er meget lett blant annet takket være bruken av SVF Nanoplus og egne AGS-stangringer i karbon. Disse ringene er lettere enn standard høykvalitetsringer fra Fuji, som f.eks Alconite-ringene, samt skal kunne være med på å bidra til enda bedre sensitivitet i stanga. Bruken av karbonfiber reduserer vibrasjonene som ringene får under bruk når man eksempelvis kaster ut eller under vanlig jiggbevegelse. Dette fører til at stanga er raskere tilbake i utgangsposisjon eller nøytral posisjon som igjen bidrar til redusert friksjon med snøret man bruker.
AGS-ringer i karbonfiber, lekkert
Snellefestet er kjent fra Prorex XR med stramming bak snella, som jeg personlig liker da det er null sjanse for å skru opp festet med fingrene som hviler på stanga foran festet. Under fiske etter abbor liker jeg å hvile pekefingeren så langt frem på stangemnet som mulig for å øke sjansene for å kjenne bevegelsene til agnet, og huggene fra fisken. Dette har medført at jeg noen ganger skrur opp snellefestet på stenger hvor strammingen sitter foran. Dette er smak og behag, men personlig er jeg positiv til stramming i bakkant slik Daiwa har på Prorex. Et lite minus ved strammingen, helt subjektivt, er at "skruen" er glatt, og kan til tider skli litt der den ligger bakerst i håndflata om man har svette eller våte hender. Estetisk er dette snellefestet veldig fint og gir et fint helhetlig inntrykk med resten av stanga. I motsetning til XR er det brukt litt mindre lilla på AGS som gjør den litt enklere å pare med sneller utenfor Prorex-serien. Det kan nok være et pluss for mange som ønsker å bruke sneller utenfor Prorex-serien.
Vel gjennomført snellefeste som er meget godt å holde i
Når det gjelder resten av stanga er det slik at Prorex fortsatt har et ganske langt fremre håndtak slik at man ikke holder direkte på stangemnet, men det er et spisset håndtak som gradvis heller ned mot stangemnet og gir nok følelse og sensitivitet til å kjenne når for eksempel jiggskallen lander på en stein, eller når fisken biter. Personlig kunne jeg foretrukket et litt kortere fremre håndtak da jeg aldri plasserer hånda der, men for de som gjør det er det unektelig et godt håndtak å holde i.

Etter hva jeg har sett vil stanga ha en pris rundt 2500 NOK. Det kan være vanskelig å finne den i Norge, men det håper jeg endrer seg, og det skal uansett ikke være vanskelig å få din lokale butikk til å ta den inn.
Pen abbor drillet på Prorex AGS foreviget med vann på linsa :)
Sammen med stanga leverte Daiwa den nye utgaven av snella Ballistic. Navnet bør være kjent for de fleste som har fulgt med på markedet for haspelsneller, og for meg står det for et kvalitetsprodukt fra Daiwa. Nytt for året er at Ballistic kommer som LT, "light tough". Det vil si at den er lettere og sterkere enn den noen gang har vært. Den har fått Daiwa Zaion snellekropp som gir mer robusthet enn den tidligere har hatt, samtidig som det er lettere enn på foregående modeller. Zaion tilfører stivhet til snellehuset, som igjen øker ytelsen til rotoren, som presterer bedre når den har støtte fra en stivere snellekropp. Med andre ord forbedrer ikke bare Zaion selve snellekroppen, men gjør at rotoren får lettere arbeidsforhold. Dette er spesielt viktig når det blir tunge tak med sterke fisker, hvor enklere sneller fort kan knele under press. For de som er spesielt interessert kan det nevnes at Zaion er bygd opp ved hjelp av karbonfibre, er 20% sterkere enn ABS plast, omtrent samme styrke som magnesium og er rundt 50% lettere enn aluminium. De fysiske målene på snella er også mindre enn tilsvarende eldre modeller av Ballistic. 
Daiwa Ballistic LT2000D
Daiwa har også brukt Zaion på Ballistic sin rotor. Igjen sørger det for en lavere vekt, samtidig som det er stivere og mer robust enn tradisjonelle materialer som ABS eller magnesium. Videre ser man at rotoren er mer avrundet enn man finner på andre fabrikat, og dette er også med på å tilføre stabilitet til hele systemet.
Metersgjedder er ikke noe problem for hverken Prorex AGS lettspinn eller Ballistic 2000 sin silkemyke brems
Estetisk ser den meget bra ut med fine røde detaljer, men det er innholdet som virkelig betyr noe. Selv om jeg har fisket abbor med denne komboen har det blitt veldig mange gjedder, og noen ganske grove rundt 1 meter. Dette takler både stang og snelle helt fint. Snella har en veldig myk og god brems, og silkemyk gange. Blant finessene kan jeg nevne at hovedakslingen i snella er magsealed, som vi si at det ikke slipper inn vann eller andre små partikler der dette kan ødelegge innmaten i snella. Dette forlenger levetiden og reduserer behovet for service. For de som fisker i saltvann er dette spesielt interessant da snella vil holde mye lenger enn sneller hvor salt kommer inn i finmekanismen og ødelegger innsiden av snella. 
Beviset på at snella har magsealed kommer til syne på rød bakgrunn!
Snella finnes i ulike norske butikker, og prisene ligger rett under 3000 NOK for modellen jeg har hatt til test. Man får snella i størrelser fra 1000 og opp til 6000, hvor Ballistic 6000 er en helt ny modell.

