Lofoten 2021 - del II

Noen (fiske-)turer brenner seg inn i hukommelsen. Det kan være noe som gikk skikkelig galt, eller noe som gikk skikkelig bra. Lofoten 2021 gikk skikkelig bra, og her fortsetter turrapporten derfra.

I del I dekket vi den første halvparten av uken nordpå, den delen av rapporten finner du HER. For de med kortidsminne dro Vera og jeg oppover til Hemmingodden Lodge i uke 22/23 i år. I del en ble det satt ny pers på kveite, lyr og torsk, samt en ny art på artslisten i form av pukkellaks. Her fortsetter vi historien og begynner der vi sluttet i del en.

Tirsdag

Igjen våkner vi til strålende sol og havblikk. Det kan ikke være mange andre steder i verden som matcher Lofoten under slike forhold (ok, Maldivene kom nok ganske nære, men det får vi skrive om en annen gang). På vei ut fra havnen hilste havørnen oss god tur.

Havørn i farta.

Siden vi var midt mellom tidevann, og vindstille gir lite avdrift, lot vi kveitefisket hvile og startet dagen med lyr-jakt ved en av stolpene rett ved Hemmingodden.

Frem med solkremen!

Solkrem med faktor 50, shorts og bar overkropp er kanskje ikke det jeg først og fremst forbinder med Lofoten, men når forholdene tilsier det er det bare å takke og ta i mot. Vi rigget spinnstangen med Møresilda-liknende sluker og resultatet kom allerede på første kast, det stod grov lyr tett opp i stolpen på bildet over.

Persene rullet inn.

80 cm smellfet lyr.

Vera dro det lengste strået med lyren over på 80 centimeter. Soleklar ny pers for henne, og særdeles morsomt på det lette utstyret. Hennes Penn Battle snelle fikk synge litt før den fisken kunne landes. Jeg var ikke fult så heldig, men skulle få min sjanse senere. En nydelig farget torsk ble min største fisk på denne plassen i denne runden.

Taretorsk.

Etter hvert kom det en liten bris, og med den virket det som de større lyrene mistet interessen. Vi skiftet plass til noen holmer med større dybde tett innpå litt nærmere Nappstraumen. Der var det ikke lyr å snakke om, men Penn-snella fikk synge igjen da jeg kroker en bra sei.

Grei stangbøy.

Down she goes.

Skikkelig morro på lett utstyr.

Sei på 80 centimeter er ikke hverdagskost for en østlending, og på det (relativt) lette utstyret fikk seien virkelig vist sine krefter.

Vi ser lite sel i Lofoten, dette var den eneste vi så denne gangen.

Vi fortsatte å fiske lett i dette området mens vi nøt det gode været. Jeg rigget også mitt actionkamera for litt undervannsfilming. Med rundt 12 meter sikt i vannet og gode lysforhold var håpet å få sett enda litt nærmere på livet der nede.

Klar for dyst.

Med et Flying Eye over og et tradisjonelt dråpesøkke under, med en liten sei på slep, blir den riggen stabil under vann med linsen mer eller mindre rettet mot seien. Vi kommer tilbake med mer film fra Lofoten, men her er en liten sniktitt på hvordan det ser ut der nede.

Noen av småseiene du så på filmen over endte i båten, og vi la kursen gjennom Nappstraumen for å ta et kveitedrift eller fem. Det ga Vera denne tassen:

Klar for å gjenutsettes.

Som du ser av bildet over hadde væromslaget begynt å slå til, og rett etter at kveita fikk friheten tilbake tvang hard vind oss tilbake gjennom Nappstraumen for å finne mer le. Det fant vi, og mens vi siktet oss inn på mer fiske etter lyr begynner det å sprette blank fisk rundt båten igjen. Det resulterte i enda en pukkellaks, som ble brukt som agn på kveiteriggen vi duppmeiter med:

Fungerer pukkellaks som kveiteagn mon tro?