Som den påkostede komboen dette er mener jeg den står seg godt mot konkurrentene, og med Daiwa sin prispolitikk for man mye for pengene om man kjøper stang og snelle i denne prisklassen. Man kan argumentere for at man får mer for pengene enn tilsvarende fra de argeste konkurrentene som gjerne har skrudd prisene unødvendig høyt. For de som er interessert i en mer gjennomført Prorex-kombo er det verdt å nevne at snella Prorex XR, som jeg omtalte i fjor nå har kommet i en LT-versjon som gjør den vestentlig lettere. Det var nøyaktig det jeg etterlyste med den jeg testet i fjor som var noe overdimensjonert til lettspinn etter abbor. 














Daiwa Zillion SV TW - vi har testet et nytt råskinn

$
0
0
I fjor lot jeg meg imponere av Daiwa Tatula CT-R. Derfor falt det seg naturlig å takke ja da den norske Daiwa-importøren ville la meg teste Zillion. Vi befinner oss fortsatt i det øvre prissjiktet, der konkurransen mellom merkene er knallhard, og racet om å ha de kuleste nyhetene stadig tilspisser seg. Lite slår følelsen av å pakke opp noe fint for første gang. Hva skjuler seg så i denne råtassen? I artikkelen under finner du mine vurderinger og opplevelser av denne snella. Jeg har også laget en liten videopresentasjon, den finner du nederst.



Førsteinntrykket er alltid viktig.  Det første som slår meg er at Zillion ikke framstår som en veldig lett snelle. Med en oppgitt vekt på 195 gram plasserer den seg midt på treet vektmessig. Mye av dette skyldes at snella har aluminiumsstativ. Dette er et valg som gjøres bevisst; man velger stabilitet eller vekt. Et lettere stativ, for eksempel i kompositt, vil antagelig tåle mindre juling og vil sånn sett være mindre holdbart. Jeg har tilgode å ødelegge et komposittstativ, så jeg mener dette er en unødvendig bekymring. Uansett vil et aluminiumsstativ være svært stabilt, og sørge for å motvirke vridninger som gjør at komponentene flytter seg i forhold til hverandre ved belastning. Vekta gjør at snella passer godt på gjennomsnittlige jigg-stenger, men den blir litt baktung på de aller letteste. Jeg har prøvd den på en Tatulastang med kastevekt 7-28, og synes det balanserer fint.


Aluminiumsstativ

Når det kommer til teknisk oppbygning begynner vi med det jeg oppfatter som den mest spennende forskjellen på Tatula CT-R og Zillion, nemlig SV-spolen. Daiwa har tatt fram en grunn og svært lett spole. Det hevdes på nett at det går lite line på den, men 150m 0,15 braid gikk på uten at det ble fullt. Merk at Daiwa anbefaler at det nettopp ikke skal være helt fullt. Litt mindre line gir lavere vekt, og mindre påvirkning på spolen. 150m holder og slitasjen er minimal siden vi stort sett bruker fortom av fluorcarbon. Det er heller ikke feil å bytte line av og til. Fukt og sol forringer kvaliteten på liner over tid. Hensikten med spolen er å kunne kaste godt med baits med lav vekt uten fare for backlash. En lett spole har lettere for å følge på når man kaster, den stabiliserer seg lettere underveis i kastet slik at den slipper ut line i riktig hastighet, og den har heller ikke stor masse som roterer når baitet treffer vannflaten. Backlash oppstår som kjent når spolen roterer med høyere hastighet enn lina dras ut. Jeg mener SV-spolen gjør denne snella til en ulv i fårklær. Den kaster overraskende godt med lette baits, og minner mer om de aller minste mulitsnellene til lett fiske. Dette er en enorm fordel.

SV spole - lav vekt gir gode kasteegenskaper

Snella har 8 kulelagre. 4 av disse er rustfrie og skal tåle saltvann/brakkvann bedre. Merk; dette er ikke en snelle som egner seg spesielt godt i vårt norske skjærgårdsmiljø, men for eksempel i Østersjøen har denne en fordel så lenge man spyler den med ferskvann etter bruk. Å skulle si noe om kvalitet på kulelagre er vanskelig etter en kort testperiode, men så langt føles snella akkurat så smidig og myk som jeg forventer. Når det kommer til frikobling roterer spolen ekstra lett fordi den ikke har en aksling som går inn i drevpartiet.

En annen essensiell komponent, som bidrar til å gi gode kasteegenskaper, er TWS-lineføreren. T-Wing-System er en linefører som er formet som en T. Når man sveiver inn befinner lina seg i den nedre delen av T'en og legges pent på plass på spolen. Når man frikobler spolen vippes T-stykket fram slik at lina kan bevege seg mer fritt i den øvre delen. Ved å gi lina større plass i lineføreren vil den "flyte" bedre gjennom lineføreren og følge på med mindre friksjon. Jeg har tidligere latt meg imponere over TWS, og etterlyste den på Prorex-snellene i 2017. Det er gledelig å se at det er på plass til 2018-sesongen.

TWS fungerer enda bedre sammen med SV-spolen. Jeg har testet snella med både braid- og fluorcarbonliner. Daiwa hevder at lina skal flyte bedre gjennom den nye lineføreren. Braid er mykere enn fluorcarbon, og vil derfor lettere komme gjennom. Når jeg setter på en hel-line i fluorcarbon blir det tydelig hvor revolusjonerende denne løsningen faktisk er. Med den lette spolen og en fluorcarbonline er det optimale forhold for backlash dersom lina ikke kommer seg hurtig nok ut gjennom lineføreren. Jeg er overrasket over at jeg ikke kan merke noen forskjell når jeg bytter line. Godt jobbet, Daiwa!

TWS linefører i innsveivingsposisjon


TWS linefører i kasteposisjon
Zillion er, som sine søsken, også utstyrt med det etterhvert anerkjente "Ultimate Tournament Drag". Dette bremsesystemet er mykt, jevnt og lett å justere med Zaion stjernehjulet. Det nærmeste jeg har kommet å sette dette systemet på prøve er under landing av en del gjedder. Noterer meg også at det er veldig lett å justere bremsen under kjøring av fisk. Den 90mm lange sveivarmen har relativt store og myke gummiknotter, og armen er vinklet inn mot snella. Dette gir en kompakt følelse. Som sine søsken ligger Zillion veldig godt i hånda, med sine runde kanter.

Myke, runde kanter og kompakt utførelse.

90mm lang, bøyd sveivarm med myke gummiknotter

Det som stadig imponerer meg mest med Daiwas sneller er kastebremsen. Det begynte med Magforce, som ble etterfulgt av Magforce Z. Nå er etterfølgeren, Air Brake, på plass. Kastebremsen er fortsatt friksjonsfri. Hovedspolen har en liten aluminiumsspole som roterer i et trinnvis justerbart magnetfelt i gavlen. (Magforce) Spolen er fjærbelastet på hovedspolen, slik at bremsekraften kan variere gjennom kastet. (Magforce Z) Den kritiske startfasen når tommelen slipper spolen trenger mer bremsekraft enn når hastigheten har stabilisert seg. I tillegg har de derfor lansert Air Brake, med en spole som også kan rotere uavhengig av hovedspolen. Dette gjør at bremsespolen henger litt igjen akkurat idet man kaster, slik at noe av rotasjonen fanges opp på grunn av tregheten. Dette gir en mykere innledning av kastet.

Hemmeligheten bak gode kasteegenskaper...

Jeg har lånt bort denne komboen til noen som aldri har kastet med en liten lavprofil mulitplikator før. De har kastet lette jigger, tyngre jigger, cranks/wobblere og poppere. De har ikke opplevd en eneste backlash. Det sier det meste om hvor utrolig stabilt dette systemet er.
Jeg har nå lagt meg til den uvanen det er å ikke legge på tommelen idet jiggen treffer vannet. På Zillion spiller det ingen rolle. På mange andre sneller får jeg noen runder med line som vokser ut av snella før spolen stopper.

Utvendig justering av kastebremsen
Som nevnt innledningsvis sitter snella på en Daiwa Tatula 712MHB stang. Denne er en god representant for moderne fiskestenger. Lett og kvikk, med god følelse. Jeg tenkte på forhånd at 7-28 gram kanskje kunne bli stivt til abborfiske, men jeg liker måten stanga formidler småpirk og napp på. Daiwa har gjort mye med limblandingen og utformingen av karbonfibrene i stengene sine, blant annet med Prorex, og mye av det samme opplever jeg i Tatula. Jeg liker abborstenger med som har litt dypere aksjon og mer rygg, til forskjell fra tradisjonell myk topp-aksjon, så denne stanga passer meg godt. Til tross for at stanga er ganske rask er det ikke noe problem å kaste wobblere og poppere med den.