Denne sykkelpumpen av en lange får avslutte tirsdagen. Om ikke annet fikk jeg arten inn i Havfiskern-konkurransen.

Bifangst.

Onsdag

Været fortsatte å dreie fra fantastisk til mer "typisk norsk". Da er det godt å ha lagt turen til et sted som Ballstad, hvor man kan finne fiskeplasser som kan fiskes uansett vindretning og -styrke. Siden dette var siste fiskedag ville vi igjennom Nappstraumen og over på utsiden av Lofoten, og heldigvis passet det med dagens vindretning da vi la ut. YR varslet dog om skiftende og tiltagende vind så vi visste at fisket på utsiden var på lånt tid.

Som vanlig stoppet vi og prøvde å få opp noen småsei på veien, men i dag var småseien søkk vekk. Vi fikk noen små torsk som fikk vikariere som agn på dupp-riggen men erfaringsmessig er torsk et mye dårligere kveiteagn enn sei. Vi ville uansett gutse på kveite denne siste dagen, så vi la oss til for et drift. Denne gangen midt i den sterkeste tidevannstrømmen ut fra Nappstarumen, så driftet dro avgårde i gode 3 knop. Mot slutten av det andre driftet kom den typiske ristingen i jiggen min, jeg holdt stangen i ro og da småristing ble til tungt drag klinket jeg til.

I tung strøm er det godt å være to i båten når kveita tar. Siden båten driver så fort må båten kjøres opp mot strømmen mens man fighter kveita, og det er ikke så enkelt mens man har en sint kveite på kroken. Men Vera rattet båt godt, og etter noen hektiske minutter var fisken oppe ved ripa.

Selv om det hadde blitt flere kveiter i løpet av turen, og den på 185 cm første dagen slår alle personlige rekorder for vår del, så var dette en utrolig morsom fangst. Kombinasjonen av grunt vann, hard strøm og samspillet mellom fisker og båtfører gjør at dette kanskje er den kveitefangsten jeg personlig holder høyest.

129 cm kveite på jigg.

Vera kunne selvfølgelig ikke være dårligere, og et drift eller to senere var det hun som stod med stangbøy.

Bare å holde godt fast her.

Vera med 99 cm kveite

Mot slutten av det som skulle bli siste drift på utsiden for denne turen, kom vi igjen over en stim med stor sei.

85 cm sei

Vi landet et par fine sei, før vi innså at vinden nå hadde økt såpass at turen gjennom Nappstraumen burde tas mens bølgene fortsatt var såpass "snille" at vi kunne ligge i plan. Det holdt så vidt, og vi fikk kjørt oss godt i områdene der vind og tidevann møtes og bølgene blir både krappe og høye. Med god båt er sikkerheten på topp, og selv om det er slitsomt er det nesten bare godt å få kjenne litt på forholdene. At Colaen mistet all kullsyren i prosessen får heller være.....

Vel tilbake på innsiden brukte vi dagens siste timer etter lyr.

Lyr på 78 cm.

Vera sørget også for å vise hva fiskene vi jaktet på selv jaktet på.

Tobis/ Havsil

Torsdag.

Hjemreise, ordet som alltid gir bismak. Men denne gangen var vi så fylt av inntrykk, natur og godt fiske at det nesten (men bare nesten) var greit å reise hjem. Hemmingodden leverte så til de grader som destinasjon, null tull og god service hele veien. Selv værgudene var med oss de fleste dagene, og de dagene de var litt kranglete var det lett å finne alternative fiskeplasser i det varierte området Hemmingodden befinner seg i.

Vi kommer definitivt tilbake. Hver gang jeg ser på kartet for dette området ser jeg "nye" steder vi burde fiske på, og vi må ha revansj på de rødspettene vi bommet på.

Dette var del 2 av rapporten fra Lofoten, del 1 finner du via DENNE LINKEN.