Daiwa Tatula stang.

Etter en vår og forsommer med Zillion må jeg konkludere med at jeg er fornøyd. Daiwa lever opp til ryktet sitt og leverer en snelle med supre egenskaper. Jeg har klippet sammen en liten film med videopresentasjon av snella, i tillegg til sesongens så langt største abbor...



Lillesand 25-28.07.18 - Sol & bad med noe fisking.

$
0
0
Vi har slektninger i Lillesand, så turen går dit noen ganger i året. I år ble båten med også, for første gang.

Jeg har tenkt på det stort sett hver gang vi har vært i Lillesand; "Nå hadde det vært fint med en båttur". Av ymse årsaker har det ikke passet å ta med båten (eller fiskeutstyr) før denne gangen, men nå passet det til gjengjeld veldig godt med bare godvær og den berømte Blindleia rett utenfor stuedøren.

Etter tips fra selveste Asgeir Alvestad, Sørlandets store navn innen sportsfiske og mannen bak DENNE gode sportsfiskebloggen, fant jeg en flott båtrampe som ble hyppig brukt disse dagene. (Hele 8 ganger faktisk.) Takk for tipset Asgeir!
Flott rampe på Bergstø
Mens jeg er inne på Asgeir og bloggen hans, er det verdt å nevne at han har en bra artikkel om sjøørretfiske sommerstid, en artikkel som beskriver det jeg drev med her godt. Du finner artikkelen HER.

Jeg har fått helt dilla på korte stenger og multiplikatorsneller, og bruker derfor de samme stengene som jeg ellers fisker abbor med også til sjøørretfiske. Det er noe med følelsen i dette utstyret, og den direkte kontakten ved napp, som jeg bare digger.
ABU Veritas 2.0
I motsetning til Asgeir foretrekker jeg dog IMA sine Komomo II til dette fisket, på bildet over er det 90mm-varianten du ser. Det var forresten også den eneste jeg klarte å kroke en sjøørret på under denne turen, en fin kilosfisk som kroket seg av på egenhånd og fant veien tilbake til vannet før jeg rakk å ta bilde av den. Det er verdt å nevne at alt jeg var borti av ørret på turen tok grunt, både om dagen og natten. Jeg hadde ikke et eneste napp lengre fra land enn 10 meter, alt skjedde fra land og noen meter ut og gjerne i båthavner.

Men mest av alt ble det turer hvor unger ble luftet, og båten mest fungerte som badeplattform eller transport til og fra stranden og kiosken.
Mercury 115 Pro XS i Blindleia.
Med sin åpne layout fungerer Starwelden veldig fint til den bruken, og med bimini-toppen får jeg litt skygge også mens ungene bader.
Kastedekket i front ble hyppig brukt som soldekk.
Det ble tid til en nattlig økt også, jeg holdt det gående til ca 01.30 på natten før jeg ble så trøtt at jeg måtte gi meg. Jeg hadde et par brutale hogg på IMAen over, under spinnfiske inn mot land på steder med lys. Men jeg klarte dessverre ikke å kroke noen av fiskene som gjøv løs på wobleren. Jeg forsøkt også litt på mindre urbane steder, små viker eller rundt holmer og skjær, men der virket det helt dødt.
Klar for kvelds- og nattfiske.
For de som måtte lure så logget jeg endel mens jeg var i området, så C-Map Genesis vil snart få seg et løft rundt Lillesand. Det lå ikke noe på Social Map før jeg kom, men loggene mine er lastet opp så resultatet vil snart være tilgjengelig for alle.
Sommer på sitt aller, aller beste.
Vel hjemme fikk båten (enda) en runde med hageslangen for å få av veistøv og litt sprut fra delvis våte veier. Sprut fra veien er veldig synlig på det mørke skroget, noe som forsåvidt er like greit siden det gjør at man finner frem hageslangen og kosten litt tidligere enn man kanskje hadde gjort ellers. Eine bidrar gjerne med spylehjelp.
"Nå må vi vaske båten pappa."

Steinsfjorden 29.07.18 - abbortur med bismak

$
0
0
Etter noen dager med saltvann måtte jeg bare komme meg over i ferskvann en tur - og Steinsfjorden frister med lett tilgjengelighet.

Turen var tatt på sparket, avreise hjemmefra i 12-draget og med bare en halv dag samt skikkelig vind ble valget om en tur til Steinsfjorden enkelt. Det er minst ett år siden sist, jeg har tidligere fått avsmak på Steinsfjorden på grunn av alt garnfisket der. Det har tidvis vært så mye garn der at man virkelig må passe på hvor man kaster eller dorger, så man ikke setter krokene i et garn. Slikt er demotiverende for en sportsfisker, og selvfølgelig helt katastrofalt for lokale fiskebestander. Men Fiskeforvalteren i fylket toer sine hender og forsvarer galskapen som "lokal kultur". Da er det lite man får gjort, annet enn å finne seg et annet sted å være.

Uansett var det lenge siden siste jeg besøkte Steinsfjorden, så forrige turs slalom mellom garnblåser var glemt. Jeg sjøsatte ved rampen på vestsiden (kartlink og beskrivelse av rampen finner du i DENNE artikkelen).

Jeg har ikke satt ut her siden jeg hadde Silveren, så det ble litt knot med ryggingen rett og slett fordi jeg feilberegnet. Men etter en liten tenkepause kom Starwelden fint på vannet og jeg kunne legge kursen over mot Avskjæret som dagens første stopp.
Grei utsikt fra kapteinsplassen.
En ting jeg digger med Starwelden er oppbevaringsmulighetene for fiskestenger i relingen. Rommene på begge sider kan brukes, og sluker fint abborstengene mine i full lengde. Med rodsocks på kan de være ferdig rigget hjemmefra og er klare til bruk på et blunk
Oppbevaring av fiskestenger.
Det stod abbor rundt Avskjæret, men de var litt små så selv om det ble noen napp her kom ingen hele veien opp. De var ivrige på jiggen min dog, bildet under viser abbor som følger jiggen min opp og ned.
Ivrige men små abbor på jiggjakt.
Jeg flyttet meg over mot nordsiden av Herøya, og der kom dagens første abbor.
Abbor i tanken
Den hadde passelig matfisk-størrelse så jeg satte den i live-wellen i håp om at jeg skulle få nok til en bedre middag. Jeg må ha 3-4 slike for at det skal bli nok til familiemiddag, og her er live-wellen helt topp. Får jeg ikke mange nok, slipper jeg ut igjen de jeg har. (Det ble tilfellet i dag, med totalt to abbor.)

Slik fortsatte dagen med forflytning og avfisking. Jeg hadde klart flest kontakter med tradisjonelt rigget shadjigg på jigghoder på 15-25gram, fisket bunnært på 6-15 meters dyp. Men en rigg jeg defintivt skal fiske mer med er denne:
Westin Hypoteez på kjølkrok med spinnerblad
Den kombinasjonen er helt ok å kaste, og går nyyyydelig i vannet. Den skal virkelig hardfiskes en dag abborene går litt høyere i vannet.

For de som måtte lure er det fortsatt (alt for) mye garnfiske i Steinsfjorden, så det blir nok minst ett år til neste gang jeg gidder å bruke tiden her. Det lå garn både her og der, men defintivt værst er det i nordenden hvor du må følge med på hvor du kaster så du ikke kaster i et garn. Det er synd at Fylkesmannen lar dette landeveisrøveriet av fellesskapets ressurser få fortsette, for Steinsfjorden som sådan er et trivelig sted.

Da båten skulle opp igjen var vinden fortsatt hard, og hadde dessuten dreid litt så nå stod den rett inn på rampen. Det var IKKE helt enkelt å få båten rett på under slike forhold, men alt går med trening, tau og litt banning.
Rampen i Steinsfjorden er helt ok - men lei ved vind fra syd.

Rigging av Starweld Fusion 16DC - del II

$
0
0
Rigging av ny båt, det er kosestund det! Her ser vi på elektronikken i Eriks båt og hvordan den ble montert.

Som kjent endte Dag Christer og jeg opp med å kjøpe identisk båt og motor, Starweld Fusion 16DC med Mercury 115 Pro XS. Men der slutter også likhetene, båtene rigges litt forskjellig siden både lommebok og personlige preferanser spiller inn. Samstidig valgte DC å få sin motor med tilhørende utstyr montert av proffer, mens jeg gjør alt selv. Jeg fikk riktignok Oslo Marineservice til å bolte på påhengeren for meg, men det er fordi jeg ikke har kran tilgjengelig for å løfte på plass 165kg.
Lokat Starweldtreff i hagen min.
Jeg hadde også endel utstyr som ble demontert i min tidligere båt som jeg nå har montert (eller skal montere) i den nye. På min monteringsliste stod følgende elektronikk:

  • Lowrance HDS 9 Gen 3
  • Lowrance HDS 8 Gen 2
  • Lowrance HDS 5 Gen 2
  • Lowrance Sonarhub
  • Lowrance GoFree WIFI
  • Lowrance Structurescan 3D
  • Lowrance Link-8
  • Lowrance Point-1
  • Baroplug
  • Simarine Pico
  • Scanstrut USB-lader
  • NMEA2000-nettverk
  • Motorguide Xi5 FW 24V/80LBS med interface
  • Airmar TM150M
  • Airmar P66
  • Bluewater LED dekk- og lukebelysning
  • Mercury Vesselview Link
  • Mercury Vesselview Mobile
En liten haug med RAM-kuler for å holde HDSer, mobiler, kameraer og nettbrett skal også inn, pluss sikringspaneler for all elektronikken. Sikringspanelene jeg har brukt er BlueSeas sikringspanel med henholdsvis 6 og 12 koblingspunkter. Det er flere punkter enn jeg trenger begge steder, men da slipper jeg å skifte paneler dersom jeg skulle finne på å montere annet leketøy en gang i fremtiden. Dette er ikke minst et poeng ved ymse testing av elektronikk, testingen går mye lettere hvis det er enkelt å få koblet opp. Delvis av samme årsak må jeg få på plass en løsning for rekkemontering av ekkoloddgiver også, men det ligger litt på is til alt annet er på plass og bankkontoen min har fått igjen pusten.

Hvis vi begynner bakerst, så har vi limt (med Tec7) og skrudd fast to "transducer mounting board" som hver er 30 cm lange, ett på hver side av påhengeren. Tanken var å feste 2D-giverne på styrbord side, og StructureScan 3D på babord side, forsåvidt samme oppsett som jeg hadde på mine to foregående båter.
Kloss for feste av ekkoloddgiver
Ulempen med å feste en (eller flere) ekkoloddgivere på babord side er at når du slår bakk (rygger med båten) så vil propellen kaste turbulent vann mot babord og du mister typisk bunnkontakt i en sky av støy fra turbulensen. Nå har uansett StructureScan 3D minimalt bruksområde når man bakker, så akkurat det plager meg ikke. På den positive siden står man mye friere til å montere giverne ideelt med tanke på høyden mot skroget ved min montering. Monterer du på samme side må du ta hensyn til at 2D-giveren skal stå høyere enn structurescan, hvis ikke vil 2D-giveren skygge for sidescan. det betyr som oftest vannsprut bak båten fra structurescan-giveren som da må stå i overkant lavt for at du igjen skal få 2D-giveren lavt nok til at den fungerer i plan.

Noen flere bilder av hvordan giverne er montert. På disse mangler P66, som i dag er montert mellom TM150M og motoren.
StructureScan 3D fra siden.

StructureScan 3D bakfra.

TM150M fra siden.
Begge bakfra.

Beveger vi oss fremover er babord stuerom i kastedekket benyttet til batteriet, her bor et 95Ah AGM-startbatteri fra Biltema. Jeg har gode erfaringer med dette batteriet fra før, AGM er ideelt som startbatteri samtidig som det er stort nok til å takle ladestrømmen fra Mercuryen og kan drifte de delene av båtens elektronikk som det skal drifte uten å tenke på at batteriet belastes for hardt. Et lithiumbasert batteri som skal fungere som rent forbruksbatteri er på vei, og vil bli plassert i samme luke. 

Jeg har montert inn en enkel hovedstrømsbryter som tar "alt". Her kommer jeg til å gå over til to brytere på sikt siden jeg vil ha et batteri til som forbruksbatteri og jeg foretrekker å ha en bryter per batteri så kretsene er helt adskilt. Lensepumpen og Picoen er koblet rett på startbatteriet siden disse skal fungere uavhengig av hovedstrømsbryteren.

På motsatt side er det et stuerom til, her har Starweld montert bensinfilteret (som forøvrig er et standard Mercury) og i kjent amerikansk stil er slangene dimmensjonert for å tåle en verdenskrig. Men for meg er rommet perfekt for moduler, med kort avstand til ekkoloddgiverne og batteriene. Jeg har trukket 6-kvadrat kabel hit og satt inn et 6-punkts BlueSea sikringspanel hvor fire av punktene er i bruk i dag. Da kan det passe å kikke litt nærmere på disse panelene. Her er panelet, egnede kabelsko og sikringer klare til montering:
Klart for montering

Tang og krympeslange er viktige elementer.
Ferdig koblet mot batteri, klar for å koble opp brukerne (enkeltkursene).
Så lenge jeg får tak i det foretrekker jeg å bruke ledninger beregnet for båt, uansett om båten skal brukes i saltvann eller ferskvann. Disse har mange tynne kobberttråder (ikke en tykk) og det er en fortinning mellom kobberet og plasten som motvirker korrosjon. Bruker man så krympeslange og elektrikertape i tillegg blir koblingene tette og vil vare i flere tiår. På bildet over er alt koblet klart mot batteriet, og panelet er klar for at enkeltkursene skal kobles på, Også på disse bruker jeg marin ledning, krympeslange og tape.

Listen over det som skal kobles til dette sikringspanelet:
  • NMEA2000 strømnode
  • GoFree WIFI-1 modul
  • Sonarhub modul
  • StructureScan 3D modul
  • Scanstrut USB-lader
I tidligere båter har jeg alltid koblet den gule ledningen i modulens strømkabel mot tilsvarende gul i HDSenes kabel. Da slår man av og på modulene med HDSene, noe som er enkelt og praktisk. Men i denne båten legger jeg opp til at panelet modulene er koblet til skal få en egen bryter, og da må gul og rød i modulens kabel kobles sammen:
Før kobling.

Etter kobling.

Fordelen med dette er at modulene er på straks hovedstrømsbryteren vris rundt. Ulempen er at de står og trekker strøm så lenge hovedstrømmen er på. (Helt til jeg får montert egen bryter.) NMEA-nettverket drar så lite strøm at det knapt er målbart, mens modulene i praksis drar rundt 2,5 Ah til sammen. 

Internt i luken er modulene forbundet med ethernet seg i mellom slik at nettverket er komplett og alle HDSene kan vise eller bruke alle former for data fra modulene. Fra luken med modulene går det så en ethernetkabel til dashen, og en helt frem i baugen. Siden HDS 9 har to ethernetporter kan en eventuell HDS nummer to på dashen få ethernet fra nieren igjen så det holder med en ethernetkabel til dashen.

Apropos ethernetkabler. Her skal man passe seg litt for disse tåler ikke å bøyes og tøyes særlig mye. En liten test av modulmontering i rommet viste fort at hvis modulene skulle stått på høykant ville rommet ikke være dypt nok, og ethernetkablene ville blitt klemt hardt mot lokket:
Ikke høyt nok i luken.
Montering sideveis var heller ikke et alternativ, da hadde det ikke blitt plass til alle tre siden bensinfilteret tar opp mye plass. Løsningen ble å lage en ramme av tre som modulene festes på, og så legge rammen nedi luken:
Moduler på ramme alvor....
På bildet over er nesten alt montert. Det mangler en ethernetkabel til WIFI-modulen, og USB-laderen er ikke koblet på, men alle tre moduler er på plass, NMEA2000 er koblet opp, trerammen er ferdig og jeg har lagt plastfliser på gulvet i rommet så jeg er sikker på at det ikke kan bli stående fukt der. Plastflisene er egentlig ment for terrassegulv og er kjøpt på Biltema. De kan enkelt klippes til og formes med en avbiter. .

Fra rommet dras kabler til dashen, over et flyteelement under dekk helt i styrbord hjørne akter, via en kabelgjennomføring (Biltemas 55X11mm, artikkel 25-0287). Dette blir tilnærmet vanntett, og uansett tettere enn selve luken:
Kabelgjennomføring fra teknisk rom og til relingen.
-

Jeg har laget et 30mm hull i kastedekket for kablene.
Ned i luken skal også dropkabelen fra min Point-1 gå etterhvert som den blir montert. Point-1 er en kombinert GPS-mottager og elektronisk kompass. (Les mer om Point-1 HER) Denne skal monteres bak i båten for å få posisjon så nære ekkoloddgiverne som mulig. Men da må man også passe på så ikke motoren forstyrrer det elektroniske kompasset. (Motoren avgir magnetisme som «drar» kompassretningen feil vei.) Her er det helt nødvendig å prøve seg frem før man monterer for godt, og dobbeltsidig tape er mitt tips på veien hvis du skal i gang med dette selv.

Rekken på styrbord side fungerer i praksis som en kabelgate. Fra Starwelds side er det skrudd inn kabeloppheng i "taket" i rekkas hulrom, men siden jeg vil skille kabler fra hverandre havner uansett noen kabler nede og noen oppe så rommet kan ikke lengre brukes til ting som lett vil henge seg opp i kablene. Rommet reklameres med å kunne romme fiskestenger, noe det sikkert gjør også for de med mindre elektronikk ombord. Vi får kalle det et luksusproblem, men for meg er det bare luken i babord rekke som kan romme stenger.
På babord side får jeg plass til fiskestenger.
Lengre frem kommer dashbordet, hvor det altså er en HDS 9 Gen 3 som skal på plass når bare den kommer men foreløpig sitter det en HDS 8 Gen 2 her. Monteringen av den er verdt noen ord, for her synes jeg Starweld gjør ting unødvendig vanskelig for en elektronikknerd. Det er for trangt mellom vindskjerm og dash til to større skjermer, og det er egentlig litt for dårlig plass til en mellomstor også. Med RAM i D-størrelsen får man kilt inn skjerm opp til 12 tommer, men det er med et nødskrik og skjermen blokkerer da ladeuttaket på dashen og den ene koppholderen. Dette er som nevnt helt unødvendig og grenser mot designfeil.

Her har jeg brukt Scanstruts rålekkre men svindyre kabelgjennomføring for flere kabler, og den passer perfekt mellom vindskjerm og plasten i selve dashen. I 20-millimeter-versjonen får man dessuten Lowrance sine ethernetkabler gjennom den, og det er et poeng i seg selv. (Vær obs på at den vanligste versjonen bare er 15mm og dermed ubrukelig med Lowrance og Simrad.)

Først må det selvfølgelig lages hull, her klinker jeg til med 25mm så jeg får gjennom alt som trengs. Strøm, NMEA og ethernet. (Det blir et hull til her senere, for Airmar sin P66 ekkoloddgiver.)

En bukett kabler vokser frem.
 Kabelgjennomføringen til Scanstrut er som nevnt veldig bra, og du lager selv hull i egnet størrelse så du kan få "perfect fit". Merk at jeg har plass til en kabel til her, det mangler en ekkoloddgiver:
Lekker, bra og latterlig dyr.
Jeg hadde egentlig kjøp noen skikkelig fine braketter til HDSene i båten, men de er det rett og slett ikke plass til så da ble det RAM i D-størrelse på dashen:
Snart klart.
Under ser du resultatet fra litt avstand, min HDS 8 Gen 2 ble riktig bra på siden av dashen. Her ser du også HDS 5 Gen 2 i front, Humminbird Helix i dashen og Pico til venstre for babord stol:
Litt skjermer må man ha i 2018.
Her er et annet oversiktsbilde av status per akkurat nå:
Fortsatt mye igjen - men det nærmer seg.
Så fort nieren kommer vil jeg flytte åtteren i front, og femmeren til dashen på babord side. Det leder oss til båtens eneste forhåndsinnstalerte skjerm, en Humminbird Helix.

I dashen sitter det allerede en Humminbird Helix 5 Sonar & GPS G2. (Les mer om andre generasjon Helix i DENNE artikkelen.) Hadde den vært kompatibel med NMEA2000 hadde den sannsynligvis vært trygg der den er, men planen er å bytte den ut med en Simrad GO etterhvert som lommeboken tillater det, og igjen bruke den som NMEA-display for motordata etc. Men før den tid skal Helixen testes litt, jeg har erfaring med Helix G1 men ikke G2 og det må jeg gjøre noe med.

Under dashen er Mercury Vesselview Mobile koblet til Mercurys koblingsboks så motordata går ut med blåtann og kan brukes med tilhørende app:

Mercurys system for å plugge ting på plass er meget bra.
Jeg må si at så langt er jeg rett og slett imponert over hva Mercury har gjort med VesselView-appen og modulen. Den er latterlig enkel å montere, er kompatibel med stort sett alt av deres påhengere fra 40 hester og oppover og den gir deg det du trenger pluss uendelig mye mer uten å virke tung i bruk eller unødvendig komplisert. Har du en Mercury som er kompatibel må jeg bare si at dette er et "løp og kjøp"-produkt som får mine varmeste anbefalinger.

Appen har selvfølgelig informasjon om turtall, fart, forbruk, oljetrykk, motortemperatur og alt det andre man forventer seg. Men den har også en skytejeneste-del som nok bare er i startgropen (mer om den senere - jeg må få inn litt mer data der først) og endel ting som en elektronikknerd med en svakhet for statistikk bare må digge. Et eksempel er at du ikke bare ser forbruk (basert på flow-sensoren i EFI-systemet), du ser forbruk over en bestemt tid, forbruk siden du startet motoren første gang, forbruk i gitte turtall, forbruk siden sist du fylte, forbruk siden sist du nullstilte etc etc etc. Og sånn kan du klikke deg nedover i appens lag, til du har tilfredsstilt alle dine ønsker om motordata og -statistikk, og det gjelder ikke bare forbruk.

En veldig enkel men også interessant del for meg som nettopp har kjøpt motor og båt, er funksjonene som gir deg historikk. Her et lite eksempel fra en tur på Tyrifjorden, du ser snitthastighet, topphastighet og Holeshot fra den turen. (Holeshot sier noe om akselerasjon.)
Morro!

VW Mobile er unektelig ekstra luksus siden jeg også har en VW Link under dashen, en modul som sender motordata ut på NMEA2000-nettverket mitt og gjør at HDSene kan vise dette:

VV Link på HDS Gen 3. (Foto: Dag Christer Rathke)
Tanken er å teste begge VW-variantene grundig og så kommer det en mer typtpløyende artikkel om det senere. Begge er som nevnt kompatible med Mercurys påhengere fra 40HK og oppover.

Under dashen sitter også en Baroplug, kombinert termometer og måler av barometrisk trykk, koblet i NMEA-nettverket. Baroplug er en ekstra luksus siden også batteriovervåkningssystemet jeg har valgt (Simarine Pico) har barometer innebygget. Men det skal vi se litt på i neste artikkel, der jeg fortsetter med utstyret på og under dashen, og beveger meg fremover i båten. 

Andre relaterte artikler:
Viewing all 606 articles
Browse latest View live